onsdag 23. februar 2011

Steampunk i storbyen

For de som måtte ha interesse av steampunkens edle kunst, kan anbefales dårligere verk enn den lettere geniale  engelske tegneren (med flere banebrytende verker) Bryan Talbots foreløpig to bind i serien Grandville - som ikke akkurat er Wind in the Willows.

Selv om de begge tilhører den ærefulle engelske grevlingsjangeren, er nok Talbot en ... smule mer noir.

Rammefortellingen er enkel. Napolen gikk seirende ut av striden for 200 år siden, noe som førte til at England ble en fransk provins.

Dette har, for å si det kort, ikke gått helt upåaktet hen for engelsk politikk, kultur - og selvtillit.



Muligens er også dette grunnen til en teknologisk utvikling der vi ser mer damp enn data.

At hovedpersonene er dyr (mennesker brukes til nød som tjenere) gjør fortellingen både mer morsom og makaber. Det gjør et visst inntrykk når en figur som ligner relativt umiskjennelig på Onkel Skrue er et anonymt offer i en massakre i andre bind.

Også andre figurer gjenkjennes i bakgrunnen her og der, i Talbots litt postmoderne (unnskyld uttrykket) lek med referanser.

I denne settingen er det duket for internasjonal kriminalitet av en noe annen kaliber enn i Sherlock Holmes. Store deler av handlingen foregår i Grandville og i et franskdominert Europa snakker vi da ikke om London.

I grunnen bare å sette på dampkjelen, finne fram te og lorgnett og nippe seg gjennom bindene.

8 kommentarer :

Lars sa...

Er det mogeleg for deg å plassera denne serien på aksen Tardi-Moore/O'Neill?

Bjørn Are sa...

0.85 Tardi og 0.7 M/O.

Men såpass forskjellig fra begge at det blir 1.0 Talbot. Har du lest hans Alice in Sunderland? Fenomenal.

Lars sa...

Hermed putta i Amazon-korga.

Lars sa...

Har lese fyrste band av Grandville no, og har Alice i hylla.

Minner ikkje so lite om Sokal (Inspektør Canardo). Meir utpensla i teiknestilen, men mykje av det same Funny Animals go Film Noir/Splatter Movie.

Eg fekk sikkert ikkje med meg alle referansane, men hunden til Tintin var noko over-tydeleg.

Må forresten vera litt av ein godbit for alle 9-11-konspirasjonsteoretikarar.

Bjørn Are sa...

Godbit på så mange måter, ja;-)

Hotellguttene på side 20 er også av de mer fornøyelige referansene.

Lars sa...

Eg fekk med meg Sprint, ja. Kven er han andre?

Eg må forresen seia eg har litt problem med Alice-boka. Veldig graphic, men ikkje særleg novel. Ordrik og didaktisk. Dei tema som vert tekne opp er interessante nok, men eg ser ikkje at teikneserieforma eignar seg særleg godt til å formidla stoffet. Det manglar både prosa-tekstens koherens og dokumentarfilmens dynamikk.

Men at forfattaren både har hjarte for innhaldet og er overlag talentfull, er opplagt. Når resultatet likevel ikkje greier å riva meg med, tek eg det som endå ei stadfesting av at teikneseriemediet fyrst og framst eignar seg til action og humor.

Eller at eg er vorten ein uimottakeleg gamal knark.

Bjørn Are sa...

Gamle knark:

Det var Sprint jeg tenkte på av de to, ja.

Når det gjelder seriemediet og episke takter har jeg vel ikke syntes at Talbot imponerer mest, heller ikke i hans første bredere anlagte serier om Luther Arkwright.

Alice opplever jeg mer som stream of consciouisness, eller assosiativ kunst enn forsøk på å lage en symfoni.

Den serieforfatteren jeg synes er best på episke fortellinger er ellers fortsatt Moore, ingen over, ingen ved siden.

Lars sa...

Vel talt, gamle gubbe :-)