Første fredagsquiz

Her kommer som lovet i fremtiden den første av de stadig mer tradisjonelle fredagsquizzene fra facebookveggen min.

Når omtrent kan dette være skrevet? Hvor er det fra? Hvem kan ha sagt noe slik? Hvorfor er det ikke pensum i skolen?

Jeg tror knapt det finnes noe menneskelig som er så perfekt at det er immunt fra kritikk. For det som er dårlig får fortjent kritikk, mens det som er godt møter ondsinnet sladder.

...Moder Natur har ført oss dit vi er i dag, men skjebnen belemrer oss med dem som heller vil kritisere andres arbeid enn reflektere over og rydde opp i deres egne liv.

Fra hva jeg har sagt så langt, ser vi at logikk er avgjørende. Den gjør at du kan forstå og vurdere nye tanker, samt skjelne, definere og vise med overbevisning. Den er en så viktig del av filosofifaget at den tjener de andre delene slik sjelen tjener kroppen. All filosofi som ikke følger logikkens prinsipper er kraftløs og ubehjelpelig. Det er dermed bare som seg hør og bør at så mange fra alle kanter tiltrekkes av dette faget, at flere studerer logikk enn alle andre grener av denne vitenskapen som styrer våre tanker, ord og gjerninger.

Ordrike sjonglører av irrelevant nonsens må først bli avvendt fra deres ville veier før de kan lære noe som helst.

Svaret

kommer

ganske

snart

rett

under

dette.

Siterer herved fra meg selv på Facebook etter en lang runde der forslagene gikk fra Bertrand Russell til Augustin: 

Verket er Metalogicon, en grundig gjennomgang av logikkens rolle og betydning ved universitetet og i samfunnet generelt. 

At man omfavnet og institusjonaliserte slike tanker ved universitetene og de var grunnlaget for all utdannelse av teologer, jurister og naturfilosofer i mangfoldige århundrer, har hatt avgjørende betydning for vestens intellektuelle tradisjon.

Og forfatteren er Johannes fra Salisbury. En av flere det burde vært laget TV-serie om. 

Da gjenstår bare spørsmålet om hvorfor dette ikke er pensum i skolen. 

Der har jeg dessverre ingen fasit, kun fordommer.

Moral gjør moraldebatter umulige

I debatten som pågår om etikkens grunnlag kunne det nok tenkes mer nyttige innlegg enn Ole Martin Moens feillesninger med konklusjonen at "Gud gjør moral umulig" av Espen Ottosens opprinnelig korte innlegg om man kan være god uten Gud, og den litt senere utdypningen etter Halvorsens grunnleggende misforståelse av hans innlegg.

Hvis det er noe som gjør moral vanskelig å diskutere, er det ikke bare alt for lange setninger som over, men at dette handler om moral. For her tenker jeg ikke kun på noe distansert. Det handler veldig fort om meg, om hva jeg tenker, sier og gjør.

Eller i det minste kan jeg tro at det handler om det.

Dermed er det ikke sikkert at det jeg oppfatter er analytiske argumenter man nøkternt kan reflektere over eller ta til etterretning. I stedet er det lett å tro at det som sies er at jeg ikke er et godt nok menneske, eller er på tynn is i etiske spørsmål, har en dårligere etikk eller ikke bør slippes løs på barn (nåja, noen sier akkurat det rett ut).

Det blir ikke bedre hvis jeg mistenker at jeg er dypt uenig i og/eller redd for etikken jeg tror motparten står for. Eller man ikke alltid opptrer like respektfullt eller ydmykt eller begrunner alle utsagn like godt underveis i debatten.

Kort sagt gjør moral moraldebatter umulige.

Samtidig er hva Ottosen sier egentlig ganske enkelt. Det er ikke at de som ikke tror på Gud "må være mindre moralske enn kristne (eller andre troende)", tvert i mot understreker han at det "finnes mange ateister som etterlever høye etiske idealer".

Ottosens poeng er rett og slett at 

De som avviser Gud får derimot problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig.

Nå er det nok mulig å tolke dette på litt ulike måter. Objektiv moral betyr ikke annet enn at det finnes objektive verdier (som at alle mennesker er like mye verdt), mens det at noe alltid og overalt er forkastelig kan tolkes til at dette handler om etiske absolutter, om lover som alltid skal følges (som at det er galt å arbeide på sabbaten).

Siden dette er litt forskjellige ting er det imidlertid godt mulig å tro på objektiv moral uten å tenke at det følgelig må finnes veldig mange etiske absolutter.

Slik jeg tenker om dette, er det gode grunner til at Det nye testamentet ikke inneholder lover og dermed står omtrent i det motsatte av en Sharia-tradisjon.

Uansett er det svært  interessant at Moen ikke nevner "objektiv moral" en eneste gang , men kun snakker om "moral", til nød at han er "en såkalt moralsk realist". 

I stedet hevder han at "Espen Ottosen spør i Aftenposten om det kan finnes en moral uten Gud", noe han altså ikke gjør. Ottosen diskuterer ikke etikk i sin alminnelighet, men etikkens forankring. Kan den også være i noe objektivt, eller kun i følelser eller noe annet subjektivt?

Dermed stemmer det heller ikke at

Ifølge Ottosen er det Gud som er moralens opphav, så dersom Gud forsvinner, går moralen med i dragsuget. Hvis ateisme, så nihilisme.

Det Ottosen sier i utdypningen er tvert i mot at 

Jeg vet om mange ateister og skeptikere, Halvorsen er sikkert blant disse, som ikke vil tenke som [nihilisten] Rosenberg. Og det er fint. Det er ganske ubehagelig å mene noe annet – for eksempel at det ikke alltid er galt å torturere småbarn for moro skyld.

Dermed kunne det vært interessant å høre hvor moralsk en "Moralfilsof ved Universitetet i Oslo" oppfatter det å vri en motdebattant på denne måten.  

Videre er Moens logikk ... interessant når han snakker om at

Dersom nihilismen er sann er det ingenting som har noe å si, og dersom ingenting har noe å si har det heller ikke noe å si at ingenting har noe å si. Nihilsmen er så grunnleggende utslettende at den også utsletter problemene våre. Riktignok fjerner nihilismen også alle godene våre, men dersom nihilismen er sann, er ikke det noe tap. Dersom nihilismen er sann var disse aldri reelle goder til å begynne med. Vi bare trodde det. Nihilismen er derfor ingen trussel.

Ja, men det er ikke "nihilismen" som er en trussel, det er troen på nilhilismen som er det, for alle oss som ikke er nihilister, inkludert Moen, i følge ham selv

Før han fortsetter med det gode gamle grepet å forutsette det som skal bevises, antagelig fordi han mener han har bevist det andre steder - og bygger på noe som vanskelig kan kalles annet enn følelser..

Jeg tror det finnes genuine goder og onder, og at det finnes moralsk rette og moralsk gale handlinger. Hvordan begrunner jeg det? Mitt eget standpunkt, som kalles hedonisme, er at moralen har sitt opphav i evnen til å føle glede og lidelse. Glede er et gode i seg selv og lidelse et onde i seg selv, og det finnes moral og umoral fordi det finnes handlinger som leder til glede og handlinger som leder til lidelse.

Nøkkelsetningen er den neste:

Jeg kan ikke begrunne hvorfor hedonismen er sann her.

Nei, nettopp (selv om han riktignok forsøker andre steder, uten hell, som i doktorgradsavhendingen sin, slik Nils August Andresen minnet meg på at han hadde tatt opp her).

Skal man komme videre i en debatt, kan man ikke bare legge opp til at man har vist noe andre steder, uten link eller boktittel eller annet.

Poenget mitt er bare å vise til en moralteori som ikke bygger på at det finnes en Gud. Hedonisme er en sekulær form for moralsk realisme.

Men altså uten å vise at dette kan ha forankring i noe som helst som kan begrunnes som sant eller objektivt forpliktende.

Espen Ottosen vinner med én hånd på ryggen.

Moen fortsetter med å henvise til det klassiske Eutyfron-problemet, som om det handler om Gud - og ikke om gudene. 

Spørsmålet Sokrates stiller i dialogen dette er hentet fra, er om det gode kommer fra gudene, eller om gudene velger det gode fordi det er godt.

Kommer det gode fra gudene, er det gudene bestemmer alltid godt. Velger gudene det gode fordi det er godt, bestemmer noe annet enn gudene hva som er godt. 

Sagt på en annen måte er moralen enten vilkårlig eller det er noe annet enn gudene som avgjør. 

Og siden gudene har en tilfeldig natur, er høyst subjektive og begrensede, er blitt til av noe annet og underlagt mange slags betingelser for å kunne eksistere, for ikke å si er uenige seg i mellom, er det opplagt at de ikke kan være kilden til etikk.

En slik kilde må altså være en helt annen type eksistens. Kort sagt hjelper det å være den helt grunnleggende eksistens, alle tings opphav, ubegrenset og ubetinget, skal man være en objektiv instans.

Men her lander altså en fagfilosof i 2017 uten videre på at Eutyfron-problemet avslører at Gud ikke kan være moralens opphav, uten å vise at han kjenner til at det har vært svært gode løsninger på dette i mangfoldige århundrer, minst tilbake til kirkefedrene. 

I klassisk teistisk tradisjon er det ikke slik at Gud bare velger det som er godt, nei, Gud er det som er godt. Gud er den instansen Eutyfron etterlyser.

Dette handler altså ikke om Guds vilje, men om Guds vesen. Gud aktualiserer det gode, og løser dermed Eutyfrons dilemma.  

I stedet for å diskutere eller en gang nevne den klassiske løsningen, synes Moen å tro at Eutyfron er siste ordet.

Dermed synes det som om moralen, snarere enn å komme fra hva Gud mener, må ha et uavhengig opphav, slik som det første alternativet foreslår.

Videre avviser han Guds rolle i etikken eller i diskusjonen om moralens opphav, siden "det er høyst tvilsomt om det i det hele tatt finnes en gud". Logikken er omtrent som om noen skulle si at siden ikke alle tror at Kant har eksistert, kan vi ikke bruke Kant i etikken.

Spørsmålet er imidlertid ikke om Gud kan ha en rolle i den offentlige debatten om lover og etikk, men om det er mulig å begrunne at det kan finnes objektive og alment forpliktende verdier, om Gud ikke finnes.

Det er uansett høyst delte oppfatninger om hvor tvilsomt det er at Gud finnes, selv blant akademikere

Følgelig er det nok like greit for Moen at han forlater det prinsipielle (metaetikk) og går over til å diskutere praksis (epistemologi).

Et annet problem med å hevde at Gud er moralens opphav er hvordan vi kan vite hva Gud mener. Ottosens forslag er å vise til åpenbaringene i Bibelen. Problemet er imidlertid at det finnes tusenvis av foreslåtte guder og tusenvis av påståtte åpenbaringer i verdenshistorien. Hvilken gud skal vi tro på og hvilken åpenbaring er den riktige?

Igjen uten å vise snev av innsikt i forskjellen mellom Gud og guder, eller i rasjonelle avveininger mellom ulike typer åpenbaringer. 

Eller i hvordan naturretten brukes i kristen tenkning, kjærlighetsbudet, Jesus som forbilde, den gyldne regel og i det hele tatt den solide teologiske tradisjonen for å bruke fornuften på tekstene - og ikke Bibelen som grunnlag for noe som ligner på Sharia.

Til gjengjeld synes han å glede seg over det mest vanlige "Thomas Aquinas-sitatet" (i anførselstegn siden det ikke er sikkert det stammer fra ham) ateister bruker. 

Ifølge Thomas Aquinas, i Summa Theologica, vil de som kommer til himmelen til og med få anledning til å glede seg over lidelsene som blir påført dem som pines i helvete.

Ja, enten nå Thomas har sagt dette eller ikke, er ikke et slik sitat noe uimotsigelig argument for at det kan finnes en objektiv etikk uten Gud.

For Moen er det uansett sitatet et problem for kristen moral at Gud til sist gjør alt godt, straffer de skyldige og sikrer rettferdighet. Siden Gud er god, trenger vi ikke å gjøre noe godt.

Dersom Gud finnes, kan du snyte på skatten, og du kan også stjele, voldta og drepe, for uansett hva du gjør, vil Gud sørge for et rettferdig utfall. Guds endelige regnskap sidestiller alle handlinger, og å sidestille alle handlinger gir samme konklusjon som moralsk nihilisme: at ingen handlinger er bedre enn andre. Problemet er derfor ikke hvordan det kan finnes en moral uten Gud. Problemet er hvordan det kan finnes en moral med Gud.

At noe muligens lyder som god retorikk, betyr ikke alltid at det er så godt rasjonelt. 

Løsningen for Moen er i stedet lidelsen og gleden. Takket være dette, kan vi ha god moral.

Lidelse og glede gir oss en enkel forklaring på hvorfor vi bør la være å plyndre og voldta og i stedet bør søke å hjelpe og fremme glede. Det er det gode i gleden og det grusomme i lidelsen som gjør noen handlinger bedre enn andre. Moralens grunnlag trenger ikke å være mer komplisert enn som så.

Jeg synes i hvert fall ikke det er en glede hvis dette er nivået på filosofiundervisningen på Blindern.

Klassisk kalkun

Den sterke troen på den voldsomme og langvarige konflikten mellom tro og vitenskap, mellom Kirken og antikkens arv, skyldes verken historieforskning eller en konspirasjon.

Det handler mindre om historie enn om nåtiden. Målet er ikke å kaste lys over fortiden, men mørke over Den katolske kirken. Og det hjelper at det er godt stoff, enten ønsket er å selge bøker, fange klikk eller finne god pedagogikk.

Skrekkslagne seilere på vei utenfor kanten av den flate jord har i generasjoner slått like godt an i grunnskolen som vitenskapsmenn på bålet, i beste Game of Thrones-stil.

Dermed er det ikke annet å vente enn stadige oppslag i Illustrert Historie og tilsvarende blader om middelalderens mørke, selv om det overrasker når museer henger seg på, som i Trondheim (heldigvis rettes mye opp i Tønsberg).

Og så er det bøkene.

Selv om konkurransen er skarp, skal det godt gjøres å skrive noe mer misvisende om senantikken og middelalderen enn The Closing of the Western Mind som kom for rundt 10 år siden.

Men i år er dette imponerende nok overgått av Catherine Nixey med intet ringere enn The Darkening Age: The Christian Destruction of the Classical World.

Og her holdes ikke noe tilbake. Det var rene utryddelsen.

Selv om man inntil nå har sett på kristne som milde og myke, saktmodige på vei til martyrdøden mens de synger lovsanger, viser Nixey en helt annen historie som knapt noen har hørt om, i følge noe så nøytralt og nøkternt som forlagsblurbet på Amazon.

Noen vil nok likevel stusse over at kristne på alle mulige måter skal ha forfulgt alle og enhver som var uenige med dem, allerede i det første århundret. Altså lenge før keiser Konstantin tidlig på 300-tallet åpnet for å tolerere kristen tro, etter Diokletians kristenforfølgelser.

Far from being meek and mild, they were violent, ruthless and fundamentally intolerant. Unlike the polytheistic world, in which the addition of one new religion made no fundamental difference to the old ones, this new ideology stated not only that it was the way, the truth and the light but that, by extension, every single other way was wrong and had to be destroyed. From the 1st century to the 6th, those who didn't fall into step with its beliefs were pursued in every possible way: social, legal, financial and physical. Their altars were upturned and their temples demolished, their statues hacked to pieces and their priests killed. It was an annihilation.

Kristendommen raserte den klassiske kulturen og antikkens lærdom så godt man kunne. Når man ikke lykkes enda bedre, skyldtes det kun slendrian, latskap og inkompetanse.

Hagia Sofia stod ferdig i år 537.

Man sank så dypt at man ikke bare sluttet å skrive erotiske dikt, man klarte verken å lage gode stiger eller hammere.

many statues on many temples were saved simply by virtue of being too high for them, with their primitive ladders and hammers, to reach.

Som den ateistiske historikeren Tim O'Neill kommenterer med sedvanlig syrlighet, kan det altså kun skyldes at de hadde flaks og fant noen stiger og hammere som hedningene hadde etterlatt, siden de klarte å få på plass bygningen på bildet til høyre.

Når historikere leser denne type fremstillinger er det lett å se at de lider valgets kvaler, skal de le eller gråte eller begge deler.

Heldigvis er førstnevnte morsomst. Peter Thonemann legger dermed lite i mellom i gårsdagens anmeldelse i The Times om det polemiske sludderet som han forstår vil få nyateister i skyggen av Christopher Hitchens til å logre av fryd.

Like every good polemic, The Darkening Age is sardonic, well-informed and quite properly lacking in sympathy for its hapless target. But the argument depends on quite a bit of nifty footwork. Nixey vividly evokes the fundamentalist bonfires that “blazed across the empire as outlawed books went up in flames”.

Det er bare en lite hake ved dette. Det er ikke lett å finne eksempler på at antikkens klassikere ble forbudt, selv om man ikke akkurat nølte med å ødelegge andre typer tekster.

Inconveniently, we have no evidence for a single poem by Ovid or Catullus having been put to the flames: Christian book-burning was always directed at heretical Christian literature or “magical” writings (astrology and so forth) such as had repeatedly been suppressed by pagan emperors from Augustus onwards. Ovid, she grudgingly notes, continued to be copied and read enthusiastically during the medieval period.

Som så ofte får ødeleggelsen av det sagnomsuste biblioteket i Alexandria stor plass, selv om Nixey klarer å skille mellom det og Serapis-tempelet som i en periode huset en stor boksamling.

Nixey dedicates many horrified pages to the destruction of the temple of Serapis, “the greatest building in the world”, by a Christian mob at Alexandria in AD392. Throughout the empire, we are told, “temples were razed to their foundations and burned to the ground”. Again, the truth is more complex. Common enough in triumphalist Christian hagiography, temple-destruction seems to have been exceptionally rare in real life. Of all the hundreds of pagan temples in Egypt, the Alexandrian Serapeum is the only one known to have been violently destroyed. Of some 700 known temples to the old gods in Roman Gaul, only 10 (1.4%) seem to have met a violent end in the fourth or fifth century (not certainly at the hands of Christians).

Templer flest ble ikke ødelagt bevisst, de forfalt etter å ha blitt forlatt, akkurat som med mange landsbykirker i dagens England. Norske kommunebudsjetter er ikke kjent for rause poster til vedlikehold av kirker.

I stedet for å gjøre oss klokere om historien, virker Nixey fordummende.

The Darkening Age rattles along at a tremendous pace, and Nixey brilliantly evokes all that was lost with the waning of the classical world. Those losses were real enough. But by denying that anything of value or interest took their place, she ends up condemning the entire civilisation of the European Middle Ages as a collective fit of inexplicable narrow-minded idiocy.

Det er liten grunn til å tvile på at The Darkening Age vil gi mange festlige bokanmeldelser. 

Men det er heller ingen grunn til å tvile på at boken vil bli omfavnet. Journalister flest er ikke faghistorikere. De har ikke noe stort ønske om å fremstille Kirken i godt lys. 

Den er heller ikke enkelt å se at den alltid lyser like godt.

Likevel har jeg denne gangen et visst håp om at ikke alle anmeldere vil svelge boken like mye med snøre, krok og søkke, tross brede oppslag og godt agn.