har lenge stått høyt på listen over bøker jeg snart bør lese. Når det nå har skjedd, er konklusjonen klar: Dette burde jeg gjort for lenge siden.
For Grande har laget en gullgruve av informasjon, et strukturert minnealbum over historien om hvordan vi har oppfattet historien. Det gjør ikke boken dårligere at den skaper begjær etter studier ved Høgskolen i Bergen der Grande er dosent i religion, livssyn og etikk.
Vi blir i mer enn én forstand med på en tidsreise. Hvordan har ulike tider forstått fortid og fremtid? Er historien mer enn tilfeldig? Kan vi ane mønstre? Er den drevet av noe eller noen? Har den en mening?
Vil Det gode seire til slutt? Skjer sekularisering bare fordi kulturer blir gamle nok?
På veien møter vi kirkefedre som Paulus, Origenes og Augustin, middelalderens Joakim av Fiore, kjente og ukjente opplysningsfilosofer fra Bossuet til Hegel og nyere tenkere som på så mange måter har formet vår selvforståelse og historie, fra Marx til Toynbee.
Før vi lander hos Grandes favorittanalytiker, den franske litteraturkritikeren og sosialantropologen René Girard.
Grande gjør mer enn å liste tenkere. Selv om han ikke kan bruke mange sider på hver presenterer han deres sentrale grep og vurderer positive og negative sider - enten de peker mot demokratier eller diktaturer, mot sosialdarwinisme eller menneskerettigheter.
Det er ikke til å komme fra at enkelte tenkere fremmer rasjonelle samtaler, frihet og nestekjærlighet, andre monstre og massemord.
Noen vil nok la seg provosere, andre stimulere når Grande rister i selvfølgeligheter. Selv tilhører jeg avgjort siste gruppe, spesielt når han argumenterer for hvor viktig kristendommen har vært for ikke bare vår måte å tenke om historien, men også som drivkraft for positive endringer.
Kristne impulser har på flere områder hatt avgjørende effekt for fremveksten av renessanser og opplysningstider, vitenskap og sekularisering.
Grande snor seg ikke i mål ved å fortrenge kirkehistoriens negative sider eller lene seg til egne preferanser. Som han sier er det ikke tilfeldig at så «forskjellige tenkere som Hegel, Tocqueville, Nietzsche, Huntingdon og Fukuyama har hevdet at det moderne demokrati er en sekulær versjon av den kristne doktrinen omkring menneskets verdighet» (side 124).
Mange vil nok også bli overrasket over at en så sterk og klar ateist som Comte gir det Grande kaller et «oppsiktsvekkende positivt bilde av den tidlige katolske kirke» som bevarte arven fra Aten, Roma og Jerusalem og dreide en nasjonalistisk og militær moral over til en mer pasifistisk og universell (side 233).
At katolisismen i følge Comte etterhvert var blitt statisk og havnet "bak samfunnsutviklingen", gjorde imidlertid at den nå sinket oss. Som Grande påpeker, er det samtidig et paradoks at Comte ikke forstod hvor mye hans egen fremskrittstanke, om en nærmest uavvendelig positiv utvikling, «berodde på kristendommen» (side 236).
Slik han oppsummerer i fire punkter (side 125), kan sekulariseringen for det første knyttes til forestillingen om at alle mennesker, uansett evner, rase og klan, er like for Gud. En slik tanke er vanskelig å utvikle i f.eks. en polyteistisk kultur der guder har ulike agendaer og hver sine favoritter. Når alle forstår seg som like verdifulle, blir nettopp personlig frihet og tanke viktig.
For det andre fører dette til en differensiert kultur med mange slags institusjoner for å dekke ulike livsbehov.
For det tredje ble fri tenkning stimulert av vekten på tilgivelse, freds- og forsoningsarbeid som Kirken så sterkt målbar innen middelalderens lov og rett.
For det fjerde bidro den kristne avsakraliseringen av naturen til et vitenskapelig verdensbilde. Trær og stjerner var ikke lenger besjelet eller uttrykk for gudenes renkespill, men styrt av krefter lagt inn i naturen av en lovgiver fra utsiden. I et slikt univers begynte utforskning av naturlover for alvor å gi mening.
Grande etterlater ingen tvil om hvor mye kristen tro har påvirket almene oppfatninger. Det er lett å undervurdere betydningen av røttene og jordsmonnet vi har vokst opp med. Vi tenker like lite over at vi puster i kristen luft som en fisk over at den svømmer i vann.
Selv om det er sentralt i det moderne menneskets opphavsmyte at opplysningstiden reddet oss fra «middelalderens mørke», er moderniteten ikke blitt til på tross av et kristent verdensbilde. Slik Grande ser dette, vokste den tvert i mot frem nettopp i en kultur med et slikt verdensbilde.
Han viser også at min måte å se verden på i 2015 eller 2017 ikke gjelder allment, til alle tider. Noen og enhver kan bli overrasket over hvor forskjellig vi har tenkt i historien - også om hva nettopp historien er.
Er det fortid, samtid eller fremtid som betyr mest? Hvorfor i det hele tatt bry oss om historien? Går den i sirkel eller peker den fremover, mot et mål? Er grunnleggende fremskritt mulige - og viktige?
For det er ikke bare sekulariseringen som henger sammen med bestemte virkelighetsoppfatninger. Også når det gjelder troen på fremskritt har kristen tro spilt en stor og til dels avgjørende rolle.
Men betyr det at det er grunn til utviklingsoptimisme? Selv om Steven Pinker på noen områder nok uttaler seg mer positivt enn det er empiri for, har vi fått en fredeligere verden. Samtidig strever alle samfunn med å dempe spenninger og vold. Det er ønsketenkning å undervurdere omfanget av terror og lokale kriger, æresdrap og klanoppgjør. Blodbad skjer flere steder enn i Aleppo.
Grande legger ikke skjul på forkjærligheten for René Girards tenkning når han argumenterer for at konflikter kan anspore til samfunnsutvikling og at mye handler om begjær. Det er i seg selv ingen spesielt kontroversiell analyse, selv om dette for Girard ikke alltid er det synlige og direkte begjæret, men også et begjær etter hva andre begjærer.
Begjærer naboen en Mercedes, vil jeg også begjære en. Begjærer kollegaen en dame, må jeg også begjære henne. I kulturutviklingen har dette gått fra godt synlig hverdagsbegjær til langt mer komplekse forhold, fra det opplagte til det skjulte. Slik Grande ser det, endres og utvikles historien gjennom det imitative ("mimetiske") begjær.
Modellen er interessant, men jeg savner nok en bedre begrunnelse basert på historiske data, på samme måte som Grande etterlyser og kritiserer mangel på dette hos andre av tenkerne han trekker frem.
Girard er kanskje mest kjent for hans
argumentasjon om hvordan konflikter løses ved religioners syndebukkmekanisme. Også denne mekanismen har vært gjennom - og forårsaket - en utvikling i historien, ikke minst i de jødisk-kristne tekstene. Mens volden i Det gamle testamentets i det Girard ser som i stor grad mytologiske tekster er «skjøvet over» på Gud (som deltaker i volden), er menneskene selv gjort ansvarlig for den i Det nye testamentet.
I stedet for å ta forfølgernes side, tar man nå de forfulgte.
Nettopp fordi Kristus gjennomskuer volden, blir han gjort til sitt samfunns syndebukk. Når menneskene konfronteres med det totalt urettferdige i dette, innser man sin skyld og det hele «virker etter hvert som en døråpner for et mer humant samfunn» (side 297-98).
For Girard regulerer denne mekanismen historiens gang. I hans evolusjonistiske, men ikke målrettete, perspektiv skjer kulturutviklingen ved våre strategier for å unngå vold.
Dette har ført til en svært mangfoldig og individsentrert kultur, særlig i vesten, noe som gjør at det mimetiske begjæret i langt større grad er ført over på andre kulturer. Mye av spenningen i verden i dag skyldes i følge Grande at stadig flere i andre deler av verden begjærer det som vesten begjærer.
Nå gir ikke akkurat dette stor grunn til optimisme. Flere enn Grande kan bli betenkelige
i lys av drastiske klimaendringer, befolkningsoverskudd og muligheten for kontinuerlig terror i mindre skala eller terror som fører til masseuslettelser» der rene «tilfeldigheter kan utløse kriger av apokalyptiske dimensjoner (side 311).
Rommet for pessimisme blir ikke mindre når Jørgen Randers trekkes opp av hatten. Det finnes dem som er mer kjent for nøkternhet og optimisme. Blir krisen - eller krisestemningen - stor nok, kan det lede til at en elite med stor makt må ta over styringen for å redde kloden fra økologisk katastrofe.
Grande er heller ikke uforbeholden optimist når han vurderer Huntingdons analyse som i overkant åpent konkluderer med at islamsk fundamentalisme enten kan føre til moderasjon eller til økt radikalisering med renessanse for sharia. Han mistenker at Huntingdon legger for lite vekt på interne konflikter, spesielt mellom sjia- og sunnimuslimer.
En mistanke som ikke er redusert ett år etter at boken ble lansert.
I en så ambisiøst anlagt presentasjon er det ikke til å unngå at Grande også har hvitere felter, spesielt i periferien av hans anliggende. Han er ikke helt opplest innen vitenskapshistorie når han oppfatter at menneskets særstilling ble truet av det heliosentriske verdensbildet, der det ikke lenger var jorden, men solen som var i sentrum. I realiteten oppfattet man ikke i samtiden at man ble skjøvet over i en mer perifer del av universet og gjort mer ubetydelig i tid og sted. Å være i sentrum av universet innebar tvert i mot å være lavest på rangorden, lengst unna Gud og de fullkomne himmelske sfærer.
Grande lar seg nok også i overkant mye rive med av opplysningsfilosofers selvforståelse når han skriver som om det var en spesielt ny tanke at «verden styres og kan avleses gjennom naturlige, fornuftige og observerbare lover». Det nye var ikke tanken om naturlover, men at de måtte være en konkurrent til Gud.
Men det stemmer godt at det i opplysningstiden vokste frem en sterk og naiv tro på at samfunnet måtte og kunne bygges i tråd med en objektiv, tidløs fornuft hevet over tro og preferanser
Samtidig havner ikke Grande i et tunnelsyn. Selv om han ser det imitative begjæret og i noen grad syndebukkmekanismen som de primære drivkreftene i historien, er han også åpen for betydningen av idéer og forestillinger som når han argumenterer for effekten av kristne impulser.
I et slikt prosjekt er det lett å fremstå mer naiv enn man ønsker. Nettopp tenkerne Grande trekker frem viser hvor umulig det er å stille seg helt utenfor sin tids håp og frykt, sjargong og selvfølgeligheter. Han er heldigvis såpass bevisst at boken sjelden rammes av dette, så langt jeg kan se som en leser som tross innbitte forsøk heller ikke står helt utenfor sin tid.
Likevel minner nok deler av konklusjonen mer om fromt håp enn faglig analyse. Det blir i overkant tynt å skrive som om kampen mot fundamentalisme handler om å begrense fremmedgjøringen ved at livssynssamfunn viser større omsorg for dem som faller utenfor.
La ikke slike innvendinger være til hinder for en anbefaling. Skulle du begjære en bok som kan gjøre deg klokere, og altså ikke kun fordi det er en bok jeg begjærer, er denne riktig så utviklende.
