tirsdag 9. desember 2014

Ringenes Herre og annen hverdagskost

Det finnes verre oppgaver enn å lete etter områder der kristne fremstår mer enn lettere klønete. Den blir ekstra lett når temaet er populærkultur. Omtrent det eneste som er felles for bekymringsmeldinger og svartstemplinger er at de bommer så det synger, og dessverre ikke bare bakom skogene.

At Kirken er havnet på sidelinjen i kulturdebatten, har selvsagt ikke bare én årsak. Likevel er det ingen grunn til å undervurdere effekten av heller pinlige utsagn om rock eller TV-serier, tegneserier og teaterstykker, filmer og bøker.

Det undergraver troverdigheten å si at tegneserier handler om udødelighet og at det mest typiske er Donald. Respekten øker ikke når man avviser Harry Potter med at bøkene er en katalysator inn i den okkulte verden.

Det bør være unødvendig å si noe om langt hår, baklengsbudskap i rock eller Life of Brian.

Dessverre antyder Vårt Lands oppslag Blander 
nattverd 
og alvebrød et tilsvarende syndrom.

Noe kan skyldes formatet. Doktorgradsavhandlinger har ofte mer dybde enn avisartikler. Og kommentarer til dem havner fort i ormhull og feil galakse.
– Det gjennomsyrer trosopplæringsopplegget å være synkretistisk (sammenblandende, red.anm.) Det er etter mitt syn en av styrkene også, sier doktorgradsstipendiat Elisabeth Tveito Johnsen.
– Jeg følger henne litt på vei, men er engstelig for at vi kan gå for langt og at barna blir fanget i en fantasiverden, sier trosopplæringsreformen far, Nils-Tore Andersen.
Men så var det dette skumle dyret som heter Fantasy.
– Kirkens budskap blir en del av barnas fantasiverden og den kristne læren blir en hvilken som helst annen fantasifortelling.
Hvis Nils-Tore Andersen, tidligere kirkerådsleder, mener at Ringenes Herre er en "hvilken som helst fantasifortelling" avsløres noen dragelengder mangel på kunnskap om sjangeren.

For dette er ingen tilfeldig forbipasserende bok. Det var Ringenes Herre som skapte moderne fantasy. Det er den fortellingen annen fantasy måles mot.

Og den er laget av en mer enn vanlig reflektert kristen forfatter.

Noe som gjør det enda mer interessant når hovedbekymringen i oppslaget slik overskriften antyder er en Tolkien-gudstjeneste.

Deltakerne får en ring i våpenhuset, det spilles Ringenes Herre-musikk og vises filmklipp mens presten kommenterer. Til sist går man frem for å kaste ringen i Dommedagsberget satt opp innenfor alterringen
– Det var et grått fjell med rødt lys. Der skulle ringene legges ned og umiddelbart etterpå gikk vi til nattverd. Den ble introdusert med at «som i Ringenes Herre da alvene 
lagde brød, så skal vi i dag feire nattverd».
Ungdommene kom fram og mottok oblat og vin av den samme pres
ten som de hadde levert ringene til.
– Synkretismen er at objektene ungdom lever med i hverdagen blandes inn i den sentrale, religiøse praksisen.
Og hva er så dette hverdagslige?
– Hverdagspraksisene var de kontroversielle stridsspørsmålene da. Når hverdagen kommer inn i kirkerommet med taco og Gandalf, og blander seg inn i teologien, så kan det oppleves som kontroversielt, sier Johnsen.
Utfordringen her er mer enn å tro at Tolkiens verden er en del av ungdommens hverdag. Det overrasker hvis noen tror ungdommer flest går rundt med magiske ringer. Jeg kjenner ikke mange i noen aldersgruppe som ser Ringenes Herre til tacos hver fredag.

Alvebrød er ikke hverdagskost.

Da er det en større utfordring at verken journalist eller de som intervjues synes kjent med bakteppet for Ringenes Herre. Få verker er mer gjennomsyret av kristen tro, symbolikk og typologier. 

Selv om de ikke er analogier, respresenterer Frodo, Aragorn og Gandalf ulike aspekter av Kristus. Gollum trekker tankene i retning av Judas. Galadriel har en posisjon som minner om Maria.

Og alvebrød - Lembas - som Frodo og Sam får med seg på veien mot Mordor er på én gang stridsrasjon og åndelig føde. Den styrker kroppen og sjelen. Den er gitt dem av Galadriel som representerer det opphøyde, det hellige, den som formidler det åndelige lys i mørket.

Det er ikke slik at en norsk prest nærmest etter innfallsmetoden har latt seg inspirere av Tolkiens alvebrød til å popularisere nattverden. Det var Tolkien som lot seg inspirere av nattverden til å skrive om alvebrød.

Skal vi først snakke om synkretisme, er det Tolkien som er ansvarlig. Det var han som flyttet nattverdsbrødet inn i hverdagen. Eller i det minste inn i den fantasyfortellingen som har vært mest tilstede i hverdagen hos flest - uten dermed å være hverdagslig.

At det også er en bok som egner seg mer enn de fleste i kirkerommet, er ingen tilfeldighet.

Selv om den ikke inneholder mange klønete formuleringer.

4 kommentarer :

Peter sa...

With Tra-la-la-lally
Come back to the Valley.


Kjenner du til noen tonesetting?

Peter sa...

Btw, snakker vi om filmpremiere snart?!

http://www.filmweb.no/filmnytt/article1157177.ece

Bjørn Are sa...

Nei - og ja.

Får dessverre ikke sett den før fredag.

Øyvind Holmstad sa...

Interessant innlegg! Vi kristne har intet å skamme oss over ved å tre inn i alternativverdenen. Skal ta med meg denne kunnskapen i mitt videre arbeid for natursamfunnsbevegelsen:

WWW.NATURSAMFUNN.NO