Den bokstavelige Augustin

Noe av det ... ahem interessante ved å gi ut bøker, er å lese dem etterpå - og oppdage feilene. Eller å få tilbakemeldinger fra andre som griper oss i pinlige bommerter.

Jeg har dermed ofte tenkt at det kunne vært lurt å presentere en egen errata ved hver bokutgivelse, og i det hele tatt gå i meg selv. Spesielt når feilene nærmer seg pute-TV.

Tradisjonen tro dukker også opp mutasjoner i boken som ble sluppet i forrige uke, Evolusjon eller kristen tro?, noen nøytrale, andre skadelige.

En av de sistnevnte handler om side 24 der jeg skriver om Augustins Den bokstavelige betydning av Første Mosebok og bombastisk hevder at  

Premisset er enkelt når Augustin går gjennom Første Mosebok. Den er skrevet for å være forståelig for dem som først leste teksten. Selv om mye er ment billedlig, kan noe også forstås bokstavelig. Det er likevel viktig at vi ikke tolker feil hva som sies om naturen, men vurderer den i lys av vitenskap. Gjør vi ikke det, fremstår vi som uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om Jesu oppstandelse.

Noe som imidlertid er misvisende. Enhver som kan sin Augustin vil kaste boken i veggen.  

Mitt eneste forsvar er tunnelsyn, noe som selvsagt er en like god unnskyldning for meg som Johaug. 

Det jeg hadde i bakhodet her var ikke hva han sier om Første Mosebok generelt, men det som er relevant for vår bok, altså skapelsesberetningen i Første Mosebok 1. 

Mens Augustin i praksis tolker skapelsen, lyset, mørket og så videre ganske så allegorisk/filosofisk, er han senere i boken selvsagt svært tydelig på at Adam og Eva har eksistert, at trærne i Eden er reelle, Noah og Abraham historiske og så videre. 

Selv som Augustin også ser allegoriske/profetiske sider ved mye av dette, ved en interessant både-og-tilnærming, er det ingen tvil om at han oppfatter Genesis som historisk, som en fortelling om ekte mennesker og miljøer. 

Selv om mye er ment billedlig, må vi også forstå den bokstavelige betydningen.

Som det nå står kommer dette dermed feil ut og vil i neste opplag (vi håper på et slik) rettes til noe i retning av at 

Premisset er enkelt når Augustin går gjennom Første Mosebok 1. Dette er skrevet for å være forståelig for dem som først leste teksten. Det bokstavelige er viktig, men mye peker på større sannheter. Derfor må vi ikke tolke feil hva som sies om naturen, men vurdere teksten i lys av vitenskap. Gjør vi ikke det, fremstår vi som uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om Jesu oppstandelse. 

Vi kommer selvsagt også til å rette opp øvrige feil og skjevheter som dukker opp.

Hva sier så Augustin forøvrig i det første kapittelet?'

Svært mye - og atskillig fortsatt aktuelt. Han er opptatt av evige sannheter, fakta i fortellingene, profetiske utsagn, råd og formaninger for hverdagen.

In all the sacred books, we should consider the eternal truths that are taught, the facts that are narrated, the future events that are predicted, and the precepts or counsels that are given. In the case of a narrative of events, the question arises as to whether everything must be taken according to the figurative sense only, or whether it must be expounded and defended also as a faithful record of what happened. No Christian will dare say that the narrative must not be taken in a figurative sense. For St. Paul says: “Now all these things that happened to them were symbolic.” And he explains the statement in Genesis, “And they shall be two in one flesh,” as a great mystery in reference to Christ and to the Church.

Hvordan tolker han så ulike deler av dette - bokstavelig?

But perhaps we should take “heaven” to mean spiritual beings in a state of perfection and beatitude from the first moment of their creation and take “earth” to mean bodily matter in a state that is not yet complete and perfect. “The earth,” says Holy Scripture, “was invisible and formless, and darkness was over the abyss”. These words seem to indicate the formless state of bodily substance. Or does the second statement imply the formless state of both substances, so that bodily substance is referred to in the words, “The earth was invisible and formless,” but spiritual substance in the words, “Darkness was over the abyss?” In this interpretation we should understand “dark abyss” as a metaphor meaning that life which is formless unless it is turned towards its Creator.

Som vi ser, kan det altså diskuteres hvor bokstavelig han tar dette. Tvert i mot går han svært langt i å oversette det bokstavelige til noe som passer dype sannheter.

Det kan bli for absurd og materialistisk å ta for mye i Første Mosebok 1 strengt bokstavelig.

And was there the material sound of a voice when God said, “Let there be light,” as there was when He said, “Thou art my beloved Son?” In this supposition did He use a material creature which He had made, when “in the beginning He created heaven and earth,” before there existed the light which was made at the sound of this voice? And, if so, what was the language of this voice when God said, “Let there be light?” There did not yet exist the variety of tongues, which arose later when the tower was built after the flood. What then was that one and only language by which God said, “Let there be light?” Who was intended to hear and understand it, and to whom was it directed? But perhaps this is an absurdly material way of thinking and speculating on the matter.

Når Gud sier "Bli lys", tolker Augustin dette som at han opplyser og frembringer intelligent liv.

God’s decree is not pronounced in time, and it is heard, but not in time, by a creature that transcends all time in the contemplation of truth. But when this creature transmits to beings of a lower rank the forms (“rationes”) which are, so to speak, intelligible utterances impressed upon its intellect by the unchangeable Wisdom of God, then there can be movements in the temporal order in beings subject to time that are to be formed and governed. But if the light spoken of first of all in the words, “Let there be light,” and “light was made,” must also be supposed to have a primacy in creation, it is nothing other than intellectual life, which must be in a formless and chaotic state unless it is turned to its Creator to be illumined. But when it is turned and illumined, the decree, “Let there be light,” spoken by the Word of God has been fulfilled.

Så kan og bør man selvsagt si mer om dette. Det bør for ordens skyld også understrekes at når Augustin og enda mer enkelte andre kirkefedre leser deler av Bibelen allegorisk/symbolsk, betyr ikke at de på noen måte støtter Darwin eller moderne evolusjonsbiologi. 

Det betyr heller ikke at de setter Bibelen lavt. Tvert i mot er den så opphøyet at den inneholder langt større sannheter enn de bokstavelige. De forsøker å trenge bak ordene. Hva er det den allmektige og allvitende Gud forsøker å si oss, i menneskelig språk? Hva betyr skapelse, lys, dag, livets tre og så videre?

Og dermed er vi tilbake til hva jeg forsøker å formidle med ordene i boken. Det er at kirkefedre og andre lenge før Darwin ikke tolket hele Bibelen naivt bokstavelig. Man leste den på ulike måter, og den bokstavelige kunne være den minst viktige. 

Som jeg skriver i Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt? (side 99-100), oppstod en tradisjon for å lese Bibelen på flere nivåer.

Denne tradisjonen ble i middelalderen betegnet som den firefoldige vei eller quadriga (etter det romerske uttrykket for hester i firspann). Uten å fordype oss i dette kan nevnes at man først så etter den bokstavelige og historiske meningen (sensus litteralis). Videre lette man etter en allegorisk mening (sensus allegoricus), altså en mer åndelig eller billedlig for å finne evige trossannheter. 

Det var også viktig med den ”tropologiske” eller moralske mening (sensus tropologicus) som kunne brukes som forbilder for hvordan vi skulle leve. Til sist søkte man en mer mystisk eller anagogisk mening (sensus anagogicus), som handlet om håpet om vårt endelige mål, om oppstigningen (anagoge) til det himmelske. 

Med så mange tolkningsnivåer er det ikke underlig at det oppstod ulike skoleretninger. De viktigste finner vi i Aleksandria og Antiokia. Samtidig førte spennvidden til at det ble nødvendig med rasjonelle vurderinger av hvilke tolkninger som var de beste.

For Origenes var det slik på 200-tallet at jøder og gnostikere misforsto Skriften fordi de leste den for bokstavelig. Jødene forkastet Jesus fordi han ikke bokstavelig oppfylte alle profetier. Gnostikere forkastet skaperguden i GT fordi han minnet for lite om Jesus som frelser.

Origenes så løsningen et sted i mellom. Skulle man forstå at Gud var både skaper og frelser, måtte man finne den åndelige meningen, sannheten som skjulte seg bak bokstaven.

Kort sagt burde vi skrevet mer utførlig og presist i Evolusjon eller kristen tro? om dette. Det holder ikke å hevde at den åndelige meningen var god.

Evolusjon på Verdidebatt

Som flere kan ha fått med seg, har Atle Ottesen Søvik og jeg nylig lansert en bok om evolusjon og kristen tro. I den forbindelse har vi (eller mer presist jeg) skrevet en kronikk i Vårt Land, nå lagt ut på Verdidebatt.

Nå er det alltid en risikosport å velge ut noen få temaer fra en større bok. Enkelte vil tro dette er representativt for boken. Noen vil riste på hodet over at kronikken utelater det de ser som de viktigste poengene, slik at boken opplagt er et slag i løse lufta.

Andre vil være uenige i selve poengene eller i selve prosjektet, siden de mener evolusjonslæren ikke holder mål, misbrukes på farlige måter eller går for langt i hva den skal omfatte.

Plagsomt nok vil nok ikke alle holde seg for gode til ikke å påpeke reelle unøyaktigheter eller skjevheter i fremstillingen, eller ikke feil antall nok eller ikke.

Og så er det de som synes det uansett er noe stort tull å snakke om tro og vitenskap. Ikke er det to sammenlignbare størrelser, og uansett viser vitenskapen at kristen tro ikke er noe å samle på.

Her er det med andre ord bare å finne frem penn og popcorn.

Kronikken begynner slik (overskriften er satt av Vårt Land):

Styrker myter om kristen tro

Ved å stille ungdom overfor valget mellom evolusjon og kristen tro, forsterkes stereotypier om kristne som motstandere av vitenskap. Det finnes bedre grep for å øke vår troverdighet. 

Det er ikke uvanlig å høre at enten er vi skapt av Gud, eller så er vi blitt til ved en evolusjon. For både kristne og ateister tenker ofte at Gud blir overflødig, hvis vi kan forklare noe med lover i naturen. Men logikken kunne avgjort vært bedre. De færreste kristne ser en motsetning mellom å være skapt av Gud og barn av sine foreldre. De færreste ateister ser en motsetning mellom eksistensen av lover og en lovgiver.
Noen kristne velger likevel å forkaste evolusjonslæren. Scientific American kan i oktober fortelle om en økende motstand i Europa. Overskriften er dramatisk: «Creationism invades Europe» («Kreasjonismen invaderer Europa»). 

Mye handler nok om myter. Fortsatt er det vanlig å tro at Kirken­ i middelalderen hevdet at jorden var flat. Debatten om tro og vitenskap blir ikke bedre hvis man ser for seg at kristne fryktet kunnskap så mye at de ødela det meste av antikkens lærdom ved å brenne det store biblioteket i Alexandria. 

Mulig prosjekt. Men det kan da ikke være en myte at Darwin sjokkerte med Artenes opprinnelse i 1859, ved å vise at verden ikke var skapt på seks dager? Kristne måtte vel spise mange kameler for å slutte å se på Bibelen som en lærebok i naturvitenskap! At Gud kan skape og styre verden gjennom naturlover, kan kun være et teologisk tjuvtricks for å redde ansikt etter Darwin.

Resten finner du ved å klikke deg inn her.

Kristen først

Dessverre så mye foredrag og skriving for tiden at det blir lite tid til skriving, i hvert fall her.

I stedet kan lenkes til et kulturnotat jeg leverte mandag til Dagen, om et ikke helt ukjent tema som også Espen Ottosen kommenterte mer direkte som et Kristendomskritisk mageplask.

Mitt lille notat prøver å ta dette berømte steget til siden som så mange snakker om, men få har sett.

I en tid der vi hører alt for mange si islam inspirerer dem til terror og vold, er det forståelig at det vekker reaksjoner når Knut Arild Hareide kan fortelle at han er kristen først og nordmann så. Og at reaksjonene avhenger av øynene som ser. 

I et samfunn som knapt kjenner religion og kristen tro fra annet enn negative nyheter, må vi vente at mange misforstår eller tolker det i lys av hva de har i bakhodet. Nettopp derfor kan de sette ord på tanker og følelser, fobier og lengsler det er viktig å bli kjent med. 

Skal vi lære noe om vår kulturs magefølelse, kan det være nyttig å oppsøke dem som kan minst om religion, eller de mest negative – uten at det alltid er en motsetning mellom disse. 

Hva ser så mange av disse som helt opplagt? For det første at all religion egentlig er lik. All tro er blind tro, innbildninger og fornemmelser, ikke fornuftige vurderinger. De som står for den ene blinde troen kan ikke si noe i mot dem som står for en annen blind tro, verken i praksis eller i redelighetens navn.

Fortsettelsen finner du altså her først.

Hva bildet under av de lærde som Dante møter i Paradis har med saken å gjøre, kan du lure på til du har lest notatet.

Evolusjon eller kristen tro?

Da er Evolusjon eller kristen tro? - Ja takk, begge deler! ute i selveste markedet og kan bestilles fra bokhandeler på og utenfor nett, og ikke minst fra forlaget.

Skulle du fortsatt være i tvil om denne er noe for deg, kan du lese de første 29 sidene her, mange av dem også med tekst.

Temaet er rimelig stort og vekker mange slags tanker, følelser og fornemmelser, for ikke å si spørsmål, innvendinger, motforestillinger, kommentarer og caps lock.

Vi forsøker å ta opp relativt mange av de mest vanlige, samt noen mer uvanlige, slik innholdsfortegnelsen under bør antyde.

Samtidig som vi fornemmer at det kan komme atskillige flere når vi har vært i ett og annet media om den.

Eller om noen skulle komme på å lese boken.

Hvis noen fortsatt lurer på det alt overskyggende temaet og dermed tidbruken når det kommer til å svare på utspill og innspill i kommentarfelt og leserinnlegg de nærmeste månedene, er det bare å ringe en venn.

Mellom kulturarv og kulturkrigere

Når historien kan fremstilles på så mange måter, er én grunn at innflytelser og drivkrefter er mangfoldige, selv om noen er sterkere eller mer langvarige enn andre.

En annen grunn er at mye historieskrivning handler om nåtiden. I stedet for den litt kjedelige jobben å beskrive en utvikling mest mulig korrekt, ønsker man å korrigere en utvikling - ofte med spenstige formuleringer og bred pensel.

Noe som selvsagt kan rettferdiggjøres, spesielt om man ser situasjonen som kritisk. Kjører man mot stupet, gjelder det å dreie rattet ekstra hardt over, selv om det er greit å unngå at bilen velter.

Kort sagt er det en utfordrende øvelse hvis målet ikke bare er å gi innsikt i fortiden, men incentiver i nåtiden. Jo mer man ser historien misbrukt i uheldig politisk retning, jo mer fristende å dytte pendelen hardt i motsatt retning.

Men det er ikke gitt at det er den beste garantien for treffende analyse eller balanserte tankerekker. Eller for å motvirke et større trusselbilde, der mange slags verdier er under angrep i det ytterst vide spekteret fra sinnasekularister til Sharia-forkjempere, eller det atskillig smalere fra Pegida til Jobbik, i noen grad tuftet på myter om historien.

Dette er sikkert en vel så skjev fremstilling som mye annet, men i hvert fall noe som slår meg når jeg leser en så stimulerende stemme som Stefan Fisher-Høyrem ta et oppgjør i Gjentagelser med det han litt vagt kaller kristne apologeter som snakker om en "judeo-kristen kulturarv". Ofte knyttet til Jürgen Habermas som hevder at tanken om universelt likeverd stammer fra den jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet. 

Nå kan innlegget selvsagt reflekteres over på flere måter. Jeg mener å forstå noe av anliggendet, samtidig som jeg synes tonen og vinklingen kunne vært mer konstruktiv. Dermed skal jeg forsøke å si noe litt utfyllende om grunnen - og da opplagt med stor fare for å oppleves på samme måte selv. 

La oss starte med det jeg litt løst kaller tonen. Enten "apologetene" som er i tankene er Hanne Nabintu Herland, Finn Jarle Sæle eller andre, er den ladet fra første setning.

I et intervju i 1999 lirte den altfor hyppig siterte sosiologen Jürgen Habermas av seg følgende remse:

Det kan rett og slett tenkes en mer nøktern fremstilling enn "lirte", "altfor hyppig siterte" og "remse". Tonen er ikke mye annerledes når vi leser at

Det betyr ikke at Habermas synes kristendom eller jødedom som sådan er noe å samle på, eller at de bør anerkjennes som legitime utgangspunkt for sivilisert diskurs på livssynstorget. No, sir! Han aksepterer simpelthen at jødisk og kristen tenkning har spilt en rolle i vestlig idéhistorie – en banal innrømmelse som ikke sier særlig mye – og fremholder at vi ikke kan velge noen annen historisk arv enn den vi nå en gang har. Ingen kan bruke Habermas som vitne på sin egen overbevisning om at moderne vestlige verdier er grunnløse uten kristendommen, eller jødedommen for den saks skyld. Han sier ikke at kristen tenkning bør spille noen rolle i dag.

 

Ikke alle vil oppfatte det som mer nøytralt å hevde at Habermas mener kristendom og jødedom ikke "er noe å samle på" og bare kommer med en "banal innrømmelse" av at "jødisk og kristen tenkning har spilt en rolle i vestlig idéhistorie".

For Habermas snakker ikke bare om en arv som har "spilt en rolle". Hans poeng er at den har spilt en avgjørende rolle for det han snakker om, den universelle likeverdstanken som mange i dag ser som en helt fundamental verdi.

Muligens ser han denne rollen ekstra tydelig når han som ateist reflekterer over hvor vanskelig det er å komme på, begrunne og forankre en slik tanke hvis alt som eksisterer kun er biologi og fysikk i et dypest sett meningstomt univers.

Enten man er enig med Habermas eller ikke, er det lite saksvarende å hevde at han ikke sier at "kristen tenkning bør spille noen rolle i dag", når han siteres så tydelig på det motsatte.

To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. Everything else is just idle postmodern talk.

Ikke bare er det lite saksvarende, men altså tomt postmoderne prat, i følge Habermas.

Når Stefan leser Habermas på denne måten, aner man et dypt og inderlig anliggende. Det er prisverdig å rekke hånden i været hvis rasister misbruker et sitat til å fremme troen på en judeo-kristen kulturarv på en måte som kan stenge grensen for muslimer.

På samme måte sier manifestet til Pegida at den tyske anti-islamske organisasjonen søker å “bevare og forsvare den vestlige kulturens judeo-kristne karakter (punkt 13)”. Her kan det bemerkes at både PVV i Nederland og Pediga er tydelige forsvarere av den sekulære staten og homofiles rettigheter. Det er altså ingen konservativ kristendom slik vi kjenner den fra Norge det er snakk om her. Ifølge Ernst van den Hemel, som har forsket på dette, er det jevnt over laber interesse for kristen eller jødisk tenkning som sådan blant Pedigas medlemmer. Som i Nederland benyttes begrepet “judeo-kristen arv” for å gjøre det utenkelig å inkludere Islam i et sekulært samfunn: siden sistnevnte vokser frem fra en “judeo-kristen” rot, så er ikke Islam kompatibelt med det. Enkelt og greit, altså: Steng grensene!

Dette burde være noe å tenke på for kristne kulturkrigere som ikke egentlig er så lystne på å spille ball med organiserte rasister.

Og det har Stefan selvsagt rett i. Det er forståelig at han ønsker å etablere en annen historie. Ikke minst kristne trenger en motild mot kristen sjåvinisme. 

Samtidig kan logikken oppfattes litt uklar. Å rose en jødisk-kristen kulturarv trenger ikke bety at man mener alt godt kommer fra noe jødisk eller kristent. Å snakke om arven etter farmor betyr heller ikke at man avviser arven etter mormor.

Hvilke eller hvor mange flyktninger og migranter vi bør ta i mot, kan ikke gjøres avhengig av om de kommer fra kulturer eller nasjoner som har del i vår kulturarv eller har påvirket oss positivt i en fjern fortid. 

Legger vi opp til det, er det bare å stenge grensene for alt fra aboriginere til vietnamesere, fra mayaer til mongoler. 

For selv om arven er mangfoldig, faller noen kulturer utenfor og noen er viktigere enn andre.

Men faktisk er det nettopp på historisk grunnlag vi kan bryte illusjonen om en “judeo-kristen” arv som er tydelig avgrenset fra den islamske tradisjonen. Islam er en like sentral ingrediens i den vestlige moderne suppa som kristendom, jødedom og nyplatonisme (dette er de fire store, og størst av disse er nyplatonismen – men den er ikke tema her).

Det er ikke en ny eller radikal tanke at europeisk kultur har mange røtter. Den muslimske påvirkningen har ikke akkurat vært oversett. Tvert i mot løftes den ofte frem svært så positivt. Mens kristne innflytelser ofte fremstilles som noe mørkt og ødeleggende, enten vi leser i bøker og blogger, ser filmer eller TV-serier, går til populærvitenskap eller lærebøker, spesielt i grunnskolen.

Dermed møter vi igjen og igjen påstander som at kristne fryktet kunnskap så mye at de brant det store biblioteket i Alexandria, fortellinger og filmer om at Hypatia ble drept av kristne fordi hun var kvinne og lærd - eller at Kirken i middelalderen forfulgte alle som sa at jorden var flat. 

Og at kristendommen heldigvis ble temmet av opplysningstiden, slik at man sluttet å avvise logikk og vitenskap. 

Fra materialet som brukes til å forberede Nasjonale prøver i norsk skole i 2016.
Takk til Arne Hjorth Johansen for bildet.

For å nevne noen svært så typiske fremstillinger som fortsatt er høyst levende høsten 2016.

Mens det er en motsatt tradisjon for å formidle islam positivt.

Et godt eksempel er stortingsmann og folkehøyskoleforkjemper Viggo Ullmanns firebindsverk fra 1901, Haandbok om verdenshistorien, til «brug for seminarium og ungdomsskolen».

Et i mange maader højtstående materielt og videnskapeligt liv udviklede sig derfor i de nye muhammedanske riger. For vesterlandene blev araberne deres læremestre i matematikk (…) Ligeledes drev araberne det langt i astronomi, geografi, medicin og kemi (…) Ved siden heraf studeredes den gamle græske filosofi, især Aristoteles, og det var endog gjennem araberne, at vesterleden senere fik kjendskab til den græske filosofi… De arabiske riger var udmærkede styret, det hærskede den fuldstændigste frihet for all samfærdsel, og derfor udviklede der sig også en storartet handel og industri.

Dette var ikke et tilfeldig unntak fra en kristen hedersmann, men en ganske gjennomgående tone, fra kiosklitteratur til kirkehistorie. 

Fra Ivar Wells Kirkehistorie, 1928.

Nærmere vår egen tid ser vi tilsvarende i bestselgere som Verdens land og Folk fra Bokklubben Nye Bøker i 1987. 

Og enda mer i populærvitenskapen, som oppslaget på forsiden av Illustrert Vitenskap 2/2004: «Islam la grunnen til moderne vitenskap». Med påfølgende 8 sider artikkel med overskriften «Koranen ble vitenskapens redning». Det slås fast at mens mange i Vesten forbinder den arabiske verdenen med religiøs fundamentalisme, bør vi nå tenke annerledes både om islam og kristendom. For 

da middelalderens mørke lå over Europa, var Arabia en oase for vitenskapen. Den nye religionen, islam, oppmuntret de troende til å studere Allahs verk – og vitenskapen bygger fortsatt på deres resultater. 

At artikkelen slutter med at det etter hvert gikk slik at islam «kvalte vitenskapen» bl.a. fordi Koranen ble tolket på en annen og mer restriktiv måte, får ikke tilbakevirkende kraft på overskriften om Koranen som redningen.

Levende Historie var ikke mye dårligere i 2/2006. Ingressen til 12 sider om islams rike i Europa forteller at 

I nesten åtte hundre år blomstret muslimsk sivilisasjon i Spania. Historiens mest vellykkede samliv mellom kristne og muslimer?.

I 2011 ga professor i kulturhistorie Knut Aukrust og informasjonsrådgiver Dorte Skulstad ut Spansk gullalder og arven fra jøder og muslimer. I 2012 kom en enda tydeligere tittel, Maria Rosa Menocals Lyset fra Al-Andalus - hvordan muslimer, kristne og jøder levde sammen i middelalderens Spania, opprinnelig skrevet i 2002.

Det er bare tre år siden den største vitensenterutstillingen i Norge noen gang, på Teknisk Museum i Oslo om Sultans of Science. Museets nettsider fortalte at målet var å vise hvordan islamsk kultur bidro innen vitenskap, teknologi og medisin, «oppmuntret og støttet av forskjellige sultaner, som anerkjente vitenskapenes nytte og verdi i samfunnet og i kulturen».

Samme høst åpnet utstillingen 1001 Inventions i Karlstad, om et godt stykke på vei samme tema, tidligere vist i New York, London, Istanbul, Los Angeles og Washington DC og rost av Erdogan, Hillary Clinton og Prins Charles Heller.

Budskapet om islams rolle oppfattes som så viktig å formidle at det også var sentralt i årets utgave av spenningsserien Mammon på NRK.

Enten man nå ser slike stadige oppslag som en «banal innrømmelse» av islams rolle eller en kraftig overdrivelse, er altså ikke en positiv påvirkning fra islam spesielt nedtonet i den offentlige samtalen. Det er vanskelig å se at kristen påvirkning er rost spesielt mye, med selvsagt klare unntak i enkelte kommentarfelt. 

Sagt på en annen måte er ikke Habermas-sitatet eller tilsvarende positive fremstillinger av en jødisk-kristen arv en gjenganger i aviser, eller på NRK, i filmer, romaner eller tegneserier. 

Gjennomgangstonen er motsatt. Kristen tro har vært en enorm ulykke for verden. Hadde det ikke vært for islam og opplysningstiden, hadde vi fortsatt vært i middelalderens mørke som bremset vitenskapen i tusen år. 

Samtidig er ikke historisk arv lett å måle og veie. Vi savner formler og måleenheter. Skal vi si noe rimelig fornuftig, trenger vi mest mulig kvalifiserte vurderinger og vektlegginger, solide referanser og argumentasjon, for ikke å si blikk for lange linjer og aha-opplevelser i møter mellom kulturer. 

Hevdes at «Islam er en like sentral ingrediens» for vår kulturarv som noe annet, eller til og med en vesentlig arv og et lysende forbilde, må vi se på grunnlaget for dette. 

På hvilken måte bør vi spesifikt takke islam for hvilke innflytelser? Hvilke reelle forbilder kan vi finne?

Hvilke påvirkninger førte til hva? Hvor avgjørende var de? Ser vi samme effekten hos avsender som hos mottaker?

Eller sagt på andre måter: Hvilke kulturelle holdninger tillot hvilke ideer i det hele tatt å slippe gjennom? Hva slags jordsmonn slo de røtter i? Hva ga dem vekst og næring? Ble de del av en større syntese?

La oss avgrense det til tre forhold som Stefan nevner, i tillegg til et tidligere innlegg om filosofihistorien.

Det første handler om perspektivtegninger i renessansen. Det andre om selve opplysningstiden og sekularismen. Det tredje om allianser og handelsforbindelser.

Ser vi på det første, skriver Stefan at 

De italienske renessansekunsternes innovative sentralperspektiv regnes som karakteristisk for den europeiske moderniteten, noe som skiller den fra kunsteriske tilnærminger i den islamske tradisjonen. Men den ble til på grunnlag av og i samspill med optiske teorier utviklet av den arabiske matematikeren Ibn al-Haitham (Alhazen kalte de ham på latin). Disse teoriene var nok kjent ved de europeiske universitetene fra 1200-tallet av (han skrev dem to hundre år tidligere), men ble ikke “oversatt” til kunsterisk praksis før på 1400-tallet.

Nettopp siden sentralperspektivet skiller seg så ut fra den arabiske tradisjonen, er det et vesentlig spørsmål hvorfor araberne ikke selv tok det i bruk. Har noe påvirket andre kulturer på til dels spektakulære måter, bør det være av betydelig interesse hvorfor det i så liten grad har påvirket egen kultur.

Det vi litt løst kan kalle det judeo-kristne mottaksfilteret der «all sannhet var Guds sannhet» og Augustin og andre tenkere så det som et ideal å bearbeide «egyptens skatter», skapte en stor syntese (eller god suppe, om man vil) av mange innflytelser.

I stedet for å plassere naturfilosofi på sidelinjen for spesielt interesserte, fikk den en institusjonalisert æresplass ved Europas universiteter. I stedet for å avvise billedkunst, sponset Kirken og fyrstene malere og billedhuggere i et omfang det i dag er vanskelig å forestille seg. 

Slik Hans Belting selv vektlegger i Florence and Baghdad: Renaissance Art and Arab Science, synes mye nettopp å handle om ulike tenkesett. 

Noe som bidro til at den nye perspektivmodellen ikke bare slapp gjennom i Europa, den ble omfavnet og revolusjonerte kunsten. 

At modellen ikke slo gjennom i muslimske kulturområder, skyldes at idealet var todimensjonale, abstrakte figurer. Fremstilte man noe levende, gikk man sjelden lenger enn planter og vekster. En sentral tanke var at realistiske malerier "forfalsket livet". Dermed gjorde både de som laget og eide slike malerier seg "skyldige i den synden det er å forfalske Guds skapelse, en form for blasfemi".

To take mathematical perspective and make realistic pictures was inconceivable to Alhazen or other Muslims. For Westerners, however, keen on more human-centered art, depicting the world in art as closely as possible as it did to their own eyes seemed not playing God, but rather a way of getting closer to God.

Vi ser tilsvarende mekanismer når vi for det andre kommer til det Stefan kaller "inspirasjon fra Muhammeds politiske filosofi". Han skriver at i det

som går for å være selve den europeiske (sekulære) gullalderen, den såkalte opplysningstiden, hentet fremstående britiske tenkere inspirasjon fra Muhammeds politiske filosofi (både i Medina og Mekka, for de som er opptatt av slikt) til sitt arbeid med utformingen av den moderne republikanismen - som igjen senere ble eksportert til Amerika. Da den europeiske kristne kirkens korrupsjon og maktbruk var en kilde til frustrasjon, ble Islam sett som et arsenal av spennende ideer om likeverd og fredelig sameksistens, og et forbilde når det gjaldt progressiv likestilling mellom kjønnene.

Det er uklart hva i Muhammeds "politiske filosofi" som ligger til grunn her, enten vi snakker om teori eller praksis. For ikke å si om en slik noenlunde klart uttenkt filosofi faktisk finnes, selv om flere enn Hege Storhaug peker på forskjellen mellom en mild Muhammed i Mekka og en strengere i Medina . Den analytiske politiske tenkning i Islam var i mindre grad knyttet til Muhammed eller ulike Sharia-skoler, enn til diskusjoner om Platons Staten. 

Mens Aristoteles' Politikken som var viktig i Europa, knapt ble oversatt eller lest i muslimske områder. 

Dermed er det begrenset hva man finner av spesielt skjellsettende politisk filosofi hos muslimske tenkere. 

I stedet handler mye igjen om mottaksfilteret. 

Europeere, spesielt engelskmenn, lot seg inspirere av sine forestillinger om "Muhammed", uten mye hensyn til hva Muhammed faktisk sa eller hvordan muslimske stater faktisk fungerte.

På samme måte kunne man i Nord-Amerika henvise til irokeserføderasjonen. 

Når selv de hedenske naturmenneskene kunne ha så gode styresett, hvor mye mer burde ikke kristne land?

Resultatet var høystemte beskrivelser av islam som en religion der likeverd stod spesielt høyt, også for kvinner, sammen med toleranse, rettferdighet og en renere, enklere religion.

I skarp kontrast til England på 16-1700-tallet.

Humberto Garcias Islam and the English Enlightenment, 1670–1840 åpner dermed med at

Islamic republicanism is a term that describes how radical Protestants in eighteenth-century England self-consciously recast Islam in constitutional-nationalist terms, and in this book I argue for this action's crucial difference.

Denne type omstøpninger gjorde at nasjoner styrt av Sharia ble oppfattet som nærmest idealstater, til land styrt av Loven, fremfor av vilkårlige regenter. Mens nære land med synlig dårlig praksis var lite troverdige rollemodeller, kunne fjerne land alltids beskrives som glimrende, i det minste i teorien. Tilsvarende ble stormogulenes India fremstilt som et konstitusjonelt, parlamentarisk monarki i Edmund Burkes polemikk i 1788 mot en grusom britisk generalguvernør.

Når det gjelder det tredje punktet om handel og allianser med muslimske nasjoner, har dette opplagt vært viktig både for maktbalansen i Europa og for kjennskapet til arabisk språk og litteratur. Det førte også til den store fascinasjonen for islam som man finner i den europeiske romantikken, fra Byron til Wergeland.

Noe som ikke hindret Byron fra å kjempe på grekernes side i deres frigjøringskamp fra osmanerne.

Men selv om det ble skapt god poesi og spenstige romaner, er det en sterk overdrivelse å si at denne fascinasjonen påvirket i nærheten av like mye som den lange samtalen i Europa om antikkens filosofi og litteratur, Bibelen og kirkefedrene, reformasjon og motreformasjon. Eller som den gradvise fremveksten av moderne naturvitenskap med røtter lenge før opplysningstiden, tilbake til gresk filosofi og kristen senantikk, via India og islam til skolastikernes tenkning og håndverkernes teknologi. 

Ibn Rush var avgjørende for Albertus Magnus og Thomas Aquinas, men i liten grad for senere islamsk tenkning. Al-Haitham var viktig for renessansekunstens tredimensjonale perspektiver, men påvirket ikke islamsk kunst i naturalistisk retning.

Sharia-styrte stater kunne fremstilles polemisk som sekulært lovstyrte i diskusjonen om Lex Rex (at loven står over kongen) fremfor Rex Lex (at Kongen står over loven). Uten at man var kjent med at muslimsk rettstenkning ikke var helt som i Romerretten. Eller med Ibn Rush’s kritikk av kristne byer fordi de manglet tidløse lover og måtte bestemme ut fra hva som var «mest nyttig til en hver tid».

Sagt på en annen måte var ikke mange muslimske stater spesielt sekulære før Tyrkia på 1900-tallet - da etter europeiske forbilder.   

Skal jeg oppsummere forskjellen, er det ikke enkelt å komme unna elefanten i rommet: Mottakerkulturen. Et aktivt filter og tenkesett som oppsøkte, slapp gjennom og tok opp i seg så mye av arven fra Jerusalem, Aten, Roma og Bagdad. Langt fra alltid uten protester eller justeringer, fobier og fanatisme, men sjelden med total avvisning - og aldri stillestående.

En kultur så romslig at den i dag kan åpne grensene for andre kulturer og religioner, sekularister og antisekularister. Så er det et annet spørsmål hvor mye og på hvilken måte.