Progpunk eller punkprog?

Emkelte av våre kommentatorer, for ikke å si befjærede omtalere, har slått frempå med tanker om at progrock ikke er overmåte interessant, andre nevner en punkpusher som hevdet at ELP er for glatte og kommersielle (unnskyld uthevelsene).

Når noen kaster hansken på denne måten, er det bare én utvei, å gå til det ytterste av dommedagsvåpen, rett og slett å dekode. Vi venter likevel litt med å komponere de sedvanlige hundre sider og tusen fotnoter, og drar i stedet en 3 minutters låt. I nøysomhetens navn gjengir vi i første omgang en uttalelse som, slik uttalelser noen ganger gjør, taler for seg selv.

Selvsagt sikter vi til Keith Emerson (den store helt og hedersmann, selv om han ikke er innehaver av Homenkollmedaljen), som nylig ble intervjuet:

"I thought Punk was a refreshing change, the music scene needed a shake up. What frightened me was the radio, the 3 minute song was in. And most of ours were a lot longer. Punk really had no effect on us, but you have to realize that at the time were living as tax exiles in the Bahamas. In fact it was during the Punk era that we had our only (unofficial) #1 hit single ‘Fanfare for the common man’.

Unofficial?

Well it was during the Silver Jubilee, the official #1 was The Sex Pistols with God Save The Queen, but of course the BBC was not going to play that. We were #2, but because of the BBC we were given #1. So Punk was good for us. Actually Johnny Rotten (John Lydon) ex of the Sex Pistols lives about a mile from me, and we have chatted several times. In fact I wouldn’t mind doing something with him one of these days."

Før den kognitive dissonansen leder for langt mot Sartres nausea, noen beroligende ord. En slik allianse vil aldri finne sted. Dette marerittet for både proggere og punkere vil nok heller forene det verste enn det beste av de to verdener, ikke minst fordi den største punkeren av disse to er Keith.

Uansett er dette med båssetting av prog et interessant fenomen. Muligens skyldes det noen overdoser nærkontakt med en viss type progfans, eller kontakt med miljøer som bare vet at prog er det blæheste av blæh. Det kan i hvertfall ikke skyldes at man kjenner sjangeren.

Hvis det er noe som er typisk for prog, så er det at det ikke noe er typisk. Ihvertfall ikke ved lydbildet. Prog handler om en holdning, like mye som punk. Den strekker seg fra å bråke og bryte alle konvensjoner (altså tidlig 70-talls ELP) til å være så pen og pyntelig at morra di kan høre på det (altså sen 70-talls ELP). I mellom ligger alt fra himmelstormende hatobjekter som Yes (sterkt undervurdert gruppe) til melankolske monstere som Pink Floyd (sterkt overvurdert gruppe) for ikke å si kammermusikk som Gentle Giant (når de spiller kammermusikk) eller punk som Van der Graaf Generator (en inspirasjonskilde for Lydon og flere andre punkere). Prog veksler fra låter på ett minutt til verker på en time. Instrumentene er alt fra hardingfele (Annbjørg Lien) til modulære synthesizere (Jordan Rudess). Utøverne er alt fra stand up-komikere (Wakeman) til grå eminenser i skyggen (Fripp).

Merkelapper er i det hele tatt merkelige. De skaper assosiasjoner og forventninger som gjør at vi holder oss unna, eller heier på artister, uten egentlig å ha hørt på dem. Og prog er den mest meningsløse merkelappen av alle. De eneste progbandene som høres helt ut som andre er klonene fra 80-tallet, som Marillion.

Man skal nesten være båssettende musikkjournalist i 80-tallshumør for å finne likhetstrekk mellom Mars Volta, Dream Theater, Jethro Tull, Popul Ace, Spock's Beard og Porcupine Tree. Den største - og viktigste - likheten er at jeg har sett dem på Rockefeller.

Charles Williams filmatiseres?

Tross flommen av filmproduksjoner basert på fantasy og tegneserier, er det nok ganske overraskende at turen nå ser ut til å ha kommet til Charles Williams (1886-1945). Skulle du ikke kjenne ham, snakker vi om en av de mest begavede og minst kjente forfatterne i det 20. århundre - altså en ganske vanlig kombinasjon.

Men det var aldri noe helt vanlig over Williams. Vi kan dermed henlede oppmerksomheten mot websiden til The Charles Williams Society, med ingen ringere enn erkebiskopen av Canterbury som president. Williams var en kort periode med i The Inklings, denne uformelle foreningen med ikke helt ukjente C. S. Lewis og J.R.R. Tolkien som sentrale skikkelser, og der formålet ved siden av å storkose seg med god drikke, var å lese høyt fra stoff man skrev på i øyeblikket.

Slik beskrives Williams på selskapets sider:

He was, however, a figure of enormous interest in his own right: a prolific author of plays, fantasy novels (strikingly different in kind from those of his friends), poetry, theology, biography and criticism. He worked nearly all his life for the Oxford University Press, also lecturing extensively on English literature for evening institutes and latterly for Oxford University. Much of his critical writing grew out of this activity. His seven novels appeared from 1930 onwards; unlike much fantasy fiction, they deal not with imaginary magical worlds but with the irruption of supernatural elements into everyday life. A legal officer has bequeathed to him the original set of Tarot cards; the investigation of a murder in a publisher's office merges with the rediscovery of the Holy Grail; the ghost of a girl killed in an accident helps thwart a plot for world domination...

Det er visstnok Ralph Winter som skal filmatisere All Hallows Eve. Winter arbeider også med The Screwtape Letters , som lanseres om et drøyt år, og har tidligere vært involvert i alt fra X-Men til Lost. Vi får bare håpe det hele ikke er et eksentrisk pr-stunt.

Det er bare å krysse fingrene og folde hendene for at dette ikke blir ren helligbrøde og hollywoodisering. Selv om verden aldri vil bli helt moden for så eksentriske og engasjerende figurer som Williams, har det skjedd mirakler før.

I mens anbefales Heaven's War, en av de mest originale tegneseriene (selv om den ikke nådde opp på ti på topp listen under) fra de seneste årene. Året er 1938. Charles Williams kjemper sammen med Lewis og Tolkien mot satanisten Aleister Crowleys onde planer. Og hvor sluttkampen står?

Selvsagt i Rennes-Le-Château, stedet som inspirerte "Hellig Blod Hellig Gral".

Walking in Byzantium

Bare å si ordet "middelalder" skaper grøss ved lunsjbordet på jobben. Så er det da også den eneste tidsalderen som inngår i standard politikerfraser når man skal markere avstand til noe, som Sharialovgivning eller kommunesammenslåing.

Mange lyder som om de har tatt samme kurset for å lære seg å si "gufs fra middelalderen", "som den mørkeste middelalder", for ikke å si rett ut "middelalderens mørke".

Jeg har ihvertfall et fromt håp om at ingen politikere har lært det på skolen.

I realiteten er middelalderen like mangfoldig som alle tidsperioder, med lyse og mørke sider. Den synes til og med å ha vært ganske avgjørende for fremveksten av vestens ganske så gjennomgripende rasjonelle tenkesett som resulterte i moderne naturvitenskap.

Og den var mer enn Vest-Europa, for ikke å si de muslimske kulturområdene.

Middelalderens største by var lenge Konstantinopel, nåværende Istanbul.

Den hadde et sted mellom en halv og en million innbyggere og var hovedstaden i Romerriket (selv om folketallet etterhvert ble sterkt redusert) fra den ble grunnlagt på 300-tallet, til den ble erobret av ottomanerne i 1453.

Vi kan vel også diskret nevne biblioteker og offentlige bad, gatebelysning og arenaer, utallige parker og antikke monumenter, for ikke å si verdens største kirke inntil Peterskirken ble bygget tusen år senere.

Byen hadde til og med en moske, til korsfarernes store ergrelse da de ankom i 1097.

Tegningen over bør antyde noe om dimensjoner, bygninger og beliggenhet. Landmurområdet som skar over halvøya mot nord, bestod av tre parallelle murer og 192 forsvarstårn. Murene rundt hele byen strakte seg tilsammen flere mil.

Nederst på bildet ser vi palassområdet (der den blå moske ligger i dag) og rett over det den store hippodromen som var arena for blant annet storslagne fester og hesteløp med vogner. Kirken Hagia Sofia ligger rett til høyre for hippodromen som vi ser av nærbildet under.

En av mine drømmer har vært å ta en tidsreise til byens storhetstid.

Det er i hvert fall lett å leke med slike romantiske utopier så lenge de ikke er mulige.

En nærkontakt av tredje grad ville sikkert vært et sjokk, enten vi snakker om datidens lukter eller lidenskaper, for ikke å si smittekilder.

Men nå begynner det altså å bli mulig, heldigvis kun virtuelt.

Bak det hele står prosjektet Byzantium 1200 som i en årrekke har arbeidet med både skalamodeller og datasimuleringer. Prosjektet har vært dokumentert på flere websider, og kommer nå også som bok.

Rekonstruksjonen er lagt til år 1200, mens de fleste monumenter og bygninger fortsatt var inntakt.

Dette skulle bli dramatisk endret med det fjerde korstog i 1204. Og enda mer etter 1453, selv om ottomanerne ihvertfall hadde penger til å lage nye, flotte bygninger.

Men her har vi altså muligheten til å reise til selveste Miklagard i all sin ytre prakt og ta en spasertur i dens mange minneverdige områder.

Med litt fantasi (du kan ta rekonstruksjonen av Oslo fra samme periode på bildet under til hjelp), kan vi ane noe av hva vikingene tenkte første gang de fikk se byen.

Datidens Paris og London hadde færre enn ti prosent av innbyggertallet. Og under en prosent av inntektene.

Oslo var nok ikke større enn en av de fattigere bydelene i Konstantinopel.

Omtrent på størrelse med området med lagerbygg der vikingene la til kai da de ankom.

Verdens beste tegneserier? - Del 2

Når vi nærmer oss nyere tid blir det stadig vanskeligere å lage lister over de beste av de beste seriene. Konkurransen er hardere enn treningskamper i fotball, og favorittene mange.

Etter flere minutters rådslaging, ble resultatet likevel ganske klart - her følger de fem beste siden 1980:

1. Nikopol-trilogien av Enki Bilal ("Udødelighetens pris", "Lokkeduen" og "Frost ved ekvator"). Bilal er ellers kjent for sine mer politiske serier, laget sammen med manusforfatteren Pierre Christin, men står her alene for en burlesk mytisk SF der de egyptiske gudene besøker jorden. Bilal laget da også senere en science fiction film ("Immortel (Ad Vitam)") basert på deler av dette stoffet.


2. Swamp Thing av Alan Moore. Fra 1983 (#20) til 1987 (#64) revolusjonerte Moore DC's superserier. Han forvandlet allerede på første side av "The Anatomy Lesson" i #21, denne tradisjonelle horrorserien til en storslagen mytopoetisk fortelling. Moores benyttet seg av det dengang uvanlige grep å tenke gjennom hvordan et slik sumpvesen ville vært, om det faktisk hadde eksistert noe slik - og hva som kunne har gjort det mulig at noe slik eksisterte. Koblingen av spenning og sjokk, politikk og poesi, vare følelser og ville opptrinn, for ikke å si psykologiske, moralske og metafysiske dybder og dilemmaer, er det fortsatt vanskelig å finne maken til i en populærkulturell sammenheng. I TV-serienes verden må vi nok til Babylon 5 eller Buffy. Ingen tvil om at Straczysnki og Whedon kjenner sin Moore.


3. Sandman av Neil Gaiman. Denne bør ikke overraske noen som fikk med seg valget over. Gaiman er klart påvirket av Moore, men har utviklet en tydelig og selvstendig stil. Hvis du kjenner til en myte som Gaiman ikke er klar over, tror jeg nok du vil imponere religionsforskerne.
4. From Hell av Alan Moore. Vi kunne selvsagt bare satt opp alt av Alan Moore som et av valgene, men med "From Hell" bryter han igjen med forventingene, både til sjanger og fortellerstil. Denne tolkningen av mysterier og muligheter knyttet til hele Jack The Ripper-mythosen er en uovertruffen episk serie ikke overraskende lagt til Londons dystre kvartaler på slutten av 1800-tallet. Men på hvilken måte! Det hele er en studie i konspirasjoner og myter, sosialrealisme og surrealisme, slitere og fanatikere. Dette er serien som de som skamroste Dan Brown aldri leste.
5. Creature Tech av Doug TenNapel. Ingen liste er ferdig før det er tatt minst én skandaløs avgjørelse. Valget her er imidlertid ikke bare for å sjokkere, selv om det er fristende å ta etter Alan Moore og Swamp Thing. "Creature Tech" er fantasifull og forrykende. Den renner over av vemodige og overveldende scener. Her mangler verken onde vitenskapsmenn, maniske monstere, eller koblinger til likkledet i Torino. Det er i det hele tatt umulig å gjengi plottet uten at det virker som en absurd parodi, noe det nok på mange måter er. Her er en side av de mer vemodige, og her er en av de mer ville. Ingen av disse yter serien særlig rettferdighet.

Som vanlig etter slike lister, gjenstår bare å si at mange burde vært nevnt (Lille Nemo, Morrisons Doom Patrol, Rex Mundi, Millers Daredevil og Dark Knight Returns, Tardi, Blooms County, Cerberus etc. etc.) , men det gjør vi kun i en parentes.

Det er likevel ikke spesielt tilfeldig hvem valget falt på. Sannsynligvis ville de samme ti også vunnet i morgen.

Verdens beste tegneserier?

Det er ikke utelukkende fordi det er morsomt å lage lister, at vi indirekte følger opp første innlegg med å trekke frem de ti beste tegneseriene - ever.

For mange betyr tegneserier Dilbert eller Pondus. Denne type filosofiske vitseserier har selvsagt en viktig plass blant et utall av ulike typer serier. Samtidig har de dessverre blitt ensbetydende med hva tegnserier egentlig er, eller fokuserer på. Dermed er ingen slike kommet med på listen denne gangen.

I stedet for å se på tegneserier som fungerer som stand up, skal vi se på dem som minner om TV-serier. Noen har da også inspirert både filmer og TV-serier. Og vi tar dem kronologisk.

1. "Terry and the pirates" av Milton Caniff. Denne serien som gikk i amerikanske aviser fra 1934 til 1946 (vi tar ikke med fortsettelsen laget av en annen tegner), var banebrytende både med sin etterhvert svært så realistiske fortellerstil og sine utnyttelse av seriemediet. Serien gikk både som dags- og søndagsstriper. Her møter vi fatale kvinner, fremmelige unggutter og krigsherrer som ikke står tilbake for noen i dagens Afghanistan. Etterhvert vikles vi inn i Japans okkupasjon av Kina mot slutten av 30-tallet. Og andre verdenskrig for alvor. Det er bare å spenne fast setebeltene.
2. 
   "Prins Valiant" av Hal Foster var i likhet med Terry en serie beregnet på aviser. Den gikk kun som søndagsstriper, men - for å si det fargeløst - hvilke striper! Selv om det er de første par tiårene som er de beste, er hele perioden fra 1937 til Foster ga seg i 1980 minneverdig. Her er det mer enn nok av heroiske helter, kvinner og kvasimiddelalder, Arthur-myter, indianere og vikinger til å dekke de fleste behov.
3. "Gullhjelmen" av Carl Barks. Nærmere presentasjon unødvendig (egentlig hører hele Barks sin produksjon hjemme på listen, men vi nøyer oss i denne omgang med ett av mange høydepunkter).
4. "Corto Maltese" av Hugo Pratt. Nærmere presentasjon er i grunnen nødvendig, men i første omgang henvises til denne som også har en link til en langt mer inngående presentasjon. Magisk realisme er bare fornavnet.
5. Asterix av Goscinny og Uderzo. Den kjenner du. Seriene nevnt over er fullt på høyden, selv om de er ganske forskjellige i stil og innhold.

De 5 neste på listen kommer en av de nærmeste dagene. Det er bare å benke seg foran PC'en.

Musikk, meninger og marked

Det er bare én måte å åpne denne bloggen på, med lettere pretensiøs polemikk for å antyde litt revir fra starten.

Vi kan angripe bruk-og-kast-samfunnet og markedskreftene i blogger og foredrag. Deretter går vi og kjøper det som ligger øverst på listene.

Dess sterkere meninger og mer bevisste noen fremstår, dess morsommere er musikktesten. Din Mp3-spiller og musikkhylle røper hvor kreativ, tenkende og original du egentlig er.

Det letteste i verden er å skaffe det siste med Eidsvåg eller Eminem, Andsnes eller AHA, Killers eller Kean. Nå er ikke poenget at disse er så dårlige. De gir ofte ut bra og interessante ting, Andsnes og Eminem noen ganger ganske så geniale. Men jeg vil nok vedde noen måltider flosshatt på at det ikke bare er derfor det så sjelden finnes alternativer til disse, selv i de ellers bevisstes hyller.

Dermed stenger de fleste ørene hvis jeg hevder at den beste rockekonserten i Norge noengang var med Gentle Giant på Chaetau Neuf i 1975. For det første har man aldri hørt om gruppen. For det andre er det over tredve år siden. Og for det tredje er den ikke nevnt i oppslagsverk om rock.

Sannheten er dessverre at det er lettest å drive med strømmen. Det forbauser ikke at så mange jeg kjenner som hører på klassisk, har så liten bredde i utvalget. Man finner selvsagt Mozart, Grieg, Vivaldi, Bach og Beethoven. Og noen av de mest omtalte nyere kirkekomponistene eller minimalistene. Men det er ikke mange som kjøper den seneste innspillingen med Mussorgski, Bartok eller Purcell. For ikke å si Ginastera, Janacek, Cherubini eller Penderecki.

Thomas Hylland Eriksen lot som vanlig ikke anledningen gå fra seg i en kronikk i Dagbladet for noen år siden. Hans erfaring var at de fleste oppfattet Peter Gabriel som et av ytterpunktene for nyskapende og radikal rock. Gabriel er (eller var) selvsagt bedre og mer kreativ enn det meste annet du hører om. Men det betyr ikke at han er spesielt original i forhold til det du ikke hører om. Hylland Eriksen presenterte deretter en rekke musikkformer og artister som virkelig er kreative, som tar store sjanser og lager musikk som vil bli stående på en helt annen måte enn det meste av døgnfluene - når den en gang blir gjenoppdaget av forskerne.

Hvor mange har hørt om Henry Cow eller andre Canterbury-kunstnere? Hvor ofte legger du deg ned i et mørkt rom og lar Yes fortelle “Tales From Topographic Oceans”? Setter du deg noen gang spontant til med King Crimson og “Red”? Eller lener deg tilbake med hodetelefoner og "Brain Salad Surgery"?

Hylland Eriksen er ikke den eneste som har erfart at banebrytende artister som utforsker og lanserer nye musikkformer, i liten grad synes interessante for pressen. Det gjelder både det som lages i dag, og omtaler av det som fortsatt står som monumenter fra tiår tilbake.

Motsetningen går ikke nødvendigvis mellom «tilgjengelig» og «utilgjengelig». Det er ikke slik at det alltid er den abstrakt utilgjengelige musikken som ikke blir omtalt. I stedet bestemmer bransjen og moteretningene hva akkurat du skal like, omtrent som fargen på klær. Det gjelder ikke å falle utenfor etablert smak denne sesongen.

Musikken må også være så tilgjengelig og fengende at folk løper og kjøper den fort. Og så lite slitesterk at du blir lei og løper like fort når neste hit dukker opp. Vi snakker altså om en kynisk utnyttelse av vårt grunnleggende behov for å høre på musikk. Siden dette innlegget er i pretensiøs stil, kan vi likegodt kalle det et hån mot alt hva det innebærer av lengsler etter skjønnhet og kreativitet, godhet og genialitet, folkelighet og finurligheter, som mennesker skapt i Guds bilde. Med andre ord en klar kampsak for Kr.f. i den forestående valgkampen.

Nå er det lett å kritisere så lenge man ikke er konkret. For å forene det nyttige med det nytende skal vi derfor berøre et album jeg gjerne skriver om.

I det hele tatt er Emerson, Lake & Palmers debutplate av samme navn fortsatt overveldende. Det er en av de mest varierte plater som er laget. Den ble utgitt i 1970 og representerer en periode i rocken (eller hva man skal kalle det) da det nesten var typisk å være god, selv om man ikke var norsk. Det var til og med lov å være pretensiøs.

Albumet solgte ikke så verst da det kom ut, men er senere gått i glemmeboken. Det er andre plater av ELP som du finner i "1001 album du må høre før du dør". Men det representerer i dag et stykke antikommerialisme av de sjeldne. Hører du på den, vil du begynne å ane hva effektiv markedsføring lenge har forstyrret av musikalske muligheter.

Som barn av de radikale og psykedeliske 60-årene åpner ELP med «The Barbarian», et stykke som kanskje mer enn noe handler om vestlig kultur under Vietnam-krigen. Gruppen sprenger i vei med rå overstyring av hammondorgel, deretter et intenst parti på piano, bass og trommer. Vi erfarer at nytolkning av klassisk musikk (her et av Bartoks pianoallegroer) kan være mer enn å legge på trommer.

Neste stykke (merk at her er vi prentesiøse nok til ikke å snakke om “låt”) - «Take a Pebble» - er en total kontrast. Vi opplever en vakker og vemodig ballade for jazz-trio, med en avdempet improvisasjon på piano og gitar i midten. Det er en nostalgisk lengsel etter verdier som blir borte i dagens byer og business, for ikke å si katastrofer og krig.

«Knife Edge» gir igjen en helt ny stemning, der komponisten Janacek, Bach-partier, dyster sang og tung bass blir et oppgjør med storbyens kynisme, der vi alle lever på en knivsegg. Musikken dør ut når strømmen går i studio.

Vi løftes så over til akkustiske instrumenter, i en helt annen uttrykksform. I «The Three Fates» spiller Emerson orgel og piano med seg selv, i klassiske og jazz-inspirerte improvisasjoner. Andre tangentspillere med samme fornavn skulle senere gjøre tilsvarende på hele konserter og trippel-LP’er. Her opplever vi imidlertid en artist som ikke forlyster seg i timevis med fingerkunstner, men lar det bli med en vakker vandring og fortjent pause mellom to elektriske stykker på platen.

Med «Tank» er vi tilbake i en oppjaget og truende virkelighet når vi kastes over i jazz-rock-funk, med fokus på Palmers tromming og Emersons synth. Før albumet avsluttes med igjen en helt annen type musikk.

«Lucky Man» roer alt ned med en naiv vise, som nettopp ved blandingen av barnlig melodi og tekst blir en sår sang om krigshelter og hvor «heldige» de egentlig er. Låten (merk at vi her ikke lenger snakker om “stykke”) går fra det romantiske til det realistiske, krigerens død leder oss også inn i en musikalsk kontrast. Den avsluttende improvisasjonen ble da også en døråpner for datidens nye instrument, synthesizeren. Emerson selv spilte noe på sparket for å sjekke instrumentet, men produseren lot tapen gå. Dette skulle komme til å inspirere mange til å begynne med dette merkelige instrumentet. Det er faktisk en av de melodibiter som har endret musikkverdenen mest. Og likevel har du aldri hørt om den.

Nå er ikke meningen å si at denne platen er den eneste eller det beste motgiften til markedskreftene. Men det er et av de beste eksempler jeg kan komme på, hvis vi da ikke skal begynne med virkelig annerledes musikk.

Hvis du i dag hører at en plate er ”nyskapende og variert” hjelper det å ha ELP i bakhodet. Skulle du i tillegg lese et rockeleksikon eller noe slikt som uttaler seg negativt om gruppen eller andre virkelig banebrytende artister, er det greit å vite hva de egentlig står for. Selv innen rocken er mulig å sprenge seg ut av blues-ortodoksien og fortsatt få det til å svinge.

Før du snakker for høyt om at du forstår hvordan vi formes av marked og moter, bør du rett og slett ta musikktesten.

Er du ennå ikke lei av å lese om musikk, meninger og marked, kan du forhåpentligvis gjøre dårligere valg enn å se på noen tanker om 60-tallet, sett fra tiåret forkant og etterkant.