Ingen medisin mot mytene

Ikke bare bilder kan si mer enn tusen ord. Denne korte tegnefilmen lagt ut av Det medisinske fakultetet ved UiO formidler fagstoff på en elegant måte (i samme sjanger som disse enda mer elegante C.S. Lewis-snuttene).



Men så var det altså dette med Mørkets makt. Den mer enn lettere festlige illustrasjonen under både bekrefter mytene om mørkets kamp mot opplysningen, kirkens mot kunnskapen, og forsterker dem.

Og det er aldri tvil om hvilken myte som har størst makt.

Dermed vet medisinstudenter og andre interesserte at mens man før forklarte ting i naturen med gudenes spill, og kirken hevdet at jorden var flat, klarte vågale vitenskapsmenn å frigjøre seg fra fortidens myter og makt.

Mens den reelle utfordringen ikke var teologi, men teori. Nei, naturfilosofer som legenvitenskapens far Hippokrates forklarte ikke sykdom eller naturfenomener overnaturlig. I stedet slet de med teorien om at sykdom skyldtes ubalanse i kroppsvæskene og at årelating måtte til for å gjenopprette balansen,

Men det er også annet som gjør at videoen sliter litt med balansen.

Skal vi stole på kommentarene til videoen, refererer de ansvarlige på UiO til studier av eneggede tvillinger (som antagelig ikke heter Lucky Lyle og Troubled Tim). Men linken som de formidler om forsøk på dette, handler ikke om eneggede tvillinger.

Budskapet om epigenetikk stemmer nok likevel. Det innebærer at erfaringer som mengden varme og omsorg påvirker hvilke gener som er slått av og på og dermed hvordan vi oppfører oss.

Får jeg mye omsorg, gir jeg mye omsorg. Spesielt om jeg er en rotte.

Det hele kan tolkes svært så deterministisk. Genene styrer, enten via arv eller miljø.

Men heldigvis formidles det som at det er våre valg som påvirker våre gener. Jeg kan dermed et stykke på vei endre holdninger og adferd.

Jeg kan skape meg selv, ved gode valg, spesielt om jeg har noen smuler fri vilje.

Noe som samsvarer med den klassiske etikkens vekt på dyd og disiplin, slik bl.a. C.S. Lewis beskriver den, inspirert av tenkere fra antikken og middelalderen, og egen empiri.

Jeg kan utvikle min adferd og mine preferanser. Velger jeg å gjøre gode ting mot noen jeg ikke liker så godt, kan jeg begynne å like dem mer. Velger jeg å gå mer på tur, kan jeg like bedre å gå på tur.

Velger jeg i stedet å bruke tid på Youtube, er alt håp ute.

Mørkets makt

Noen myter er vanskeligere å vende enn andre. En av disse er at opplysningstiden først og fremst handler om å skape lys. Realiteten er motsatt. Mye handler om å skape mørke.

Dess mørkere man maler fortiden, dess lysere blir opplysningstiden.

I folkeopplysningen er det gjennomgående å fremkalle bilder av et mørkt kontinent, bare opplyst av kjetterbålene. Menn i presteklær tramper på alle andre tilløp til lys som likevel vokser seg sterkere, nærmest i trass. 

De slår ut i full flamme og driver mørkemaktene bort.

BBC-serien Opplysningstidas helter, som for tiden går på NRK, er et skoleeksempel på svartmaling.

Opplysningstida på 1700-talet var ein føresetnad for det samfunnet vi har i dag. Europa var prega av overtru og religion då enkelte tenkjarar meinte at det var betre å møte verda med fornuft og nysgjerrigheit. Ideane om fridom, likskap og framveksten av vitskapane rydda vegen for den industrielle og politiske revolusjonen som snart skulle endre Europa og Amerika.

Før opplysningstiden lå altså Europa i mørke. Kunnskap og vitenskap var kneblet av overtro og religion. Heldigvis satset noen få modige menn på fornuft og nysgjerrighet. Takket være dem fikk vi et samfunn som bygger på teknologi fremfor teologi, vitenskap og frihet fremfor tro og autoriteter. 

Krigsmetaforene sitter løst i undertekstene: «Ein hadde erklært krig mot makta til kyrkja og teke i bruk ny teknologi for å betre kvardagen til folk flest». 

Kirken er ikke annet enn «motstanderen». Det er likevel uklart om BBC ville sagt «Satan» om programmet hadde vært på hebraisk, selv om ordet på det språket betyr nettopp «motstander».

Uansett er tegningen klar. Og den er ikke i farger eller gråtoner. 

Første episode forkynner at Kirkens makt ble brutt på 1700-tallet. Selveste Isaac Newton (1642–1726) ga oss vitenskapen. I stedet for å forklare alt med Gud, var det nå naturlovene som gjaldt.

Den modige Denis Diderot (1713–1784) ble fengslet i tre måneder for å mene at kunnskap "kom fra sanseerfaringer", og måtte late som han støttet teologene i sitt store leksikon. 

Billedstormeren Erasmus Darwin (1731–1802), bestefaren til Charles, fant fossiler og bergarter som viste at jorden var millioner av år, og avslørte at Kirken hadde tatt grundig feil.

Igjen må man gni seg i øynene. Å fremstille Newton som den som ga oss vitenskapen – og det i skarp strid med Kirkens prosjekt – er så i strid med forskning, at det bør forskes på.

Å legge opp til at Kirken før opplysningstiden avviste teknologi eller sanseerfaringer, er ikke bedre.

I stedet for å skape opplysning, bidrar man med fordummelse. Mørklegging er sjelden opplysende. Mange vil lese dette som en kamp mellom en reaksjonær og teknologifiendtlig kirke som bygger på autoriteter og åpenbaringer, mot en filosof som bygger på fornuft og fremskrittstro.

I stedet handlet debatten om rasjonalisme (som hos Descartes med hans jakt etter "sikker kunnskap") mot empirisme, om logikk og iboende kunnskap, mot erfaringer. Ved siden av klar polemikk mot autoriteter.

Og den dreide seg i liten grad om livssyn, selv om en god del var et oppgjør med Aristoteles og thomisme.

I England forsvarte den kristne opplysningsfilosofen John Locke (1632–1704) empirisimen og påvirket de franske aktørene. Diderot ble da heller ikke fengslet i tre måneder for å hevde at kunnskap kom fra sansene, men for et politisk forfatterskap som ble oppfattet som undergravende.

Hvor kommer tunnelsynet fra? Handler det om mer enn at noen som er eksperter på én tidsperiode liker å løfte den frem som svært avgjørende, eller har for begrenset kunnskap om andre perioder? Ligger det politiske eller livssynsmessige forestillinger bak? Fordommer?

Skal man si at Newton oppfant moderne vitenskap, må man ikke bare hoppe over samtidige som Hooke og Leibnitz, eller forgjengere som Descartes og Galilei, for ikke å si Francis Bacon.

Man må skrive ut av historien store navn som Buridan og Oresme på 1300-tallet, Albertus Magnus og Roger Bacon på 1200-tallet. For ikke å si muslimer som ibn al-Haytham på 900-tallet og kristne som Philoponus på 500-tallet.

Og den greske tradisjonen tilbake til Aristoteles.

Uten å overdrive hvor mye disse eller Newton drev moderne vitenskap. Det er tvilsomt om vi kan snakke om noe sånt før et godt stykke ut på 1800-tallet.

Som et resultat av et langt gruppearbeid også før og etter Newton.

Vel så ille er det at man glemmer universitetshistorien tilbake til 1000-tallet, støttet av en kirke som ikke oppfattet Bibelen som lærebok i naturvitenskap eller miskjente fornuften. I stedet la man så mye vekt på logikk at det til tider nærmet seg parodien.

Og på å styrke egen rolle og autoritet.

Heller ikke teknologiutviklingen til beste for folk flest startet med en frigjøring fra Kirken på 1700-tallet. I Europa skjøt den fart langt på vei takket være mentalitetsendringen og forbildene klostre og universiteter skapte i middelalderen.

Et eksempel er en illustrasjon i 800-tallets karolingiske håndskrift Utrecht-psalteret. Som omtalt i Den teknologiske Jesus fremstiller den Salme 64 om forskjellen på «de rettferdige» og «banden av voldsmenn», «hopen av dem som gjør urett».

Begge sidene bærer våpen, men det er de gode som tar i bruk ny teknologi. Voldsmannen sliper spydet manuelt, de rettferdige bruker roterende slipestein.

Idealet er altså at rettferdige og rettenkende bruker teknologi for å forenkle arbeidet. Dette er ikke et brudd, men står i en solid sammenheng med det kristne gudsbildet. I middelalderen så man ikke på Gud som en trollmann som opptrer etter innfallsmetoden, men som en rasjonell arkitekt som skaper universet med logikk og linjal.

Siden man trodde på en rasjonell Gud som hadde lagt lover inn i naturen, understreket tenkere som Albertus Magnus at skaperverket normalt må forstås fra disse.

Det er ikke uten grunn at en ateist som Jürgen Habermas ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. Eller at vitenskapshistorikeren Edward Grant mener opplysningstiden knapt lar seg forestille uten middelalderens syn på fornuften som avgjørende viktig.

Alt dette er linjer og røtter som dessverre ikke er like tydelige i alle kulturer eller religioner.

John Locke stod kort sagt i en tradisjon som fremmer mer enn mørke og maktpolitikk.

Det betyr ikke at alle i spydspissen på 1700-tallet var kristne eller protestanter. Som flere andre deister så Erasmus Darwin på religion som en psykisk lidelse. Men det betyr heller ikke at kristne eller Kirken i alle land avviste hans teorier om at fossiler kom fra katastrofer for mange millioner år siden. Tvert i mot var en rekke kristne svært sentrale i å studere fossiler og utvikle nye geologiske modeller, som sakseren Albertus på 1300-tallet og den katolske konvertitten Steno tre hundre år senere.

Det er ingen grunn til å late som om opplysningstiden ikke førte til viktige reformer og skapte eller styrket gode idealer. Eller underslå brutale og bakstreverske kirkelige stemmer i mange land, spesielt i Frankrike.

Men det finnes også andre stemmer, og ikke bare i periferien.

Flere paver var begeistret for forskning og forskere, til og med kvinnelige sådanne. Benedikt XIV (1675–1758) støttet som kardinal Laura Maria Caterina Bassi (1711–1778) så iherdig at hun ble professor i anatomi bare 21 år gammel. Og året etter medlem av det italienske vitenskapsinstituttet - og deretter leder.

I noen land var prester blant dem som mest aktivt fremmet opplysning og frihetsidealer. Ett av disse landene var vårt eget, noe NRK pussig nok ikke oversvømmer oss med serier om.

Peder Hertzberg (1728-1802) i Hordaland fikk fra barndommen innføring i legekunst og botanikk av sin ikke helt uopplyste prestefar, og studerte naturvitenskap og medisin. Han og andre presters innsats for å innføre poteten i Norge, er bakgrunnen for begrepet potetprest.

Jacob Nicolai Wilse (1735-1801) i Østfold kjempet for et norsk universitet og ønsket et «harmonisk samfunn der fornuft, flid og nøysomhet råder».

Peter Hount (1769-1815) gikk i 1790-årene sterkt inn for borgerlig og religiøs frihet. Han nølte ikke med å forkynne opplysningsteologi fra prekestolen og giftet seg inn den like radikale prestefamilen Jersin. Hount jobbet iherdig for allmenn opplysning og fikk gjennomført reformer av fattigstell og skole.

For å nevne noen få.

En god presentasjon av opplysningstiden bør legge vekt på mangfold og ikke viske bort linjer. Det gir ikke toppkarakter å late som om Kirken alltid og overalt omfavnet forskning eller frihetsidealer.

Men det gir stryk å tegne et motsatt mørkebilde.

Bibel og busser

Bibelselskapets busskampanje har skapt reaksjoner de seneste ukene. Ikke fordi den truer russebussene, men fordi den setter en noe mer uvant og til dels motsatt farge på det offentlige rom.

Mange kristne ser det som positivt med godt synlige bibelvers, mens Human-Etisk Forbund viser til manglende tradisjon for å markedsføre livssyn på denne måten i Norge.

– Vi har ikke tradisjon for å bruke reklame for å misjonere og påvirke folk til livssyn i Norge. Dette har ikke noe i det offentlige rom å gjøre, sier HEFs generalsekretær Kristin Mile om Bibelselskapets busskampanje de neste to ukene.

Nå er ikke kampen mellom dem som holder seg til Skriften og til tradisjonen ny her til lands. Det er heller ikke noe nytt at det finnes dem som mener at bibelvers må spres, men av noen tødler andre grunner enn Bibelselskapets.

For synet på Bibelen varierer fra det lyseste lyse til det mørkeste mørke. For noen er Bibelen Guds ord fra første til siste vers, for andre er det djevelens.

Spesielt for enkelte som ikke kan tenke seg noe slikt vesen.

Dermed har også Hedningesamfunnet gått i bresjen for en kampanje. Selv om den ikke er på busser, gir nok Facebook minst like god spredning, enten vi snakker om krigerske vers i Det gamle testamentet og Johannes Åpenbaring, eller at kvinner bør tie i forsamlingen.

Blant det man forsøker å vise både i det mer enn lettere skadefro forslaget under og den senere kampanjen, er at NT ikke er noe bedre enn GT, og at Jesus er en heller gammeltestamentlig gubbe.

Den nederste av disse versene har jeg tatt opp på Dekodet tidligere. Kort oppsummert snakker ikke Jesus om at hans etterfølgere skal slå om seg med sverd, men at det koster så mye å følge Jesus at man blir utsatt for andres sverd.

Enten det måtte være fra datidens romere eller fra familien fordi man setter Jesus høyere enn keiseren eller foreldrene. Dette er ingen krav til kristne om å bære sverd, men en realistisk beskrivelse av hva kristne mange steder fortsatt risikerer.

Altså ingen anbefaling fra Jesus, men en advarsel slik det fremgår av Matteus 10,17-22.

For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.

Med andre ord flott at Bibelselskapet holder ut.

Hva så med det første verset på bildet over? Underslår de kristne sannheten? Forteller Det nye testamentet at kristne bør følge lovene i Det gamle?

I Matteus 5,17 står det jo tydelig at

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.

Disse "mange protestanter" som mener noe annet, må altså være bra hyklerske. Godt vi har noen fra Hedningesamfunnet som kan sette dem på plass!

Eller ikke. For tenker man seg om, bør det gå opp noen lys for flere. Og ikke bare at dette bekrefter tidligere empiri for at andre enn Hedningesamfunnet bør bestemme hvordan kristne skal tolke Bibelen.

Eller at sinnaateisme ofte bygger på sviktende kunnskap.

For det første ville det være underlig om dette var så opplagt når ingen kristne grupper driver med omskjæring eller forbyr svinekjøtt. 

For det andre ville en rask sjekk avslørt at det ikke bare er "mange protestanter" som avviser at den gammeltestamentlige staten Israels lover og renhetsforskrifter skal gjelde for kristne. Vi ser det samme i spekteret fra katolikkene med paven i spissen, til de østlige ortodokse kirkene.

Og ikke som et moderne påfunn, påtvunget av reformasjon eller opplysningstid. Dette har vært sentralt for kristne fra første stund, slik det tydelig fremgår av Det nye testamentet. Hadde kristne oppfattet det Jesus sa som en grunnleggende motsetning til Paulus, hadde de sensurert og omskrevet tekstene i Det nye testamentet like ivrig som Bart Ehrman noen ganger legger opp til.

I stedet begynte altså aldri kristne med omskjæring. Eller med å ofre i templer, feire sabbat eller følge andre regler og ritualer fra Det gamle testamentet.

Men hvordan kunne man gjøre det? Fulgte ikke en gang de første kristne Jesus?

Tvert i mot var dette fordi de fulgte Jesus. For selv om Jesus ikke sier i dette verset at "loven og profetene" skal oppheves, sier han svært tydelg at han er kommet for å oppfylle dem. 

Noe som kort sagt innebærer å innfri kravene som ligger bak den gammeltestamentlige loven. Slik at verken kristne eller andre trenger å gjøre det for å få evig liv.

Paulus forklarer dette med at vi som før var hedninger (altså ikke var jøder og omskårne), nå har fått samme adgang som jødene til Guds rike, takket være Jesus. Dermed kan Paulus understreke i Efeserbrevet 2,14-15 at

For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter.

Når Jesus snakker videre i Bergprekenen (altså Matteus 5-7) er dette rettet til datidens jøder, ikke til oss i dag. Han understreker både at lovens krav gjelder til "himmel og jord forgår" og at de er helt umulige å oppfylle.

Det blir enda tydeligere når han viser til hva de egentlig handler om, til intensjonen bak loven, der det å slå ihjel handler om mer enn å drepe noen, selv det å bli sint på andre er å bryte budet (Matt 5,22). Tilsvarende er det å  "bryte ekteskapet" mer enn å være utro, det holder at jeg "ser på en kvinne for å begjære henne" (5,28). 

Det er til og med slik at "Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket" (Matt 5,20).

Generelt sett tilhører Bergprekenen og en del annet av Jesu forkynnelse den sjangeren som kalles for hyperbol. Nei, dette er ikke moderne matematikk, men en ganske vanlig semittisk uttrykksform 

og ikke ukjent retorisk grep i mange kulturer.

Mer presist handler det om å sette ting på spissen, om å overdrive bevisst.

Meningen er ikke at alt skal tas bokstavelig, men å understreke poenger og gjøre dem lettere å huske. Tar man dette bokstavelig (som når Jesus i 5,29 sier at "Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg!", et annet vers Hedningesamfunnet er glad i), har man kort sagt misforstått poenget. Da gjør bokstaven fort død, bokstavelig talt.

Dette handler ikke om å få flest mulig til å rive ut øyne, men å få flest mulig til å se bedre hvordan vi bør leve.

For Paulus og andre kristne var konklusjonen klar. Det som var umulig for oss å gjøre, gjorde Jesus for oss. Det å være kristen var dermed ikke å gjøre det umulige - å oppfylle alle lovens krav - men å ha tillit til at Jesus har gjort dette for oss.

Slik han sa han var kommet for å gjøre.

Dette er det sentrale poenget i kristen tro og har vært det fra starten. Evangeliet - "det gode budskap" om  Guds kjærlighet og frelsesvilje, må forstås i lys av Guds krav til oss, Loven. Mens den krever gjerninger, er evangeliet gratis, Guds nåde, uavhengig av gjerninger.

Det overrasker dermed stadig at mange ikke har fått med seg dette, tross all religions- og livssynsundervisning i norsk skole. Enten man er med i Hedningesamfunnet eller ikke.

Kristen tro er ikke å følge en masse lover og krav, men å være satt fri fra dem - ”til frihet har Kristus frigjort oss” som Paulus sier det i Galaterbrevet 5,1.

Paulus følger opp i en heller grundig gjennomgang i Romerbrevet der han i kapittel 8,1 konkluderer med at "Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud".

Vi ser samme ordbruk i fortellingen der Jesus møter den rike unge mannen som han krevde skulle gi alt til de fattige for å bli frelst. I Lukas 18,24-27 leser vi at

Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.»

Det betyr ikke at lover eller forskrifter eller veldedighet generelt ikke gjelder for kristne, eller at vi bare kan vifte vekk de ti bud (som vi kan finne i NT, i motsetning til andre lover og forskrifter fra GT).

Nei, vi skal følge landets lover og gjøre gode ting. Men målet og motivasjonen er en annen.

Vi vil aldri klare å leve fullkomment rett, i tanker, ord og gjerninger hvert sekund, hver dag, hver uke, hele året. Dermed er det gode budskapet at vi verken skal eller kan gjøre så mye godt at Gud blir til de grader takknemlig og imponert, at han tar i mot oss med åpne armer. Vi skal tvert i mot gjøre godt, fordi vi er takknemlige for hva Gud gjorde for oss, gjennom Jesus. 

Vi skal ikke gjøre godt for å bli frelst, men fordi vi er frelst. Noe som er mulig fordi Jesus har oppfylt loven.

Kritikerkorpset og andre musikanter

Jeg ble for noen uker siden oppringt av Vårt Land og spurt om hva jeg synes om det Minerva-journalist og forfatter Lars Akerhaug i en kronikk betegnet som «en understrøm av kristent muslimhat som sjelden kommer til uttrykk i den kristne dagspressen».

Ikke overraskende svarte jeg ganske mye om dette, langt mer enn det var mulig å få på trykk selv i lørdagens lange oppslag om Kritikerkorpset.

Kristne med piggene ute

– «Islam-kritikk», hva er det for noe? 

Bjørn Are Davidsen kaller seg «kristen skeptiker» og driver bloggen Dekodet. Der driver han «myteknusing» om kristendom og middelalder, men også om «ting vi tror om islam». Davidsen mener også islamkritikere langt på vei er en myte. Han trekker fram Hege Storhaug. 

– Jeg forstår mye av den saklige kritikken av henne, men problemet er måten hun og andre som kritiserer islam møtes. Man møter ikke kritikken lyttende og interessert. Isteden tar man raskt avstand og setter kritikerne i bås. 

Davidsen savner en grundigere og mer analytisk tilnærming uten fiendebilder eller ideer om at «alt er likt» i ulike religioner. 

– Hovedstrømmen i muslimske kulturer har vist svært uheldige og lite reformvillige holdninger på mange områder, fra rettsvesen til kvinnesyn. Når Europa har hatt en bedre historie og større endringsvilje, har noe av årsaken også ligget i ressurser i kristen tro og tanke. Dette må jeg og andre kunne ta opp uten at det betyr at vi hater muslimer. 

Davidsen mener mange kristne «reagerer med piggene ute» når islam ikke møter samme kritikk som kristne har fått. 

– Kristne har i lang tid opplevd at de er blitt hardt presset i spørsmål om likestilling, homofile og vitenskap. Så kommer det en religion som har strømninger som er langt mer problematiske og voldelige, men som man opplever at ikke møter samme press eller kritikk. Det ser noen kristne som urettferdig. De blir irriterte, og temperaturen daler ikke hvis de får kjeft for å kritisere deler av islam. Så danner man seg konspirasjoner, og noen tenker at alt koker ned til kristendomshat, sier Davidsen.

Nå tenker også Davidsen at dette er et følsomt område med mange fallgruber. Det er lett å plasseres i bås eller bli "guilty by association". Sies ikke ting tydelig nok, er man et google-søk unna stempelet islamofob eller muslimhater, særlig om ting leses fort og litt ut av sammenhengen.

Dermed stusset jeg selv i starten. På nettet kunne det virke som om Vårt Land ikke hadde skilt godt nok mellom dem som kommenterte fenomenet og understrømmen av "islamkritikere".

Dermed var jeg selv blant kristne med piggene ute i et par mail til avisen.

Heldigvis var dette ikke til å misforstå i papirutgaven da jeg fikk se den i dag.

Innslaget med meg var også kortere og mer to the point enn på nettet. 

Det ble ikke dårligere av at den mer enn lettere uforståelige passusen "Davidsen mener også islamkritikere langt på vei er en myte" var fjernet. Kanskje hjelper det at jeg har bedt om at det rettest til at «islamkritikere som et meningsfullt felles begrep langt på vei er en myte».

Noe som matcher at oppslaget nederst på første side understreker at "Der slutter likheten". 

Litt enkelt har vi i hvert fall fem grupper mer eller mindre islamkritikere.

1. De som er innvandringsmotstandere fordi de er redde for eller hater muslimer ("islamofobe").
2. De som knapt er opptatt av annet enn å kritisere islam/muslimer, selv om de kan være nøye med å skille mellom muslimer og islam og ikke alltid er innvandringskritikere ("Monomane Islamkritikere" med stor M og I).
3. De som er kritiske til deler av islamsk tro og tenkning, uten at "islamkritikk" tar stor plass i livet deres (analytisk eller ideologisk kritikk)
4. De som er kritiske til deler av muslimsk praksis, uten at "islamkritikk" tar stor plass i livet deres (etisk og politisk kritikk)
5. Kritikere av noen typer innvandring av ulike økonomiske og sosiale grunner (utfordringer for velferdsstaten, arbeidsledigheten, tillitssamfunnet++) 

Av disse henger nok 1 og 2 bedre sammen enn noen annen kobling, selv om det er forskjeller. 

Tilsvarende kan det være fordummende ikke å skjelne såpass mellom gruppene, at 1 slås i hartkorn med 5, eller 2 med 3. Stefan Gustavsson er en klar 3 og kan ikke plasseres i samme kategorier (1 og 2) der de fire andre i «kritikerkorpset» i stor grad befinner seg 

Hvorfor er så Gustavsson trukket frem i det hele tatt? Muligens kan noe forklares med at Skartveit omtaler Lewis, Schaeffer og Gustavsson som hans helter.

I tillegg til forfatteren bak Drømmen om Narnia, nevner Skartveit flere i den konservative internasjonale misjonsbevegelsen som sine helter. Den nå avdøde amerikaneren Francis Schaeffer, er den ene. Den andre er svenske Stefan Gustavsson.

Dermed er det fort gjort å tenke at heltestatusen skyldes at disse tre er islamkritikere på linje med ham selv. 

Mens man altså kan være forbilde på mange slags måter. 

Sagt på en annen måte kommer Islamkritiker svært langt ned på forslaglisten til biografititler for Stefan Gustavsson, for ikke å si C.S. Lewis eller Francis Schaeffer.

Siden jeg innledet med at jeg sa ganske mye til Vårt Land, er det sikkert noen som har interesse av at jeg avslutter med noe av det som ikke kom med. 

Forslaget jeg mailet etter første sitatsjekk (inkludert ett OBS i parentes) var som følger.

– «Islam-kritikk», hva er det for noe?

Bjørn Are Davidsen kaller seg «kristen skeptiker» og driver bloggen Dekodet. Der driver han «myteknusing» om kristendom og historie, men har også engasjert seg i å knuse myter om «ting vi tror om islam», spesielt middelalderhistorien.

Davidsen mener «islamkritikere» fort får et i overkant negativt stempel, og trekker fram Hege Storhaug som eksempel selv om han forstår mye av den saklige kritikken av henne, både når det gjelder tendensen til svart-hvitt-tenkning, faktafeil og mørkebildet av den europeiske middelalderen.

– Men måten islamkritikk møtes er et problem. jeg synes nok flere i den offentlige debatten kunne vært mer lyttende og interessert fremfor å fremheve feilene. I stedet er tendensen at man tar raskt avstand og setter kritikkerne i bås.

Davidsen savner en «mer grundig analytisk tilnærming» uten fiendebilder eller ideer om at «alt er likt» i ulike religioner. (OBS: Her hadde jeg mange eksempler, fra rettsvesen til kvinnesyn og politikk, når dette ikke er nevnt – fremstår dette bare som mer synsing og overskrifter)

– Hovedstrømmene i muslimske kulturer har vist svært uheldige og lite reformvillige holdninger på mange områder, fra rettsvesen til kvinnesyn. Og når Europa langt på vei har hatt en bedre historie og større endringsvilje, mener jeg noe av årsaken også har ligget i ressurser i kristen tro og tanke. Dette må jeg og andre kunne ta opp uten at det betyr at vi hater muslimer eller noe sånt stemplende.

Davidsen mener mange kristne «reagerer med piggene ute» når islam slipper unna den kritikken kristne har fått.

– Kristne har i lang tid opplevd at de er blitt hardt presset i spørsmål om likestilling, homofile og vitenskap, og selv om langt fra all kritikken har vært like saklig eller faktabasert, er en del av den forståelig nok pensum i norsk skole. Så kommer det en religion som har strømninger som er langt mer konservative og voldelige, men som man opplever ikke møter samme press eller kritikk. Det kan noen kristne se som urettferdig og bli irritert over. Temperaturen daler ikke hvis man kritiserer noe i deler av islam selv, og får mye kjeft. Og så danner man seg konspirasjoner, og noen tenker at alt koker ned til kristendomshat. Slik blir diskusjonen noen ganger dessverre veldig tilspisset, mener Davidsen.

Dermed kan nok noen reagere om det ikke kommer et oppslag som spør om det er en «understrøm av muslimsk jødehat som sjelden kommer til uttrykk i dagspressen?». Eller om det finnes en «understrøm av sekulært kristenhat som sjelden kommer til uttrykk i dagspressen?».

Selv om ikke alt er like sikre klikkvinnere.