Den teknologiske Jesus

Det er ikke hver desember jeg får telefon fra Teknisk Ukeblad. Og når de ringer er det heller ikke alltid fordi de lurer på om man kan modernisere Jesus.

Men det er klart at skal de spørre om slik, trenger de en kristen ingeniør.

Bakgrunnen for årets "som julekvelden på sivilingeniøren"-øyeblikk er at TU fyller 160 år. Hva passer bedre ved slike anledninger enn å gå gjennom gamle juleartikler?

En av disse var en oppfordring fra Modern Times-æraen, selveste 30-tallet, der samlebånd og fabrikkpiper dominerte landskapet og litteraturen. Og når det nærmer seg jul i en slik tid, er det ikke underlig om en som skriver i TU etterlyser kristne ingeniører (og at en slik artikkel i våre dager får en debatt med typiske fronter i kommentarfeltet).

Eller putter modernitetens mandel i grøten.

Kommunister og kapitalister, sekulærhumanister og nazister var uenige om det meste, bortsett fra den opplagte sannheten om Krigen mellom Kirken og Vitenskapen.

I det Herrens år 1933 tar TU opp det store spørsmålet som har utfordret kristne naturvitere i århundrer. Kan de tro på det kristne budskapet samtidig som de tror på naturvitenskapens sannheter, spør journalist og maskiningeniør Ole Hvamb i artikkelen «Kan religionen teknifiseres?».

Det hele er inspirert av en professor fra Amerikas Effektive Forente Stater. Charles F. Scott ved Yale utvider myten til også å gjelde teknologi, siden man den gang trodde at det alltid hadde vært vitenskapen som lå bak teknologiutviklingen.

Siden kristne slet med å forsone seg med naturvitenskap, slet de selvsagt også med å forsone seg med teknologi.

De religiøse ledere må vende sig bort fra fortiden og iklæ religionens sannheter en slik form at den moderne civilisasjon kan akseptere den, uten å gi avkall på sin tekniske oppfatning.

Men der religionen ikke strakk til, hadde vi rasjonaliteten. Heldigvis var vi nå kommet så langt at «vitenskapen stiller midler til disposisjon for å fullføre Jesu planer».

På samme måte som Jesus helbredet syke, kunne vitenskapen helbrede oss. Ved elektrisk strøm kan vi fjerne "tyfusbakterien fra den kommunale vannforsyningen". På samme måte som Jesus ga til mennesker i nød, kunne vi ved moderne landbruksmaskiner, tog og skip forsyne mat verden over.

Skulle vi komme videre kreves at kristen tro

"omformes på teknisk grunnlag og at Jesus må oppfattes som en slags ingeniørtype", skriver maskiningeniør Ole Hvamb i artikkelen.

Man kan smile noen tommer i ingeniørskjegget over såpass anstrengte forsøk på å modernisere "religion". Og være litt takknemlig for at en journalist i i dag finner grunn til å hente dette frem igjen. Nå kan det jo være at TU-journalisten ikke er helt fremmed for fortidens tenkning på dette feltet, men  han har gjort en god jobb med å vise at dette er og blir en kuriøs vinkling.

For det er altså ikke slik at tanken om kristne ingeniører er ny og banebrytende. Det var ikke i kjølvannet av utallige oppfordringer fra 30-tallet eller senere, at kristne har våget seg i kast med ny teknologi. Det skjedde heller ikke motstrebende. Eller først i nyere tid.

Tvert i mot er det langt på vei takket være den mentalitetsendring som kristen tro og tanke skapte i middelalderen at teknologiutviklingen aksellererte. Kristne stod ikke i mot ny teknologi, de støttet den.

Teleskopet er utviklet av kristne. Tommestaven er ikke ateistisk.

Den noe lengre versjonen av historien kan leses fra side 5 her, i artikkelen Beyond the Protestant Work Ethic.

Den noe kortere finnes på dårligere steder enn i oversiktsverket A History of the Middle Ages, 300-1500 av John M. Riddle. Blant eksemplene er følgende illustrasjon, fra 800-tallsmanuskriptet Utrecht Psalteret.

Bildet er en fremstilling av Salme 64 som handler om forskjellen på de rettferdige og "banden av voldsmenn", "hopen av dem som gjør urett". 

Begge sider bærer våpen, men det er de gode som tar i bruk ny teknologi. Voldsmannen i forgrunnen i venstre del av bildet sliper spydet sitt manuelt på gamlemåten, mens de rettferdige på høyresiden bruker en roterende slipestein. 

Mens et slikt dreiehjul opprinnelig ble brukt for å pumpe luft i kirkeorgler, ble det allerede tidlig i middelalderen også tatt i bruk utenfor kirken. 

Som Riddle kommenterer (side 158) viser illustrasjonen at

The righteous and right-thinking people use technology to do thing the easy way, while the wicked people are unintelligent and have to work with their hands.

Man ser en nøye sammenheng med det kristne gudsbildet i middelalderen. Gud er ingen trollmann som skaper hva som helst etter innfallsmetoden, men en rasjonell arkitekt som skaper universet utfra nøye kalkulerte regnestykker.

Illuminasjon fra Bible moralisée, ca. 1250.
Österrikets Nasjonalbibliotek, Codex Vindobonensis 2554

I motsetning til dette, oppfattet romerne at verden ble styrt etter gudenes vilkårlige vilje, i den grad man trodde på dem. I stedet for å søke eller følge en dypere, rasjonell orden i universet, gjaldt det å opptre pragmatisk i nuet.
Hva var da bedre enn å tolke gudenes vilje i dyreinnvoller, på fint kalt haruspex?

Eller stole på manuelt arbeid, i et rike med mange fattige og lett tilgang på slaver?

Som eksempel henter Riddle frem en fortelling fra Svetons Romerske keisere, nærmere bestemt fra Vespasians regjeringstid (69-70 e.Kr.).

En oppfinner hadde laget en maskin som kunne trekke svære søyler opp til Kapitol i Roma. Vespasian nektet å betale for oppfinnelsen fordi de fattige massene trengte arbeid for å få mat.

Denne mentaliteten endret seg tidlig i middelalderen. Mens det før kun var fattige som trengte å arbeide, ble dette nå en religiøs plikt.

Vi finner dette allerede på 500-tallet, i kapittel 48 i Benediktinerordenens klosterregler. Selvsagt inspirert av Jesu liknelser om å ta vare på sine talenter og Paulus oppfordring om yte etter evne.

Etterhvert som økonomien i Europa kom på fote etter folkevandringene, araberinvasjonen og vikingtiden, ser vi en hektisk teknologiutvikling. Den førte både til europeiske oppfinnelser og nye måter å ta i bruk eller videreutvikle andres. I stedet for å være primært til militære eller symbolske formål (som statuer og praktbygg), ble det stadig viktigere at teknologien kom folk flest til nytte.

Det hele ble sett på som nødvendig for i en ufullkommen verden. Som Francsis Bacon oppsummerte i Novum Organum rundt år 1600, var det viktig å bedre våre kår moralsk (ved religion) og vårt herredømme over naturen (ved teknologi og vitenskap).

Middelalderhistorikeren Lynn White gikk så langt i en artikkel på slutten av 60-tallet som å si at nettopp det positive kristne synet på tekmologi og vitenskap var årsaken til miljøkrisen. I stedet for å tilpasse oss naturen, som ofte var et ideal i andre kulturer, ønsket man i vesten å utforske og forvalte (eller plyndre som var blant miljøbevegelsens uttrykk) naturen ved å utvikle stadig ny teknologi.

Det var ikke slik at kristne trengte oppfordringer fra 1930-tallet for å se nytten av arbeid og ny teknologi. Tvert i mot var professor Scott og mye av periodens mentalitet et barn av protestantisk arbeidsetikk. 

De var som et tog som i en slags overbærende raushet ønsket å trekke med seg også kristne vogner, uten å skotte i retning av lokomotivet.

Spørsmålet er ikke om kristne har tatt i bruk ny teknologi for lite, men om man noen ganger har gjort det for mye.

En motsatt jul

Konkurransen om årets mest originale julepreken hardner til med undertegnedes bidrag i gårsdagens Dagen, under tittelen

 En motsatt jul.

Noen ateister oppfatter det som treffende kirkekritikk å si at Hitler var kristen. Altså nesten like historieløst som å kalle han for ateist. Kanskje er den enkleste måten å avvise påstandene å se på nazistenes jul.

Selv om man feirer med kaker og juletre og synger om frelseren, er det ikke sikkert vi har å gjøre med en helt tradisjonell jul. Særlig ikke hvis kakene er formet som hakekors eller julekulene har barter. Og frelseren ikke er fra Betlehem, men Østerrike.

Nazistene tok det ikke så nøye med ekte historieforskning. Dermed oppdaget de ikke at kristne tradisjoner for å feire 25. desember var eldre enn hedenske, både i Romerriket og Norden. For julen var ikke kristen, den var hedensk. Og hedenskapets høvdinger var den ariske rase. Idealet var blåøyde germanere som feiret tradisjoner fra eget land. Det hadde tatt seg ut om noe av dette hadde med Jødeland å gjøre.

For den kristne julefeiringen representerte alt Føreren avskydde. Ikke var den nasjonal, ikke feiret den raser, ikke sanger man om Forsynets forkjærlighet for Tyskland. Samtidig var julen så populær at den var umulig å stanse.

Som Hannes Kremer sa det i 1937 var «Julen en tradisjonell høytid om en teoretisk fred for alle mennesker. Det er ingen nasjonal eller sosial grunn til å tro på dette. Vi kan likevel fremstille den som en feiring av en hjemlig og nasjonal fred for familien, noe som uten tvil er avgjørende for det nasjonalsosialistiske folkefellesskap av tyskere». Froedrich Rehm var ikke snauere. «Vi kan ikke godta at et tysk juletre har noe å gjøre med en krybbe i Betlehem. Det er utenkelig at julens sjelfulle innhold kommer fra en orientalsk religion».

Her var det mye å rydde opp i. Julestjernen med seks spisser var Davidsstjernen. Endret man til fem spisser, fikk man kommunistenes symbol. Julestjernen var kort sagt en hån mot Hitler. Løsningen var ikke noe angivelig nøytralt som å feire med god mat at det gikk mot lysere tider og pynte huset med lys og grønt. I stedet hengte man opp hakekors, solhjul og seiersruner.

Begreper som Julfest og Rauhnacht pekte på den rå og mørke natten som ble beseiret av solen. Eller mer presist av Partiet og Føreren. Siden de kjente sangene hadde misforstått dette, måtte de skrives om. Et barn var ikke født i Betlehem, et lys var komme til Tyskland. I stedet for juletrefester med krybber og gudstjenester, feiret Hitlerjugend og soldater vintersolverv med troskapseder til Hitler foran store bål.

At julenissen hadde noe å gjøre med Sankt Nikolaus var bløff. Den egentlige julenissen var den sølvgrå Odin som for over himmelen på sin hvite hest for å forkynne at solen skulle snu.

Julehefter brakte fortellinger og sanger, brev og bilder av offerviljen til soldater og familier. Julekort fortalte at «Vår fører er vår frelser». Heftene siterte den nye frelseren med at “Hele naturen er en gigantisk kamp mellom styrke og svakhet, de sterkes evige seier over de svake”.

Hadde Hitler vært kristen ville han feiret en motsatt jul. En maktkritisk der ikke føreren er i fokus, men et barn i en krybbe. Der tre vise menn er jevnbyrdige med gjetere. Der vi ikke gleder oss over herskere som får sin vilje, men over at Josef og Maria unnslapp tyrannen. I stedet for å feire de sterkes evige seier over de svake, feirer vi at den evige Guds kraft fullendes i svakhet.

Uten jul ingen vitenskap

Siden Sverre Holm tok initiativet til en artikkel som koblet jul og vitenskap, og jeg hadde noen innspill til den, er den nå trykket i dagens Vårt Land under begges navn.

I tillegg er den lagt ut på Verdidebatt.

Følgende innledning antyder noen smuler fare for noen tødler diskusjon.

Det er gode grunner til å si at moderne vitenskap startet minst 300 år tidligere enn det er vanlig å tro. Men at mysteriet omkring julen og Jesu fødsel skal ha noe å si for fremveksten av naturvitenskap, det er vel en drøy påstand?

En vanlig måte å fremstille historien på er å si at grekerne bygde på Babylons vitenskap, at araberne kombinerte det med indisk kunnskap og at Europa overtok dette i renessansen. Til slutt fremsto moderne vitenskap. I dette bildet står renessansen for en gjenoppdagelse av det greske som var blitt holdt nede i middelalderen. Dette kan kanskje ha noe for seg når det gjelder kunst og kultur. Men det stemmer absolutt ikke når det gjelder naturvitenskap.

Altså den mest originale juleprekenen du får i år.

Ringenes Herre og annen hverdagskost

Det finnes verre oppgaver enn å lete etter områder der kristne fremstår mer enn lettere klønete. Den blir ekstra lett når temaet er populærkultur. Omtrent det eneste som er felles for bekymringsmeldinger og svartstemplinger er at de bommer så det synger, og dessverre ikke bare bakom skogene.

At Kirken er havnet på sidelinjen i kulturdebatten, har selvsagt ikke bare én årsak. Likevel er det ingen grunn til å undervurdere effekten av heller pinlige utsagn om rock eller TV-serier, tegneserier og teaterstykker, filmer og bøker.

Det undergraver troverdigheten å si at tegneserier handler om udødelighet og at det mest typiske er Donald. Respekten øker ikke når man avviser Harry Potter med at bøkene er en katalysator inn i den okkulte verden.

Det bør være unødvendig å si noe om langt hår, baklengsbudskap i rock eller Life of Brian.

Dessverre antyder Vårt Lands oppslag Blander 
nattverd 
og alvebrød et tilsvarende syndrom.

Noe kan skyldes formatet. Doktorgradsavhandlinger har ofte mer dybde enn avisartikler. Og kommentarer til dem havner fort i ormhull og feil galakse.

– Det gjennomsyrer trosopplæringsopplegget å være synkretistisk (sammenblandende, red.anm.) Det er etter mitt syn en av styrkene også, sier doktorgradsstipendiat Elisabeth Tveito Johnsen.
– Jeg følger henne litt på vei, men er engstelig for at vi kan gå for langt og at barna blir fanget i en fantasiverden, sier trosopplæringsreformen far, Nils-Tore Andersen.

Men så var det dette skumle dyret som heter Fantasy.

– Kirkens budskap blir en del av barnas fantasiverden og den kristne læren blir en hvilken som helst annen fantasifortelling.

Hvis Nils-Tore Andersen, tidligere kirkerådsleder, mener at Ringenes Herre er en "hvilken som helst fantasifortelling" avsløres noen dragelengder mangel på kunnskap om sjangeren.

For dette er ingen tilfeldig forbipasserende bok. Det var Ringenes Herre som skapte moderne fantasy. Det er den fortellingen annen fantasy måles mot.

Og den er laget av en mer enn vanlig reflektert kristen forfatter.

Noe som gjør det enda mer interessant når hovedbekymringen i oppslaget slik overskriften antyder er en Tolkien-gudstjeneste.

Deltakerne får en ring i våpenhuset, det spilles Ringenes Herre-musikk og vises filmklipp mens presten kommenterer. Til sist går man frem for å kaste ringen i Dommedagsberget satt opp innenfor alterringen

– Det var et grått fjell med rødt lys. Der skulle ringene legges ned og umiddelbart etterpå gikk vi til nattverd. Den ble introdusert med at «som i Ringenes Herre da alvene 
lagde brød, så skal vi i dag feire nattverd».
Ungdommene kom fram og mottok oblat og vin av den samme pres
ten som de hadde levert ringene til.
– Synkretismen er at objektene ungdom lever med i hverdagen blandes inn i den sentrale, religiøse praksisen.

Og hva er så dette hverdagslige?

– Hverdagspraksisene var de kontroversielle stridsspørsmålene da. Når hverdagen kommer inn i kirkerommet med taco og Gandalf, og blander seg inn i teologien, så kan det oppleves som kontroversielt, sier Johnsen.

Utfordringen her er mer enn å tro at Tolkiens verden er en del av ungdommens hverdag. Det overrasker hvis noen tror ungdommer flest går rundt med magiske ringer. Jeg kjenner ikke mange i noen aldersgruppe som ser Ringenes Herre til tacos hver fredag.

Alvebrød er ikke hverdagskost.

Da er det en større utfordring at verken journalist eller de som intervjues synes kjent med bakteppet for Ringenes Herre. Få verker er mer gjennomsyret av kristen tro, symbolikk og typologier. 

Selv om de ikke er analogier, respresenterer Frodo, Aragorn og Gandalf ulike aspekter av Kristus. Gollum trekker tankene i retning av Judas. Galadriel har en posisjon som minner om Maria.

Og alvebrød - Lembas - som Frodo og Sam får med seg på veien mot Mordor er på én gang stridsrasjon og åndelig føde. Den styrker kroppen og sjelen. Den er gitt dem av Galadriel som representerer det opphøyde, det hellige, den som formidler det åndelige lys i mørket.

Det er ikke slik at en norsk prest nærmest etter innfallsmetoden har latt seg inspirere av Tolkiens alvebrød til å popularisere nattverden. Det var Tolkien som lot seg inspirere av nattverden til å skrive om alvebrød.

Skal vi først snakke om synkretisme, er det Tolkien som er ansvarlig. Det var han som flyttet nattverdsbrødet inn i hverdagen. Eller i det minste inn i den fantasyfortellingen som har vært mest tilstede i hverdagen hos flest - uten dermed å være hverdagslig.

At det også er en bok som egner seg mer enn de fleste i kirkerommet, er ingen tilfeldighet.

Selv om den ikke inneholder mange klønete formuleringer.

Duften av tradisjon

Siden det er blitt en juletradisjon å skrive om juletradisjoner, for ikke å si å lese om dem, kan du gjøre dårligere ting en adventsmandag enn å spenne fast noen reinsdyr til sleden og kanefare til nærmeste utsalgssted for desembernummeret av tegneseriebladet Nemi.

Det er selvsagt ikke så farlig med resten av innholdet, bare du passer på å få med artikkelen der mer enn designet av overskriften forteller om mangefasetterte forhold: DUFTEN av tradisjon.

Temaet er altså alt fra Saturnalia og Juleblot, via juletreet og adventslys, til nazijul på 1930- og 40-tallet. Der man altså ikke feirer at frelseren er født i Betlehem, men i Østerrike.

Det blir til og med tid til en tur innom hvorfor vi feirer 24. desember i Norge og altså ikke 25. desember.

Forfatteren kan dermed leve med at artikkelen ikke hadde rom i herberget for Den Store Debatten om julefeiringen, eller engang den til tider noe basunklingende tonen i den debatten.

Og når du først har fått vanen med sledeturer, kan lokkes (eller advares, alt etter som) med at du i første nummer på nyåret også får vite hva som mer enn lettere egentlig skjuler seg i Area 51.

Ingen astrologisk Jesus

Det er ikke bare stjernene som forteller oss at vi er i advent, vi ser det også i avisene. Med WiMP på øret og tekoppen i hånden er det bare å lene seg tilbake med nettbrettet og nye avsløringer om hvem Jesus egentlig var.

For noe så lite mystisk som jøde kan han jo ikke ha vært.

Først ute i år er lektor og religionshistoriker Jørg Arne Jørgensen som målbærer synspunkter man ikke er vant til å høre fra forskere. Det kan være en av grunnene til at artikkelen Den astrologiske Jesus ikke refererer til en eneste studie av astrologiens eller jødenes historie, for ikke å si av den historiske Jesus.

I stedet deler den tanker mer kjent fra Zeigeist og New Age når Jørgensen hevder at det kan finnes "en del astrologisk symbolikk i fortellingene om Jesu fødsel og liv".

Mens denne symbolikken nok heller handler om moderne folklore enn meningsfull forskning.

Nå lever vi på noen områder i en postmoderne kultur, eller i det minste i en kultur med noen som på enkelte områder fremstår postmoderne. Det er greit å leke med symboler og assosiasjoner. Noen ganger kan det være spennende, andre ganger stimulere til nytenkning og nye tolkninger.

Som oftest sporer man av.

Skal historiefremstillinger bli mer enn påfunn, må de knyttes til substansielle analyser av skriftlige kilder og arkeologi. Lener man seg i stedet på hva man mener "kan være mulig" eller hva man i dag assosierer med ord eller symboler eller favorittemner, er man over i sjangeren selvbiografi. Det sier mer om den som tolker enn det som tolkes.

Det minner mest om spikersuppe, uten spiker.

Historiefaget, også når det kommer til religionshistorie, må belegge vurderinger av sammenhenger og påvirkninger i kilder. Selv om Jørgensen utvilsomt ikke mener det som en fagartikkel, vil leserne oppfatte ham som fagmann. Nettopp derfor er det bra at han mot slutten vedgår at dette "kan virke litt spekulativt".

Det hadde vært enda bedre om han vedgikk at det var suppe på spikere som ikke finnes.

Jørgensen innleder med å forklare hva astrologi handler om.

Astrologi er et innfløkt symbolsystem som kartlegger sammenhenger mellom forhold på himmelen, i hovedsak de syv planetene og de tolv stjernetegn, og alle mulige forhold på jorden. Systemet fikk sin utforming i den hellenistiske verden i århundrene før vår tidsregnings begynnelse, fikk raskt en stor utbredelse, og var en del av den tankeverden som de første kristne levde i.

Siste setning er en sannhet med store modifikasjoner. Ja, det er ingen tvil om at astrologi var utbredt i den hellenistiske verden. Men det betyr ikke at det samme gjaldt de første kristne. Mens det var relativt utbredt blant flere enn tyske forskere for noen generasjoner siden å distansere Jesus fra det jødiske, har utviklingen siden 1980-tallet gått i motsatte retning.

På samme måten som astrologien har endret seg de seneste par tusen år, tildels dramatisk. Det finnes ikke noe felles astrologisk system på tvers av kulturer over flere tusen år.
I dag er det vanskelig å finne forskere som mener noe annet enn at vi må lese Det nye testamentet i lys av jødisk kultur. Det er ikke uten grunn at det trengs et kreativt håndlag å hevde spor av astrologisk tenkning i Bibelen, Dødehavsrullene eller andre jødiske tekster til og med første århundre.

Mye som har vært sagt om dette siden 1800-tallet, og enda mer etter 1960-tallet, forteller først og fremst om esoterikeres tilbøyelighet til å lese ting inn i tekster. Men noen ganger er altså fisk bare fisk og brød bare brød.

Så er det noen unntak som bekrefter regelen.

Det stemmer at disse ikke ukjente «vismenn fra Østen» i fødselsfortellingen i Matteus-evangeliet (Matt. 2,1) muligens var persiske stjernetydere (enten de nå var zoroastrere eller khaldeere), selv om det også kan argumenteres for at de var arabere.

Muligens kan de også ha sett et tegn (eller en "stjerne") i øst. For astronomer handlet dette da ikke om en himmelretning å bevege seg i, men om en retning å lete etter himmeltegn i. Man var spesielt opptatt av det som skjedde i øst fordi det var der stjernene "steg opp", eller ascendanten som det kalles på fint.

Imidlertid er det lite som tyder på at de forholdt seg til astrologien slik vi kjenner den. Hva som påvirket oss på hvilken måte av stjerner og planeter, og hvilke budskap hendelser på himmelen ga oss, var bestemt av en annen symbolverden.

Og denne er ikke enklere å vurdere av mangelen på kilder, inkludert påstandene om betydningen av den relativt tette sammenstillingen og samvandringen mellom Jupiter (kongenes planet) og Saturn (som angivelig representerte jødene) i år 7 f.Kr. 

Dette handler kort sagt om astronomen Keplers teori fra 1600-tallet som omtalt løst litt over midtveis i denne bloggposten og stadig er fremme hos astronomer.

Jørgensen forklarer at

Planetkonjunksjoner mellom Jupiter og Saturn er de sjeldneste, og astrologer har tradisjonelt tolket dem som tegn på nye herskere.

Dette stemmer forbløffende godt med Jesu liv.

Nå er ikke dette det eneste som blir hevdet.

Dessuten mente datidens astrologer at menneskeheten sto overfor en ny tid, Fiskenes tidsalder, som skulle vare i to tusen år. Og at denne Jupiter/Saturn-konjunksjonen skjedde nettopp i Fiskenes tegn, gjør det enda mer rimelig at astrologene ville kunne tolke det som at en hersker for den nye tidsalder skulle bli født.

Men grunnlaget for slike tolkninger er vanskelig å finne hos stjernetydere. Forestillingen om en ny tidsalder med spesielle trekk er fra moderne tid. Dette er Hair, ikke hellenismen.

Når verken Jørgensen eller andre gir kilder til at Saturn faktisk representerte jødene, er årsaken ikke bare at kilder er litt overkill i en populærfremstilling, men at de rett og slett ikke finnes.

Riktignok stemmer det at noen har oppfattet at Fiskenes tegn pekte mot jødene. Skulle det vært noe i teorien om at dette handler om jødene, burde imidlertid dette vært nevnt i persiske eller arabiske eller khaldeiske kilder fra sånn noenlunde Jesu tid. Mens det i realiteten først finnes hos den jødiske rabbineren Abrabanel på slutten av 1400-tallet.

Og andre rabbinere koblet jødene til Tyren eller til samtlige tre landdyr i dyrekretsen, altså også Jomfruen og Krepsen.

Skal dette tas som mer enn en vakker teori, må noen kort sagt finne noen mindre stygge fakta enn dem Aaron Adair legger på bordet i The Star of Bethlehem: A Skeptical View, selv om han til tider nok er i overkant skeptisk.

Så begynner artikkelen å fjerne seg ikke bare fra kildene, men fra rimelighetens verden.

Et annet indisium er at de to planetenes sykluser er henholdsvis 12 og 30 år. Astrologisk sett vekkes potensialet i konjunksjonen til live i personen det gjelder nettopp i 12 og 30-årsalderen. Dette stemmer forbløffende godt med Jesu liv: som tolvåring besøker han tempelet for første gang og imponerer de lærde (Luk. 2,41-52),  og som trettiåring begynner han sitt virke (Luk. 3,23).

Siden tolkningen av disse planetenes bevegelser ikke kan knyttes til noe jødisk, er det liten mening i å spinne videre på dem. Noen vil selvsagt føle seg ledet av stjernenene eller annnet til å lese tekster i lys av astrologisk tenkning, men det er atskillig mer nærliggende å gjøre det ut fra jødisk.

At Jesus besøker tempelet som 12-åring, handler nok mer om at man omtrent på den alderen ble ansett som et etisk og religiøst ansvarlig menneske. Det skal godt gjøres ikke å se dette som en variant av senere tiders Bar mitzvah-feiring, selv om man der må ha fylt 13.

Skal man se noen astrologisk betydning i at Jesus begynte sitt offentlige virke da han var rundt tredve år, krever det igjen selvpålagte astrologiske briller. Uten at noe i teksten tilsier det. I stedet bør vi heller oppfatte det som uttrykk for at vi ikke lenger har å gjøre med en gutt.

Det er heller ikke utenkelig at grunnen er at Jesus rett og slett var rundt tredve år.

Andre ser enda mer søkte koblinger.Uten kilder kjenner kreativiteten ingen grenser.

De videre utlegningene er ikke mindre søkte.

Leken tar av når Jørgensen ikke bare tolker Jesus i lys av Fiskenes tegn, men også av Jomfruens, siden disse "danner en polaritet som komplementerer hverandre". Men når den ene delen av polariteten er uten ladning, er det lite som kan binde summen til Jesus, selv om man skulle ha hatt kilder til at noen for to tusen år siden tenkte seg en slik polaritet.

Vi møter ikke faghistorie, men fornemmelser. Kan noe minne om noe, er det noe, særlig hvis det er fisk, eller i vann, eller i nærheten av vann, eller noe som dagens astrologer forbinder med vann. 

Jesus ble jo født av en jomfru. Disiplene var i stor grad fiskere. Han salvet føtter, kroppsdelen som astrologer knytter til Fiskene. Han går på vannet, Fiskenes element, og den kristne dåp innebærer nedsenkning i vann. Spesielt symbolsk er hendelsen da Jesus mettet folkemengden med to fisker og fem brød (Matt. 14,13-21; Mark. 6,30-43; Luk. 9,10-17; Joh. 6,1-15). To fisker er ikonografien til stjernetegnet Fiskene, og Jomfruen, tegnet for innhøstingen, avbildes vanligvis som en kvinne med korn i hånden. Jesus metter på et vis menneskene med symboler for den nye tidsalder.

Ikke overraskende fortsetter dette med at de første kristne brukte fisken som symbol. Igjen tas det til inntekt for astrologien, selv om Jørgensen er kjent med at bakgrunnen var en annen.

Og de første kristne valgte en stilisert fisk som symbol, ofte sammen med ordet ICHTHYS, «fisk» på gresk, et akronym for «Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser».

Tunnelsynet er så sterkt at tallet tolv kobles gjennomgående til stjernetegn. At de kan ha noe å gjøre med Israels tolv stammer nevnes ikke, uansett hvor sentralt dette er i bibeltekster og jødisk tenkning.

Mange har også sett Jesu disipler som prototyper på de tolv stjernetegn. For bare å nevne noen eksempler.

Heldigvis vedgår en religionshistoriker at "DETTE KAN VIRKE litt spekulativt".

Men det er nok ikke fullt så "vanskelig å avgjøre hvor mye som er reell, tilsiktet, astrologisk symbolikk" som han legger opp til. Vanskeligheten går tvert i mot andre veien.  Skal man finne astrologisk symbolikk må man anstrenge seg atskillig, ikke la seg affisere av mangelen på kilder og være nøye med å unngå opplagte og direkte tolkningsnøkler.

Man ser ikke den jødiske skogen for bare trær. Man forstår ikke at kristne lenge tilhørte en jødisk kultur og i andre og tredje århundre befant seg i opposisjon til en dominerende omverdens astrologi og annen mystikk, som hos gnostikerne.

Så er det en annen debatt hvorfor "kirken i ettertid har hatt et noe ambivalent forhold til astrologien", eller sagt på en annen måte, oppfattet den (eller deler av den, astrologi har hatt mange varianter i historien) som det reneste tøv, som Augustins konklusjon etter å ha sett hvor ulike liv tvillinger kan ha.

Men det er ingen stor fagdebatt om astrologien kan ha spilt den type "rolle i kristendommens formative periode" som Jørgensen ser med stjerner i blikker.