Ingen astrologisk Jesus

Det er ikke bare stjernene som forteller oss at vi er i advent, vi ser det også i avisene. Med WiMP på øret og tekoppen i hånden er det bare å lene seg tilbake med nettbrettet og nye avsløringer om hvem Jesus egentlig var.

For noe så lite mystisk som jøde kan han jo ikke ha vært.

Først ute i år er lektor og religionshistoriker Jørg Arne Jørgensen som målbærer synspunkter man ikke er vant til å høre fra forskere. Det kan være en av grunnene til at artikkelen Den astrologiske Jesus ikke refererer til en eneste studie av astrologiens eller jødenes historie, for ikke å si av den historiske Jesus.

I stedet deler den tanker mer kjent fra Zeigeist og New Age når Jørgensen hevder at det kan finnes "en del astrologisk symbolikk i fortellingene om Jesu fødsel og liv".

Mens denne symbolikken nok heller handler om moderne folklore enn meningsfull forskning.

Nå lever vi på noen områder i en postmoderne kultur, eller i det minste i en kultur med noen som på enkelte områder fremstår postmoderne. Det er greit å leke med symboler og assosiasjoner. Noen ganger kan det være spennende, andre ganger stimulere til nytenkning og nye tolkninger.

Som oftest sporer man av.

Skal historiefremstillinger bli mer enn påfunn, må de knyttes til substansielle analyser av skriftlige kilder og arkeologi. Lener man seg i stedet på hva man mener "kan være mulig" eller hva man i dag assosierer med ord eller symboler eller favorittemner, er man over i sjangeren selvbiografi. Det sier mer om den som tolker enn det som tolkes.

Det minner mest om spikersuppe, uten spiker.

Historiefaget, også når det kommer til religionshistorie, må belegge vurderinger av sammenhenger og påvirkninger i kilder. Selv om Jørgensen utvilsomt ikke mener det som en fagartikkel, vil leserne oppfatte ham som fagmann. Nettopp derfor er det bra at han mot slutten vedgår at dette "kan virke litt spekulativt".

Det hadde vært enda bedre om han vedgikk at det var suppe på spikere som ikke finnes.

Jørgensen innleder med å forklare hva astrologi handler om.

Astrologi er et innfløkt symbolsystem som kartlegger sammenhenger mellom forhold på himmelen, i hovedsak de syv planetene og de tolv stjernetegn, og alle mulige forhold på jorden. Systemet fikk sin utforming i den hellenistiske verden i århundrene før vår tidsregnings begynnelse, fikk raskt en stor utbredelse, og var en del av den tankeverden som de første kristne levde i.

Siste setning er en sannhet med store modifikasjoner. Ja, det er ingen tvil om at astrologi var utbredt i den hellenistiske verden. Men det betyr ikke at det samme gjaldt de første kristne. Mens det var relativt utbredt blant flere enn tyske forskere for noen generasjoner siden å distansere Jesus fra det jødiske, har utviklingen siden 1980-tallet gått i motsatte retning.

På samme måten som astrologien har endret seg de seneste par tusen år, tildels dramatisk. Det finnes ikke noe felles astrologisk system på tvers av kulturer over flere tusen år.
I dag er det vanskelig å finne forskere som mener noe annet enn at vi må lese Det nye testamentet i lys av jødisk kultur. Det er ikke uten grunn at det trengs et kreativt håndlag å hevde spor av astrologisk tenkning i Bibelen, Dødehavsrullene eller andre jødiske tekster til og med første århundre.

Mye som har vært sagt om dette siden 1800-tallet, og enda mer etter 1960-tallet, forteller først og fremst om esoterikeres tilbøyelighet til å lese ting inn i tekster. Men noen ganger er altså fisk bare fisk og brød bare brød.

Så er det noen unntak som bekrefter regelen.

Det stemmer at disse ikke ukjente «vismenn fra Østen» i fødselsfortellingen i Matteus-evangeliet (Matt. 2,1) muligens var persiske stjernetydere (enten de nå var zoroastrere eller khaldeere), selv om det også kan argumenteres for at de var arabere.

Muligens kan de også ha sett et tegn (eller en "stjerne") i øst. For astronomer handlet dette da ikke om en himmelretning å bevege seg i, men om en retning å lete etter himmeltegn i. Man var spesielt opptatt av det som skjedde i øst fordi det var der stjernene "steg opp", eller ascendanten som det kalles på fint.

Imidlertid er det lite som tyder på at de forholdt seg til astrologien slik vi kjenner den. Hva som påvirket oss på hvilken måte av stjerner og planeter, og hvilke budskap hendelser på himmelen ga oss, var bestemt av en annen symbolverden.

Og denne er ikke enklere å vurdere av mangelen på kilder, inkludert påstandene om betydningen av den relativt tette sammenstillingen og samvandringen mellom Jupiter (kongenes planet) og Saturn (som angivelig representerte jødene) i år 7 f.Kr. 

Dette handler kort sagt om astronomen Keplers teori fra 1600-tallet som omtalt løst litt over midtveis i denne bloggposten og stadig er fremme hos astronomer.

Jørgensen forklarer at

Planetkonjunksjoner mellom Jupiter og Saturn er de sjeldneste, og astrologer har tradisjonelt tolket dem som tegn på nye herskere.

Dette stemmer forbløffende godt med Jesu liv.

Nå er ikke dette det eneste som blir hevdet.

Dessuten mente datidens astrologer at menneskeheten sto overfor en ny tid, Fiskenes tidsalder, som skulle vare i to tusen år. Og at denne Jupiter/Saturn-konjunksjonen skjedde nettopp i Fiskenes tegn, gjør det enda mer rimelig at astrologene ville kunne tolke det som at en hersker for den nye tidsalder skulle bli født.

Men grunnlaget for slike tolkninger er vanskelig å finne hos stjernetydere. Forestillingen om en ny tidsalder med spesielle trekk er fra moderne tid. Dette er Hair, ikke hellenismen.

Når verken Jørgensen eller andre gir kilder til at Saturn faktisk representerte jødene, er årsaken ikke bare at kilder er litt overkill i en populærfremstilling, men at de rett og slett ikke finnes.

Riktignok stemmer det at noen har oppfattet at Fiskenes tegn pekte mot jødene. Skulle det vært noe i teorien om at dette handler om jødene, burde imidlertid dette vært nevnt i persiske eller arabiske eller khaldeiske kilder fra sånn noenlunde Jesu tid. Mens det i realiteten først finnes hos den jødiske rabbineren Abrabanel på slutten av 1400-tallet.

Og andre rabbinere koblet jødene til Tyren eller til samtlige tre landdyr i dyrekretsen, altså også Jomfruen og Krepsen.

Skal dette tas som mer enn en vakker teori, må noen kort sagt finne noen mindre stygge fakta enn dem Aaron Adair legger på bordet i The Star of Bethlehem: A Skeptical View, selv om han til tider nok er i overkant skeptisk.

Så begynner artikkelen å fjerne seg ikke bare fra kildene, men fra rimelighetens verden.

Et annet indisium er at de to planetenes sykluser er henholdsvis 12 og 30 år. Astrologisk sett vekkes potensialet i konjunksjonen til live i personen det gjelder nettopp i 12 og 30-årsalderen. Dette stemmer forbløffende godt med Jesu liv: som tolvåring besøker han tempelet for første gang og imponerer de lærde (Luk. 2,41-52),  og som trettiåring begynner han sitt virke (Luk. 3,23).

Siden tolkningen av disse planetenes bevegelser ikke kan knyttes til noe jødisk, er det liten mening i å spinne videre på dem. Noen vil selvsagt føle seg ledet av stjernenene eller annnet til å lese tekster i lys av astrologisk tenkning, men det er atskillig mer nærliggende å gjøre det ut fra jødisk.

At Jesus besøker tempelet som 12-åring, handler nok mer om at man omtrent på den alderen ble ansett som et etisk og religiøst ansvarlig menneske. Det skal godt gjøres ikke å se dette som en variant av senere tiders Bar mitzvah-feiring, selv om man der må ha fylt 13.

Skal man se noen astrologisk betydning i at Jesus begynte sitt offentlige virke da han var rundt tredve år, krever det igjen selvpålagte astrologiske briller. Uten at noe i teksten tilsier det. I stedet bør vi heller oppfatte det som uttrykk for at vi ikke lenger har å gjøre med en gutt.

Det er heller ikke utenkelig at grunnen er at Jesus rett og slett var rundt tredve år.

Andre ser enda mer søkte koblinger.Uten kilder kjenner kreativiteten ingen grenser.

De videre utlegningene er ikke mindre søkte.

Leken tar av når Jørgensen ikke bare tolker Jesus i lys av Fiskenes tegn, men også av Jomfruens, siden disse "danner en polaritet som komplementerer hverandre". Men når den ene delen av polariteten er uten ladning, er det lite som kan binde summen til Jesus, selv om man skulle ha hatt kilder til at noen for to tusen år siden tenkte seg en slik polaritet.

Vi møter ikke faghistorie, men fornemmelser. Kan noe minne om noe, er det noe, særlig hvis det er fisk, eller i vann, eller i nærheten av vann, eller noe som dagens astrologer forbinder med vann. 

Jesus ble jo født av en jomfru. Disiplene var i stor grad fiskere. Han salvet føtter, kroppsdelen som astrologer knytter til Fiskene. Han går på vannet, Fiskenes element, og den kristne dåp innebærer nedsenkning i vann. Spesielt symbolsk er hendelsen da Jesus mettet folkemengden med to fisker og fem brød (Matt. 14,13-21; Mark. 6,30-43; Luk. 9,10-17; Joh. 6,1-15). To fisker er ikonografien til stjernetegnet Fiskene, og Jomfruen, tegnet for innhøstingen, avbildes vanligvis som en kvinne med korn i hånden. Jesus metter på et vis menneskene med symboler for den nye tidsalder.

Ikke overraskende fortsetter dette med at de første kristne brukte fisken som symbol. Igjen tas det til inntekt for astrologien, selv om Jørgensen er kjent med at bakgrunnen var en annen.

Og de første kristne valgte en stilisert fisk som symbol, ofte sammen med ordet ICHTHYS, «fisk» på gresk, et akronym for «Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser».

Tunnelsynet er så sterkt at tallet tolv kobles gjennomgående til stjernetegn. At de kan ha noe å gjøre med Israels tolv stammer nevnes ikke, uansett hvor sentralt dette er i bibeltekster og jødisk tenkning.

Mange har også sett Jesu disipler som prototyper på de tolv stjernetegn. For bare å nevne noen eksempler.

Heldigvis vedgår en religionshistoriker at "DETTE KAN VIRKE litt spekulativt".

Men det er nok ikke fullt så "vanskelig å avgjøre hvor mye som er reell, tilsiktet, astrologisk symbolikk" som han legger opp til. Vanskeligheten går tvert i mot andre veien.  Skal man finne astrologisk symbolikk må man anstrenge seg atskillig, ikke la seg affisere av mangelen på kilder og være nøye med å unngå opplagte og direkte tolkningsnøkler.

Man ser ikke den jødiske skogen for bare trær. Man forstår ikke at kristne lenge tilhørte en jødisk kultur og i andre og tredje århundre befant seg i opposisjon til en dominerende omverdens astrologi og annen mystikk, som hos gnostikerne.

Så er det en annen debatt hvorfor "kirken i ettertid har hatt et noe ambivalent forhold til astrologien", eller sagt på en annen måte, oppfattet den (eller deler av den, astrologi har hatt mange varianter i historien) som det reneste tøv, som Augustins konklusjon etter å ha sett hvor ulike liv tvillinger kan ha.

Men det er ingen stor fagdebatt om astrologien kan ha spilt den type "rolle i kristendommens formative periode" som Jørgensen ser med stjerner i blikker.