Ingen grunn til å legge seg flat

Vekkelser kommer i mange farger og fasonger, omtrent som religioner og politiske retninger. Noen ganger til det bedre, andre ganger til det verre. For det er ikke slik at siden det er en vekkelse, må det være bra.

Noe som kan være greit å ha i bakhodet i møte med ett av områdene som for tiden er i sterkest vekst: Troen på at jorda er flat.

Det er fristende å klype seg i armen, men statistikken er tydelig. Slik ABC Nyheter viser har søking på internett etter «flat Earth» eksplodert siden 2015. Det betyr ikke at flatjordsbevegelsen er blitt veldig stor, men økningen i interessen er formidabel.

Og som så mye annet et godt stykke på vei drevet av kjendiser i sosiale media, som en tweet fra rapperen B.o.B. og en podcast med basketproffen Kyrie Irving. Sistnevnte vedgikk i januar i år ikke helt overraskende at han hadde dette fra Instagram - og ikke faglige fora.

Ikke uventet styrker dette fordommer. 

Ikke bare mot rappere eller sportshelter, men også mot kristne. For dette er jo akkurat hva Kirken trodde på i middelalderen – og et naturlig steg etter kreasjonisme siden Bibelen også snakker om en flat jord, sies det. 

Fordommene blir ikke færre når man hører om galileowaswrong.com og andre steder som forteller at det ikke er jorden som går i bane om solen, men motsatt. Argumentene er både at det står i Bibelen og (hvis man ser nøye etter) egentlig støttes av vitenskap.

Men denne måten å bruke Bibelen samsvarer dårlig med antikkens og middelalderens. Knapt noen jøder eller kristne kom på tanken om å lage astronomiske modeller basert på hellige tekster - i stedet la Kirken vekt på å følge samtidens nøye beregnede vitenskap.

Det er ingen grunn til å styres av opplysningstidens fordommer og moderne kunnskapsmangel. 

Karl den store, fra Karl Vs septer, 1365,
Wikipedia, Creative Commons Attribution
- Share Alike 3.0 Unported license

I middelalderen var det alminnelig kjent at Jorden var rund. Snorre kaller jordkloden for Kringla Heimsins, en norsk variant av det latinske uttrykket Orbis Terrarum, den runde Jord. 

I kirkekunsten har Kristus føttene på den avgjort kulerunde kloden. 

Når konger og keisere skal fremstilles i all sin prakt, løfter de rikseplet, jordkloden med et kors på toppen. 

Den norske læreboken Kongespeilet fra 1200-tallet sammenligner også Jorden med et eple. 

En ferd tvers gjennom kloden er arenaen i første del av middelalderens mest kjente verk, Dantes Guddommelige komedie.

Det er i det hele tatt bare å ramse opp.

Troen på at man i middelalderen var så uvitenskapelig og dogmatisk at man mente jorden var flat, er en moderne myte. Den dukket så smått opp på 1600-tallet, men fikk ikke gjennomslag før et par hundre år senere. 

Hvis det er noe som er uvitenskapelig og dogmatisk, så er det denne troen. 

Dermed er det grunn til bekymring når lærebøker i grunnskolen fortsetter å hevde så fordummende stoff.

For dette har flere effekter. Én virkning av denne moderne myten er at noen på midten av 1800-tallet begynte å ta den på alvor. Siden man trodde den var Kirkens gamle tro, ville man understreke sin lojalitet og vise vitenskapelig at jorden var flat. Dermed vokste det frem små grupper flatjordstroende, mest i USA.

Og nå er dette igjen på fremmarsj. Denne gangen ikke først og fremst blant kristne, men i miljøer med stor mistro til offisielle forklaringer. Vi snakker da i stor grad om den delen av alternativbevegelsen som tror på store konspirasjoner, der myndighetene har en plan og holder den egentlige sannheten skjult. For noen er løsningen å melde seg helt ut av samfunnet.

På mange måter fungerer konspirasjonsteorier som et religiøst substitutt, men de kan også styrke en ofte nyreligiøs tro som til tider minner mye om gnostisisme. Du har avslørt hvordan alt henger sammen. Du kjemper på den gode siden. Du sitter på en kunnskap, en gnosis, for de utvalgte og opplyste.

Men siden det kan være mange slags konspirasjoner, ledet av ulike grupper og vesener, er det umulig å skjelne mellom dem. Man havner i et tankeunivers uten grenser. Det blir ikke bedre om man ofte drives mer av visjoner enn vitenskap, mer av kreativitet enn kritisk tenkning, mer av religionshat enn rasjonalitet.

For noen styres vi av reptiler fra rommet, utkledd som jøder eller presidenter. EU har inngått samarbeid med Islam om å styre Europa. 

Vatikanet sitter på skjulte manuskripter fra det store biblioteket i Alexandria, i en konspirasjon med røtter tilbake til Babylon. 

Pentagon har avansert teknologi fra utenomjordiske og vet å bruke den. For å hjernevaske oss sprøyter man chemtrails fra fly. 

Siden jorden snart skal gå under, har man i hemmelighet bygget tilfluktsrom for de rike og mektige.

Men selv om det heller ikke finnes noen stor konspirasjon for å kaste skylden på kristne, kan det motvirke fordommer å si klart fra at jeg ikke tror på en flat jord.

Legger du til at dette er akkurat som kristne i middelalderen, kan det til og med være starten på en tankevekkelse.


Opprinnelig fra Dagen, 21.02.2018

Jesus på folkehøyskole

Nei, selv om nyere forskning har sagt mangt, spesielt den tredje nyeste, har ingen så langt kommet med historier om at Jesus gikk på folkehøyskole.

Til gjengjeld har steg – tidsskrift for kristen folkehøgskole i det seneste nummeret (1/2018) en rekke artikler om den historiske Jesus.

Som altså både har eksistert og er beskrevet i kilder det er mulig å forske seriøst på, ikke minst fordi så mange av dem er fra det første århundret og ikke skjuler sitt ståsted.

Når ikke alle forskere likevel er spesielt enige om hvem Jesus egentlig var, er en av grunnene at forskere (slik Albert Schweitzer påpekte for over hundre år siden) har en interessant tilbøyelighet til å finne en Jesus som minner mistenkelig om dem selv.

Bladet tok ingen skade av at Tom Arne Møllerbråten ble redaktør i fjor. Både fordi han skriver i bladet selv og har et kontaktnett som gjør at mange stiller opp når han spør så pent som han pleier.

Blant bokanmeldelsene er både Tom Arnes kortere gjennomgang av Reza Aslans underlige Seloten og en relativt lang fra min hånd om Per Bjarne Ravnås "Jesus fra Nasaret - Mislykket profet eller guds sønn?" der både Tom Arne og jeg i noe forskere sikkert vil oppfatte som polemisk iver har rettet opp fra gud til Gud i teksten.

Du finner link til bladet (pdf) her - og første siden (side 33) av anmeldelsen som en forsmak under.

Mørklegging og andre kunster

Heldigvis finnes høyere idealer enn svart-hvitt-tenkning. Fiendebilder og sjåvinisme er sjelden beste vei til forståelse og sameksistens. Dermed slipper ikke skole og media slike fremstillinger inn i pensum og programmer.

I hvert fall ikke hvis de er klar over hva de driver med. 

Når mørkebildene av Kirken og kristne passerer under radaren, er den enkleste forklaringen at man tror de er sanne.

BBC-serien Opplysningstidens helter som gikk på NRK i forbindelse med Grunnlovsmarkeringen i 2014 føyer seg dessverre inn i rekken. Den er et skoleeksempel på svartmaling. 

Historien er kjent: Før opplysningstiden lå et mørke over Europa. Kirken fryktet kunnskap og kneblet vitenskapen. Takket være modige ateister fikk vi etter hard kamp likevel et samfunn som bygger på fornuft og frihet, fremfor tro og autoriteter.

Krigsmetaforene sitter løst i undertekstene:

Ein hadde erklært krig mot makta til kyrkja og teke i bruk ny teknologi for å betre kvardagen til folk flest.

Kirken er ikke annet enn «motstanderen». Det er likevel uklart om BBC ville sagt «Satan» om programmet hadde vært på hebraisk, selv om det der betyr motstander.

Heldigvis går man ikke så langt, men tegningen er klar. Og den er ikke i farger eller gråtoner. Første episode forkynner at kirkens makt ble brutt på 1700-tallet. 

Isaac Newton (1642-1726) ga oss ... vitenskapen. 

Denis Diderot (1713-1784) ble fengslet i tre måneder for å mene at kunnskap kom fra sanseerfaringer, og i hans store leksikon måtte han late som han tekket teologene . 

Erasmus Darwin (1731-1802) fant fossiler og bergarter som viste at jorden var millioner av år, og avslørte at Kirken hadde tatt grundig feil.

Igjen må man gni seg i øynene. Å fremstille Newton som den som ga oss vitenskapen - og det i skarp strid med Kirkens prosjekt - er så i strid med forskning, at det bør forskes på. Å legge opp til at Kirken før opplysningstiden avviste teknologi eller sanseerfaringer, er ikke bedre. 

Hvor kommer tunnelsynet fra? Handler det om mer enn at noen som er eksperter på én tidsperiode liker å løfte den frem som svært avgjørende, eller har for begrenset kunnskap om andre perioder? 

Ligger det politiske eller livssynsmessige forestillinger bak? Fordommer?

Ikke bare hopper man over samtidige som Hooke og Leibnitz, eller forgjengere som Descartes og Galilei, for ikke å si Francis Bacon. Man hopper over store navn som Buridan og Oresme på 1300-tallet, Albertus Magnus og Roger Bacon på 1200-tallet. For ikke å si muslimske som ibn al-Haytham på 900-tallet og kristne som Philoponus på 500-tallet. Og den greske tradisjonen tilbake til Aristoteles. 

Uten å overdrive hvor mye disse eller Newton fulgte moderne vitenskapelige metoder. 

Poenget er imidlertid klart. Naturvitenskapen er skapt av et langt gruppearbeid.

Vel så ille er det at man glemmer universitetshistorien tilbake til 1000-tallet, støttet av en Kirke som ikke oppfattet Bibelen som lærebok i naturvitenskap eller miskjente fornuften. I stedet la man så mye vekt på logikk at det til tider nærmet seg parodien.

Teknologiutvikling til beste for folk flest startet ikke med en frigjøring fra Kirken på 1700-tallet. I Europa skjøt den fart langt på vei takket være mentalitetsendringen og forbildene klostre og universiteter skapte i middelalderen. Kristne stod ikke i mot ny teknologi, de støttet den. Briller og teleskop er utviklet av kristne. Tommestaven er ikke ateistisk.

Et eksempel er en illustrasjon i 800-tallets karolingiske håndskrift Utrecht-psalteret. Det fremstiller Salme 64 om forskjellen på «de rettferdige» og "banden av voldsmenn", "hopen av dem som gjør urett". Begge sidene bærer våpen, men det er de gode som tar i bruk ny teknologi. Voldsmannen sliper spydet manuelt, de rettferdige bruker roterende slipestein.

Idealet er altså at rettferdige og rettenkende bruker teknologi for å forenkle arbeidet. Dette er ikke et brudd med, men står i en solid sammenheng med det kristne gudsbildet. I middelalderen så man ikke på Gud som en trollmann som opptrer etter innfallsmetoden, men som en rasjonell arkitekt som skaper universet med logikk og linjal.

Siden man trodde på en rasjonell Gud som hadde lagt lover inn i naturen, understreket tenkere som Albertus Magnus at skaperverket normalt må forstås fra disse. Det er ikke uten grunn at en ateist som Jürgen Habermas ser kristen gudstro som avgjørende for fremveksten av vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. 

For vitenskapshistorikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens syn på fornuften som avgjørende viktig. 

Kristne opplysningsfilosofer som John Locke (1632-1704) står kort sagt i en tradisjon som fremmer mer enn mørke og maktpolitikk.

Det betyr ikke at alle i spydspissen på 1700-tallet var kristne eller protestanter. Som flere deister så Erasmus Darwin på religion som en psykisk lidelse. Men det betyr heller ikke at kristne eller Kirken over alt avviste hans teorier om at fossiler kom fra katastrofer for mange millioner år siden.

Selv om det ikke er grunn til å underslå bakstreverske kirkelige stemmer i mange land, ikke minst i Frankrike, finnes andre stemmer, og ikke bare i periferien. 

Flere paver var begeistret for forskning og forskere, til og med kvinnelige. Benedikt XIV (1675-1758) støttet som kardinal Laura Maria Caterina Bassi (1711-1778) så iherdig at hun ble professor i anatomi bare 21 år gammel. Og året etter medlem av det italienske vitenskapsinstituttet og deretter leder.

I noen land var prester blant dem som mest aktivt fremmet opplysning og frihetsidealer. Jacob Nicolai Wilse (1735-1801) kjempet for et norsk universitet og ønsket et «harmonisk samfunn der fornuft, flid og nøysomhet råder». Peder Hertzberg (1728-1802) studerte naturvitenskap og medisin. Peter Hount (1769-1815) gikk i 1790-årene sterkt inn for borgerlig og religiøs frihet. For å nevne noen få.

En god presentasjon av opplysningstiden legger vekt på mangfold og røtter. Det gir ikke toppkarakter å late som om Kirken alltid og overalt omfavnet forskning eller frihetsidealer. Men det gir stryk å tegne et motsatt mørkebilde.

[Litt oppdatert fra en artikkel i Sankt Olav i 2016, bl.a. basert på hva jeg skrev her].

TV-serien som ikke kommer

Når det er i overkant mye vann mellom postene her, er grunnen heller at jeg skriver mer enn mindre, det skjer bare litt andre steder.

Jeg kommer dermed til å være mer nøye med å legge ut linker til dette, og noen ganger hele artiklene, spesielt hvis de er i sammenhenger det ikke er lett å få tak i.

Her kommer seneste artikkel for Dagen. Den observante leser vil ane at målgruppen mer enn noen tødler styrende for tema og vinkel.


TV-serien som ikke kommer

Se for deg helten i den nye krimserien på TV. Varm og veltalende. Imøtekommende og informert, nysgjerrig og ydmyk. Fascinert av alt en etterforsker kan lære av historiefaget om metoder og kildekritikk. En utpreget logiker, godt kjent med seneste teknologi og naturvitenskap. TV-seerne forstår altså straks at dette må være en kristen.

Eller kanskje ikke.

Hvis det er noe som kjennetegner filmer og TV-serier, er det ikke sympatiske og oppegående kristne - om de i det hele tatt er til stede. Og møter vi først noen, er det som oftest skrudde sektmedlemmer, overgripere, svindlere og dobbeltmoralister, eller prester på grensen til å miste troen. For ikke å si ektefellen og barna.

Man skal til fortiden som i Turn om spioner under den amerikanske uavhengighetskrigen eller til landsens britiske prester som Father Brown for å finne noenlunde sympatiske kristne. Og selv da fremstilles de ofte som unntak. Når det ikke viser seg til sist at de likevel var skurken.

Selvsagt er ikke dette noe enestående. Også før #Metoo har det vært lite tradisjon for å fremstille maktmennesker som hel ved – eller rose bestemte politiske partier.

Krimserier som ikke avslører maktmisbruk blir fort drept. Ingen etterforskere kommer til å rose Listhaug for å redusere kriminalitet. Urbane helter stemmer ikke Senterpartiet.

Det arbeides ikke med en TV-serie der helten er en ivrig forsvarer av Arbeiderpartiet, EU eller Terje Tvedts kritikk av det humanitær-politiske kompleks.

Likevel skiller kristne seg ut. Dels ved ikke å være til stede i serier og dels ved å gjøre et uvanlig dårlig eller latterlig inntrykk om man først slipper til. Det hører ikke naturlig hjemme for noen sympatisk person å lese Bibelen eller gå på kristne møter. Bibelgrupper er mindre vanlige i TV-serier enn undervannsorientering.

Snakker noen om Kirken eller kristne i historien, er det utenkelig at dette er positivt. Det sier mye når åpningssetningen på Arne Dahls Utmarker, av én anmelder kalt «den beste krimromanen noensinne», beskriver himmelen som «regnmørk på den litt middelalderske måten».

Nå finnes heldigvis enkelte andre tendenser. Atle Skredderbergets bøker om mangemillionær og motekjenner Milo Cavalli er bevisst sydd etter motsatt lest av Harry Hole.

Vi møter ingen alkoholisert ateist, men en kultivert katolikk med solid økonomiutdannelse og god nærkampteknikk. Skal dette bli en TV-serie er det nok uansett nødvendig å fremheve hans kvinnelige erobringer i beste James Bond-stil - og tone ned besøkene i skriftestolen.

For her råder klisjeene, på så mange måter. Flere enn Dan Brown har langt i overkant fantasifulle fordommer om historien, om kirken og konservative kristne.

Til gjengjeld har det nærmest gått sport i å fortelle hvor mye Europa og vitenskapen har å takke middelalderens muslimer for, fra debattprogrammer til serier som Mammon.

Mens det utdeles rødt kort om noen skulle begynne å snakke varmt om inspirasjonen fra Augustin, Philoponus, Thomas Aquinas, Buridan, Luther, Chesterton, C.S. Lewis eller andre kjente og ukjente kristne tenkere.

Nå kan dette lett oppfattes som enda en sur kristen som føler seg forsmådd. Det er ikke vanskelig å rette pekefingre mot kringskastingssjefer som tror at det å ta livssynsstoff og kristne på alvor er å ha nok radioandakter og TV-gudstjenester, og i blant slippe noen kristne røster til i Ekko og Verdibørsen.

Jeg tror likevel det er langt større grunn til å peke mot våre egne miljøer. Inntrykket av kristne er ikke uten sammenheng med hva vi velger å legge vekt på. Ja, det er ikke mine gjerninger eller skarpe tanker som gjør at jeg får kalle meg Guds barn.

Vi trenger sannelig å snakke om levd liv fremfor skrivebordsteorier, være åpne om svakheter, tvil og tilkortkommenhet. Samtidig er det behov for mange slags forbilder, enten vi snakker om menighetsliv eller yrkesliv, tro eller tanke, diakoni eller naboskap.

Når noen forbilder mangler, blir helheten skjev - og fordommene flere. Selv om det finnes fremragende kristne fagpersoner som kobler tro og tanke, fra filosofer til fysikere, er det dessverre ikke normen å løfte disse frem i forsamlinger.

Etter 40 år som kristen har jeg erfart at det går lenge mellom taler som roser logikk og kunnskap, for ikke å si oppfordrer til å lese filosofi eller naturvitenskap.

Eller til å skrive manus til TV-serier.

Er det så mulig å fremstå med troverdighet med et litt … annerledes bilde av kristne? Jeg mistenker at det ikke holder at en som meg sender inn et TV-manus, selv om det er fristende når man ser hva som ellers serveres. Ingen produksjonsselskaper ville våget å røre det med ildtang.

En skikkelig oppegående kristen krimhelt, belest og skarpsindig, raus og røff, med selvinnsikt og selvironi, ville blitt oppfattet som særere enn den særeste science fiction.

Altså vanskelig å tro før man får se det. Vi trenger kort sagt en etterforsker som kan samle bevis.

Si fra om du finner en.

Debuterer på Nationalteathret

Aldri for sent å debutere på Nationaltheatret - eller mer presist underavdelingen Torshovteatret.

Anledningen er at det i forbindelse med forestillingen UFO-bygda foregår en panelsamtale i kveld om det såpass høytflyvende tema som UFO: Fiksjon eller virkelighet.

Jeg kan om ikke annet love kjappe replikker fjernt fra klassisk teaterstil. Det hele skal visstnok også streames og jeg legger nok ut noe mer tekst i morgen om evenementet, inkludert spørsmålene vi fik tilsendt på forhånd.

Gratis adgang, men ikke uendelig med plasser, så du må melde seg på snarest, om ikke før.

Skulle ikke følgende blurb lokke, er du en tekanne.

UFOer finnes! Men finnes utenomjordiske vesener i flygende objekter? Ligner troen på UFOer på religiøs tro? Eller er det er en konspirasjonsteori? 

Noen mener at UFOer har en naturlig og jordisk forklaring mens andre mener at det dreier seg om besøk fra andre planeter. Troen på UFOer har aldri gått av moten, ei heller her i Norge. 

Denne teatersalongen er inspirert av Torshovteatrets forestilling UFO-bygda. Forestillingen tar for seg lysfenomenene som er observert i den sør-trønderske bygda Hessdalen. Forestillingen bygger også på Torshovgruppas UFO-forskning som de har gjort verden over.

I panelet møter du:
Inger Merete Hobbelstad, kulturjournalist og teatersalongens ordstyrer
Øystein Stene, regissør av UFO-bygda
Maria Hammerstrøm, astrofysiker og forfatter
Bjørn Are Davidsen, kristen myteknuser og sci-fi nerd

Teatersalongen er gratis.
Husk å melde deg på for å sikre deg plass!