Verdens beste tegneserier? - Del 2

Når vi nærmer oss nyere tid blir det stadig vanskeligere å lage lister over de beste av de beste seriene. Konkurransen er hardere enn treningskamper i fotball, og favorittene mange.

Etter flere minutters rådslaging, ble resultatet likevel ganske klart - her følger de fem beste siden 1980:

1. Nikopol-trilogien av Enki Bilal ("Udødelighetens pris", "Lokkeduen" og "Frost ved ekvator"). Bilal er ellers kjent for sine mer politiske serier, laget sammen med manusforfatteren Pierre Christin, men står her alene for en burlesk mytisk SF der de egyptiske gudene besøker jorden. Bilal laget da også senere en science fiction film ("Immortel (Ad Vitam)") basert på deler av dette stoffet.


2. Swamp Thing av Alan Moore. Fra 1983 (#20) til 1987 (#64) revolusjonerte Moore DC's superserier. Han forvandlet allerede på første side av "The Anatomy Lesson" i #21, denne tradisjonelle horrorserien til en storslagen mytopoetisk fortelling. Moores benyttet seg av det dengang uvanlige grep å tenke gjennom hvordan et slik sumpvesen ville vært, om det faktisk hadde eksistert noe slik - og hva som kunne har gjort det mulig at noe slik eksisterte. Koblingen av spenning og sjokk, politikk og poesi, vare følelser og ville opptrinn, for ikke å si psykologiske, moralske og metafysiske dybder og dilemmaer, er det fortsatt vanskelig å finne maken til i en populærkulturell sammenheng. I TV-serienes verden må vi nok til Babylon 5 eller Buffy. Ingen tvil om at Straczysnki og Whedon kjenner sin Moore.


3. Sandman av Neil Gaiman. Denne bør ikke overraske noen som fikk med seg valget over. Gaiman er klart påvirket av Moore, men har utviklet en tydelig og selvstendig stil. Hvis du kjenner til en myte som Gaiman ikke er klar over, tror jeg nok du vil imponere religionsforskerne.
4. From Hell av Alan Moore. Vi kunne selvsagt bare satt opp alt av Alan Moore som et av valgene, men med "From Hell" bryter han igjen med forventingene, både til sjanger og fortellerstil. Denne tolkningen av mysterier og muligheter knyttet til hele Jack The Ripper-mythosen er en uovertruffen episk serie ikke overraskende lagt til Londons dystre kvartaler på slutten av 1800-tallet. Men på hvilken måte! Det hele er en studie i konspirasjoner og myter, sosialrealisme og surrealisme, slitere og fanatikere. Dette er serien som de som skamroste Dan Brown aldri leste.
5. Creature Tech av Doug TenNapel. Ingen liste er ferdig før det er tatt minst én skandaløs avgjørelse. Valget her er imidlertid ikke bare for å sjokkere, selv om det er fristende å ta etter Alan Moore og Swamp Thing. "Creature Tech" er fantasifull og forrykende. Den renner over av vemodige og overveldende scener. Her mangler verken onde vitenskapsmenn, maniske monstere, eller koblinger til likkledet i Torino. Det er i det hele tatt umulig å gjengi plottet uten at det virker som en absurd parodi, noe det nok på mange måter er. Her er en side av de mer vemodige, og her er en av de mer ville. Ingen av disse yter serien særlig rettferdighet.

Som vanlig etter slike lister, gjenstår bare å si at mange burde vært nevnt (Lille Nemo, Morrisons Doom Patrol, Rex Mundi, Millers Daredevil og Dark Knight Returns, Tardi, Blooms County, Cerberus etc. etc.) , men det gjør vi kun i en parentes.

Det er likevel ikke spesielt tilfeldig hvem valget falt på. Sannsynligvis ville de samme ti også vunnet i morgen.