Klokken tilbake til middelalderen

Nylig ble det som ikke bare regnes blant verdens største kunstverk, men som høyvannsmerket for førelektroniske klokker, solgt for 164 millioner kroner (24 millioner dollar) på Sotheby i Sveits.

Bakgrunnen er en konkurranse mellom to eldre herrer, bankmannen Henry Graves og bilfabrikanten James Ward Packard, om "den mest eksklusive og kompliserte klokken fra den legendariske urfabrikken Patek Philippe".

Når prestisjen står på spill hos to eldre løver, er det som kjent ikke så nøye med prisen.

Hvem åpner ikke lommeboken for en smartklokke med "komplikasjoner" som dato, alarmfunksjoner og stoppeklokke, samt månefase og evighetskalender, selvsagt inkludert skuddår.

Se også denne Youtubepresentasjonen.

Packard fikk første stikk med 16 funksjoner i 1916.

Muligens var det fordi Graves var såpass satt ut at han ventet ni år med å bestille en klokke med 24 funksjoner. 

Selv om Packard døde før Graves fikk vist ham verket, var nok bankmannen fornøyd da han via jakkelommen kunne holde styr på også "soloppgang, solnedgang og nattehimmelen over New York".

Gjennom årene har uret fått mytisk status. Sotheby’s karakteriserer det som «et mesterverk som overskrider urmakerkunstens grenser og har en plass blant verdens største kunstverk».

Dermed er det på tide å minne om enda større konstruksjoner.

Vi finner slike i middelalderens urverk, som mesterstykket Richard fra Wallingford laget for St Albans-katedralen rundt 1330, nøyere beskrevet på Dekodet her.

Nå må det tilstås at det verken hadde 24 funksjoner eller kunne puttes i vesten.

Det er likevel grunn til å stille klokken tilbake til middelalderen, når et urverk 600 år før Henry Graves Supercomplication ikke bare viste tiden, men også solens posisjon, formørkelser og månefaser, plasseringen av stjernene og planetene, samt det lokale tidevannet.

At den også var koblet til kirkeklokkene, sørget for en grei alarmfunksjon.

På samme måte som det bør gå en alarm når noen snakker om middelalderens mørke.