Myten med ni liv

I galleriet over modernitetens ikoner i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø er bilde 17 fortellingen om at katter ble så forfulgt av kirken i middelalderen at de ikke kunne ta smittebærende rotter og mus.

Noe som gjorde svartedauden verre i Europa enn andre steder.

Selv om den er av de mer kuriøse mytene som jeg ikke viet  mange setningene, viser det seg at den fortsatt har noen liv igjen.

Seneste nummer av Levende Historie plasserer for en gangs skyld begge beina i mytemyra når man ukritisk gjengir myten, uten at man synes en gang å få mistanke av mangelen på henvisninger til eldre kilder.

Når fortellingen stadig skraper på døren er det antagelig fordi den i så stor grad kan knyttes til dyrevenner, ved siden av Wiccabevegelsen.

Saken blir forøvrig ikke bedre i sistnevnte kretser av at man friskt kan spe på med noe om katharer (som slik navnet viser selvsagt springer ut av deres dyrking av katter) og tempelriddere, for ikke å si katolikkfobi i sin alminnelighet (det kan dermed røpes at de ikke går inn for at katolsk betyr katteelsker).

Dermed er det ikke overraskende at katteforeningen Norsk Siam- og Orientalring - Balineser – Javaneser får klørene ut.

Den store beundring og dyrkelse av katten fortsatte ikke så lang tid utover i oldtiden. I middelalderen snudde vindene, og oppfattelsen av katten ble en annen. Det ble en fryktelig og plutselig omvendelse. Det begynte mest sannsynlig med at i Rhinlandet vokste det en kultisk bevegelse fram. For bevegelsen var kattene meget betydningsfulle. I de store orgiene som ble holdt, spillte gudinnen Frøya en stor rolle.Hennes vogn ble trukket av to sorte katter, forteller sagnet. Det er forståelig at kirken betraktet disse veldige orgier som en bekjempelse av kirkens innflytelse. Det ble derfor kirken, som tok initiativet til et veldig motangrep. Resultatet av det førte til heksejakt, tortur og kjetterbål gjennom hele Vest- og Nord-Europa. Forfølgelsen av hekser ble legalisert av pave Innocent den 8. og inkvisisjonen. Bare det og eie en katt innebar i seg selv en stor risiko.

Leser man Innocent den 8. bulle fra 1484, inneholder den pussig nok ikke noe slik.  Antagelig er dette en sammenblanding av fortellingen om at Gregor IX i 1233 kom med en bulle (Vox in Rama) der det antydes at Satan kan vise seg som en svart katt.

En bulle som forøvrig ikke synes å kunne føres lenger tilbake enn til en bok fra 1883.

[Edit 20.10. 16:30 - Det er likevel ingen tvil om at teksten er genuin, er blitt litt vel paranoid etter alle disse 1800-tallskonstruksjonene.]

Men om nå Gregor kom med en slik bulle eller ei, fikk det i hvert fall ingen betydning for behandlingen av katter. Tvert i mot har vi bevart vi flere oppfordringer om å holde katter, også i klostere.

Dermed forstår vi at det ikke bare er tekster i pavelige buller som diktes opp.

Det ble et veldig massehysteri som vokste frem. Plutselig ble katten betraktet som en nær tilknytning til djevelen, og alle mørkets onde makter. Hundretusen av uskyldige mennesker ble beskyldt for å ha overnaturlige egenskaper. De ble torturert og drept. For hver tilståelse ble flere og flere mennesker klar over at katten måtte være et uhyre farlig dyr. Det som gjorde hele saken ennå mer tragisk, var at disse orgier av drap ble utført i religionens navn. På visse helligdager fanget man sekker fulle av katter, de ble brent på bålet som et slags offer. Ludvik den 13. prøvde en tid og stanse heksejakten. Men Ludvik den 14.fortsatte med storstilt heksebrenning..

Koblingen mellom katter og hekser er ikke uventet, i likhet med at antallet hekser som ble brent oppgis til mange hundre tusen (engelske nettsteder dette er basert på kan fortelle at "The human slaughter was appalling. In the sixteenth and seventeenth centuries, more than 100,000 witches were executed in Germany alone and another 75,000 in France. With them perished countless thousands of cats".

At man bommer så fundamentalt på de reelle tallene for hekseprosessene (rundt 40 000 ble henrettet i hele perioden) og unnlater å oppgi en eneste kilde til dette med katter, får ikke akkurat Dekodet til å male.

I likhet med neste setning.

Disse fryktelige heksejaktprosesser bredde seg utover hele Europa, og utallige mange mennesker måtte lide for det. Det er heller ingen tvil om at katten de fleste steder gikk merkbart tilbake. Mange steder blomstret sykdommer opp, som følge av at smittedyr som mus og rotter fikk herje fritt, fordi det ikke var nok katter til å bekjempe dem.

Sammenligner vi dødsrater for pest i Europa med andre kontinenter, eller med middelalderen med andre tidsperioder, ser vi - som ventet - ingen markant forskjell. Pesten som utarmet Persia og Bysants på 500-tallet var ikke mye bedre enn Svartedauden. Asia slapp ikke bedre fra Svartedauden enn Europa.

Når katter likevel var utsatt i en periode på 15-1600-tallet er årsaken på mange måter den motsatte av myten. Man drepte ikke katter på mistanke om å være djevelen i forkledning og fremskyndet ubevisst epidemiene. Nei, man drepte dem på mistanke om å være smittebærere.

Og man gjorde tilsvarende med hunder.

Fortellingen om de forfulgte katter handler kort sagt mer om Folkehelsa enn fanatisme.