En motsatt jul

Konkurransen om årets mest originale julepreken hardner til med undertegnedes bidrag i gårsdagens Dagen, under tittelen

 En motsatt jul.

Noen ateister oppfatter det som treffende kirkekritikk å si at Hitler var kristen. Altså nesten like historieløst som å kalle han for ateist. Kanskje er den enkleste måten å avvise påstandene å se på nazistenes jul.

Selv om man feirer med kaker og juletre og synger om frelseren, er det ikke sikkert vi har å gjøre med en helt tradisjonell jul. Særlig ikke hvis kakene er formet som hakekors eller julekulene har barter. Og frelseren ikke er fra Betlehem, men Østerrike.

Nazistene tok det ikke så nøye med ekte historieforskning. Dermed oppdaget de ikke at kristne tradisjoner for å feire 25. desember var eldre enn hedenske, både i Romerriket og Norden. For julen var ikke kristen, den var hedensk. Og hedenskapets høvdinger var den ariske rase. Idealet var blåøyde germanere som feiret tradisjoner fra eget land. Det hadde tatt seg ut om noe av dette hadde med Jødeland å gjøre.

For den kristne julefeiringen representerte alt Føreren avskydde. Ikke var den nasjonal, ikke feiret den raser, ikke sanger man om Forsynets forkjærlighet for Tyskland. Samtidig var julen så populær at den var umulig å stanse.

Som Hannes Kremer sa det i 1937 var «Julen en tradisjonell høytid om en teoretisk fred for alle mennesker. Det er ingen nasjonal eller sosial grunn til å tro på dette. Vi kan likevel fremstille den som en feiring av en hjemlig og nasjonal fred for familien, noe som uten tvil er avgjørende for det nasjonalsosialistiske folkefellesskap av tyskere». Froedrich Rehm var ikke snauere. «Vi kan ikke godta at et tysk juletre har noe å gjøre med en krybbe i Betlehem. Det er utenkelig at julens sjelfulle innhold kommer fra en orientalsk religion».

Her var det mye å rydde opp i. Julestjernen med seks spisser var Davidsstjernen. Endret man til fem spisser, fikk man kommunistenes symbol. Julestjernen var kort sagt en hån mot Hitler. Løsningen var ikke noe angivelig nøytralt som å feire med god mat at det gikk mot lysere tider og pynte huset med lys og grønt. I stedet hengte man opp hakekors, solhjul og seiersruner.

Begreper som Julfest og Rauhnacht pekte på den rå og mørke natten som ble beseiret av solen. Eller mer presist av Partiet og Føreren. Siden de kjente sangene hadde misforstått dette, måtte de skrives om. Et barn var ikke født i Betlehem, et lys var komme til Tyskland. I stedet for juletrefester med krybber og gudstjenester, feiret Hitlerjugend og soldater vintersolverv med troskapseder til Hitler foran store bål.

At julenissen hadde noe å gjøre med Sankt Nikolaus var bløff. Den egentlige julenissen var den sølvgrå Odin som for over himmelen på sin hvite hest for å forkynne at solen skulle snu.

Julehefter brakte fortellinger og sanger, brev og bilder av offerviljen til soldater og familier. Julekort fortalte at «Vår fører er vår frelser». Heftene siterte den nye frelseren med at “Hele naturen er en gigantisk kamp mellom styrke og svakhet, de sterkes evige seier over de svake”.

Hadde Hitler vært kristen ville han feiret en motsatt jul. En maktkritisk der ikke føreren er i fokus, men et barn i en krybbe. Der tre vise menn er jevnbyrdige med gjetere. Der vi ikke gleder oss over herskere som får sin vilje, men over at Josef og Maria unnslapp tyrannen. I stedet for å feire de sterkes evige seier over de svake, feirer vi at den evige Guds kraft fullendes i svakhet.