Engelen Pinker?

Psykologen Steven Pinker har ofte interessante ting å melde, for ikke å si interessante måter å melde dem på.

Dermed er det ikke overraskende at også hans The Better Angels of Our Nature - Why Violence has Declined danser på noen knappenålshoder i redaksjonene.

Poenget er enkelt sagt at verden er blitt bedre å leve i de seneste par tusen år, spesielt etter andre verdenskrig. Langt på vei takket være utbredelsen av moderne, vestlige verdier på vei mot og i kjølvannet av Opplysningstiden.

Det er ikke vanskelig å være enig med Pinker i dette, samtidig som jeg til tider stusser veldig over enkelte påstander (som at Jesus oppfordret til vold), datagrunnlaget til tider er tvilsomt og årsaksforklaringene et godt stykke på vei er farget av Pinkers preferanser.

Boken får ikke uventet likevel varm omfavnelse i Minerva.

Steven Pinker har gode nyheter: Vold av alle typer er på vikende front og har vært det lenge. Dette gjør seg gjeldende over hele verden og i hele det menneskelige adferdsregister, fra stormaktskriger til barnemishandling. Sjansen for å dø en voldelig død, det være seg på grunn av krig, folkemord eller kriminalitet, er minimal sammenlignet med tidligere tider. Vi lever i den fredeligste epoken noensinne.

Denne påstanden kan virke oppsiktsvekkende, endog grotesk, i en tid med terrorisme og stadige militære intervensjoner, og etter et århundre som ga oss nye begreper som total krig, gulag, folkemord og holocaust. Men Pinker er kjent for å gå mot strømmen. Den canadisk-amerikanske psykologen er mest kjent for å ha relansert og rehabilitert ideen om en evolusjonært utviklet, universell og varig menneskenatur i boken The Blank Slate: The Modern Denial of Human Nature. Den norske offentligheten ble gjort oppmerksom på hans arbeider gjennom TV-serien Hjernevask, som var sterkt inspirert av The Blank Slate. Pinker har status som en av vår tids dyktigste vitenskapsformidlere, og som en skarp (noen vil si litt for skarp) debattant og polemiker.

Men selv om dette kan lyde som musikk i manges ører - eller muligens nettopp på grunn av det - er det grunn til å gå englemusikken nøye etter i notene. Og dess mer man (eller i hvert fall jeg) kikker bak pangende overskrifter og panegyriske anmeldelser, dess flere deler av datagrunnlaget viser seg å ha stor usikkerhet eller være tolket i den meningen som passer Pinker best.

Det er kort sagt ikke gitt at hovedpoenget med fallende voldelighet er så dramatisk eller opplagt. Og dess mindre helningsvinkel på eventuelle kurver, dess mindre mening gir det i å lete etter årsaker til en (skarpt) fallende kurve.

Og selv om tallene nok et stykke på vei er riktige, er det også mulig at noe av grunnen rett og slett ligger i større velstand for flere, koblet med sterkere stater, mer politi og ett og annet overvåkningskamera.

For ikke å si bedre leger og medisiner.

Når antall døde har gått ned etter overfall, vold og krig kan det også skyldes at vi er blitt bedre til å ta vare på skadete. Pencillin, transport og håndvask har avgjort betydd mer for å redusere antall døde enn at vi er blitt så engleaktige.

De som er interessert kan finne dårligere steder å etterprøve Pinker enn en serie gjennomganger av Humphrey på Quodlibeta:

• Steven Pinker and the An Lushan Revolt
• Steven Pinker's Medieval Murder Rates
• Pinker tackles the Albigensian Crusade

Som det fremgår av disse analysene (og det kommer flere) synes Pinker, som altså ikke er historiker, å ha lent seg litt vel tungt og tendensiøst mot mangelfull og mangetydig statistikk.

Når han f.eks. utroper An Lushan-opprøret i Kina mellom år 755 og 763 til tidenes blodigste kamphandlinger (36 millioner døde, 66 % av befolkningen) bygger dette på demografiske anslag ut fra samtidige folketellinger.

Noe som jo høres tilforlatelig ut. Men saken er rett og slett at det nettopp i krigs- og krisetider er svært vanskelig å gjøre folketellinger fordi statsapparatet er svekket, offisielle representanter våger ikke bevege seg like mye ut som før og mange i slike situasjoner sniker seg unna forsøk på sentrale kontrollordninger. 

Humphrey konkluderer med at

Despite the restoration of peace the empire remained in a state of chaos. China broke into many regions who collected their own taxes and remitted only a small portion to the central government. The Tang could no longer update it’s registers and chart landowning; local tax records were destroyed, scattered and rendered obselete. As Graff writes:

After the An Lushan rebellion, the Tang court lost the ability to enroll, enumerate, and impose taxes directly upon the majority of China’s peasant households. This development is dramatically illustrated by the decline of the registered population from approximately nine million households in 755 to less than two million in 760. (P240 – Medieval Chinese Warfare)

The post rebellion census figures cannot then be relied upon when estimating the impact on the empires population in the 8th century and there are no signs of a catastrophic two thirds population loss. Instead the indications are that China continued to have a large population base into the 9th century with which the dynasty was able to raise professional and conscripted armies to compete with the nomadic powers in dominating inner Asia.

I tillegg er ikke Pinker alltid like balansert. Det ligger noen kilder til skjevheter om man sammenligner fortidens veiter og vertshus med dagens dannede selskapslokaler, og ikke med julebord eller fylleturer til Syden.

Vi sier ikke her at bakgatene på 1300-tallet var tryggere enn på 2000-tallet, men til gjengjeld var drosjekøene kortere.

Sammenligningene blir ikke bedre om man ikke vet hva fortidens dødstall skyldes eller hvor mange mennesker som faktisk bodde i et område. I noen områder er det til og med vanskelig å si om de rapporterte døde var omkomne i ulykker eller drap.

Pinker has some figures from Gurr which show the murder rate in Medieval London as having homicide rates from of around 50 per 100,000 during the 14th and 15th centuries (the present figure is more like 1.8 per 100,000). He quotes a figure from Carl Hammer showing that the murder rate in 14th century Oxford was 110 per 100,000 which is astonishingly high given how sleepy and civilised the place is today (this murder rate - calculated based on 36 cases of homicide between 1342 and 1348 - is akin to that of cartel ridden Ciudad Juarez in Mexico).

Are the figures accurate? Here we run into a number of problems. You might have noticed that the homicide rates are highly dependent on the population statistics. Michael Prestwich discusses this in Plantagenet England 1225-1360 (p507-508). One estimate he quotes is that London in the first half of the fourteenth century had a homicide rate of between 5.2 and 3,6 cases per 10,000 (equivalent to 52 per 100,000 and 36 per 100,000 meaning London was as violent as present day New Orleans).

Men dette kan altså bygge på feil befolkningsanslag.

However this estimate was based on the population of London being 35,000 to 50,000. It’s become increasingly clear that these estimates are wrong. For example it’s clear that building densities around Cheapside were extensive by the end of the 14th century – at levels not reached again until 1600 when the population was 100,000-200,000 including suburbs. According to Prestwich estimates of the city's population now reach as high as 107,900 to 176,000. At a population of 100,000 the murder rate would be 1.8 per 10,000 (18 per 100,000). This would make London’s murder rate equivalent to present day Atlanta or Pittsburgh. A slightly higher population estimate would make the murder rate equivalent to present day Boston across the Charles river from Stephen Pinker’s office – which seems unlikely. If that were correct then the question we would have to ask is why our present day cities are more dangerous than their equivalents in an age of comparative lawlessness?

What of the Mexican murder rate for Oxford? Prestwich says that the high figure may be explained by the fact Hammer used coroners records to come up with his statistics. Unlike the present day these report the circumstances of a mortality and do not distinguish between murder, manslaughter or accidental death – hence you end up with an extremely wide range of possible rates. Given the paucity of data – Pinker seems to have gone for the highest one in order to massage his thesis. Furthermore such records only cover a period of a few years and might reflect a one off crime wave.

En del tyder nok på at Pinker ikke har gått til kildene med et helt åpent sinn, for ikke å si ren tavle.