Han er ikke oppstanden

En av diskusjonene i påsken er om det finnes mange fortellinger om guder og helters død og oppstandelse. Eller, det er mindre en diskusjon, enn en fastslåelse. Ja, dette er et typisk trekk ved myter og religioner.

Og, underforstått, hvis Jesus ikke er unik, hvordan kan vi da tro akkurat på ham?

Nå er ikke dette akkurat en ny debatt. Påstandene fra New Age-hold og nye ateister om at slike likheter er utbredte er blitt tilbakevist igjen og igjen.

Det er likevel ingen tegn til at denne type påstander dempes. Vi ser dem til og med i påsken på NRK2 hos velmenende teologer som ønsker en mer inkluderende kristen tro og altså tenker at det må handle om at Jesus og Krishna og Buddha for alle praktiske formål er de samme.

Det er bare en liten hake ved dette - det stemmer ikke.

Når jeg sier dette er ikke grunnen at jeg ønsker en intolerant og lite inkluderende tro. Eller er redd for at Jesus ikke er "unik" (hva nå det skulle bety).

Det handler rett og slett om realiteter, nærmere bestemt kilder.

Dermed er det ikke slik at Krishna, Horus, Osiris, Dionysios, Krishna, Baal, Attis, Kybele, Adonis, Attis, Tammuz og resten av feltet er født av en jomfru 25. desember, ble hilset av tre vise menn, hadde 12 disipler, gikk på vannet, gjorde vann til vin og var guder som ble drept som sonoffer for menneskenes skyld for deretter å stå opp igjen.

Ser vi nøyere etter oppdager vi rett og slett at vi må ty til både ekstrapoleringer og kreativitet for å få dette til å gå opp, mens det for andre ikke er noe som helst grunnlag.

F.eks. er det så vidt jeg er kjent med ingen leirtavler der det er omtalt at Baal dør og står opp igjen, selv om vi har bevart en fortelling der det mangler noen deler og som muligens kan ekstrapolere til noe slik (særlig hvis man tror at dette var et vanlig trekk).

Men vi har altså over 70 andre fortellinger om Baal der noe slik ikke er nevnt, slik at dette i hvert fall ikke var den mest vanlige fremstillingen.

Selv om det stemmer at Adonis blir drept (av et villsvin), er det ikke forbundet noen frelse ved hans død. Fortellingen om dette er forøvrig datert til 200-tallet etter Kristus, slik at ev. likheter kan forklares andre veien (det gjelder for flere av disse gudene).

For Attis er det heller ingen kilder som sier at han var en frelser som ble drept for menneskets skyld. Det nærmeste vi kommer er Damaskios på 500-tallet e. Kr. i en drøm om en Attis-fest som feiret redningen fra Hades. Men det er både vagt hva som menes og fra såpass lenge etter Jesus at også dette kan være påvirket motsatt vei.

Det holder altså ikke å si at noe ligner. Skal man påstandene bli tatt seriøst, eller i hvert fall kunne vurderes, må det vises til dateringer av fortellingene, hvilke konkrete tekster vi snakker om, hvor representative de er for denne skikkelsen (det hjelper ikke å finne én tekst, hvis 70 andre sier noe annet), hvilke ord som faktisk er brukt osv.

Hører du at en av disse gudene har stått opp fra de døde, kan du altså gi det som er den mest sannsynlige konklusjonen: Han er ikke oppstanden.

En mer utførlig vurdering av dette er gjort i mine gjennomganger av konspirasjonstullet i Zeitgeist og Freke og Gandys Jesus-tøv.

Det er også en moderne myte at Jesus døde i Kashmir, selv om omtalte teolog på NRK2 hevder at dette er beskrevet i en kilde fra år 117.

Som tilfeldigvis ikke er tilgjengelig eller omtalt av noen forskere noe sted.

Skulle noen mistro en såpass farget fyr som meg (som altså har kommet til en og annen kristen konklusjon), kan det være greit å referere til den ikke helt kristenapologetiske Bart Ehrmans seneste bok Did Jesus Exist?, siden den kom i posten for noen dager siden. Han understreker (side 222) at

there are serious doubts about whether there were in fact dying-rising gods in the pagan world, and if there were, whether they were anything like the dying-rising Jesus.

Ehrman trekker deretter fram James George Frazer (1854-1941) som den primære budbæreren for denne type tanker.

Sagt litt kort støtter Ehrman langt fra tanken om Jesus som guddommelig, men han forteller likevel at tanker som florerte i fagmiljøer for et par generasjoner siden om slike fellestrekk er blitt "met with devastating critique" (side 223).

Vi ser det samme med sentrale religionshistorikere som Van der Leeuv (1890-1950) som var sentral i det som kalles for fenomenologien, altså forsøket på å beskrive religioner ut fra det man så som felles fenomener.

Selv om mange i dag fortsatt tar hans bøker fra 1930-tallet til inntekt for likheter var han selv klar over at dette kunne være misvisende, slik også Asbjørn Dyrendal nevner i en gjennomgang på skepsis.no av historien om religionshistorien.

Og van der Leeuw viser en tilsynelatende klar bevissthet om det problematiske i fenomenologien slik kritikerne senere har sett det, nemlig at den lett kommer til å legge hovedvekt på det som fremstår som likheter mellom fenomen. En av kritikkene er at fenomenologien fokuserer på likheter i den grad at forskjeller har en tendens til å bli undertrykt, og at enkelte av disse likhetene er mer overflatiske og tilsynelatende enn dype og reelle.

Hva er det så som skjer? Hvorfor kommer denne type påstander om utvilsomme og utvetydige likheter stadig frem i lyset, selv om de i svært stor grad avvises av dagens fagmiljøer?

Litt kort sagt kan vi trekke fram tre grunner.

For det første fordi tidligere oppfatninger henger igjen. Man har ikke oppdatert seg på forskningen  og fagdiskusjonen siden 70-tallet. Noen holder seg til og med fortsatt til mer eller mindre teosofisk litteratur fra 1800-tallet.

Det skulle dessverre ta lang tid før forskere (og ikke bare tyske) klarte å frigjøre seg fra forestillinger fra særlig før 1940 om at Jesus ikke kunne være ekte jøde, og dermed måtte være inspirert av omtrent hva som helst annet.

For det andre fordi dette virker så besnærende og opplagt, ikke minst hvis det passer mitt livssynsprosjekt. Da er det min erfaring at det ikke er så nøye (og det samme gjelder selvsagt for kristne) om man følger sånn noenlunde med. Har jeg funnet noe som støtter mitt prosjekt, leter jeg ikke ivrig etter noe som kan underminere det.

For det tredje fordi det er mulig å se det slik, særlig om man tolker tekstene bredt nok.

Poenget er ikke at det ikke finnes noen former for "døende og oppstandne" (i vid forstand) guder i andre religioner, men at likhetene med Jesus i en lang periode ble overdrevet og overtolket og til og med tendensiøst oversatt med kristne begreper i bakhodet.

Dermed blir rituelle måltider fort til "nattverd", turer til dødsriket = "død" og tilbakekomster = "oppstandelse".

Dette er på mange måter en sirkelargumentasjon. Noen oversetter tekster med kristne uttrykk i bakhodet, og deretter tar andre forekomsten av kristne uttrykk til inntekt for at det egentlig er frapperende likheter.

Det vi ser er bl.a. ulike typer guder/helter (som Orfeus og Dionysios) som vandrer ned i dødsriket og prøver å redder noen (som Eurydike) eller noe (som en magisk gjenstand) og så vender tilbake til jorden.

Dels dør de ikke selv, dels står de altså ikke opp igjen, dels er det slik at selv om de skulle lykkes i å redde en eller annen person eller et objekt er det altså ikke menneskeheten de redder, dels symboliserer de den årlige syklusen der kornet må i jorden før det bærer frukt.

Å si at dette er veldig likt Jesus blir fort etterrasjonalisering med Jesus som mal, noe som det forekom mye av på 18- og 1900-tallet. Er fasiten klar kan alt som på en eller annen måte ligner tas til inntekt for at det egentlig er helt likt.

Da er det ikke så farlig om summen er fra ulike guder/helter (man tar noe fra en og noe fra en annen, omtrent som tegneleken hode-kropp-bein ) og det videre krever at man undervurderer eller underslår at mange av mytene utviklet og endret seg over tid, slik at man må finne akkurat den ene varianten som i en periode kunne ligne noe for at regnestykket skal gå opp.

Skulle noen oppsummert disse fortellingene før Jesus, ville det være tvilsomt eller litt tilfeldig om de havnet på en fortelling som lignet påskefortellingen i utpreget grad, eller så et død- og oppstandelsesmotiv som sentralt.

Men er det så farlig om det hadde lignet, da?

Nei, som C.S. Lewis og Tolkien skriver mye om (som i førstnevntes Mirakler som nylig har fått en bra oversettelse til norsk) ville det ikke vært uventet med paralleller hvis kristen tro var sann.

Finnes det en Gud bak naturen med død og oppstandelse som et sentralt motiv, kan vi forvente at naturen (som i kornet som må i jorden for å bære frukt) og naturreligionene også har dette motivet.

Jeg har derfor stusset litt over at fagmiljøene ikke ser så mange eller så tydelige likheter lenger.

Men jeg stusser altså ikke over at mytene om store likheter stadig vender tilbake fra dødsriket.