Hvem stjal historien vår?

Få bøker skriver seg selv og Lurt av læreboken er ikke noe unntak. Som alltid er det grunn til å takke alle som har lest gjennom og bidratt med korreksjoner, innspill og eksempler, slik det forhåpentligvis er gjort behørig nok i forordet.

Av bokens 12 kapitler er to skrevet av andre. Den ene er Ole Petter Erlandsen som i kapitlet Hvem stjal historien vår? går gjennom faktorer og tenkesett som kan ha påvirket lærebøker.

Det kan gjøres dårligere valg enn å sitere innledningen:

Et av punktene i forslaget til nye læreplaner for samfunnsfag sendt på høring våren 2019, er at elevene skal «drøfte korleis interesser og ideologi har prega synet på kva som blir oppfatta som fakta og sanning». Det kan dermed være interessant å gjøre noe tilsvarende i denne boken.

Hvilke interesser og ideologier har påvirket stoffet i læremidler i den norske skolen de seneste generasjonene? Henger noe av dette fortsatt igjen?

Dagens lærebøker skal ikke være styrt av en bevisst religiøs eller politisk ideologi, men av målene i læreplanene. For oss er dette kanskje selvsagt, men for noen generasjoner siden var skolen preget av en sterk ideologisk kamp - om verdier, politikk og religion og hva skolen skulle være. Og selv om mange av disse bølgene har lagt seg, finner fortsatt noen etterdønninger veien inn i lærebøkene våre. Og kanskje spesielt når vi kommer til fremstillinger av kristen tro og historie, som altså er et hovedtema i denne boken.

I dette kapitlet prøver jeg dermed å ta noen steg til siden. Hva vi tenker og skriver henger sammen med hva vi har i bakhodet, hva vi oppfatter som selvsagt, som godt og rett. Slike forhold kan på sin side henge sammen med historiske utviklingstrekk, behov og politikk: Lærebøker må selvsagt gjøre pedagogiske grep og velge vinklinger, men valgene kan ha sin bakgrunn og historie. På hvilken måte har historien påvirket historien om historien? Og hvordan kan vi oppdage feil og mangler? Selv om dette kapittelet først og fremst er skrevet med elever og studenter for øye, håper jeg det kan ha interesse for flere.

Blant mange viktige temaer Ole Petter Erlandsen behandler er også hvordan man kan gi et skjevt bilde av historien, bevisst eller ubevisst. Han nevner syv varianter, med eksempler du må lese boken for å se. 

1. Jukse med fakta. 
2. Utelate viktig informasjon. 
3. Valg av perspektiv.
4. Unnlate å formidle konteksten. 
5. Minimere betydningen av et retningsskifte eller en hendelse. 
6. Vektlegge perifer informasjon. 
7. Røve historien ut av sin sammenheng. 

Blant dem Ole Petter trekker frem som har betydd mer enn mange for hvordan kristen tro er blitt behandlet og omtalt i Norge, er Edvard Bull d.e (1881-1932).

Den første som for alvor gikk inn for å reformere skolen i marxistisk ånd, var Edvard Bull d.e. - historiker, antikristen, marxist og utenriksminister i Christoffer Hornsruds kortlivede regjering i 1928. I 1923, i valgkampheftet «kommunisme og kristendom», skriver Bull at Arbeiderpartiet skulle ha en «pågående og hensynsløs kirkepolitikk» som skulle «sloss uforsonlig mot den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter». Han uttaler også at «Kirkens egentlige maktposisjon i vårt samfund ligger i skolen … Er det så at Kirken er vår fiende, blir det først og fremst i vår skolepolitik, vi må kjæmpe mot den». 

Og skytset hentet han fra sin egen doktoravhandling fra 1912, «Folk og Kirke i Middelalderen». Denne er et polemisk skrift som først og fremst argumenterer for hvor lite kristningen faktisk hadde betydd for Norge. Og på mange måter er det nettopp Bulls historiesyn som blir viderefortalt i senere lærebøker – historien om den trivielle, betydningsløse og undertrykkende kristendommen. 

Ikke fordi senere lærere eller lærebokforfattere vanligvis hadde et tilsvarende marxistisk syn, men et godt stykke på vei fordi gjennom ham og sønnen Edvard Bull d.y.'s standardverk Nordmenn før oss (i mange opplag fra 1948 til 1980-tallet) ble deres "litt overbærende, distanserte og nedlatende tone" sittende i mange vegger, for ikke å si bøker, selv om noen er langt bedre enn andre.

Konklusjonen er ikke helt overraskende for en bok fra kristent hold - men heller ikke tatt ut av løse lufta.

Våre eneste eller dypeste røtter er ikke opplysningstiden, og ikke antikken. Ei heller vår norrøne arv som vi egentlig ikke vet så mye om, siden den er farget av den kristne skriftkulturen som beskrev den, som Snorre på 1200-tallet. Som nasjon og folk kan vi ikke forstås uten våre 1000 år gamle kristne arv. Og den burde reflekteres bedre i skoleverk og lærebøker.