Mørklegging og andre kunster

Heldigvis finnes høyere idealer enn svart-hvitt-tenkning. Fiendebilder og sjåvinisme er sjelden beste vei til forståelse og sameksistens. Dermed slipper ikke skole og media slike fremstillinger inn i pensum og programmer.

I hvert fall ikke hvis de er klar over hva de driver med. 

Når mørkebildene av Kirken og kristne passerer under radaren, er den enkleste forklaringen at man tror de er sanne.

BBC-serien Opplysningstidens helter som gikk på NRK i forbindelse med Grunnlovsmarkeringen i 2014 føyer seg dessverre inn i rekken. Den er et skoleeksempel på svartmaling. 

Historien er kjent: Før opplysningstiden lå et mørke over Europa. Kirken fryktet kunnskap og kneblet vitenskapen. Takket være modige ateister fikk vi etter hard kamp likevel et samfunn som bygger på fornuft og frihet, fremfor tro og autoriteter.

Krigsmetaforene sitter løst i undertekstene:

Ein hadde erklært krig mot makta til kyrkja og teke i bruk ny teknologi for å betre kvardagen til folk flest.

Kirken er ikke annet enn «motstanderen». Det er likevel uklart om BBC ville sagt «Satan» om programmet hadde vært på hebraisk, selv om det der betyr motstander.

Heldigvis går man ikke så langt, men tegningen er klar. Og den er ikke i farger eller gråtoner. Første episode forkynner at kirkens makt ble brutt på 1700-tallet. 

Isaac Newton (1642-1726) ga oss ... vitenskapen. 

Denis Diderot (1713-1784) ble fengslet i tre måneder for å mene at kunnskap kom fra sanseerfaringer, og i hans store leksikon måtte han late som han tekket teologene . 

Erasmus Darwin (1731-1802) fant fossiler og bergarter som viste at jorden var millioner av år, og avslørte at Kirken hadde tatt grundig feil.

Igjen må man gni seg i øynene. Å fremstille Newton som den som ga oss vitenskapen - og det i skarp strid med Kirkens prosjekt - er så i strid med forskning, at det bør forskes på. Å legge opp til at Kirken før opplysningstiden avviste teknologi eller sanseerfaringer, er ikke bedre. 

Hvor kommer tunnelsynet fra? Handler det om mer enn at noen som er eksperter på én tidsperiode liker å løfte den frem som svært avgjørende, eller har for begrenset kunnskap om andre perioder? 

Ligger det politiske eller livssynsmessige forestillinger bak? Fordommer?

Ikke bare hopper man over samtidige som Hooke og Leibnitz, eller forgjengere som Descartes og Galilei, for ikke å si Francis Bacon. Man hopper over store navn som Buridan og Oresme på 1300-tallet, Albertus Magnus og Roger Bacon på 1200-tallet. For ikke å si muslimske som ibn al-Haytham på 900-tallet og kristne som Philoponus på 500-tallet. Og den greske tradisjonen tilbake til Aristoteles. 

Uten å overdrive hvor mye disse eller Newton fulgte moderne vitenskapelige metoder. 

Poenget er imidlertid klart. Naturvitenskapen er skapt av et langt gruppearbeid.

Vel så ille er det at man glemmer universitetshistorien tilbake til 1000-tallet, støttet av en Kirke som ikke oppfattet Bibelen som lærebok i naturvitenskap eller miskjente fornuften. I stedet la man så mye vekt på logikk at det til tider nærmet seg parodien.

Teknologiutvikling til beste for folk flest startet ikke med en frigjøring fra Kirken på 1700-tallet. I Europa skjøt den fart langt på vei takket være mentalitetsendringen og forbildene klostre og universiteter skapte i middelalderen. Kristne stod ikke i mot ny teknologi, de støttet den. Briller og teleskop er utviklet av kristne. Tommestaven er ikke ateistisk.

Et eksempel er en illustrasjon i 800-tallets karolingiske håndskrift Utrecht-psalteret. Det fremstiller Salme 64 om forskjellen på «de rettferdige» og "banden av voldsmenn", "hopen av dem som gjør urett". Begge sidene bærer våpen, men det er de gode som tar i bruk ny teknologi. Voldsmannen sliper spydet manuelt, de rettferdige bruker roterende slipestein.

Idealet er altså at rettferdige og rettenkende bruker teknologi for å forenkle arbeidet. Dette er ikke et brudd med, men står i en solid sammenheng med det kristne gudsbildet. I middelalderen så man ikke på Gud som en trollmann som opptrer etter innfallsmetoden, men som en rasjonell arkitekt som skaper universet med logikk og linjal.

Siden man trodde på en rasjonell Gud som hadde lagt lover inn i naturen, understreket tenkere som Albertus Magnus at skaperverket normalt må forstås fra disse. Det er ikke uten grunn at en ateist som Jürgen Habermas ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. 

For vitenskapshistorikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens syn på fornuften som avgjørende viktig. 

Kristne opplysningsfilosofer som John Locke (1632-1704) står kort sagt i en tradisjon som fremmer mer enn mørke og maktpolitikk.

Det betyr ikke at alle i spydspissen på 1700-tallet var kristne eller protestanter. Som flere deister så Erasmus Darwin på religion som en psykisk lidelse. Men det betyr heller ikke at kristne eller Kirken over alt avviste hans teorier om at fossiler kom fra katastrofer for mange millioner år siden.

Selv om det ikke er grunn til å underslå bakstreverske kirkelige stemmer i mange land, ikke minst i Frankrike, finnes andre stemmer, og ikke bare i periferien. 

Flere paver var begeistret for forskning og forskere, til og med kvinnelige. Benedikt XIV (1675-1758) støttet som kardinal Laura Maria Caterina Bassi (1711-1778) så iherdig at hun ble professor i anatomi bare 21 år gammel. Og året etter medlem av det italienske vitenskapsinstituttet og deretter leder.

I noen land var prester blant dem som mest aktivt fremmet opplysning og frihetsidealer. Jacob Nicolai Wilse (1735-1801) kjempet for et norsk universitet og ønsket et «harmonisk samfunn der fornuft, flid og nøysomhet råder». Peder Hertzberg (1728-1802) studerte naturvitenskap og medisin. Peter Hount (1769-1815) gikk i 1790-årene sterkt inn for borgerlig og religiøs frihet. For å nevne noen få.

En god presentasjon av opplysningstiden legger vekt på mangfold og røtter. Det gir ikke toppkarakter å late som om Kirken alltid og overalt omfavnet forskning eller frihetsidealer. Men det gir stryk å tegne et motsatt mørkebilde.

[Litt oppdatert fra en artikkel i Sankt Olav i 2016, bl.a. basert på hva jeg skrev her].