Skeeeptisk!

Bare å klappe i hendene og la fjellene selv rope høyt hurra for skeptikerkonferansen Kritisk Masse som vi omtalte for noen dager siden.

Selv om enkelte av oss nok må innrømme litt ... skepsis til hvor bra dette ville gå, ikke minst antallet deltakere med den prisen, ble vårt gammelgubberi gjort til skamme. I hvert fall gikk det jeg rakk å være med på lørdag (rundt 7 timer) ikke bare lettere upåklagelig for seg, men var rett og slett imponerende profesjonelt.

Og så var det hyggelig å møte mange medskeptikere, selv om ikke få heller i retning av nyateisme.

Nå har på mange måter hele uka stått i skepsisens tegn, eller det som kanskje bedre kan kalles Fads and Fallacies in the Name of Science for å låne et uttrykk fra gode gamle Martin Gardner.

Vi snakker med andre ord om kritisk vurdering ikke bare av vitenskapelig testbare påstander som sådan, men av alt som på på ulike måter lener seg til naturvitenskapens prestisje, for ikke å si låner fra denne uten dekning i banken.

Noe av det som gjør skeptisk refleksjon så fascinerende er at det handler om et heller mangfoldig felt med konsekvenser (i noen grad også forgreninger eller i hvert fall sympatisører) langt inn i helsevesen og politikk, skoleverk og arbeidsliv.

Dermed rettes luper og lommelykter mot alternativ medisin og astrologi, via kiropraktikk og konspirasjonsteorier til mer direkte religiøst orienterte retninger med vitenskapelige pretensjoner som scientologi, New Age og kreasjonisme.

Arrangementet ble for mitt vedkommende innledet allerede på onsdag, som en av to innledere på et temamøte om kritisk tenkning  i regi av Human-Etisk Forbund.

Mitt foredrag handlet om hvordan forskningsjournalistikk i løsalgsavisene kan være i overkant lettvint og forutsigbar, med stor fokus på overskrifter og til dels skremmende sensasjoner.

I den anledning dro jeg gjennom noen av VG's ikke helt... strålende oppslag om mobilstråling ("Tapte retningssans etter mobilstråling", "Mistet hukommelsen etter mobilstråling", "Mobiltelefoner er ansvarlige for bienes forsvinningsnummer" (forøvrig takk til Gunnar Tjomlids utmerkede analyse som jeg stjal poenger fra her), "Mødres mobilbruk skader barna", "Mobilbruk kan være farligere enn røyking, "Fant svulster hos mangeårige mobilbrukere" etc.).

Det typiske ved mange slike oppslag er ikke bare at de har lite belegg å vise til hvis man går dem nærmere etter i sømmene, men at de i stor grad dementeres lenger ned i artikkelen.

På samme måte som Aftenpostens oppslag om at "Gravfunn kan ryste kristendommen" (se også her).

Men hvem gidder å lese en hel VG-artikkel? Eller alt i en avis som noen ganger skriver så langt som Aftenposten?

Eller mer positive og seriøse oppslag som frikjenner mobilstråling?

Den andre innlederen, astrofysikeren Øystein Elgarøy, hadde forbilledlig nok en mer selvransakende innfallsvinkel. Han viste med eksempler hvordan forskere kan være for ivrige etter å selge inn stoff, noe som øker risikoen for skjeve eller tendensiøse fremstillinger som kan sette forskning i et dårlig lys.

Utfordringen blir ikke mindre når inntrykket er at journalister ville ha godtatt omtrent alt han kunne komme på å si om kosmologi og fysikk.

Her er det fra min side fristende å foreslå et aldri så lite eksperiment (eller minimum skjult kamera) - hvor langt kan man dra pressen etter nesen med naturvitenskapelig tøv?

Og dermed er vi over på en generell utfordring som også ble belyst atskillige ganger under lørdagens foredrag. Journalister flest mangler rett og slett elementær kunnskap om realfag og forskningsmetodikk.

Saken blir ikke bedre av en påtagelig mangel på vilje til kritisk oppgjør med alternativ medisin (her er det etter hvert heldigvis kommet stadig flere unntak), for ikke å si populære fenomener som Snåsamannen.

Men heldigvis var det ikke bare media som fikk noen pass påskrevet i går. Det manglet ikke hjertesukk og hjernebruk om tendenser og tilsløringer etter kritikk i helsesektoren og politiske sammenhenger (f.eks. ved å legitimere alternativ medisin ut fra hvor mye det brukes, fremfor om det virker).

Den som leverte det beste foredraget her var utvilsomt Dawkins look-aliken Kristian Gundersen med et feiende og faglig oppgjør med alternativ medisin.

Mens Simon Singhs erfaringer fra kampen mot engelske kiropraktikere og injurielover (se her og her) til tider fikk det til å kneppe kaldt nedover ryggen.

Her er det forøvrig mye som kunne/burde vært trukket fram (inkludert enkelte pliktskyldige hjertesukk fra min egen side om disse mytene som sniker seg inn selv i (til og med kanskje oftere der enn ellers) skeptiske sammenhenger) - mulig jeg kommer tilbake med mer ved en senere anledning.

Spontane reaksjoner i form av mine og andres tweets fra konferansen er uansett tilgjengelige her.

Biblioteksnytt

Etter å ha møtt mytene i fullt dagslys hos en og annen foredragsholder på skepsiskonferansen i helgen (kommer tilbake til den ellers utmerkede seansen senere i dag) gjør det godt å se dette oppslaget hos Universitetet i Stavanger.

Så er det bare å håpe at flere universitetsbiblioteker tar ansvar.

Kritisk masse - Skeptikerkonferanse i Oslo

Norges første skeptikerkonferanse braker løs i Oslo i dag og varer helgen ut med (hold dere fast) litt av hvert for store og små skeptikere.

Info om arrangementet finnes her.

Her er vi så lite skeptiske at vi gjengir arrangørenes forhåndsomtale ukritisk.

Kritisk masse er Norges første skepsiskonferanse, hvor målet er å formidle vitenskapsforståelse og kritisk tenkning til et norsk publikum gjennom et høyprofilsarrangement med lav terskel for deltakelse. Er du nysgjerrig på eller har interesse for moderne myter, vitenskap og pseudovitenskap, er Kritisk masse en sjanse til å feire vitenskapen sammen med mange likesinnede!

Konferansen avholdes i sin helhet på Chateau Neuf i Oslo, helgen 29.–31. oktober. Det vil bli en fullstappet helg med talere, diskusjonspanel og underholdning, hvor bidragsyterne vil være kjente norske skeptikere samt noen spesielle gjester fra utlandet

Selv rekker jeg nok ikke å bidra med kritisk masse mer enn noen timer på lørdag, selv om det - gitt prisen - lønner seg å være der hele dagen.

Davidsen rir igjen

Litt sporadisk oppdatering disse dagene p.g.a. andre prioriteringer, samt litt fysioterapi for en noe anstrengt skulder (nei, ikke bare av skriving).

Men siden ikke alle andre lider av det samme, i hvert fall ikke i parallell, kan rettes en skjelvende pekefinger i retning av dette foredragsmanuset (altså ingen artikkel, må innrømme å ha voicet meg vekk fra den litt tørre ordlyden fra tid til annen).

Dette stammer  fra noen år tilbake og har fått den velklingende tittelen Kristen lederstil i et nytt årtusen - bibelsk lederstil i kunnskapssamfunnet (pretensiøst nok for lederopplæringssammenhengen det ble holdt i). 

Stoffet er lagt ut av Gunnar Elstad som i sitt arbeid med sjelesorg og ledelse har laget et nettsted for slik (resten av stedet krever innlogging, så vidt jeg ser).

Harris rir igjen

Den kjente nyateisten Sam Harris har nylig lansert en bok om moral. Nærmere bestemt om hvordan denne kan bygge på... vitenskap. Slik det fremgår av tittelen The Moral Landscape: How Science Can Determine Human Values.

Spesielt mener han at det er ønsket om velvære (well-being) som forener alle mennesker på tvers av noe så ladet og konfliktskapende som religioner og livssyn. Men heldigvis kan noe så nøytralt og konfliktdempende som vitenskap bygge varme brodersbånd i vårt hjørne av universet.

Som så ofte når man leser Harris er det vanskelig ikke å klype seg i armen. Og det gjelder ikke bare mengden stråmenn, karikaturer og blindfelt. For forestillingen om at man kan gå fra at noe er (f.eks. at "vi ønsker å være lykkelige") og til at noe bør være ("derfor har vi plikt til å gjøre andre lykkelige"), er av de som er blitt mest behørig avlivet i filosofihistorien.

Filosofistudenten Harris bør kort sagt lese mer av filosofen Hume.

Nå er det ikke bare Dekodet som griper til fingrene. En av mine mange yndlingsateister, Michael Ruse, føler atskillig ubehag og  legger ikke akkurat... mye i gjennom i sin anmeldelse.

Little ‘Value’ in New Harris Book

Poor scholarship, ad hominem attacks and an obsession with religion are not the hallmarks of a solid argument.

...Science alone just cannot do it. It cannot decide questions like these. I don’t know what Harris studied in his philosophy courses as an undergrad at Stanford, but they don’t seem to have penetrated very deeply. He denounces philosophers before him (including myself, I should admit) without really addressing the challenge their arguments pose to his claims.

The trouble is that Harris seems so keen to get to religion that he has little or no time for such conventional academic courtesies. To say that religion is a bit of an obsession for Harris is rather like saying Hitler had a bit of a thing about the Jews. Like Mr. Dick writing about King Charles’ head in David Copperfield, he cannot get away from it. And at times—at many times—his obsession comes across as not just misplaced but thoroughly mean-minded. This is well exemplified by his treatment of Francis Collins, the former director of the Human Genome Project and now the head of the National Institutes of Health in Washington. Harris writes:

In 2006, Collins published a bestselling book, The Language of God, in which he claimed to demonstrate “a consistent and profoundly satisfying harmony” between twenty-first-century science and Evangelical Christianity. The Language of God is a genuinely astonishing book. To read it is to witness nothing less than an intellectual suicide. It is, however, a suicide that has gone almost entirely unacknowledged: the body yielded to the rope; the neck snapped; the breath subsided; and the court dangles in ghastly discomposure even now—and yet polite people everywhere continue to celebrate the great man’s health. (160)

The invective against Collins continues for another fifteen—I kid you not, fifteen—pages.

Ruse er med andre ord ikke veldig imponert over Harris, selv om han bruker noe mindre enn femten sider på å si det.

Ruse konkluderer uten spesielt mye omsvøp:.

If God wanted to destroy New Atheism, getting this book written was a good start. Although, as I said at the beginning, perhaps the first divine move was making Sam Harris so famous he thought he could get away with it.

Det hører med at Harris fortsatt ikke har lest mye historie, skal vi dømme etter første kapittel (og det skal vi).

Imagine that we could revive a well-educated Christian of the fourteenth century. The man would prove to be a total ignoramus, except on matters of faith. His beliefs about geography, astronomy, and medicine would embarrass even a child, but he would know more or less everything there is to know about God. Though he would be considered a fool to think that the earth is flat, or that trepanning constitutes a wise medical intervention, his religious ideas would still be beyond reproach.

Dessverre trenger vi ikke å gjenopplive en nyateist fra det tjueførste århundre for å bevise at hans uvitenhet har få hull, og ikke bare når det kommer til tro.

Myten med ni liv

I galleriet over modernitetens ikoner i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø er bilde 17 fortellingen om at katter ble så forfulgt av kirken i middelalderen at de ikke kunne ta smittebærende rotter og mus.

Noe som gjorde svartedauden verre i Europa enn andre steder.

Selv om den er av de mer kuriøse mytene som jeg ikke viet  mange setningene, viser det seg at den fortsatt har noen liv igjen.

Seneste nummer av Levende Historie plasserer for en gangs skyld begge beina i mytemyra når man ukritisk gjengir myten, uten at man synes en gang å få mistanke av mangelen på henvisninger til eldre kilder.

Når fortellingen stadig skraper på døren er det antagelig fordi den i så stor grad kan knyttes til dyrevenner, ved siden av Wiccabevegelsen.

Saken blir forøvrig ikke bedre i sistnevnte kretser av at man friskt kan spe på med noe om katharer (som slik navnet viser selvsagt springer ut av deres dyrking av katter) og tempelriddere, for ikke å si katolikkfobi i sin alminnelighet (det kan dermed røpes at de ikke går inn for at katolsk betyr katteelsker).

Dermed er det ikke overraskende at katteforeningen Norsk Siam- og Orientalring - Balineser – Javaneser får klørene ut.

Den store beundring og dyrkelse av katten fortsatte ikke så lang tid utover i oldtiden. I middelalderen snudde vindene, og oppfattelsen av katten ble en annen. Det ble en fryktelig og plutselig omvendelse. Det begynte mest sannsynlig med at i Rhinlandet vokste det en kultisk bevegelse fram. For bevegelsen var kattene meget betydningsfulle. I de store orgiene som ble holdt, spillte gudinnen Frøya en stor rolle.Hennes vogn ble trukket av to sorte katter, forteller sagnet. Det er forståelig at kirken betraktet disse veldige orgier som en bekjempelse av kirkens innflytelse. Det ble derfor kirken, som tok initiativet til et veldig motangrep. Resultatet av det førte til heksejakt, tortur og kjetterbål gjennom hele Vest- og Nord-Europa. Forfølgelsen av hekser ble legalisert av pave Innocent den 8. og inkvisisjonen. Bare det og eie en katt innebar i seg selv en stor risiko.

Leser man Innocent den 8. bulle fra 1484, inneholder den pussig nok ikke noe slik.  Antagelig er dette en sammenblanding av fortellingen om at Gregor IX i 1233 kom med en bulle (Vox in Rama) der det antydes at Satan kan vise seg som en svart katt.

En bulle som forøvrig ikke synes å kunne føres lenger tilbake enn til en bok fra 1883.

[Edit 20.10. 16:30 - Det er likevel ingen tvil om at teksten er genuin, er blitt litt vel paranoid etter alle disse 1800-tallskonstruksjonene.]

Men om nå Gregor kom med en slik bulle eller ei, fikk det i hvert fall ingen betydning for behandlingen av katter. Tvert i mot har vi bevart vi flere oppfordringer om å holde katter, også i klostere.

Dermed forstår vi at det ikke bare er tekster i pavelige buller som diktes opp.

Det ble et veldig massehysteri som vokste frem. Plutselig ble katten betraktet som en nær tilknytning til djevelen, og alle mørkets onde makter. Hundretusen av uskyldige mennesker ble beskyldt for å ha overnaturlige egenskaper. De ble torturert og drept. For hver tilståelse ble flere og flere mennesker klar over at katten måtte være et uhyre farlig dyr. Det som gjorde hele saken ennå mer tragisk, var at disse orgier av drap ble utført i religionens navn. På visse helligdager fanget man sekker fulle av katter, de ble brent på bålet som et slags offer. Ludvik den 13. prøvde en tid og stanse heksejakten. Men Ludvik den 14.fortsatte med storstilt heksebrenning..

Koblingen mellom katter og hekser er ikke uventet, i likhet med at antallet hekser som ble brent oppgis til mange hundre tusen (engelske nettsteder dette er basert på kan fortelle at "The human slaughter was appalling. In the sixteenth and seventeenth centuries, more than 100,000 witches were executed in Germany alone and another 75,000 in France. With them perished countless thousands of cats".

At man bommer så fundamentalt på de reelle tallene for hekseprosessene (rundt 40 000 ble henrettet i hele perioden) og unnlater å oppgi en eneste kilde til dette med katter, får ikke akkurat Dekodet til å male.

I likhet med neste setning.

Disse fryktelige heksejaktprosesser bredde seg utover hele Europa, og utallige mange mennesker måtte lide for det. Det er heller ingen tvil om at katten de fleste steder gikk merkbart tilbake. Mange steder blomstret sykdommer opp, som følge av at smittedyr som mus og rotter fikk herje fritt, fordi det ikke var nok katter til å bekjempe dem.

Sammenligner vi dødsrater for pest i Europa med andre kontinenter, eller med middelalderen med andre tidsperioder, ser vi - som ventet - ingen markant forskjell. Pesten som utarmet Persia og Bysants på 500-tallet var ikke mye bedre enn Svartedauden. Asia slapp ikke bedre fra Svartedauden enn Europa.

Når katter likevel var utsatt i en periode på 15-1600-tallet er årsaken på mange måter den motsatte av myten. Man drepte ikke katter på mistanke om å være djevelen i forkledning og fremskyndet ubevisst epidemiene. Nei, man drepte dem på mistanke om å være smittebærere.

Og man gjorde tilsvarende med hunder.

Fortellingen om de forfulgte katter handler kort sagt mer om Folkehelsa enn fanatisme.

Gelius-galoppen

Nei, vi har ingen kommentar til Einar Gelius heller.

Har i grunnen ikke hatt det de seneste tiårene. I hvert fall ikke offentlig.

Nye Kreefter

Den logiske mitraljøsen Peter Kreeft, denne ærverdige og ustoppelige katolske filosofen med glimt og glød i øyet, er ute med flere bøker i år.

Kreeft slo gjennom med sin dialog fra dødsriket (eller hvor de nå befinner seg) mellom Lewis, Kennedy og Huxley, tre herrer som døde samme dag, nærmere bestemt 22. november 1963.

Etter dette har han forsynt oss med blant en rekke andre dialoger (Kreeft har en særlig forkjærlighet for å la Sokrates dukke opp med... sokratiske spørsmål til mange om det meste) og mer rendyrket filosofisk litteratur (blant annet annoterte kortutgaver av Summa).

Også årets flom er vel verdt en visitas.

Dette gjelder både en bok om hva kristne kan lære av muslimer (nei, han er ikke relativist), Between Allah & Jesus: What Christians Can Learn from Muslims, og hans tiende eller noe slik av sokratiske dialoger, denne gangen med David Hume, den moderne filosofiske skeptisismens far.

Men aller mest gjelder det en nyutgave av det som kanskje er hans hovedverk, Socratic Logic.

Dette er en heller sprudlende lærebok på 400 sider der Kreeft trekker inn det meste mellom himmel og jord og de fleste andre steder for å nå en tankevekkelse, noe som for meg alltid har stått som et høyere ideal enn 70-tallsfraser om bevisstgjøring.

Det skader heller ikke på lesbarheten at en viss Chesterton er brukt både her og ikke minst der, også i elevoppgaver (det følger heldigvis med fasit).

Kreeft åpner med blankt å tilstå at "Denne boken er en dinosaur". Logikk er på mange måter gått av moten i et senmoderne samfunn styrt av gøy og Gaga.

Dermed skal det nok litt til at Facebook og Twitter kimer i klokkene for hans gjennomgang av hva slags vesen logikk er og hva  forståelse handler om (og hvorfor dette skiller oss fra dyr og datamaskiner), om begreper, vurdering, motsigelser, argumentasjon, enkle/avanserte/sammensatte syllogismer, induksjon og filosofiske og praktiske anvendelser når man f.eks. skal skrive et logisk essay eller en sokratisk dialog, eller bedrive vitenskap og metafysikk, etikk og epistemologi.

Det hører med at du ikke vil finne en bedre oversikt over rundt 50 varianter av logiske og lingvistiske feilslutninger.

Mens lærere får en frisk innledning med 17 måter denne boken er annerledes (enkel, brukervennlig, praktisk, språkorientert, lesbar, tradisjonell etc. etc. etc.).

Et logisk valg neste gang du besøker Amazon.

Den førdetistiske felle

Enkelte spørsmål er av en slik natur at det ikke er veldig lett å tenke at de kun er utslag av nysgjerrighet.

Det er for eksempel ikke spesielt uvanlig å høre fra barnemunn hvorfor det da? til enhver forklaring.

- Hvorfor skal jeg gå på skolen?
- Fordi du må lære å lese og skrive og regne, skjønner du.
- Hvorfor det da?
- Fordi du må få en jobb når du blir stor.
- Hvorfor det da?
- Fordi du må tjene penger, forstår du.
- Hvorfor det da?
- Etc.

Selv om dette sjelden blir realisert som en uendelig regress, kan det kreve noen tylft tålmodighet å holde adrenalinet i sjakk.

Et annet knep fra de... yndige små er å spørre om hva som skjedde før det.

- Dalen ser sånn ut fordi det har vært istid.
- Før det da?
- Da var det kanskje jungel og dinosaurer.
- Før det da?
- Da var det masse vulkaner og lava og sånn.
- Før det da?
- Da ble jorden laget omtrent som en snøball av glødende stein
- Før det da?
- Da skapte Gud hele universet.
- Før det da?
- Da var det kanskje mange univers før det.
- Før det da?
- Da skapte Gud alt sammen.
- Før det da?

Førdetismen er på mange måter blitt så innarbeidet at den dukker opp i mer voksne samtaler, og man mistenker også her at det ikke bare handler om nysgjerrighet. Spørsmålet oppleves i stedet som en lettere debattdödare, eller killer argument som det heter på fint, når vi kommer til Gud og tro og sånn.

I dagens Vårt Land kan vi lese et både meningsfullt og morsomt intervju med "Are og Odin"-Are, Are Sende Osen, som skal ha en serie livssynsprogrammer på NRK1 under tittelen På tro og Are.

Selv om det stritter i mot å kritisere så hyggelige folk, for ikke å si noen med et slik fornavn, må innrømmes noen anelser rykk i det vi er oppsatt med av munnviker og pekefingere, når vi kan lese følgende utveksling.

Osen siterer science fiction-forfatteren og ateisten Douglas Adams: "Er det ikke nok å se at en hage er vakker uten å måtte forestille seg at det finnes alver i den også?"
- Det synes jeg er godt sagt. En soloppgang er imponerende. Hvorfor er det ikke nok for folk?
- Men tenker du ikke hvor den kommer fra?
- Det er et argument jeg har hørt før. At noen må ha skapt alt dette. Men hvem har skapt den som har skapt det? Da er du tilbake til utgangspunktet.

Jeg må tilstå at det er litt uklart hva som skal til for å lede programmer på TV ved siden av skjermsjarm, spesielt når vi kommer til den noe kronglete kategorien livssynsprogrammer.

Eller hvorfor journalister plutselig mangler oppfølgingsspørsmål når vi kommer til visse typer svar.

Selv om førdetismen har mange medlemmer (gitt dagens støtteordninger for livssynsorganisasjoner er bevegelsen pussig dårlig på å rapportere antall), betyr ikke det at den er unndratt religionskritikk.

Dermed er det bare for Dekodet å trå til, der andre tier.

Skal vi først snakke om en Gud, noe som det altså er lettere høyrisiko for i livssynsprogrammer, hører det med til normale definisjoner at Gud er evig og uskapt. Å spørre om hvem som har skapt det som ikke er skapt er, for å si det firkantet og fordømmende, ikke... god logikk.

Men tanken er kanskje at logikk og livssynsprogrammer ikke hører sammen?

Heektisk

Mens høstferien ble litt vel rolig har den første tiden etter blitt litt vel lite rolig.

Dermed kan det ta noen dager før oppdatering av bloggen, men det er altså flere ting på gang.

Be very afraid...

Penrose kommenterer

Vi planlegger å anmelde Stephen Hawkings The Grand Design i løpet av noen dager, men i mens noteres at en av Hawkings tidligere medarbeidere langt fra er uten kommentar.

Og dette er ingen hvemsomhelst.

Roger Penrose er hva man uten videre kan kalle for en nestor blant verdens fysikere, med en rekke interessante og spenstige utgivelser knyttet til universet og oss selv.



Settingen er et intervju med ham og Alister McGrath i ett av de mer oppegående kristne radioprogrammene i England, Unbelievable.

Mens McGrath i kjent stil viser en litt forsonende tone og snakker om at den type M-teori som Hawking omfavner bare er et foreløpig steg på veien mot en bedre forståelse av universet, legger Penrose noe... mindre i mellom.

What is referred to as M-theory isn’t even a theory. It’s a collection of ideas, hopes, aspirations. It’s not even a theory and I think the book is a bit misleading in that respect. It gives you the impression that here is this new theory which is going to explain everything. It is nothing of the sort. It is not even a theory and certainly has no observational... (evidence).

Fortsettelsen er ikke mer forsonende.

...I think the book suffers rather more strongly than many (other books). It’s not a uncommon thing in popular descriptions of science to latch onto some idea, particularly things to do with string theory, which have absolutely no support from observations.,,, They are very far from any kind of observational (testability). Yes, they (the ideas of M-theory) are hardly science.

Det er med andre ord bare å stålsette seg til anmeldelsen.

Ingen kommentar

Ikke alle kommentarer er like konge.

En gang i en fjern og rosenrød fortid var det mulig å lytte til kulturkonservative kristne i det som på fint heter den offentlige samtalen uten å... ahem... krympe seg.

Enten vi snakker om Halvard Rieber Mohn og Carl Fredrik Engelstad, eller Ronald Fangen og Sigrid Undset fra generasjonen før, hadde vi i Norge individer som ikke bare kunne være sterke på indignasjon når det gjaldt, men enda mer på innsikt.

Man kunne være enig eller uenig, men det var ikke enkelt å ta dem på feil eller fordommer, for ikke å si springende assosiasjoner eller emosjonell retorikk.

De ble de lyttet til, også i en tid med Mot Dag og nazister, AKP og jappebølgen. Deres debattinnlegg og essays kan fortsatt leses som mer enn kuriositeter, selv om enkelte standpunkter var litt vel formet av deres samtid, eller kanskje muligens enda mer av en opposisjon til den.

Når vi kommer til Dagen i Dag (TM), er situasjonen litt... annerledes. I stedet for å løfte debatten videre bidrar det jeg har observert av - eller som liker å kalle seg - Kulturkonservative Kristne Røster (ikke TM) til å sette den på sidespor.

I stedet for å skape troverdighet for et bredt kristent perspektiv, underminerer man det.

Vi kan sikkert senere komme tilbake til grunner til at de som man mistenker for å være rimelig gode på slik synes uvillige til å stå fram, mens de som står fram ikke synes gode.

Jeg har riktignok bladd i Hanne Nabintu Herlands Alarm, og nikket til opptil flere poenger - selv om den er noe ensidig i bruk av kilder, for ikke å si ensporet i sine perspektiver.

Det er likevel en bok som er verdt å lese, ikke bare fordi den er en alternativ røst, men også fordi man innimellom kan møte former for argumentasjon som det er mulig å ta stilling til. Og så er det en bestselger som vil farge debatter en stund, muligens også utover det folkelige, for ikke å si kristenfolkelige.

Men foredraget under er en sjelden god reklame for manus og måtehold. Ellers gjør det meg målløs.

Litt uvant å ende en blogg med ingen kommentar.



Oppdatering 08.10.10: Etter at jeg la den ut er videoen trukket fra Bistandnemndas nettsider, men andre har lagt den ut som omtalt her.

Kongekommentar

Odd Gunnar Skagestad setter i oppslaget  Bibelstripperne blant oss navn på et fenomen man muligens må være nyateist for ikke å registrere.

Hva er det med kristendommen som provoserer så inn i hampen at den får ellers normale mennesker til å blottlegge de mest primitivt gemene holdninger, hvor antireligiøsitet og kvinnefiendtlighet inngår i en giftig blanding?

Foranlednngen kunne vært hva som helst, men var denne gangen pressedekningen av 40-års-jubileumsshowet til ikke helt ukjente Øystein Sunde der en journalist mente han burde spille Frøken bibelstripp siden Krf's nestleder Inger Lise Hansen hadde vært lettkledt på en forside.

Vi skal ikke ta opp Skagestads tanker her og nå, men heller hoppe rett ut i noe som kan være vel så interessant når noen forsøker seg på anslag til analyse.

Rett og slett de ikke alltid like analytiske kommentarene.

Allerede første mann ute (Ole, 30. september, 2010 kl. 00:18) bekrefter at Skagestad har ett poeng eller fem.

Men når Aude svarer som i dag (1. oktober, 2010 kl. 10:05), kan Dekodet trygt ta helg.

Forskning og fordom

Hvor vanskelig det er å bli kvitt mytene understrekes av en blogg på forskning.no om hvor vanskelig det er å bli kvitt mytene.

Stoffet er interessant nok i kjølvannet av prinsesser og snåsamenn om hvordan overtroen - eller "Trosinstinktet" som det heter på forskning.no - sitter så fast i oss, siden vi i følge enkelte forskere (Pascal Boyer) og filosofer (the usual suspect, Daniel Dennett) har et evolusjonært behov for den slags (uten at forskere og filosofer er imponerende enige om hvordan dette egentlig henger sammen)..

At dette uansett ikke kan brukes til å si noe om sannheten i spesifikke trosforestillinger, nevnes sjelden.

Til gjengjeld er det ikke helt uvanlig for enkelte av oss vagt å antyde at det  finnes flere myter og misvisninger enn mange tror. Og at de stort sett sitter som støpt i hjernebarken.

Dette understrekes med all tydelighet når fysikklektor og forfatter Gunnar Colbjørnsen løfter fram den gamle gode påstanden om at

Det begynner å bli noen århundrer siden den katolske kirken forbød disseksjoner i frykt for å miste sin definisjonsmakt over menneskekroppen.

Noe som altså er er en av mange vandrehistorier som bæres fram av en av vår tids store fortellinger, beretningen om kirkens historiske kamp mot kunnskap.

Dermed er det ikke direkte... oppløftende å se at en lektor kjemper mot kunnskapen ved å spre slike historier.