Først ute er et leserinnlegg basert på denne Dagblad-artikkelen. På grunn av plassbegrensninger ble dette selvsagt noen astronomiske enheter for kort, enten det handlet om historiske detaljer eller bredden av kreasjonisme (f.eks. mener gammeljordskreasjonister at artene er skapt i etapper med mange millioner års mellomrom).
Og, nei, det ble ikke tatt inn. Men det endte med en liten snøballkamp på twitter - altså et strålende medium for fagdebatter - i starten av januar.
Dagbladets kunnskapsnivå
Når Inger Merete Hobbelstad 29.12. deler bekymringer om kunnskaper i norsk skole om astronomi, går det dessverre over stokk og stein. For det første presterer hun å betegne samtlige jøder, kristne, muslimer og andre gudstroende som kreasjonister ved å definere dette som å åpne «for at verden kan ha vært skapt av en guddommelig kraft».
I realiteten er kreasjonister de som mener at mennesket og dagens dyreliv i all hovedsak ble skapt på seks dager for noen få tusen år siden. De fleste kristne – fra norske prester til paven - oppfatter at Gud har skapt ved evolusjon over hundrevis av millioner år.
For det andre fremstilles astronomihistorien som «nært forbundet med kampen for å vriste kunnskapshegemoniet fra kirken, og med overgangen fra et religiøst til et vitenskapelig verdensbilde».
Muligens lener Hobbelstad seg på myten om at det før Kopernikus og Galileo var Bibelen som styrte astronomien. Men middelalderens astronomi bygget på et klassisk gresk verdensbilde, ikke på et «religiøst». Dermed støttet Kirken og universitetene at jorden var rund og lot uten protester astronomene bruke måleinstrumenter som astrolabier og armillarsfærer, matematikk og tabeller til å sette opp kalendere, regne ut solformørkelser og så videre, basert på Ptolemaios modell med jorden i sentrum.
De som satt på «kunnskapshegemoniet» var i stor grad aristotelikere ved universitetene. Da det kom rundt syv alternativer til Ptolemaios på første del av 1600-tallet, protesterte de og fikk Den katolske kirken med seg i et politisk spill.
Det ble ikke bedre når Galileos kronargument (at tidevannet viste at jorden beveget seg) opplagt var feil og ingen hadde gode forklaringer på hvorfor man ikke kunne observere at fiksstjernene endret posisjon, hvis jorden gikk i en lang bane om solen.
Galileo ble for øvrig lenge omfavnet av mange i Kirken, inkludert den senere paven. Men ved å blande seg opp i bibeltolkninger utfordret han for mange autoriteter og fremstod nærmest som protestant i en tid med store spenninger, midt under motreformasjonen og 30-årskrigen.
At han likevel endte med kun å få husarrest på sitt eget gods, viser at Kirken ikke så dette som en sak som handlet om en spesielt stor eller avgjørende utfordring.
Det gikk verre med den panteistiske mystikeren Bruno en generasjon tidligere, men det han fremmet var i høyeste grad et alternativt religiøst verdensbilde, ikke et vitenskapelig.
Om ikke annet viser dette at det også utenfor skoleverket er viktig med korrigeringer.
