Synd og sånn

Teaterprest har nok lenge vært en atskillig bedre betegnelse enn rockeprest på Bjørn Eidsvåg, en av Norges 252 mektigste mennesker. Hans teft for dramaturgi er like usvikelig som hans empati og engasjement. Han har glimt i øyet, stort sett på de rette stedene. 

Eidsvåg bruker sjelden små bokstaver. Få overgår ham som trubadur, selv om refrenget kan bli noe monotont.  

Eller mer presist hans evige oppgjør med barndommens bedehus.

Evnen til å holde dommedag over trange og fordømmende miljøer er like formidabel som da disse miljøene var lettere formidable for et par generasjoner siden, i hvert fall i Sauda.  Og i det minste for barneøyne, når alt kretset om bedehuset eller frimenigheten, selv om det varierte hvor frie de var.

Det slås kort sagt inn mange slags åpne dører i Dagsavisens oppslag om Bjørn Eidsvåg. Teaterpresten. i forbindelse med hans Jesus-forestilling på Det norske teateret.

– Jeg gjør opp en slags status, hvilket forhold jeg har til Jesus, hvilket forhold jeg har til religion. Religion er liksom ikke det hippeste for tida, det er så mange dårlige assosiasjoner til religion – med god grunn, sier Eidsvåg. 

– Det er noe i religionen som virkelig kan ha en konstruktiv betydning i vår tid. Men da må en kvitte seg med en del tankestoff. En må kvitte seg med tull som handler om underkastelse, at noen står nærmere Gud enn andre. Alt sånn svada, alt som en nå vet: «Dette er tøys!» Det må bare vekk. Og så må vi løfte opp de tingene religionen på godt vis har forvalta opp igjennom årene, det som handler om humanitet, medkjensle og det som gir oss mot i vår tid. Mot til å leve, mot til å møte de utfordringene vi står. Det mener jeg religionen kan gjøre!

Tross kritisk distanse - eller kanskje på grunn av - forstår Eidsvåg at religionen, som om det skulle være mulig å summere noe så mangfoldig i bestemt form entall, også har positive sider.

I bedehusland vil nok mange nikke anerkjennende til at Eidsvåg støtter reformasjonstanken om at vi alle er like for Gud. Noen vil sikkert også glede seg over at han kan leses som et oppgjør med "underkastelsens religion". Selv om det sikkert ikke er ment slik, eller i hvert fall ikke bare slik.

Uansett risikerer nok enkelte pensjonister å få bedehuskaffen i halsen når han også tar et oppgjør med kristen tro og ikke bare bestemte miljøer.

– Men du tror rett og slett ikke lenger på arvesynd, eller «synd» generelt? 

– Ikke «synd» som en skavank som stenger oss ute fra Gud, eller det svære begrepet «synd». Men at vi mennesker gjør vondt, handler galt, at vi er ordentlig slemme – dette vet vi jo, at det fins faenskap.

Dagsavisen holder seg ikke for gode til å preke peke litt tilbake.

Til å være en som avviser synd som begrep, er det påfallende hvor ofte Bjørn Eidsvåg tilsynelatende har framstått som en slags angrende synder i ulike intervjuer i årenes løp.

Noen vil nok også se det som litt påfallende hvor mye retoriske klisjeer en såpass ruvende poet henter frem i oppgjøret med barndommen. 

Det gudsbildet, de bildene vi har av godt og vondt og himmel og helvete, de blei laga i ei tid da folk trodde jorda var flat. Solformørkelse var et fenomen ingen skjønte noe av, sykdom var et resultat av synd og demoner. Nå tror vi ikke på det verdensbildet lenger. Da trenger vi heller ikke det gudsbildet.

Tar man altså feil i noe vitenskapelig, kan man ikke formidle andre sannheter. Visste ikke den antikke matematikeren Euklid at solen går i bane om jorden, er ikke to pluss to fire. Hevder Eidsvåg at kirkefedrene trodde  jorden var flat eller at ingen skjønte noe av solformørkelser to hundre år etter Antikythera-mekanismen, er det altså ingen grunn til å høre på ham. 

Like lite som når en teolog hevder at dette var en tid der alle visste at sykdom skyldtes synd, ikke minst når nettopp hovedpersonen i Eidsvågs nye teaterstykke tar tydelig avstand fra dette. Som når han i fortellingen om den blindfødte i Johannes 9,3 understreker at verken "han eller eller hans foreldre har syndet".

At retorikken svikter er nok likevel ikke tilstrekkelig til at en med Eidsvågs bakgrunn vil endre sine tanker om synd, eller i det minste våge å henge begrepet på "at vi er ordentlig slemme".

Til gjengjeld er det interessant å observere at mens en teolog oppfatter syndsbegrepet som undertrykkende, trekker ateisten Bjørn Stærk i et Vårt Land-intervju "fram synd som ein av dei beste ideane religionen har bidrege med".

Noe han begrunner mer inngående i et oppslag i Dagens Perspektiv om nettopp Eidsvågs teaterstykke.

– Hva synes du er viktig å si om Jesus, som Eidsvåg ikke tok med?

– At syndsbegrepet ikke er dødt og heller ikke bør forkastes. Vi tenker som post-lutheranere. Det er en del av kulturen vår. Vi snakker ikke om synd lenger, men det ligger til grunn for hvordan vi tenker om rett og galt. Ideen om at vi alle er syndere er en av de viktigste ideene i kristendommen. Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det er det alle de radikale befalingene til Jesus handler om: «Du må leve radikalt annerledes enn du gjør.» Det gjelder ikke bare for radikale prester i Latin-Amerika. Det gjelder oss alle, i vårt personlige liv. 

– Vi kaller det kanskje ikke synd lenger, men vi ser verden på samme måte: at lidelse kommer fra det vi gjør og ikke gjør. At det har med deg og meg å gjøre. Det er et gap mellom hva du gjør og hva du burde gjøre, og at dette gapet er din skyld. Vi som kommer fra en kristen, jødisk eller muslimsk tradisjon har en tendens til å tro at alle mennesker på jorda tenker sånn, det gjør de ikke.

Denne evnen til å stille seg utenfor sin egen bakgrunn, å se den utenfra, er Stærks styrke. Der Bjørn Eidsvåg har for liten avstand til egne opplevelser, tar den andre Bjørn nødvendige steg til siden.

Muligens inspirert av Chesterton som altså er nevnt i Stærks nye bok, om Jesus. 

For Chesterton var tanken om arvesynden frigjørende. Den innebærer at vi er i samme båt.  Den er vår skjebne og vårt ansvar, uansett årsak. Ingen slipper unna. 

Vi kan spille friske, men vakler på vei mot limosinen. Alle er født på like fot.

Ingen er priviligerte som perfekte, aller minst de priviligerte. 

Som Chesterton uttrykte det i Orthodoxy, 

If we wish to pull down the prosperous oppressor we cannot do it with the new doctrine of human perfectibility; we can do it with the old doctrine of Original Sin. 

Mens hans disippel C.S. Lewis forklarte at "I am a democrat because I believe in the Fall of Man".

Nå krever ikke dette at vi må tro på et biologisk syndefall i fortiden. Det holder at vi observerer mennesker i nåtiden. Omtrent slik Paulus gjorde.

Er Skartveit ribbet for autoritet?

Andreas Skartveit har rett i Aftenposten i forrige uke om at Bibelen er ribba for autoritet i offentlig debatt.

I følge Skartveit er grunnen enkel: Bibelen har historiske feil og det er delte meninger om hvordan den skal tolkes.

Men hvis kriteriet for å være ribbet for autoritet er at man har historiske feil, er det ikke bare Bibelen som rammes. Det er vanskelig å finne artikler med flere myter og misvisninger enn Skartveits, som tidligere omtalt i f.eks. Då artikkelen rakna og Astronomisk analfabetisme.

Nesten like vanskelig som å finne en tid der Bibelen var totalt dominerende autoritet.

Man skal nok også lete litt for å finne en som i større grad enn Skartveit klarer å slå inn åpne dører på 2000-tallet og forsterke feil og fordommer fra 1800-tallets antikirkelige skrifter.

Som troen på at det inntil nyere tid var Bibelen man gikk til for å finne svar, uansett spørsmål.

Eingong var Bibelen totalt dominerande når det galdt verdsforklaring, natur, historie og moral.

Hvor Skartveit har dette fra er vanskelig å vite. Historikere kan det ikke være. Like fullt er tanken totalt dominerende hos ham i en rekke artikler.

Så er spørsmålet hva som skal til for å få ham til å justere seg. Erfaringen er at har noen først bestemt seg, og markert dette i mange artikler over lang tid, nytter det sjelden å forvirre med fakta.

Motinnlegg på tre avsnitt, blir lett avfeiet som for lettvinte. Blogginnlegg på 60 avsnitt blir avfeid som ... blogginnlegg. Lengre artikler blir avfeid som apologetikk, siden bare de som er kritiske til kristne og Bibelen er nøytrale.

På den andre siden er mange av hans oppfatninger forståelige. Mye skyldes nok diskusjoner fra barndommens bedehus.  Tanken er nok også farget eller forsterket av populærvitenskap fra noen tiår tilbake, som Boorsteins The Discoverers.

Skartveit selv nevner idéhistorikeren Sven-Eric Liedman som "skildrar denne Bibelens historie i boka si I skuggan av framtiden". Men leser vi Liedman (f.eks. på google books), ser vi at han som fagmann selvsagt vet at Bibelen ikke var totalt dominerende, selv om den tapte innflytelse i opplysningstiden.

Uansett bør Skartveit snarest lese et verk om middelalderens universiteter eller The Discarded Image av C.S. Lewis. Han kan også varme opp med bloggposter som denne om Mordet på middelalderen. 

Gjør han det, vil han oppdage at innen metafysikk, verdensforklaring og naturfilosofi var det først den platonske og senere den aristoteliske (samt enkelte nyplatonske innslag) som gjaldt frem til Descartes og Newton på 1600-tallet.

Innen astronomi var det i tidlig middelalder Macrobius og i senmiddelalderen Ptolemaios som dominerte. Jorden var rund og bare en liten prikk i universet. Mennesket var plassert på det laveste og minst betydelige stedet, nedenfor månen, noe også Liedman er kjent med.

I historie brukte man hele den antikke produksjonen som var kjent, samt middelalderens mange sagaer og krøniker, selvsagt i tillegg til Bibelen. 

Innen moral og rettsvesen kom Guds vilje til uttrykk gjennom både naturretten og Bibelen, med juridiske forbilder som romerretten. Det var en ganske dominerende tanke lenge før reformasjonen at vi kunne og burde bruke vår fornuft på å avveie mellom disse.

Med nasjonalstatenes fremvekst på 15-1600-tallet valgte imidlertid flere land å skjelne mer til Det gamle testamentet, som i Christian den femtes norske lov. Ikke fordi GT gjaldt for kristne, men fordi man etter reformasjonen fikk et voksende ønske om andre lover og forbilder enn i katolske land.

Slike lover marker på mange måter dermed den nye tid fremfor middelalderen og antikken. På mange måter var de et bevisst brudd.

Muligens ligger noe av kimen til at Bibelen mistet sin autoritet at man i opplysningstiden misbrukte Bibelens autoritet. Man skjelnet for lite mellom Det gamle og det nye testamentet. Man favoristerte en bokstavelig lesning av Bibelen.

Og så begynte man å regne konkret på Bibelen, og ikke bare symbolsk.

Likevel blir det litt ufrivillig humor når Skartveit stadig fremhever matematikkunnskapen når han nevner dem som har forsøkt å legge sammen levealderne i slektstavlene i Første Mosebok.

Det er ikke noe godt signal om kunnskapen hos norske kulturarbeidere, som når vi kan lese at 

Biskop James Ussher, som også var ein habil matematikar, kombinerte nokre bibelord og fann ut at verda var skapt for 6000 år sidan. Boka hans, som var på 2000 sider, kom ut i 1650.

Nei, man trenger ikke avansert mattekunnskap for å legge samme noen årstall. Nei, Ussher skrev ikke 2000 sider om disse regneøvelsene.

Hadde Skartveit tatt seg bryet med å lese boken (eller google til min omtale), ville han sett at den gode biskop var en svært habil historiker som i opplysningstidens ånd delte rikelig av sin kunnskap om antikken. Ja, han fører historien tilbake til skapelsen, akkurat som Snorre. Men i motsetning til middelalderens konvensjoner, legger han sammen levealdere og regner seg frem til årstall.

Men han bruker ikke 2000 sider på dette. I løpet av de første seks siden er vi forbi Noa og Ussher ser seg aldri tilbake. Han skriver selvsagt atskillig om jødenes historie, men det som tydelig fascinerer ham er Aleksander den store og den romerske republikken. Disse får mer omtale enn Jesus og de kristne før han avslutter verket i år 70.

Ussher er en mann av opplysningstiden og skriver sekulærhistorie, selv om han ikke akkurat underslår at han er kristen og bruker Bibelen som en av sine kilder.

At Skartveit er svært dårlig inne i dette, understrekes av neste avsnitt.

Denne tidtabellen vart rådande lære, og han kom inn som vedlegg til den klassiske engelske bibelen, St.James Version.

Mens det nok er enda mer rådende lære at den kalles for King James Version.

Aftenpostens lesere lærer altså at det er apostelen Jakob som står bak denne Bibelen, og ikke den engelske kong Jakob I.

Uansett er poenget for Skartveit at Bibelen er totalt dominerende. Og at matematikere regnet på ting.

Mange av Usshers etterfølgjarar var framståande vitskapsmenn i si tid. Ein av dei var matematikaren John Napier, eit stort namn i matematikkens historie. Han fann opp dei naturlege logaritmane. Joseph Scaliger, ein framståande tekstkritikar, daterte skapingsdagen til 23. april 3949 f.Kr. Johannes Kepler, ein av dei største i astronomiens historie, rekna seg fram til at verda vart skapt 3992 f.Kr.

At de la sammen ulikt handlet mindre om deres «matematiske» evner enn om ulike premisser for summeringen (f.eks. om noen personer og slekter overlappet hverandre). Når matematikere i det hele tatt involverte seg i spørsmålet, skyldes det selvsagt at dette var en tid der solide fagfolk fra alle hold, forholdt seg til Bibelen.

Ikke som totalt dominerende kilde til kunnskap, men som noe det var verdt å bruke tid og tanker på.

Forøvrig er det et godt spørsmål hvordan Skartveit kan mene at de hentet all sin kunnskap fra Bibelen, siden de kunne finne opp ting som naturlige logaritmer.

Så avslører Skartveit enda tydeligere at han ikke har sin kunnskap fra normal faglitteratur.

Så kom opplysingstida. Franskmannen Buffon gav ut boka Théorie sur la terre i 1749, der han meinte at Jorda var mykje eldre enn det vart påstått. Han vart tvinga til å trekkje boka tilbake.

Nei, det er ikke slik at opplysningstiden kom etter dette. Ussher, Napier, Newton og Scaliger markerer opplysningstidens begynnelse. Det er nettopp fordi de tror de kan regne kvantitativt på både naturen og Bibelen at noen begynner så detaljert med dette på 1600-tallet.

Det stemmer heller ikke at Buffon ga ut den "boka" i 1749. 

Han startet en utgivelse av det svært omfattende verket Histoire naturelle, générale et particulière på 36 bind der Théorie sur la terre var ett av dem. 

At Buffon møtte motstand, skyldtes en serie radikale tanker på mange områder i disse bindene. Han la ikke mye mellom i sin polemikk mot mange slags etablerte forestilinger, i og utenfor Bibelen.

Dette var en politisk opphetet tid. Konservative krefter forsøkte å stanse radikale. Fordømmelser og forbud haglet i øst og vest. Tonen og tilliten var dårlig. Det bygget seg langsomt opp til Den franske revolusjon.

Men man lyktes ikke med å få Buffon til å trekke verket tilbake, selv om han kom med en offentlig beklagelse. Bindene ble utgitt i stadig nye opplag.

Skartveit fortsetter med at

Nokre år seinare, i 1755, gav ein ung og ukjend tysk kristen filosof ut boka Allegemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels. Der sprengde han, som den første, alle tidsrammene rundt skaparverket. "Skapinga er ikkje ein augneblinks verk", skriv han. Ho har pågått i millionvis av år.

Forfattaren var Immanuel Kant. Storverka hans kom seinare.

Ja, som tatt opp tidligere ble det gjennom empirisk forskning på 16-1700-tallet stadig klarere at jorden var gammel. Men siden forskningen og argumentene var overbevisende, lot både paver og biskoper seg fort overbevise, tross en del tidlige protester som stort sett alle nye teorier møter.

Skartveit ser imidlertid ikke dette som en organisk utvikling, en evolusjon. Nei, det er full krise. Verden snus på hodet. Fra å være dominerende gikk Bibelen til å bli fordummende.

Selv om vi ikke har problemer med det i dag, var det noe annet på 1700-tallet. 

Dagens teologi og forkynning har ingen problem med dette, at det fysiske bibelske verdsbiletet vart sprengt, at tida og rommet vart uendelege. Nye tolkingar og lesemåtar gjev nytt innhald til dei gamle forteljingane. Skaparguden er framleis med, skaparverket er framleis hans. Men han er vanskelegare å fatte. Nye forklaringar dukkar opp på gamle mysterium. Fleire og fleire meiner at Gud ikkje trengst som forklaring på noko som helst av det vi ser rundt oss. Gud er ikkje nødvendig.

Skartveit er altså ukjent med at Thomas' gode gamle gudsbevis bygget på Aristoteles som argumenterte for at universet var uendelig gammelt. Han er heller ikke kjent med at det var godt kjent at verdensrommet var svært stort. At Bibelens fysiske verdensbildet ikke gjaldt som god astronomi hadde vært kjent siden antikken.

Hvilke nye forklaringer som dukker opp på hvilke gamle mysterier, redegjør ikke Skartveit for. I stedet lener han seg til myten om at tenkere før opplysningstiden brukte Gud som naturvitenskapelig forklaring.

At det var helt alminnelig blant middelalderens naturfilosofer å tenke seg naturen som styrt av lover man kunne finne ut av, er enda ett av Skartveits blindfelt. 

Det var i det hele tatt stor tro på fornuften. Så mye at det noen ganger tok overhånd som i deler av skolastikken mot slutten av middelalderen. Luther var like rosende i sin støtte av den borgerlige fornuft i det verdslige regiment (politikkens og samfunnslivets domene), som han var i sin avvisning av den som frelsesvei i det åndelige regiment (Kirkens domene).

Selv om det ikke manglet bibelske synspunkter på samfunnlivet hos reformatorene, vil nok flere enn Skartveit  stusse over hvor lite sentralt Bibelen er i mange politiske skrifter og debatter på 15-1600-tallet, hvis de leser disse verkene.

Machiavelli henter sine fyrstelige idealer fra andre steder, når han ikke finner på dem selv. Utopia er ikke så utopisk at den bygger på Bibelen. Grotius så det ikke som naturlig å trekke Bibelen inn i naturretten. Bortsett fra tittelen på dyret er det lite bibelsk i Leviathan. Lockes avhandlinger om styresett er ikke låst til Bibelen.

Allerede oldkirken oppdaget dermed at man trengte å gå til den med både hjertet og hodet.

I Bibelen finner vi prinsipper og påbud, formaninger og forbud, to ulike og tildels motsatte testamenter, mulige og/eller reelle motsetninger, tekster som er talt til og/eller tilpasset samtidens kulturer, tekster vi liker og tekster vi ikke liker, forstår og ikke forstår, med vitenskapelige feil og gudsbilder det ikke er enkelt eller mulig å forene. 

Bibelens direkte rolle i offentlig debatt i "politikk, samfunnsforming og historieforming" har i perioder var stor på en rekke områder, men aldri totalt dominerende utover spredte miljøer, selv ikke i diskusjoner om teaterstykker, filmer, porno, abort, røykelover eller alkohol.

Enten vi snakker om dagens eller fortidens debatter handler de sjelden om  hvorvidt noe står i Bibelen, men om hvilke tolkningsnøkler og verdiprioriteringer vi legger til grunn når vi leser Bibelen.
Spørsmålet er så i hvilken grad disse er inspirert av Bibelen (som i "Kristus i sentrum"), eller av nasjonalisme, marxisme, rasisme, New Age og/eller tidsånd.

At Bibelen indirekte har hatt en svært stor og positiv rolle er en annen sak.

Det er vanskelig å forestille seg gløden i 17-1800-tallets kamp mot barnearbeid og slaveri uten Bibelen og vekkelsesbevegelser. Flere enn Hans Nilsen Hauge lot seg inspirere til gründervirksomhet og arbeidsetikk.

Den dag i dag er mange av våre forestillinger om naturlover, fremskritt, arbeid og virkelighet, godt og ondt, rett og galt, skyld og tilgivelse, farget av gudstro og bibelske perspektiver, selv hos ateister.

På samme måte som mange av våre forestillinger om Bibelen gjennom historien er farget av ateister. At det et stykke på vei er i allianse med ganske så bokstavtro miljøer, gjør ikke saken bedre.

Skartveit er nok mer på rett spor når han også nevner effekten av bastante og motstridende bibeltolkninger. Når Bibelen ikke har spesielt stor autoritet i dagens samfunn er nok grunnen i større grad at kristne i kjølvannet av reformasjonen var for uenige om tolkningen, slik Brad Gregorys argumenterer for i Unintended Reformation.

Bibelen er kort sagt en mangfoldig bok og ikke en ensidig artikkel.

Grunnlov og grunnlag

Da er jeg visst i ferd med å lansere en bok igjen, eller i det minste er jeg med i en bok som lanseres denne og neste uke.

Og hva er mer naturlig i jubileumsåret 2014 enn at tankesmien Skaperkraft ser på Gud i grunnloven?

Muligens at det så langt kun er de vanlige mistenkte media som har skrevet om dette og det på vanlig, mistenkt måte (Dagen positivt og Vårt Land kritisk, førstnevnte har til og med lest boken).

Naturligvis er eneste artikkel om boken og tematikken skrevet av redaktørene Ingeborg Mongstad-Kvammen og Espen Ottosen.

Bortsett fra et rimelig forutsigbart leserinnlegg med rimelig forutsigbare kommentarer. 

Hva er så boken? Hvem bidrar? Er dette kun en kristensjåvnistisk greie som vi snarest bør bli kvitt?

Vi lever jo tross alt i 2014.

Boken åpner med fredforskeren Henrik Syse som argumenterer for at Grunnloven i større grad er knyttet til det teistiske bakteppet i den amerikanske revolusjonen enn det ateistiske i den franske.

Så skriver en Bjørn Are Davidsen om syv premisser for et godt samfunn, altså slike ting sivilingeniører har god greie på. Ikke minst gjør han den skarpsindige observasjonen at om vi skal forstå hva som gjør et samfunn bærekraftig, er ikke den beste metoden å ta et snapshot av hvilke verdier folk har akkurat nå.

Mange av våre idealer har røtter i eller har hentet næring fra kristen tro og tenkning. Og idealer får effekter over lengre tid.

Historieprofessor Nils Ivar Agøy tar opp den norske eller kanskje riktigere nordiske samfunnsmodellen. Mens Davidsen presset brede perspektiver inn med skohorn, egner nok syvsiders formatet seg bedre når Agøy zoomer inn på luthersk tenkning som toregimentslæren og det almenne prestedømme.

Dette førte til et kall til lydighet mot staten, men også til en tro på at staten var et gode, samtidig som det var viktig å tenke selv.

Økonomiprofessor Ola Grytten tar opp effekten på næringslivet av det han kaller en kristendemokratisk, liberalistisk grunnlov. Han ser en klar sammenheng mellom dette og at Norge i dag er et av verdens beste land å bo i.

Da er det ganske annerledes, men også litt utfyllende, at professor Anders Aschim berører Bibelens betydning for norsk kulturutvikling før og nå.  

En slik bok kan ikke la være å ta opp jødeparagrafen. Psykologen Berit Reisel belyser 1814-prosjektets behov for å gi nasjonen en samlende identitet, noe man altså oppfattet krevde ekskludering av enkelte grupper.

Dessverre er deler av dette skrevet før Håkon Harkets Jødeparagrafen og mangler noe av trådene bakover til opplysningstidsfilosofer som Voltaire.

Førsteamanuensis Ingunn Folkestad Breistein tar opp den manglende religionsfriheten i Grunnloven og hvordan frikirkelige menigheter var med på å legge grunnlaget for den religiøse toleransen som staten praktiserer i dag. Skal en slik toleranse beholdes, må den knyttes til menneskerettighetene.

Som altså må tolkes. Tor-Inge Harbo ved Det juridiske fakultet i Oslo argumenterer dermed for at menneskerettighetene anvendes på en slik måte at de ikke undergraver viktige verdier i samfunnet.

Harbo har stukket hodet frem i offentligheten ved flere anledninger de seneste par årene og gjør det samme igjen, med eksempler som den italienske domstolen som mente det var i overensstemmelse med menneskerettighetene å ha krusifikser på veggen i den offentlige skolen.

Det hele avsluttes med professor Janne Haaland Matlary som hevder at menneskerettighetene har røtter i en kristen og naturrettslig forståelse. Dette betyr ikke at det er opplagt og nøytralt hvem som skal tolke dem på hvilket grunnlag. Som Matlary viser foregår en tildels intens diskusjon om dette.

Så kan man selvsagt diskutere intenst om hun er av dem som er best egnet til å dempe gemyttene.
 
Uansett vil det nok kunne overraske noen at boken samler et såpass bredt spekter av kristne og kritiske perspektiver. Selv om boken ikke er kjemisk fri for sjåvinisme, er den en spenstig grunnlag for debatt om grunnleggende verdier.

Selv om vi lever i  2014.

Spøk og spenning på Eidsvoll

Som nevnt for noen dager siden er det fristende å harselere som NRK med eidsvollsmennenes intoleranse overfor jøder, jesuitter og munkeordener.

Men jeg mistenker altså at det ikke er fullt så enkelt om man tar med mer av historien. Også fordi den ikke handler om frontene mange har med seg i bakhodet. Vi ser ikke at tolerante opplysningsfilosofer må gi tapt for klerikal intoleranse.

I stedet måtte etter forholdene tolerante prester gi seg for etter forholdene radikale røster.

Vi kan sitere mindre kompetente røster enn Sverre Steen (1898-1983) om dette, fra boken 1814 (Cappelen 1989, første gang utgitt 1951, side 164).

Alt i paragraf 2, som gjaldt religionen, støtte teori og virkelighet sammen for første gang. Etter teorien var religionen en privatsak og toleranse en kristenplikt. Men likevel var alle uten videre enige om at staten hvilte på kristendommens grunn, og at staten skulle ha en offentlig, grunnlovfestet religion, den evangelisk-lutherske. I prinsippet ble også toleransen knesatt, men bare for alle kristne, og selv for dem med innskrenkninger: jesuiter og munkeordener ble stengt ute fra Norges rike; likeså ble jøder fortsatt nektet adgang.

I dag er det ikke enkelt å forstå hvordan noen kunne ha toleranse som plikt og intoleranse som politikk. Noe handlet om tanken om at dess mer homogent samfunn dess større mulighet for et sivilisert og stabilt samfunn, uten femtekolonister og forførere. For å oppnå dette hadde man det pragmatiske syn at det hjalp å unngå religiøse konflikter.

Men noe handlet også om mer radikale ønsker om å være ... opplyste i møtet med fortidens mørke.

Wilhelm Frimann Koren Christie

Det var sorenskriver Christie som foreslo tillegget om jesuiter og munker, mens prosten Midelfart var den varmeste talsmann for full toleranse. Det er forresten pussig  å kontsatere at selv denne inkonsekvens overfor prinsippene bygde på teori - eller på lån utenfra - ikke på praktisk erfaring. De radikale i Frankrike var antiklerikale, hvorfor skulle ikke da deres åndsfrender på Eidsvoll stenge jesuiter og munkeordener ute, enda det ikke hadde vært noen slike i Norge på et par århundret? De kunne da vise, fedrene på Eidsvoll, at de var barn av sin tid.

Mens juristen Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849) i det han oppfattet som opplysningsfilosofenes ånd ønsket å holde katolske ordener unna Norge, stod teologen Hans Midelfart (1772-1823) for motsatt holdning.

Hans Midelfart

Det hører med at han også var av dem som talte mot jødeparagrafen. Samtidig nølte ikke Midelfart med å forsvare at kirken fikk beholde sine eiendommer og verdier. Selv om han som brennende skoleforkjemper mente at mye av avkastningen skulle gå til skoler.

Nå betyr ikke disse frontene at det var noen utstrakt religionskritikk på Eidsvoll. Som Steen fortsetter med å si var verken Christie eller andre "så dristige, eller så europeiske, at de våget å bekjenne et antikirkelig, enn si et antikristelig sinnelag".

Kanskje var det nettopp kirkelige delegater som Midelfart som dempet gemyttene. At han ikke stod helt på sidelinjen vises av at han nøt stor anerkjennelse hos biskopen i Trondheim for sitt arbeid.

Som det sies i Dansk biografisk leksikon bør det ikke overraske at  «hans Skoleungdom karakteriseres som den 'mest dannede' i Stiftet». Eller at "Under Krigsårene led han de haardeste Trængsler og ofrede alt, hva han havde, for Menigheden".

Det finnes altså eidsvollsmenn det er enklere å spøke med.

Ingen politisk Gud

Andreas Skartveit hevder i Aftenposten i går at man ikke kan diskutere med Gud, men jeg håper ikke det betyr at vi ikke kan diskutere med Andreas Skartveit.

Noe som det er grunn til, når man leser hans utlegninger om Gud i politikken.

Då demokratiet kom sigande inn i europeisk politikk i ulike former, møtte det ofte Gud og hans folk som motstandarar. No må dei ta same kampen i Midtausten.

Nå er det vanskelig å vite hva som egentlig er Skartveits poeng. Han forholder seg ikke til kjente statsvitenskapelige, sosiologiske eller historikerers modeller for utviklingen av mentalitet og styresett i Europa.

Han trekker ikke inn Charles Taylor eller Jürgen Habermas, eller forskere på middelalder, renessanse, reformasjon eller motreformasjon, Cavanaugh eller noen andre.

I stedet for å se på greske eller romerske modeller, germanske eller anglosaksiske, kamp om ressurser og kolonier, Magna Charta eller forhandlinger på kirkemøter, utviklingen av laug og juryvesen, disputter og Quodlibeta, spenninger mellom stat og kirke gjennom middelalderen eller retorikk knyttet til nasjonstatenes fremvekst, blir alt sett i lys av at man trodde på Gud.

Alt handler om gudstro og all gudstro handler om det samme.

Uten at Skartveit en gang diskuterer i hvilken grad noe faktisk handlet om Gud, eller om tenkningen om Gud eller om gudstro kunne virke forsonende eller samlende i perioder.

Nei, bruker man bokstavkombinasjonen gud, er det selvsagt det samme man tenker på, og det noe enøyd og hatefullt og diktatorisk, selv om man altså kan tenkes å tenke på helt annet.

Men at argumentene er mangelfulle, trenger ikke å gjøre alle konklusjoner feil.

Religion og politikk må skiljast. Meiner vi, som veit kva vi snakkar om.

Men denne europeiske kunnskapen er svært ny. I nesten heile vår historie har religion og politikk vore blanda, Gud og Kongen har styrt i lag så langt vi kjenner historia.

Den første jødiske kongen, Saul, var utpeika av Gud. I Romarriket var keisardyrkinga statsreligion. Det var kongane som kristna Noreg og kasta ut dei gamle gudane. Og det var kongane som gjennomførte reformasjonen i Skandinavia, med makt.

At dette har mindre med Gud å gjøre enn politiske behov for å finne faner og fundamenter å samles om og på, nevnes ikke. På samme måte som det ikke skilles mellom guder og Gud, eller mellom keiser og gallileer.

For spørsmålet er ikke om Gud er i politikken, men om politikken har Gud som gissel. Dermed er det godt at  Skvarteit selv vedgår at "makta brukte dei middel som måtte til."

Uten at han ser hvordan religion og gudstro nettopp kan bidra og har bidratt til å skape motvekt til  totalitære stater, som med toregimentslæren og vektleggingen av sfærer som så langt mulig bør være utenfor statens styring.

Dessverre forspilte vi lenge muligheten i Norge. I stedet for en rimelig konksekvent og bærekraftig toregimentslære der det religiøse regiment fikk leve noenlunde fritt for det verdslige, forlovet staten seg med kirken.

Staten gjorde seg til eitt med kyrkja, skriv kyrkjehistorikaren Andreas Brandrud. Å vedkjenne seg til statens religion, var borgarplikt. Avvik frå dette var eit borgarleg brotsverk.

«Denne tankegang behersker den dansk-norske lovgiving ned til vort aarhundrede. Den … har gjort disse land til rene mønstre paa statskirkelig intoleranse.» seier Andreas Brandrud i 1897.

Nå var det ikke akkurat Gud som forordnet det norske styresettet. "Eneveldet af Guds naade" var konstruert etter kongers nåde. I stedet for at Gud kunne dømme kongen, siden de to ikke hadde helt samme rang, kunne kongen bruke Gud til å dømme folket.

Likevel er dette på helt fundamentale områder annerledes enn østlige despotier. Det kan diskuteres i hvilken grad vi legger det samme i Gud som i Allah, men det kan ikke diskuteres om vi legger det samme i forståelsen av regimenter, institusjonelle rettigheter, autonome sfærer, menneskets frie vilje og moralske ansvar.

Uten at vi dermed er helt enige om alt dette i vesten.

Selv om vi i vesten så det opportunt å koble konge og kirke, bygde det ikke på fjellgrunn. Hele veien lå det miner og minner om den kristne tanken om nestekjærlighet, menneskeverd og å gi keiseren hva keiserens var og Gud hva Guds var. Selv om mange ledende skikkelser i embetsverket, inkludert Den norske kirke ikke så dette, manglet det ikke kristne dissentere som sa fra eller brede tradisjoner for å ta arbeidere og fattiges side, også i kirkelige sammenhenger.

Men for Skartveit handler gudstro om det totalitære, om ensretting og fanatisme. Demokrati er det stikk motsatt av hva guder driver med.

Gudar fører ikkje diskusjonar

Gudar er autoritære. Gudar veit. Dei fører ikkje diskusjonar med kven som helst om kva som helst. I alle fall gjeld det gudane i dei to openberringsreligionane vi kjenner best, den kristne Jahve og den muslimske Allah.

Det første Jahve gjorde i møtet med Moses på Sinai, var å avskaffe religionsfridommen. Andre gudar ville han ikkje vite av. Så avskaffa han ytringsfridommen. Utidig tale om seg sjølv ville han ikkje høyre på.

Den guden Moses møtte på Sinai var ingen moderne demokrat.

Nei, og det var kanskje ikke så lett å ha demokrati som ideal i en liten nasjon omringet av stormakter uten synderlig interesse for menneskerettigheter eller nasjonsgrenser. Likevel mangler det ikke opposisjonsstemmer i Det gamle testamentet, ikke minst ved profeter som refset konger og mektige som tok seg til rette på fattiges bekostning.

Selv om Gud ikke er demokrat kan det være tendenser til forskjell om det Gud setter som det største bud er nestekjærlighet eller blodhevn. 

Det gamle testamentet kan på mange måter leses som småfolks oppgjør mot storfolk, fra Moses mot farao til profeter mot konger.

Og då demokratiet kom sigande inn i europeisk politikk i ulike former, møtte det ofte Gud og hans folk som motstandarar. Demokratiet er ei statsform der løysingane blir til på vegen gjennom politisk strid, forhandlingar og kompromiss. Demokrati er å leite. Gudar har svara og forhandlar ikkje.

Uten at Skartveit nevner at Det nye testamentet og andre kristne grunnskrifter ikke har så mange svar at det gjør noe, når det gjelder politiske løsninger. Noe som bidro sterkt til nettopp behovet for - og forståelsen av - politisk strid, forhandlingar og kompromiss, gjennom hele Europas historie.

Med noen få unntak. Som tilfeldigvis er blant dem Skartveit nevner

Gudestyre/prestestyre og demokrati går ikkje saman. Ikkje i Calvins Geneve, i Savonarolas Firenze, i Khomeinis Iran og kanskje heller ikkje i Brorskapets Egypt

Det er vanskelig å finne noe mindre typisk for Europa enn Calvins Geneve og Savonarolas Firenze.  Det måtte i såfall være anabaptistenes terrorregime i Münster et par år på 1500-tallet. Eller en rekke totalitære makter på 1900-tallet som ikke direkte henviste til Bibelen.

Likevel er det altså kjetterprosessene som Skartveit ser som den sentrale  konsekvens av gudstro. Han gjør dette uten å vise til forskning eller hvordan historikere har oppfattet kjetterbevegelser som nettopp også poltisk eller regional opposisjon. Eller å nevne at det har vært svært forskjellig hvordan slik opposisjon har blitt møtt, med de verste utslagene dels på 1200-tallet og dels med reformasjonen på 1500-tallet.

Og der det ikke er enkelt å se hva som utløste hva på den tiden og hvor mye som egentlig handler om gudstro eller om nasjonalisme, erobringslyst eller alminnelig maktmisbruk, pestbølger, syndebukker, moralpanikker eller andre forhold som historikere kan peke på. 

Heldigvis har Skartveit forstått mer enn han later som.

Menneskerettane er vår tids nye religion. Individet er i sentrum.

Framståande kristne filosofar har vore sentrale i den prosessen som har ført oss hit. Martin Luther let mennesket møte Gud ansikt til ansikt, på tomannshand, som eit myndig individ, framfor å ha kyrkja og paven som mellommenn. René Decartes tok tvilen inn i varmen. Tvilen var ein frekk og farleg fyr, og han viste seg snart i stand til å undergrave store byggverk. Han utfordra trua. Og Immanuel Kant, ved si erkjenningslære, slo fast at vi er Guds medskaparar til den verda vi, kvar og ein, lever i. Vårt eige sanseapparat og våre tankar formar verda vår ut av det som finst rundt oss.

Luther, Descartes, Kant og mange andre gjorde oss viktigare enn før.

Dermed er det ikke gitt at det som hjelper i dagens Midtøsten er at man slutter å tro på Gud og ikke bare fordi det ikke er det mest realistiske scenariet.

Så er spørsmålet om det finnes eller kan skapes tilsvarende ressurser innen islam som i en kristen orientert kultur der middelalderens tenkning og institusjonelle utvikling kan ha vært en nødvendig faktor på veien mot opplysningstiden og våre dagers menneskerettigheter.

Selv om man avgjort ikke bør tro på julenissen.

Gratulerer med 129 år med kvinnelig stemmerett!

Vi spretter pærebrus- og perignon-korkene og feirer at det i år er 129 år siden det ble allmenn stemmerett for menn og kvinner i Norge.

Dette skjedde i 1884 og vi snakker selvsagt om konservative misjonsselskaper som så ofte har gått i bresjen for likestilling og rettigheter.

Mens det i den første kirke var en rekke kvinnelige ledere, ble dette dessverre for det meste avviklet etter hvert som romersk samfunnsordning fikk innflytelse på Kirken. Nå kan man si mye positivt og negativt om dette gjennom historien, men for enkelthets skyld hopper vi frem til Hans Nielsen Hauge som for to hundre år siden ga kvinner rett til å forkynne og holde andakter på lik linje med menn.

Mer formelt var Misjonsforbundet først ut med stemmerett for alle kvinner og menn over 17 år helt fra oppstarten i 1884. Den dag i dag altså en mer allmenn stemmerett enn ved stortingsvalg.

Misjonsforbundet ga med andre ord kvinner stemmerett før den første kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet her i landet.

I Norsk Søndagsskoleforbund hadde kvinner også stemmerett siden oppstarten i 1889.Så gikk det slag i slag. Muligens var det viktigste skrittet med Det Norske Misjonsselskap i 1904. Vi gir ordet til Regjeringen:

Misjonsselskapets innføring av stemmerett for kvinner i 1904 var et stort og viktig skritt på likestillingsveien. Det var noen forut for Misjonsselskapet. Både i Søndagsskoleforbundet og i Norges kristelige Ungdomsforbund var kvinnene valgbare til verv i hovedstyre og generalforsamling. Men Misjonsselskapet var da, som nå, en virkelig stor organisasjon og det var et sterkt signal da kvinnene her fikk stemmerett. Det at flere store og tydelige kristne organisasjoner allerede rundt århundreskiftet ga kvinnene denne retten, ga et tydelig signal som må ha vært tungtveiende også når det skulle vurderes kvinnelig stemmerett også ved stortings- og kommunestyrevalg her til lands.

Og dette var altså ikke en tilfeldig bevegelse i en krok, men en organisasjon med titusener av medlemmer. Som førsteamanuensis Kristin Norseth skriver i dagens Vårt Land (papirutgaven) var det 

datidens eldste og mest innflytelsesrike kristelige organisasjon. Organisasjonen omfattet 900 misjonsforeninger for begge kjønn, ble støttet av 3.500 frittstående kvinneforeninger og utga fire blader med opplag som langt overskred de fleste dagsaviser.

I linken over ser vi at Barne- og likestillingsministeren dermed kunne påpeke ved hundreårsjubileet at

Det heter jo at i 1913 fikk kvinnene stemmerett og året etter brøt første verdenskrig ut. Men ikke mindre – i 1904 fikk kvinnene i NMS stemmerett, og året etter ble unionen med Sverige oppløst!

 Nå møtte dette selvsagt motstand.

På den ene siden finner vi dem som lente seg til det de så som Bibelens lære, som gitt i et vedlegg til en eksamensoppgave på videregående i Norsk skriftlig, hovedmål i år om "Kjønnskamp i hundre".

Som man kan vente ut fra mange kristne organisasjoners vedtak gikk imidlertid ikke skillelinjene mellom konservative kristne og andre, slik SNL nevner i en omtale av denne debatten.

Den norske statskirken var på denne tiden pietistisk og konservativ. Innenfor kirken var det vanlig å anse kvinnens underordning som en del av Guds skaperordning. Likevel var det også teologer som støttet kvinnenes krav. Skillelinjene i debatten gikk ikke etter religiøse kriterier, men fulgte partitilhørighet.

Dermed er det ikke uventet i debatten at motstandere av kvinnelig stemmerett også lente seg mot sine tolkninger av naturvitenskapen, nærmere bestemt slik de oppfattet evolusjonslæren.

Den Lære, at Mand og Kvinde, naar Forskjellen i Kjøn blot undtages, er hinanden fuldstændig lige i Anlæg og Evner, beror efter Flertallets Mening mere paa abstrakte, fra selve Livet løsrevne Theorier end paa Kjendsgjerninger og Erfaring, og det skulde neppe kunne betegnes anderledes end som en SelvmodsigeIse, naar man ud af en forudsat Lighed mellem Mand og Kvinde fordrer, at Kvinden, naar hun trods Ligheden med Manden dog faktisk har trukket det korteste Straa i Tilværelsens og Udviklingens Kamp, nu skal forhjælpes til at træde op mod Mandens angivelige Overgreb og derigjennem hævde sin Stilling som Mandens Konkurrent paa alle Livets Omraader; en saadan modus vivendi rornnsætter nog meget mere en Modsætning end en Lighed mellem Mand og Kvinde, et Modsætningsforhold, der under Udviklingens Gang, hvis den ellers sker konsekvent, maa blive mere og mere tilspidset og skjærpet. Skal Kvinderne udrustes til at varetage sine Interesser ligeoverfor anden og varetage disse specielt ved sin Deltagelse i det offentlige Liv, an det neppe være tvivlsomt, at de uden Mændenes Medvirkning vil udsættes for at trykkes ned istedefor at kunne hævde sin Stilling, og at Kvindernes Deltagelse i det offentlige Liv, seet fra dette Synspunkt, langt fra er at anbefale.

 Selv om det er tvilsomt om dette sitatet kommer i et vedlegg til neste års norskeksamen.

Verdier og velferd

I dagens sekulære samfunn er det vanlig å tenke (eller kanskje mer presist føle sterkt) at religion og politikk ikke bør ha noe med hverandre å gjøre, noe som fort fører til at debatter om temaet gir mer varme enn lys.

Samtidig har det lenge vært klart at mye av tenkningen om forholdet mellom religion og politikk, inkludert også positive betraktninger om den protestantiske arbeidsetikk, har vært tildels misvisende.

Selv om den har gitt fruktbare vinklinger på den ikke helt ulogiske tesen at livssyn har betydning for synet på livet.

Finnes det så bedre tilnærminger? At religion (hva nå det er) kan skade samfunn er ikke vanskelig å se, men kan religion (hva det nå er) også bidra til positiv samfunnsutvikling?

Selv om det ikke nødvendigvis fører til teokratier eller flere ateister som blir tilhengere av Gud?

En av de mer interessante analysene er levert i Martti Muukkonens artikkel Religious Roots of European Welfare Models, presentert for Det europeiske sosiologforbundet (European Sociological Association) i 2007.

Analysen tar utgangspunkt i en inndeling av velferdsmodeller fra den sosialdemokratiske nordiske via den mer liberalistiske anglosaksiske til den konservative sentraleuropeiske. Muukonen ser disse som uttrykk for henholdsvis en luthersk, anglikansk-kalvinististisk og katolsk modell.

Bak mye ligger påvirkningen fra Bysants, kanskje den første kulturen som innførte noe som kan minne om en velferdsstat, i en fruktbar syntese av en kristen og hellenistisk kultur, slik figuren under antyder.

Syntesen handler i stor grad om hvordan en orientalsk-kristen samarbeidstenkning utfordret en hellenistisk konkurransetenkning - og motsatt. Spenningen mellom på den ene siden solidaritet og fellesskapsløsninger og på den andre indvidualitet og egoisme, er med andre ord ikke spesielt ny.

Selv om forutsetningene var ganske annerledes i antikken, middelalderen og renessansen enn i dagens samfunn, er det også mulig å se kontinuitet.   Muukkonens viser teorier om utviklingsløp hvordan ulike faser bygger på de foregående. Vesteuropeiske institusjoner overtok bysantinske, sekulære filosofer førte videre forståelser utviklet av teologer.

Resultatet ble en blanding av mange ulike påvirkninger, tildels gjensidige i middelavsområdet, selv om vektleggingen og gjennomføringen kan være forskjellige.

Mye handle rom den klassiske motsetningen om man kun skal hjelpe sine egne (philoi) og de som fortjener det eller om man også skal hjelpe de aller fattigste, de utstøtte og de fremmede.

Kristen ("orientalsk") tenkning gikk for det sistnevnte, gresk-romersk for det første.

This difference between Oriental and Greek thinking can be seen in all levels of the society, but especially in the attitudes towards the poor segments of the society. While the poor in Oriental thinking were under gods’ special protection, in Greece the poor were losers, rubbish. While in Orient, gods required the rich to help the poor, in Greece people helped only their philoi.

Dermed støttet den gresk-romerske velferdsmodellen samfunnene seg ikke til de elendigste.

Greek and Roman poor-relief never focused on the most miserable population - on the contrary. While slaves in Orient never lost their human value, in Greece they were “human legged animals”, “living tools” or “extensions of their masters”. Slaves were dehumanised in Greek culture in order to legitimate their inhuman treatment.

Tross den sterke dominansen fra denne kulturen i antikken, klarte man etterhvert å få inn andre modeller, i stor grad basert på kristne impulser slik disse kom til uttrykk i bysantinsk lovgivning.

The major periods when new innovations in the welfare were developed were Byzantion (from where the most welfare institutions can be traced), 11th and 12th centuries (when the majority of European monasteries were founded), Reformation of the 16th century and modernity from the 19th century on. It is in this rough time-setting where the welfare reformists emerged.

De bysantinske foreleggene er forøvrig til dels inngående beskrevet i  Timothy S. Millers The Birth of the Hospital in the Byzantine Empire og enda mer i The Orphans of Byzantium: Child Welfare in the Christian Empire.

Nå kan man si mye om hierarkiske samfunn der fattigdom til dels ble oppfattet som en dyd. Saken er da heller ikke å fremstille Bysants som et forbilde på alle områder. Men mens hierarkiet ble oppfattet som nærmest naturbestemt i sentrale deler av gresk filosofi, kunne ikke fattigdom (eller mer bestemt oppgjør med Mammondyrkelse) være en dyd så lenge den ikke var valgt frivillig.

Dette gjorde det dess viktigere å hjelpe de som ikke kunne noe for det. Og der stod Basil den store sentralt i andre del av 300-tallet. Han opprettet en rekke velferdsinstitusjoner, fra hospitaler og aldershjem til barnehjem og billige hospitser.

Basilio’s philanthropic institutions included a hospital, an orphanage, an old-age-home, a hospice for poor travelers and visitors, a hospital for infectious diseases, and an institution for indigents. Collectively, Basil's institutions became known as the Basileias, which was located on the outskirts of Caesarea.

The staff was composed of both laymen and clergymen. Basilio’s institutions became the archetypes of philanthropic institutions that have been a model for the rest of Europe during almost 2000 years. These institutions diffused soon to West and became integral part of the charity of the Catholic Church.

Som figuren over viser spredde denne type tenkning seg gjennom ulike personer langs litt ulike linjer og endte i den nordiske, amerikanske og søreuropeiske modellen.

Muukkonen oppsummerer det slik:

The European welfare thinking has, as shown above, two basic roots: Oriental communal or co-operative frame and Hellene competitive frame. These two frames were combined in early Christianity and have since then, been in tension through the European history of poor care. After the merging of these traditions, the development of welfare institutions can be followed – like the path dependency theory states – step by step from Byzantion to the Reformation in 16th century. Previous models were copied and developed but in the same time original Oriental and Greek thinking behind these models was renewed by continuous reading and interpretation of the Bible and the Greek classics (first Plato and then Aristotle). One of the most significant episode was when Thomas Aquinas wrote his Summa Theologica and cemented Aristotelian interpretation of the Bible.

Reformasjonen brøt et stykke på vei med denne syntesen og la større vekt på å vende tilbake til Bibelen.

Although Luther utilised many older models of poor care, he skipped the Greek classics away and went ad fonts – back to Oriental thinking expressed in the Bible. From that on, there was a clear trend to educate the masses in Protestant countries. Education was seen as a tool to eliminate poverty. The traditionhistorical significance is that while the masses were taught this Oriental frame, elite started more and more read Greek classics – and adopt the world view expressed in them. 

Selv om mye av inspirasjonene var de samme, fikk vi noe ulike velferdsmodeller.

In Catholic countries, the alliance between Bible and Aristotle continued when Thomism was the leading paradigm. In Nordic countries Oriental thinking became prevalent locked-in a path that (much later strengthened by other stream of Oriental thinking, namely that of Socialism) led to Nordic (or Social Democratic) welfare model. In Britain, the path started like in Nordic countries but thre role of the elite was much stronger and Greek ideas started to take root in the country. Then, in the 19th century, after the Speenhamland episode, Greek competitive values overcome the Oriental ones and the path turned to liberal Anglo-Saxon model.

Mens USA som så ofte gikk en litt annen vei med enda mer vekt på frivillighet.

In America, the path to liberal welfare state was a bit different but the outcome was similar. When Protestantism fought for survival in Europe, refugees in America were determined to limit the power of their former oppressors, the state and the church. In the same time, like their British peers, American elite adopted classical models – not from Sparta as British did but from Rome. In the same way, as in Britain, Methodism and other dissident churches cared for the poor and, thus, the welfare model in America became to be based on the churches and voluntary associations. 

Muukkonens poeng er ikke å si hvilken modell som er best eller foreslå spesifikke finansieringsordninger for bærekraftige velferdssamfunn. Målet er i stedet å vise at modellene ikke er handler om helt ulike univers, de er varianter over samme temaer på samme planet.

Nå er det lett å bli uvel av diskusjoner om velferdsordninger, enten i den forestående valgkampen, EU eller amerikansk politikk. Men det er ikke sikkert diskusjonene blir dårligere om vi forstår at vi suger næring fra de samme røttene.

Paranoid om palestinere

Det skal tydeligvis ikke mere til enn å svare i fire minutter i telefon på vei til lunsj før det dukker opp et myndig intervju med dertil egnet bilde om hvordan jeg ser på Ivar Fjelds påstander om at AUF's besøk av palestinere på Utøya åpnet Norge for terrorister.

Dessverre tilhører det sjangeren lynintervjuer at det ikke er plass for lengre utledninger eller nyanser, men så er nok de som fremmer denne type teorier av en slik støpning at det uansett preller av.

Denne type retorikk en livsfarlig måte å stemple og forsure den offentlige samtalen på. Saken blir ikke bedre av nasjonalistisk tulleteologi.

Eller kommentarfeltet.

Så får forskerne i ettertid finne ut av hva en kulturkjenner er for noe og hvordan enkelte begreper har fått en t der det skulle vært en p.

Gule som ekstremist

Det er et tegn i tiden, og ikke bare fordi vi feirer den kjære kristne høytiden advent, at Natt&Dag har et temanummer om Gud.

Mye tyder altså på Gud er litt sånn som internett, kommet for å bli.

I likhet med dem som ikke holder seg til noen gudstro.

En av de som blir intervjuet er Lars Gule, tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund og nå postdoktor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og aktuell med boken Ekstremismens kjennetegn.

En hyggelig og oppegående kar som ikke er redd for å si fra om ekstremisme og dårlige debatter. Men som man, når man ser litt etter, kan ane har noen blindfelter. Uten at han akkurat er alene om det.

For Gule er dette tydelig når han snakker om gudstro og ekstremisme

Når blir troen ekstrem?

– Enhver tro som legger til grunn forhold ved virkeligheten som ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer, er ekstrem. Så hvis du tror at det finnes en gud, stemmer ikke det med virkeligheten slik vitenskapen avdekker den, og det er ekstremt.

Nå er det nok mulig å forstå hva Gule mener, men når han snakker i såpass store bokstaver ender han med å erklære oss alle som ekstremister. Siden vi altså alle tror på ting som ikke stemmer overens med, eller en gang kan la seg begrunne ut fra, vitenskap.

Som den filosofiske posisjonen at vitenskapen er den beste eller eneste vei til kunnskap, også når det gjelder tilværelsen som helhet - som i spørsmålet om det finnes noe mer enn natur.

Altså noe som minner om posisjonen scientisme.

Selv om Gule bruker ordet ekstremisme på flere måter, gir et slik ord aldri positive assosisjoner. Og det gjelder altså alle som tror.

Enhver troende er altså en ekstremist?

– Ja, da er du en deskriptiv ekstremist. Når du tror på en gud. Det betyr ikke at du er en moralsk eller normativ ekstremist, men hvis du tror på noe som ikke kan bekreftes på rasjonelt vis, så har du en oppfatning som strider mot våre beste kunnskaper, og det er en ekstrem oppfatning.

Det blir ikke mindre ... ekstremt når han i neste steg selv fremmer noe som «ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer», altså menneskets verdighet:

Dersom man ikke tror på at mennesket har iboende

verdighet og at denne verdigheten gjelder for alle, er det også en form for ekstremisme?

– Ja, det er normativ ekstremisme og den logiske konsekvensen av det er at man går og henger seg. Velbekomme. Man må kunne forvente at folk er villige til å ta konsekvensene av det de preker. Meningsfull samtale handler om at man har tillitt til at folk faktisk mener det de sier, i den forstand at de er villige å gjøre noe for å bevise at det er riktig. Det finnes ikke gode grunner til å nekte andre en verdighet og de grunnleggende rettigheter man selv gjør krav på. Dermed blir det selvmotsigende å avvise andres menneskeverd. Ellers har man ikke menneskeverd selv – og kan gå å henge seg.

Spørsmålet gikk altså på om man ikke tror på at mennesket har iboende verdighet. I de tilfellene er det plutselig mangelen på tro som gjør noen til ekstremister - selv om de da kalles normative og ikke deskriptive ekstremister.

Hvordan Gule vil argumentere for at vi har en iboende verdighet, og ikke kun mer pragmatisk eller juridisk er blitt gitt noe i den retning som samfunnsmedlemmer e.l., er i det hele tatt et interessant spørsmål.

Vi ser uansett at Gule argumenterer ut fra en ikke vitenskapsbegrunnet tro (eller ikke rasjonelt bekreftet tro), på forpliktelser og logikk, der han altså synes å tro at vi er forpliktet til ikke å opptre selvmotsigende.

Logikken blir ikke bedre av at han ikke begrunner at det er selvmotsigende å hevde at en selv har høyere verdighet enn andre. Hvis det ikke finnes noen reelt sett iboende verdighet, kan det jo brukes mange pragmatiske og relative begrunnelser (som rikere familie, bedre allianser, flere våpen, mer gunstige gener for artens overlevelse osv.).

Noe som er grunnen til at jeg gjerne ser at vi alle blir så ekstreme at vi tror vi er forpliktet til å oppføre oss som om vi har en iboende verdighet.

Kort sagt lever som om det finnes en Gud.

Gode nordmenn er jøder

Da er det altså bekreftet det vi lenge har lurt på. Hvorfor har Norge til alle tider vært et så velsignet land å bo i? Hvorfor har vi etter reformasjonen være så frie og selvstendige, for ikke å si rike og rause, mens vi de seneste par generasjoner er blitt ufrie og fattige?

Grunnen er enkel - nordmenn kommer fra en av israels tapte stammer, slik det fremgår hos evangeliekirken-Arendal basert på en kristen variant av Nyhetsspeilet, nærmere bestemt innsyn.

Velsignelsen som ble til Abraham og fulgte Efraims stamme (en av Israels 10 tapte stammer), ble overført til Skandinavia ca. 750 f.kr, da Efraims stamme ble bortført av germanere og nordboere og tatt med via russiske elver til særlig Norge og senere Storbritannia, er nå i ferd med å bli trukket tilbake av Herren.

Vi har jo berørt dette mer enn lettere skarpt tidligere, men det er dessverre grunn til å vende tilbake til saken - sikkert også senere. Ikke bare fordi det altså støtter opp under en nasjonalistisk teologi som ikke akkurat er faglig, og fordi det altså rett og slett er historisk tull, eller kultarkeologi og kvasivitenskap som det heter på fint.

For hvordan begrunner man dette, hvis man ikke nøyer seg med å trekke noen slutninger fra at også vi i Norge har mange med blondt hår og blå øyne, slik samme nettsted mener Jesus har?

Basert på tøvete kilder og bløff om portretter.

Det er tøv og fanteri at keiser Tiberius laget et portrett av Jesus - og at vi har en kopi i dag. Beretningene om Jesu utseende er fra så sene skrifter at de ikke er troverdige. Det finnes ingen ekte bevart "rapport som Pilatus sendte til keiseren", verken om Jesus eller noe annet.  Det er ingen grunn til å tro at Jesus så ut som noe annet enn en alminnelig jøde.

Eller at jødene ikke så ut som vanlige semitter. Selv om altså enkelte bøker skrevet før 1940 hevder dette.

I den talmudske litteratur blir Jakobs sønn Josef beskrevet som "hvit" og fager, med et ansikt som blusset som en rose. Det er ikke mye arabisk ved denne beskrivelsen, som heller passer på en nordisk mennesketype.

Det er den hvite, europeiske rase, hebreernes etterkommere, som har vært de store oppdagere, kolonibyggere og sivilasjonsskapere. Selv i dag er det den hvite mann som erobrer de høyeste fjell, de tørreste ørkener, de kaldeste poler og de dypeste hav -- ja, selve verdensrommet. Overalt hvor den hvite mann slo seg ned, grunnla han blomstrende nasjoner. Den hvite rase er den eneste som er blitt til "mange nasjoner." 

Det er altså ikke bare en nasjonalistisk sjåvinisme eller useriøse kilder vi finner her. Man kjører på med raseteorier som minner om mellomkrigstiden. At Jesus skal ha lignet på noe så mindreverdig som en araber skulle tatt seg ut.

I det hele tatt tar det seg ikke ut, verken på flatmark eller web. Det er sjelden noe godt tegn å koble teologi, nasjonalisme og rasisme. Selv om man mener at også Adam og israelittene var hvite. 

Stikk i strid med tilvante forestillinger var Adam en hvit mann. På hebraisk er betydningen av ordet Adam, aw-dam, «å vise blod i ansiktet», å være «lys, rødkinnet, å være i stand til å rødme» — et særtrekk for den hvite rase. (Se Strong's Concordance, #119, 120 GT.) Det er tydelig at Adam ble kalt aw-dawm fordi han hadde disse særtrekkene — en lys hud med rødaktig skjær på grunn av blodets fargestoff, hemoglobin, som var synlig gjennom den pigmentløse huden. Dette er betydningen av ordet Adam (som også kan bety «jord»), og disse fysiske særtrekkene til aw-dawm finnes bare hos den hvite rase. At også Adams hustru Eva var av samme rase, er vel selvinnlysende.

Hva er så de mer ... historiske påstandene?

Litt innviklet det hele, men det kan kort sagt knyttes til at stammene som ble bortført av assyrerene på 700-tallet f. Kr. ikke ble assimilert, men kan gjenfinnes på andre steder. F.eks. hevdes det at Dans stamme bosatte seg litt nord for Israel og at noen kan ha havnet i Kaukasus og blitt med Odin og gjengen nordover, slik selveste Thor Heyerdal beretter om i bøker som ikke akkurat ga ham doktorgrad ved Universitetet i Oslo (se denne oversikten over feltet).

Og så har vi gamle irske kilder.

Fra riktig gamle irske kilder får vi vite at det ved 700-tallet f.Kr. ankom en sterk folkegruppe, kalt "Tuatha de Danaan" (betyr Dans stamme) med skip, jaget vekk andre og bosatte seg der. Ca. år 569 f Kr. ankom det en hvithåret "hellig" gammel mann til Irland fra østen. Han hadde med seg en ledsager ved navn "Simon Brach, stavet henholdsvis "Breck", "Berech" eller "Berack" (Baruk?)i de forskjellige historiske opptegnelser. De hadde med seg en kongedatter fra østen ved navn Tephi (hebraisk navn). Det påstås også at en sten disse hadde med seg, kalt Jakobs minnesten, i dag er i Westinster Abbey i London. Den er plassert under stolen hvor konger og dronninger er blitt kronet i hundrevis av år. Stenen bærer hebraisk inskripsjon.

Hvor riktig gamle er så disse kildene?

Jo, så langt tilbake som til irenes landnåmsbok Lebor Gabála Érenn fra ... 1000-tallet, altså skarve 1 700 år etter begivenhetene.

At disse kildene forteller at de hadde okkulte kunnskaper og kom flyvende som ånder i luften, eventuelt på skyer vestfra over Atlanterhavet, er ikke så nøye.

Eller at de kunne gjøre seg usynlige og hadde brennende lanser og magiske hvite skjold.

Riktig betyr ordet Tuatha Dé noe sånt som Guds folk og ble brukt av irene også om Israel. Noe de faktisk hadde lyst til å stamme litt fra i følge omtalte landnåmsbok.

Og ordet Danaan ligner jo på ordet Dan.

Selv om enkelte obsternasige språkforskere mener det kan komme av gudinnen Danu, er det jo utenkelig at Tuatha de Danaan kan bety folket til gudinnen Danu. For den gudinnen er jo ikke norsk. Eller kosher.

Men ikke nok med det. Også romerske historieskrivere bruker ord som ligner på israelske stammer.

Tacitus, den kjente romerske historieskriveren fra ca. år 100 e.Kr. skriver mye om folket der nord. Dessverre betegnet han alt nord for romerrikets grenser som germanere. Men av folkegrupper spesielt merker vi oss navn som ELIVEonerne og LEVlonerne. Dette kan være de samme som det danske ellefolket, elfen i Tyskland og alvefolket i Norge. I Norge nevner Tacitus også aserne.

Ja, det kan jo være det. Men det kan jo også være noe helt annet. La oss derfor se litt nærmere på dette språksporet.

Engelske språkgranskere har funnet ca. 8000 hebraiske rotord i det oldbritiske og Gælic-språket, som de mener må være fra disse hebreerne av "Iaraels bortkomne stammer". Bare ordet British -betyr på hebraisk Berit=pakt iysh (ish)=menneske

At det ikke er oppgitt en eneste kilde til disse "engelske språkgranskerne" er jo litt dumt, men pytt pytt. La oss derfor se om vi kan finne ut noe nærmere om dette på egenhånd.

Da tar det ikke akkurat lang tid å oppdage at dette handler om nasjonalistiske strømninger fra 1600-tallet og utover. Det gjaldt å få egen nasjon, eller noe som lå i nærheten av egen nasjon, til å få en høyere og mer betydelig status.

Mens romerne hadde hevdet de egentlig var fra Troja, og engelskmennenene at de hadde fått besøk av Josef fra Arimitea (selvsagt med den hellige gral) mente svenskene nå at de stammet fra Atlantis.

Andre ville ikke være dårligere. Hvis noe lignet, eller kunne ligne, av språk eller utseende eller byggeskikk eller musikkinstrumenter eller tegninger måtte det jo egentlig skyldes felles opphav.

Og lignet det ikke, kunne man jo late som om det lignet.

Dermed kom også teorier som at Mandan-nasjonen på den amerikanske prærien egentlig var walisere og at noen av israels stammer hadde bosatt seg i Mellom-Amerika, slik vi kan lese om i Mormons bok.

Det var i det hele tatt god tone å hevde at walisere eller keltere eller andre egentlig tilhørte Israels tapte stammer. Og at språkene lignet umiskjennelig som altså denne ganske lange oversikten viser.

A writer who signed his name “Glas” submitted a list of Welsh words with Hebrew origins in 1832. The writer remarked that, “But the best proof of the Eastern descent of the ancient British is the close resemblance and connection existing between the Welsh and Hebrew languages, even at this day. As a proof of this we have extracted the following vocabulary of words in both tongues, so closely resembling each other in sound and sense as to leave no doubt whatever on the subject. Many of these words, it will be found, have been transmitted from the Welsh, through the Anglo-Saxon into our modern English. It would be easy to swell their number..

Dermed overrasker det ikke å lese at en rekke doktorer (noe dårligere kan man tydeligvis ikke henvise til) støtter dette.

Mange språkforskere (etymologer) har bemerket den uvanlig store likheten mellom hebraisk og walisisk. I sin Welsh Grammar bemerker Dr. Davies at omtrent hver eneste side i den walisiske oversettelsen av Bibelen er full av hebraismer. Dr. Duncan M' Dougall sier at man kan ta en hvilket som helst setning på hebraisk og oversette den til gælisk ord for ord, uten å endre det aller minste på setningsbygningen, og man vil i hvert enkelt tilfelle få en korrekt gælisk setningsbygning. Dette kan man ikke gjøre med noe annet europeisk språk, sier han. Rev. Eliezer Williams bemerket at det knapt var en hebraisk rot som ikke hadde sin tilsvarende avledning på engelsk.

Det overrasker også lite at disse doktorene ikke akkurat er fra nyere dato (Davies levde fra 1567-1644) eller at dette i stor grad er hentet fra en nasjonalistisk britisk bok fra 1931.

At språkforskere de seneste par hundre år har vist at lite av dette holder, er ikke overraskende. At noe av det muligens holder er heller ikke overraskende. Siden indoeuropeere som kelterne og andre folkegrupper har vandret til dels mye og slått seg ned på ganske så ulike steder, latt seg verve som soldater for ulike herskere osv., er det ikke utenkelig at de kan ha snappet opp også noen semittiske gloser eller koner.

Selv om altså ikke alt som ligner er likt. Og det ikke er veldig troverdig når en av kildene man bruker er Kjell Aartuns pussige påstander om runer. Eller som en av hans runefaglige kritikere sier i bladet Forskning, mer enn lettere klart:

Imidlertid trenger man ikke være orientalist eller semittolog for å avvise Aartuns påstander. Det finnes nemlig ikke grunnlag for spekulasjoner omkring en semittisk tolkning av runeinnskrifter når runetegnene er feillest på grunnlag av trykte bilder. Man trenger ikke ta standpunkt til hans utlegning av "hieroglyfer" når de påståtte hieroglyfene ikke forekommer. Det er altså ikke tale om identifikasjon eller tolkning, men heller om å se og konstatere tilstedeværelse. Aartun ser ting som ingen andre ser. Han kan tegne dem med tusj på fotografier som han trykker i noe han kaller for en dokumentarbok, men det gir dem ikke eksistens i virkeligheten.

Like lite som at Norge har overtatt Israels velsignelse fra Efraims stamme.

Eller at Jesus var hvit.

Krig og fred og vantro og sånt

Retorikk er en kunst som de færreste behersker og som enda færre forstår.

Det er til og med dem som tar den bokstavelig.

Ikke minst kan vi se det når nyomvendte ikke bare kan bli mer katolske enn paven, men mer muslimske enn Muhammed. Og tar Koranens mest krigerske vers, for ikke å si språklige overdrivelser (eller hyberboler som det heter på retorisk), for halal fisk, gyldig til alle tider og alle steder.

Muligens er noe slik forklaringen på den lyn og tordnende tonen når den norsk-irakiske islamisten Mohyeldeen Mohammad skriver debattinnlegg i Dagbladet.

Det er tydelig at han føler seg såret når han han fortelle at han

kom over den vantro qadiyanien, Hiba Khan, sitt debattinnlegg med tittel «En god muslim». For det første, så er denne kvinnen IKKE muslim! Hun er qadiyani som tilhører den vantro sekten som kaller seg selv «Ahmadiya». Denne forkastelige sekten forsøker å villede mennesker fra Islams sanne lære og rette tro ved å utgi seg for å være muslimer, samtidig som de er blant de verste vantro!

Ser vi på  kirkehistorien er det ingen grunn for kristne til å slå seg på brystet med en konsistent vennligere holdning til meningsmotstandere. Uansett er det nok i overkant uvanlig å finne noen som lener seg mer bakover for å vise at ens egen religion oppfordrer til krig mot vantro.

Det blir ikke mindre spesielt i en kultur der det store flertallet lener seg vel så langt i motsatt retning.

Hiba Khan skriver: «Ingen Gud og ingen religion har noensinne oppfordret til krig...» Dette er helt feil, og det skal jeg inshaAllah tilbakevise ganske lett. Allah sier i Koranen: «Og krig mot dem helt til det ikke er mer oppvigleri og all religion tilhører Allah...» (nær mening, surat Al-Anfaal, vers 39)

Vi snakker ikke om f.eks. en tro på at Gud til syvende og sist skal skape en ny verden uten nød og urett, men om at det er "ganske lett" å vise at muslimer selv skal gå til krig for å fremme sin tro.  

Og vår Profet Muhammad (Fred og velsignelser være over Hans sjel) sa: «Jeg har blitt beordret til å krige mot menneskene, helt til de bevitner at det ikke er noen gud utenom Allah, og at Muhammad er Hans Sendebud, og oppretter bønnen og betaler zakaat. Dersom de gjør dèt, vil dems penger og ære beskyttes, bortsett fra dets rett i Islam. Og dems regnskap er hos Allah, den mest Opphøyde.» (Nær mening, Sahih Bukhari) «...Men Æren tilhører Allah, Hans Sendebud, og de troende, men hyklerne vet det ikke.» (nær mening, Koranen 63:8)

Det hele avrundes ... interessant nok med "Og fred være med følgerne av den rette veiledning".

Heldigvis er dette et debattinnlegg som ikke akkurat er blitt omfavnet av mange norske muslimer - og ikke bare fordi de er bedre i norsk.

Men dette viser hvor viktig det er å tenke over egen retorikk og hvilke stemninger og fiendebilder den styrker. Oppfatter man andre som ikke bare vantro, men verste vantro, forkastelige, villedende, bedragerske, oppviglende og hyklerske, er det ikke underlig om man kan kikke seg rundt etter en hær eller to.

Slik det da også har skjedd for flere religioner og retninger i historien, enten vi tenker korstog, kalifer eller kommunistregimer - uten at alt dermed på noen måte kan eller skal skjæres over én kam.

Det betyr heller ikke at et debattinnlegg fra en av de mer sinte på sidelinjen kan tas som uttrykk for noe representativt. Eller som en direkte oppfordring til noe som helst.

Men skulle ikke den gode Mohyeldeen selv se i retning av våpensmier, er det dessverre slik at denne type retorikk kan lede andres blikk.

Vi får kort sagt håpe at ingen med personlighetsforstyrrelser og/eller våpenlisens tar dette på ordet.

Og så er det jo på sitt vis betryggende for islamsk gangsyn at han er blitt kastet ut både av Saudi-Arabia og Tunisia, selv om det altså øker sannsynligheten for innlegg i Dagbladet.

For ikke å si tilsvar. Så mange at avisen valgte å stenge kommentarfeltet klokken 16.

Så kan man sikkert diskutere hva som egentlig står i Koranen og Hadith og hva det betyr, hvilke vers som veier mest, overstyrer andre, er hyperboler osv. Her vil det sikkert være uenighet, vi trenger ikke å være naive og  tro at alle vil ha en lesning eller legning som peker mot fred og bare fred.

Dette er en arena som jeg imidlertid (forhåpentligvis trygt) overlater til dem som har tillit til disse tekstene og troverdighet for muslimer i tolkningen av dem. Og gjerne følger med på.

Selv om jeg altså ikke betaler zakaat. I hvert fall ikke under det navnet.

Tulleteologi og advarsler

I enkelte kretser er det en kjærkommen tanke at Norge er et kristent land. For noen fordi det gir så mange muligheter til å kritisere kristne, for andre fordi det gir så mange muligheter til å kritisere Norge.

Dermed kan vi stadig oppleve oppgjør med kristen tro i kjølvannet av alt fra tvangsfornorskning av samer til embetskirkens avvisning av parlamentarismen. Og, motsatt, krasse utfall mot partier og politikere som har innført selvbestemt abort og en ekteskapslov som åpner for vielser av homofile.

Siden Norge jo er et kristent land må selvsagt Gud reagere. Og hva er da en mer naturlig tanke enn at det skjer på spektakulære måter, som på Utøya 22. juli?

Sarpsborg Arbeiderblad siterer fra et foredrag av statsviter Per Haakonsen på et åpent medlemsmøte i Sarpsborg Kr.f forrige onsdag.

SA har fått tilgang til manuskriptet til talen Haakonsen holdt på møtet. Der sier han blant annet at «Utøya-massakren kan sees i lys av det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge og de diplomatiske kontroverser som har vært i den senere tid.»

Han poengterer også at Alexander Kielland-ulykken, der 123 mennesker omkom, skjedde kort tid etter at Norge nektet å selge olje til Israel.

«Det er tankevekkende at de to største ulykkene i Norge etter krigen, begge kan knyttes til Norges forhold til Israel. Uvilkårlig må vi spørre: Kunne disse ulykkene ha vært unngått dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?» står det i Haakonsens manus, og retorikken fortsetter slik: «Bak dette spørsmålet ligger vissheten/kunnskapen om den norske antisemittismen. Men parallelt med denne løper også avkristningen av Norge. Det er to sider ved samme sak».

Det er altså på tide å gjenta det jeg skrev i høst om et tilsvarende uttrykk for tulleteologi og nasjonalisme. Mulig vi bør gjenta dette minst én gang hvert halvår.

Det vi her ser er med andre ord en sjåvinistisk teologi som legger opp til at den historisk kontingente politiske konstruksjonen Norge anno 2011 (og altså ikke før f.eks. freden i Brömsebro i 1645 eller under den løse unionen med Sverige, eller med Magnus Lagabøters eller Christian V's lover) er en meningsfull enhet i Guds perspektiv.

Dette handler ikke om at det bør bli slutt på å be for konge og fedreland, men at vi ikke må late som om konstruksjonen Norge er en person som kan opptre på måter som påkaller Guds velsignelse eller ei, utover eventuelle naturlige konsekvenser av politiske eller etiske bommerter. Vi bør kort sagt ikke nærme oss noe i nærheten av jødenes selvforståelse i det gamle testamentet.

Dette er med andre ord ikke bare "utenfor normal tenkning" (altså en finere måte å si galskap på), det er utenfor all normal teologi.

Kort sagt er det ikke akkurat uventet at Kr.F-leder Knut Aril Hareide tar såpass grundig avstand fra saken, selv om han nok må gjennom noen rituelle øvelser med AUF og andre i løpet av dagen.

I likhet med lokallederen i Sarpsborg.

Per Haakonsens holdninger i foredraget uttrykker lite annet enn en amerikanisert nasjonalistisk grasrotteologi, ikke noen alminnelig katolsk eller luthersk tenkning.

Det er ikke tilfeldig at vi kanskje særlig finner tankegangen i kristne miljøer med utstrakt tro på konspirasjonsteorier.

Nå har ikke jeg for vane å sitere Jan Bygstad, men akkurat her er det på sin plass, siden han ikke direkte kan beskyldes for å lefle med liberalteologi og har et gehør eller to hos enkelte lokale Kr.f-ledere.

Bygstad uttrykte i oktober i et fordrag i Foreningen for Bibel og Bekjennelse om 22. juli at

Nå er det også slik at vi i den kristne dagspresse har kunnet lese ulike forsøk på å fortolke de begivenhetene som fant sted denne dagen. Og det har kanskje ikke vært så rent få røster som har hevdet at dette er Guds straffedom over dem som ble direkte rammet denne dagen. En henter frem ulike tildragelser som skal ha skjedd på Utøya og som Gud da har funnet grunn til å straffe disse ungdommene for.

Til dette er det å si at slike slutninger har vi som troende ingen rett til å trekke. Det er slik med enhver historisk begivenhet at den er tvetydig. Det vil si at ingen av oss kan vite hva som er Gud hensikt med det ene eller det annet som skjer på historiens arena. En kan ut fra ulike ståsted tolke en begivenhet på de mest forskjellige måter. For å ta et historisk eksempel: I 1870 fant det første Vatikankonsilet sted i Roma. Det var på dette konsilet dogmet om pavens ufeilbarlighet ble vedtatt. Det var meget stor uenighet rundt dette under konsilet. Natten etter at dette dogmet var vedtatt - det var julaften - gikk det et forferdelig tordenvær over Roma, et tordenvær som det ikke hadde vært i manns minne. Da brøt motstanderne av dogmet om pavens ufeilbarlighet ut: Nå ser vi hvorledes Gud vredes over hva som skjer i kirken. Tilhengerne sa på sin side det motsatte: Nå ser vi hvorledes mørkets makter raser forgjeves!

Nå handler ikke dette bare om at det er vanskelig å tolke hendelser, men om at noen type tolkninger blir tøvete, uansett.

Det skal kort sagt godt gjøres å argumentere for at Gud styrer verden som om den tilfeldige historiske konstruksjonen Norge (uten Jemtland og Härjedalen, for ikke å si skotske besittelser) er underlagt Femte Mosebok.

Ikke er vi Israel for noen tusen år siden og vi lever etter Det nye testamentet.

Saken blir ikke teologisk bedre av at denne type oppfatninger av varsler knyttet til ugjerninger og katastrofer minner mer om hedensk tenkning (for å holde oss til bibelspråket) enn kristen. Dette var kort sagt mer vanlig i det gamle Roma enn det er i Romerkirken. Det har oftere være berettet om fra misjonsmarken enn blant misjonærer.

Men de seneste generasjoner har det altså kommet snikende inn bakveien, eller atlanterhavsveien som det også kalles. Man kan være i mot union med Europa, men har lite i mot union med tulleteologi og konspirasjonsteorier fra USA.

Og sistnevnte fører aldri noe godt med seg.

Den som har ører kan jo ta det som en advarsel.