NRK forandrer ikke bildet

Det taler NRK til ære at de så ofte sender programmer om vitenskap, men ikke fullt så mye at de ikke like ofte går gjennom dem vitenskapelig.

Det står altså ikke på intensjonene når NRK viser den svenske undervisingsradioens visuelt gode serien Bilda som forandra vitskapen. Like fullt er resultatet enda et av disse programmene som viser at noen bilder aldri forandres.

Siden du befinner deg på Dekodet, vet du hvilke det er.

Når pensum er feil, hjelper det ikke at pedagogikken er god. Ja, det stemmer at noen bilder eller visualiseringer har spilt en rolle i historien, enten det handler om å påvirke oppdagelser eller allmenne oppfatninger. Bilder av månelandingen og jorden sett fra månen er blitt ikoniske.

Det betyr ikke at alle bildene er fremstilles riktig. Eller at alle bilder vi har i bakhodet stemmer.

Også såpass ikoniske som det av Kirkens Kamp Mot Vitenskapen.

Men her har vi altså å gjøre med en klassisk psykologi. Når vi tror vi vet noe, vet vi ikke at vi tror.

Siden alle vet hvordan vitenskapshistorien har vært, kommer man ikke på å spørre vitenskapshistorikere. Det holder i lange astronomiske baner med fysikere og forfattere.

Slik sørger media for å holde i live fordommer. I stedet for å spre kunnskap, sprer man fordummende tøv. Misforståelser bidrar sjelden til forståelse.

I stedet for å spørre noen med utdannelse på feltet, bygger man på forlatte forestillinger om en grunnleggende konflikt mellom tro og vitenskap. Den katolske kirken er på tiltalebenken. Kopernikus (1473-1543) og Galileo (1564-1642) er kronvitner i kampen mellom det geosentriske verdensbildet med jorden i midten og det heliosentriske med solen i midten.

Uten at man retter teleskopet mot hva de selv eller andre i samtiden faktisk sa og skrev.

Hele sekvensen varer i mindre enn ni minutter, fra 20:20 til 29:00. Da skulle man tro det var mulig  med nok research til å ha orden i sysakene. Man klarer vel ikke å gjøre mange feil på så kort tid?

Jo, det klarer man. Programmet sprer flere myter per minutt enn en gjennomsnittlig drosjesjåfør.

Den sentrale autoriteten er den mangestedsnærværende Michio Kaku, en teoretisk fysiker som dels har arbeidet med teorier om strengteori og dels drevet populærvitenskap.

Det Kaku formidler her er nok populært, men det er ikke vitenskap. At noen er flinke på det de kan, betyr ikke at de er flinke på det de ikke kan. At noen vet hva som er fakta og myter om strengteorier, betyr ikke at de vet hva som er fakta og myter i vitenskapshistorien.

At noen vet opp ned på astronomi, betyr ikke at de vet opp ned på astronomiens helter.

Det er ikke bare småfeil det dreier seg om. Poengene er helt sentrale for å forstå historien.

Ikke minst når det gjelder motivasjonen til Kopernikus. Det er grunnleggende feil å hevde at det var frykt for å bli "lyst i bann eller torturert" som gjorde at Kopernikus vegret seg for å publisere  De revolutionibus orbium coelestium som beskrev modellen med solen i midten.

Likevel presterer programmet å etterlate bildet av en Kirke som nådeløst overvåket astronomer slik at de ikke tråkket utenfor den smale vei. Hadde man vettet i behold, publiserte man ikke andre teorier enn dem som var nøye forhåndsgodkjent.

Det verken programskapenerne eller Kaku vet, er at det er de som ikke våger seg utenfor den smale vei. Siden de tror de har vettet i behold, publiserer de ikke andre teorier enn at Kopernikus var livredd for Kirken. Resultatet er nok noen smuler annerledes enn Kaku tenker. For i stedet for å merke ros kan han få merke hva Kopernikus fryktet.

Rett og slett å bli til latter blant andre fagfolk.

Nå er det ikke enkelt å vite om Kopernikus fryktet noe i det hele tatt, siden det ikke er dokumentert at han gjorde det. Men når han drøyde med å utgi verket om et heliosentriske systemet, er det lett å tenke noe må det ha vært. Siden vitenskapshistorikere vet at Kirken ikke hadde for vane å blande seg inn i vitenskapelige debatter, er den vanlige oppfatningen at han fryktet å bli gjort til latter.

Grunnen var ikke at de rundt ham var kunnskapsløse mobbere. Nei, han fryktet at han ikke var i stand til å vise at hans modell var bedre enn alternativet. Og de han fryktet var ikke Kirkens ledere, men andre astronomer. Som altså syntes den klassiske modellen var langt bedre.

Blant annet fordi den i motsetning til inntrykket programmet gir (fra 23:00 til 24:10) hadde færre hjelpehypoteser (rundt 40 ekstra episykler - småsirkler) enn Kopernikus (nærmere 50 ekstra).

Grunnen var at Kopernikus sin modell i likhet med Galileos var feil. I stedet for å beskrive at planetene gikk i ellipsebaner, tegnet man dem i sirkelbaner. 

Den andre autoriteten som slipper til er Dava Sobel, som presenteres som "Kopernikusexpert och forfattare".  Vi snakker altså heller ikke her om en vitenskapshistoriker, men en bestselgende forfatter av populærvitenskap, her A More Perfect Heaven om Kopernikus.

Og det uten akkurat å imponere fagfolk som Tony Christie i Renaissance Mathematicus.

Here we have Sobel repeating the old myth that Copernicus didn’t want to publish because he feared the religious reaction; this has been dismissed by historians of science for decades. Copernicus didn’t publish because he couldn’t deliver. In his Commentariolus he had claimed he would provide proof that the world (read universe or solar system) was heliocentric. He was nowhere near being able to deliver that proof and that is why he hesitated to publish his book.

Christie er ikke nådig i gjennomgangen av Sobels bok som hun heldigvis ikke rekker å utbrodere på sine tilmålte minutter.
Han ville heller ikke vært verken imponert eller nådig om han hadde sett videre i programmet. Der kan Kaku fortelle at bildet Kopernikus tegner med solen i midten, fører til en storm av tanker hos astronomene. Når de så de aksepterer den nye modellen, reagerer Kirken.

Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne.

I den grad Kopernikus' modell førte til noe, var det ikke aksept for én modell. Det var aksept for mange modeller. Svært mange. Hvilke av disse syv modellene som var riktig var underbestemt av dataene på Galileos tid.

Selv om altså programskaperne har bestemt seg.

Dermed gjør de et stort nummer av at Kopernikus sin bok var så "farlig" at den stod på Kirkens index over forbudte bøker frem til 1835.

Dette er igjen så misvisende som det kan bli. For det første var det ingen som reagerte på boken da den kom ut i 1543. Eller i 1553. Eller 1573.

Det tok over 70 år før noen kom på at den var "farlig".

For det andre var det man reagerte på ikke at Kopernikus hevdet at solen var i sentrum, men at Galileo (som altså av ulike grunner var i fokus på den tiden) hevdet at han hadde bevist at solen var i sentrum.

Historien har selvsagt flere faktorer som autoritetsspørsmålet under motreformasjonen og like før 30-årskrigen. Men kort sagt var det som ble satt på forbudslisten bøker som hevdet at den heliosentriske modellen var bevist.

Mens man umiddelbart ga ut andre utgaver av Kopernikus-boken, der setningene om bevis var fjernet.

For all praksis var Kopernikus og Galileo ute av listene etter at pateren og og matematikeren Luigi Guido Grandi i 1712 publiserte boken Til forsvar for Galileo, med kirkens godkjennelse. I løpet av 1700-tallet kom 254 verker som støttet Galileos arbeider - og det av katolske forfattere.

Grunnen til at noen bøker stod lenge på listen, var at ingen brydde seg om å sjekke og justere listen. Det hører med å nevne at paven måtte gripe inn overfor regelryttere som da en professor i 1820 ville trykke en lærebok som støttet det kopernikanske system. Da det dukket opp fra sidelinjen en overivrig embetsmann nektet å godkjenne utgivelsen, måtte paven Pius VII true med straff for å sikre at læreboken kom ut.

Paven la da også til at ingen heller i fremtiden skulle forby noen å fremme Kopernikus sin teori, selv om det først var i 1837 at Galileos bok om solsystemet ble fjernet fra listen, slik f.eks. Atle Næss nevner i Da jorden stod stille.

Men det tydeligvis fortsatt ikke er forbudt å prsse inn flere myter på ni minutter. 

Som at Kopernikus fratok oss vår priviligerte plass i midten av universet, slik at jorden bare ble én av mange planeter.

 

Mens det i realiteten forholdt seg stikk motsatt. Det var ingen priviligert posisjon å være i midten. I stedet for å være opphøyd, var jorden det laveste stedet i universet. Det var den ufullkomne delen, mens alt over månen var fullkomment. Jorden var der universets bunnfall befant seg. 

Det var planetene og solen som tilhørte den opphøyde delen av universet, nærmest Gud.

Dette snus nå på hodet slik Kopernikus' støtespiller Rheticus (som slik programmet altså riktig forteller var den som fikk hans Revolutionibus utgitt) forklarer.  Jorden var ikke detronisert, men var blitt en planet fordi "solen hadde sunket til universets senter".

Forestillingen om at Kopernikus fratok oss vår priviligerte posisjon er ikke mulig å finne før mot slutten av 1600-tallet, og vokste proposjonalt med den dalende kunnskapen om den gamle modellen.

På samme måte som muligheten til å slippe til i rimelig god sendetid med programmer om vitenskapshistorie synes omvendt proposjonalt med kunnskapen om historien. 

Enten man produserer, presenterer eller kjøper inn programmet.