Sjekk Fagsjekk

Når det tar litt tid å oppdatere denne bloggen for tiden, er grunnen som så ofte at det oppdateres i overkant mye andre steder.

Ett av disse er jeg til og med redaktør for, fagsjekk.no, et

nettsted med formål å hjelpe til kritisk tenkning og faktaformidling i skolen, inkludert påstander elever møter i populærkulturen. Dette er ikke et alternativ til læremidler, men en støtte til arbeidet med dem – også når det gjelder dybdelæring. Av kapasitetsgrunner vil det være begrenset hva vi rekker å ta opp, men vi ønsker i første omgang spesielt å se på temaer som historiske myter, ikke minst om forholdet mellom tro og vitenskap i historien.

Ved siden av læremidler og populærvitenskap, legger fagsjekk.no også regelmessig inn nye gjennomganger av historiske myter i en egen seksjon med det kanskje ikke helt originale, men ganske så treffende navnet Mytekalenderen. 

Slike myter finner vi i alt fra læremidler og populærvitenskap til TV-serier og filmer, noe lesere av Dekodet bør ha merket et tiår eller to. 

Som navnet antyder, er kalenderen ordnet etter årstall, noe som bør gjøre det lettere å få med seg mytene om ulike tidsperioder. 

Ikke minst dukker de gjerne opp når noen skal skrive om neste periode. For å understreke hvor lys og flott og rasjonell renessansen eller opplysningstiden er, gjelder det å fremstille dem i sterk kontrast til middelalderen eller (her er det bare å holde seg fast) ... 1600-tallet.

Så langt har vi allerede lagt inn flere titalls analyser og artikler. Vi roer oss ned når det nå nærmer seg sommerferie, men det ser heldigvis - eller dessverre - ikke ut til å være problemer å finne stoff å presentere til høsten.

Hararis kunnskapsnivå

Som en smule tenkende homo sapiens, har jeg lenge undret meg over Yuval Noah Harari og bestselgeren Sapiens - En kort historie om menneskeheten.

En bok jeg har observert nesten like mange sitte med på toget som Da Vinci koden.

Når man skriver bredt anlagt populærvitenskap om verdenshistorien, kan det tenkes noe mer tillitsvekkende enn store hull og klare mangler. Det blir ikke bedre når nettopp disse hullene og manglene er sentrale for bildet som tegnes av den mørke middelalderen som kullsvart kontrast til den oppfinnsomme opplysningstiden.

Som jeg har beskrevet relativt nøye her, viser han en besynderlig mangel på kunnskap om dramatiske og fundamentale endringer.

Nei, Harari, det er ikke slik at en som sovnet i 1019 og våknet i 1519 knapt ville merket noen forskjell. Tvert i mot ville sjokket vært minst like stort som hos en som våknet i 2019 etter å ha sovet i fem hundre år.

Det er heller ikke slik at når nysgjerrige på edderkopper spurte en prest på 1200-tallet om disse, ville de bli irettesatt siden slike ikke er nevnt i Bibelen. Tvert i mot ville prester kunne vise til grundige beskrivelser i mange fagbøker og leksika av naturens verden, selv om det nok ikke stod aller mest om edderkopper.

Selv norske bønder ville få høre om Isidor av Sevillas leksikon.

Dermed er det svært så passende at selveste internettets beste blogg om renessanse og vitenskapshistorie setter noen skap på plass i et åpent brev.

Tony Christie reagerte stå sterkt da han så hva Harari skrev om den vitenskapelige revolusjonen at han først ga opp boken. Da han vendte tilbake for å gi den en fair sjanse, var den verre enn han husket:

The first page of waffle about time travelling peasants and battleships didn’t really impress me but then on the second page I stumbled across the following:

In 1500, few cities had more than 100,000 inhabitants. Most buildings were constructed of mud, wood and straw; a three-story building was a skyscraper. The streets were rutted dirt tracks, dusty in summer and muddy in winter, plied by pedestrians, horses, goats, chickens and a few carts. The most common urban noises were human and animal voices, along with the occasional hammer and saw. At sunset, the cityscape went black, with only an occasional candle or torch flickering in the gloom.

The evocative picture that you paint with your words in this paragraph reminds me of the Hollywood B-movie visions of medieval hovels and unwashed peasants that informed my childhood and in my opinion has about as much truth content as those movies of yore. 

Dermed er det bare å tegne og fortelle. I en guidet tur gjennom Nürnberg peker Tony på et avansert solur fra 1502. Han viser en ikke helt liten katedral stadig påbygget mellom 1250 og 1477.

Muligens blander Harrai by med landsby, men da heter det altså village på engelsk. Man kan tenke seg andre stikkord om byen - i betydningen city - Nürnbergs skyline i 1493 enn lave bygg av gjørme, planker og strå.

Harari ville nok blitt like sjokkert som en fra 1019 over en mekanisk klokke fra 1509.

The ball above the clock shows the phases of the moon, still accurate today. At twelve-noon everyday there is a complex mechanical display with fanfares by the trumpeters, drum rolls and bell ringing. This is followed by the seven Electors circling the Emperor in the middle, three times. Tourists from all over the world come to Nürnberg to witness this spectacle.

Tony går videre til et stort gamlehjem fra rundt år 1400. Han viser byens store fontene, like praktfull seks hundre år etter at den ble konstruert.

I likhet med Albrecht Dürers hus på det dobbelte av tre etasjer.

Hvis det er noe som ikke kjennetegner middelalderbyer i Europa, så er det lave bygg. Kirkene strebet mot himmelen. Slottene og borgene lå ikke akkurat under bakken. Rikere familier ønsket å vise velstand og sikre trygghet med høye tårn.

Noen byer fikk så mange at det ble for mye av det gode.

Bologna, byen med universitetet så mange nordmenn reiste til i middelalderen for å studere juss, hadde ikke mindre enn hundre.

Selv ikke i dag klarer Manhatten å konkurrere i antall høybygg per kvadratmeter. New York City har under tre ganger så mange skyskrapere som Bologna i middelalderen.

Hva vi lærer av dette? Å skrive om den mørke middelalderen er en garantert bestselger.

Fyrstelig kviss

Med denne er fredagsquizzene ajour, slik at jeg ikke trenger å tilbakedatere med mer enn noen få dager. Det hjelper litt at den måtte flyttes til lørdag, siden mangt kom i skyggen av dette seminaret.

Denne gangen ble det som ventet behov for atskillige sitater for å komme frem til et verk, en tid og (her er det bare å holde seg fast) - en forfatter.

Når ca. er dette skrevet? Hva er anledningen? Hvem kan ha skrevet det?

Første sitat:

Statsoverskuddet økes best ved å fjerne overflødige utgiftsposter, kutte unødvendige stillinger, unngå krig og utenlandsreiser (som minner mye om kriger), kontrollere grådige offentlig ansatte og være mer opptatt av å styre landet rettferdig enn av å utvide territoriet.

Siden forslagene strakk seg fra Machiavelli til Per Borten, Adolf Hitler til Anders Lange, noen foreslo også premachiavelliske forfattere, var det bare å komme med et nytt sitat.

Tre ting vil ha størst effekt: å studere geografi, studere historie og hyppig besøke byer og distrikter. La ham være særlig nøye med å bli kjent med plasseringen av distrikter og byer, deres historie, natur, institusjoner, tradisjoner, bragder og rettigheter.

Nei, dette er ikke fra Frankrike eller fra Norge, og denne gangen slett ikke fra 1200-tallet.

Altså bare å slå til med et tredje sitat.

Ønsker du å konkurrere med andre fyrster må du ikke tenke at du viser din overlegenhet ved å berøve dem landområder eller beseire deres tropper, men bare ved å ha vært mindre korrupt enn dem, mindre grådig, mindre arrogant, mindre irritabel og mindre impulsiv.

Og, nei, det er verken Sun Tsu eller Marcus Aurelius.

Dermed et fjerde sitat, fra rett etter det andre (om å studere geografi og historie og slik):

Det stemmer at tyrannen også studerer disse tingene svært nøye, men fyrsten skiller seg ut ved motivet fremfor handlingen. En lege undersøker kroppens funksjoner for å være bedre i stand til å hjelpe, en giftblander studerer dem også, men for å bli enda sikrere på å drepe.

Siden det ikke var fra Fredrik den Stores Antimachiavelli, krevdes et femte sitat

Mange revolusjoner skyldes for høy skatt. Følgelig må den gode fyrste være nøye med å opprøre folkets følelser så lite som mulig med skatter

Da noen foreslo Luther, var det greit å fortelle at dette var fra 1516, i en bestemt anledning og ta et sjette sitat.

Enkelte av fyrstenes menn har kun til hensikt å presse så mye som mulig ut av befolkningen med den ene unnskyldningen etter den andre i troen på at de handler i fyrstenes interesse, som om disse skulle være folkets fiender.

Og et syvende som forteller at den gode fyrsten må være full av

visdom, rettferdighet, moderasjon, forutseenhet og streben etter alles velferd.

Siden noen foreslo paven, antagelig fordi det var jeg som spurte, måtte det avkreftes. 

I stedet snakker vi om en av de virkelig kjente personene i første halvdel av 1500-tallet. Som ikke var Thomas More, selv om Utopia kom samme år.

Anledningen er rett og slett at Karl I (senere keiser Karl V som kalte Luther inn til et visst møte) blir innsatt som regent i Spania.

Det åttende sitatet er  altså stilet til en nyinnsatt fyrste i Europa og i håp om at denne vil styres av fornuften.

Vårt fremste mål må være å undervise fyrsten i ferdighetene som er relevante for å styre landet klokt i fredstid, fordi han ved dette må gjøre sitt ytterste for at krig ikke blir nødvendig

Og svaret er Erasmus fra Rotterdam, kanskje den aller mest kjente renessansehumanisten. Altså ingen sekulærhumanist, men en klassisk skolert kristen tenker i beste middelaldertradisjon.

Selv om han i dårlig renessansetradisjon var lite opptatt av naturfilosofi.

Verket er En kristen fyrstes utdannelse, skrevet etter Machiavellis Fyrsten, men publisert noen år tidligere.

Det hører med at den ikke alltid like gode Fyrsten Karl nok ikke var mest kjent for å støtte fredelige aktiviteter, verken i Europa eller Amerika. 

Lærde råd til regenter minnet den gang som nå mest om å skvette vann på gåsa.

Siste sitat er likevel for å utdanne gjes lesere uansett livssyn.

Sørg nøye for at skjevheter i rikdom ikke blir for store. Jeg vil ikke at noen skal bli fratvunget hva de eier, men det bør lages et system som forhindrer at de manges rikdom kommer kun et fåtall til gode.

Grunnleggende italiensk

Det er sikkert noen som vil oppfatte Borgia-familien som et høyepunkt i historien, men etter det jeg har latt meg fortelle er de i klart mindretall.

På samme måte er det vel er et mindretall som oppfatter TV-serien The Borgias som et høydepunkt. Selv om den til tider er spennende, mer enn passe grotesk og stort sett hele veien estetisk vellaget.

Dermed er det nok ikke mange som blir med i noen protestaksjon når Comoyo melder at serien avsluttes etter tredje sesong.

Det er ingen tvil om at Borgia-familien for mange er blitt selve symbolet på renessansens politiske dyr, en mafiafamilie som ikke nølte med ... tilbud og giftebegre for å nå sine mål.

Machiavelli kan nok ha vært noe inspirert når han skrev Fyrsten for Mediciene noe senere, men det manglet altså ikke forelegg i den mørkeste renessansen. Uten at alle var helt som Ferdinand 1 av Napoli, en hersker som hadde blitt sensurert ut av Game of Thrones.

At opptil flere Borgiaer endte som kardinaler som den ikke helt uanselige Cesare Borgia (1475-1507) og paver som hans far Alexander VI (1431-1503), har ikke redusert interessen.

Selv om en del av historiene om familien nok ikke har grunnlag i troverdige kilder, er de desto bedre grunnlag for en TV-serie.

Og for friske og vidtrekkende uttalelser slik vi linket til over.

Opprinnelig var det planlagt fire sesonger av serien, som følger en paranoid, men skruppelløs familiefar (spilt av Jeremy Irons) som gjør alt for å beholde makten i den lille ringen av italienskættede katolikker han kontrollerer.

Mens Borgia-familien altså er spansk.

Noe som det gjøres opp til flere nummer av i serien. Ikke minst misliker lokale italienske kardinaler tanken på å overlate styret til utlendinger.

Muligens også fordi Alexander VI tok vel i mot jødene som ble kastet ut av Spania i 1492 og fra Portugal og Provence noen år senere.

Uansett skaper altså serien assosiasjoner, særlig om man har kjepphester.

Italia-kjenner, forfatter og journalist Simen Ekern, som de siste årene har skrevet bøker om både Silvio Berlusconi og Roma, har tidligere uttalt til oss at det er noe grunnleggende italiensk over «The Borgias».

Så er spørsmålet hva som slår dårligst an i Italia og i Spania. At en gjennomkorrupt giftblandende familie blir oppfattet som grunnleggende italiensk - eller at en spansk blir det.

Men kanskje handler dette verken om italiere eller spaniere. For vi snakker tross alt om noe som kan få blodet til å fryse til is i årene på noen og enhver, paver.

Denne grådigheten, hvordan Vatikanet holder ting skjult, forbindelsene til underverdenen, dette er ting som man hele tiden hører om også i dagens Italia. I serien omtales Borgias-familien som «the original crime family», og de siste årenes skandaler i Vatikanet og rundt Berlusconi viser vel ganske tydelig at Borgias-familien har mer enn gode arvtakere, sa Ekern.

Og siden man stadig hører om dette i Italia, må det jo være sant og essensielt. At de tre seneste pavene har vært fra Polen, Tyskland og Argentina er detaljer.

Er man først blitt pave blir man grunnleggende italiensk, eller mafia som det kalles.

Demonisk Da Vinci

Skal man finne denne berømte tidsånden som så mange snakker om, men så få ser at de puster i, er det verre steder å gå enn standup og TV-serier.

Og da er det vanskelig å komme unna Da Vincis Demoner.

Som altså er en historisk fantasyserie om Leonardo Da Vinci som egenhendig fører verden ut av Middelalderens Mørke (TM) og inn i Den Lyse Fremtiden (TM kvadrert), der vitenskapen beseirer religion og paven må gi tapt for anatomiske tegninger, flyvemaskiner og dykkerdrakter.
(Les videre her)

Gakk til anden og bli vis

For en som vokste opp med Donald, Tempo og Illustrerte Klassikere er det ikke noe nytt at tegneserier kan ha positiv betydning for almendannelsen.

Det er imidlertid en ny erfaring at Donald kan bidra til å motvirke myter, nærmere bestemt med serien Donalds Verdenshistorie der det etterhvert er kommet fire festlige bind.

Dermed er det bare å takke og bukke når den finske historikeren Mirkka Lappalainen i forordet til middelalderbindet understreker at

Det er slutt på tiden der man snakket om "den mørke middelalderen". Mange historikere har villet understreke at middelalderen var en lys og energisk epoke. Innenfoir klostermurene blomstret lærdom og vitenskap. I borgene ble det skapt poesi, og næringslivet var også livlig. Nye jordbruksteknikker ble tatt i bruk, og pengeøkonomien utviklet seg, spesielt i de staslige handelsbyene i Italia.

Det hører også med at han avliver mytene om at vikingene hadde hjelmer med horn.
I tillegg til både å gjengi et verdenskart som viser at man i middelalderen visste at jorden var rund og fortelle at "menneskene i middelalderen var etter alt å dømme like lykkelige som folk er i dag".

I boken om renessansen tas dette enda lenger ut.

Noen ville kanskje vente å få beskrevet hvordan man takket være ny kunnskap kastet av seg kirkens knugende åk og gikk inn i en lys framtid der menneskene ble stadig bedre, dess mindre religion og annet rot.

Selv om Lappalainen i god tradisjon hevder at "menneskene  begynte gradvis å betrakte verden i lys av fornuft, kunnskap og vitenskap" er han klar over at middelalderen stod i gjeld til antikkens lærde, selv om man slet med å frigjøre seg fra deres tanker.

Og enda mer med å bekjempe hunnere og vikinger, slik Donald, Langbein og Mikke altså gjør i lange baner i boken (mens det i bindet etter er vanligere å støte på Shaespeare, Leonardo og Galilei enn brutale barbarer).

Da kan man nesten bære over med at Lappalainen ser ut til å mene at det først var nå man ble fascinert av "fornuft og orden", som om middelalderens naturfilosofi ikke var det, til dels i overkant. Det nye i renessansen (eller rettere sagt, spesielt på 1600-tallet) var ikke bruken av logikk og troen på orden, men empiri og kvantitative beregninger.

Og at boktrykkerkunsten gjorde det mulig å masseprodusere kunnskap og tegninger.

Nå kan man sikkert formulere og vekte dette på ulike måter, men de italienske manusforfatterne har i hvert fall et befriende perspektiv, som i første fortelling i renessansebindet,Giorgio Pezzins Mektige bokstaver.

Når bokstavene er blitt så mektige, skyldes det altså den nye boktrykkerkunsten. Dermed får kunnskap langt større mulighet til å bli utbredt og skape bedre samfunn.

Nå er ikke akkurat dette den store nyheten. Vi er godt vant til å høre hvordan renessanen ble et gjennombrudd på veien mot det moderne, opplyste samfunn.

Likevel vil nok mange som leser denne fortellingen som innleder renessansebindet, garantert stusse.

For skurkebildet er annerledes, selv om det ikke er vanskelig å kjenne igjen en av Svartepetters forfedre, tydeligvis en art med mer enn ni liv, skal vi dømme etter forekomsten gjennom verdenshistorien.

Det nye er ikke at kampen står mellom snille og slemme, men at de sistnevnte er de verdslige fyrstene - og førstnevnte munker og klostre.

Kort sagt er det Kirken som her står på opplysningens side, som lærer folk å lese og tilegne seg så mye kunnskap at de kan stå i mot tyranner og tåpeligheter.

Eller som en av elevene sier til eksamen, "Du er ei født som trell, med kunnskap og kløkt kan du flytte fjell".

Selvsagt gir den gode broder Langbein ham toppkarakter.

Nå kan man sikkert si noe om at dette kan bli vel skjevt andre veien. Og, ja, det er bare å bryte sammen og tilstå at ikke alle prester og munker til alle tider forsvarte folk flest mot utnyttelse og maktmisbruk.

Men om ikke annet kan det være greit å få litt motvekt til det ensidige bildet som ofte tegnes. Enten man liker det eller ikke er det ikke helt til å komme fra at det var Kirken som gikk i bresjen for leseopplæringen både i Norge og mange andre land.

Mange av vitenskapens pionerer var til og med ... prester, helt fram til 1900-tallet.

Noen av oss har med andre ord et fromt ønske om at flere lærere og journalister unner seg å lese Donald i påsken.

Renessanse og annen feiltenkning

Som litteraturhistoriker skal C.S. Lewis engang ha sagt at han nå hadde klart å vise at renessansen aldri skjedde og - hvis den likevel gjorde det - at den var uten betydning.

Mens han noen år tidligere i en forelesning om middelalderdiktning utbrøt "And then the Renaissance came along and spoiled everything."

Nå er ikke poenget at det går an å endre syn på ting eller å ha oppfatninger som mange vil anse som eksentriske. Saken er at Lewis har rett i alt sammen.

Det er ikke gitt at mer realistiske perspektiver i malerkunst betyr mer realistiske perspektiver i vitenskap. En tid som frembringer Machiavelli er ikke nødvendigvis bedre enn en tid som frembringer Dante.

Det er heller ikke gitt at den sterke nasjonalismen, egenrådigheten og individualismen som vokste fram på 14-1500-tallet var en gjenfødelse av antikken.

En av dem som har tatt opp dette er James Hannam i God's Philosophers: How the Medieval World Laid the Foundations of Science, en bok som et stykke på vei og blant mye annet argumenterer for at renessansen var et steg eller tre bort fra middelalderens fokus på antikkens naturfilosofi og i stedet i retning esoterisme og favorisering av antikken diktning.

Det er ikke slik at det var i renessansen man begynte å studere antikkens skrifter. Det nye var at man dels oppdaget og dels favoriserte andre skrifter enn i middelalderen.

1500-tallet handlet kort sagt mer om nyplatonisme enn naturvitenskap. Bruno var mer typisk enn Kopernikus.

Først på 1600-tallet klarte man å etablere en ny vitenskap på fundamentet som ble lagt i middelalderen, samtidig som man stadig mer så nytten av å kunne regne på bevegelser og krefter (enten man drev våpenutvikling eller handelshus) og dermed begynte å foretrekke kvantitative fremfor kvalitative forklaringer.

Mens Galileo forsøkte å late som om han hadde funnet på det meste selv, erkjente Newton at han satt på kjempers skuldre.

Noe av det renessansen (hvis den skjedde, hva den nå var) kan ha ødelagt, er vårt syn på fortiden. I stedet for å forsøke å forstå den på dens egne premisser, begynte tradisjonen med å rose det som var mest i samsvar med samtidens idealer.

Noe som for alvor først ble erkjent og kritisert med Butterfields klassiske artikkel The Whig Interpretation of History fra 1950.

The "Whig interpretation" of Butterfield's title was summed up in his essay as "studying the past for the sake of the present" as opposed to "trying to understand the past for the sake of the past" (Butterfield p. 13). Butterfield criticised most of the English historians of the Nineteenth and early Twentieth Centuries for a blatant tendency toward "dividing the world into the friends and enemies of progress". Anything that historians like Macauley and Acton saw as moving toward things of which they approved (liberalism, Protestantism, democracy, industry, "progress") was judged as "good" and written of approvingly. Anything that could be seen or painted as not doing so was judged as "bad" and its agents or proponents became the villains of the historian's story. At the heart of the Whig interpretation was the historiographical fallacy of "Presentism": the idea that what we have now is (mostly) good and wise and intelligent and all of the past has been a stumbling and wandering path progressing towards our wonderful and oooh-so-right present.

En av de som sterkest har falt i denne grøften, er The Swerve: How The World Became Modern av Stephen Greenblatt, noe som følgelig førte til Pullitzerprisen.

Er du interessert i en informert, grundig og til tider bitende sarkastisk kritikk finnes ingen bedre steder å gå enn Tim O'Neills historieblogg (er du interessert i noen decibel lavere, kan du gå her). Og han er ingen kolerisk katolikk som skal forsvare sin tro, men en amper ateist som ikke legger noe i mellom når parykker og sminke skjuler realitetene.

Reading Greenblatt, the general reader would get the impression that the Epicureanism that Lucretius summarises was a dominant philosophical position in ancient Greece and Rome and that a large number of ancient Greeks and Romans were out and out atheists who denied the gods and saw the universe as nothing more than atoms in motion. Of course, in his characteristic style, having given his impression Greenblatt gives one of his passive corrections. "For many Romans at least, the gods had not ceased to be - even the Epicureans , sometimes reputed to be atheists thought the gods existed, though at a far remove from the affairs of mortals" (p. 71) Exactly; though the word "many" in that sentence should be replaced with "virtually all".

Ser vi bort fra detaljer som at virkeligheten ofte er motsatt av hva Greenblatt hevder, er selvsagt The Swerve en flott bok.

Gjør vi ikke det, er det bare å riste på hodet og sukke over utbredelsen denne boken har fått, ikke minst siden den forsterker fordommer om fortiden i den offentlige samtalen (inkludert FrP's syn på fortiden slik denne fremstod et drøyt år tilbake, se også noen av kommentarene her).

Eller vi kan si det med Tim O'Neill:

Greenblatt's high school level grasp of history tells him that intellectual life in the Middle Ages was all about monks. So he spends a long time early in his book telling us what he knows about medieval monks. Monks, he tells us, did write books. And he assures us (slightly grudgingly) that this "helped salvage the achievements of ancient thought" (p. 25) But in Greenblatt's Whiggish history medeival scholars are the bad guys who didn't appreciate "ancient thought" and condemned Lucretius' masterpiece to obscurity, so he has to spend some time getting around a problem - how can he condemn the very people who preserved this ancient thought, including Lucretius' book, so that he can contrast them with the good guys in his fable, Poggio and the Renaissance humanists? He does this by depicting monks (and to him all medieval scholars were monks and monks were the only medieval scholars) as unthinking drones who copied ancient works purely because their orders required them to spend part of the day labouring in the scriptorium. But they didn't actually read what they copied and by no means was it ever discussed or debated. Greenblatt assures us that intellectual curiosity was forbidden:

But the actual interest of the scribes in the books they copied (or their distaste for those books) was strictly irrelevant. Indeed, insofar as the copying was a form of discipline - an exercise in humility and a willing embrace of pain - distaste or simple incomprehension might be preferable to engagement. Curiosity was to be avoided at all costs. (Greenblatt, p. 41)

Dermed er det en god regel å lese Greenblatt motsatt. Har han sagt noe, bør vi med ungdommen avslutte med et ... not.

For anyone with more than a high school level grasp of medieval intellectual life, it's hard to know what part of this weird caricature is more ridiculous. If Greenblatt had read anything on medieval thought at all, and to judge by his bibliography he hasn't, he would know that the idea they copied books purely as a physical discipline is ludicrous. These were works of auctoritas - "authority" - and that included the works of ancient pagan writers. They were not regarded with "distaste". Even when the scholar may disagree with them, these scholars saw them as the "gold of the Egyptians": wisdom given to them by God since all wisdom, even pagan learning, ultimately came from God.

Middelalderen var med andre ord ikke helt som det amerikanske bibelbeltet.

Minner om Minerva

Ikke uventet er det blitt noen svar og tilsvar på Minerva og det er fare for at det kan komme flere.

Skulle du ikke våge deg på å klikke deg over dit gjengis mitt seneste svar, med noen rettelser av trykkfeil og layout.

Takk for utdypende svar, N.A.!

Vi er uten tvil enige om mye, så jeg skal ikke bruke tid på det. Men som Andreas Sørensen trekker fram tyder en del av hva du skriver på at du ikke har jobbet godt nok med alle kildene.

Det er ikke slik at Bruno eller Galilei er typiske eksempler på Kirkens holdning overfor vitenskapen, dels fordi naturfilosofi allerede hadde en lang og rik tradisjon i vesten og naturvitenskapsmenn (slik Koestler formulerer det i The Sleepwalkers) i stor grad ble behandlet som hellige kuer i middelalderen og renessansen og dels fordi ingen av sakene handlet direkte om naturvitenskap.

Bruno var ikke en emprisk, matematisk orientert naturvitenskapsmann, men mer opptatt av mystiske visjoner av stjernene som guddommelige, enn av å regne på deres baner. 

Mens Galilei la seg ut med sine tidligere venner i kirkens ledelse ved i overkant påståelig fremferd der han utfordret kirkens autoritet midt under 30-årskrigen, både som bibeltolker og som naturfilosof med sitt forsvar av en feil modell (planetene gikk ikke i sirkelbaner, noe Kepler allerede hadde argumentert godt for) uten mange bevis (og noen av "bevisene" hans var feil, som da han påstod at tidevannet skyldtes at jorden beveget seg) og uten svar på klassiske innvendinger som parallaksespørsmålet. 

Tross urolige tider fikk han likevel kun en irettesettelse og husarrest på sitt gods.

Når det er sagt er det altså ikke min mening å forsvare kirkens adferd i noen av tilfellene. Poenget er at selv om den her og andre steder kunne være autoritær og brutal, var det i svært liten grad overfor naturvitere eller empirisk vitenskap.

Dermed er det kanskje ikek så underlig at du ikke oppgir noen kilder eller andre eksempler når du sier at forvitringen av avansert matematisk, teknologisk og filosofisk kunnskap ikke bare skyldes presset fra folkevandringer, Islam osv., men "også intolerante og dysfunksjonelle trekk ved kirken og de kristne institusjoner".

Skal denne påstanden forsvares må man altså vise hvilke trekk som var dysfunksjonelle for utviklingen av vitenskap og at disse hadde spesielt stor betydning ift. alle økonomiske og infrastrukturmessige forvitringer i kjølvannet av invasjoner og plyndringer fra vandaler til vikinger, tartarer og tyrkere.

For ikke å si ift. det faktum at mye av denne kunnskapen eksisterte i greske skrifter som i liten om noen grad var tilgjengelig for det latinske vesten etter vestromerrikets fall. Der araberne hadde tid og råd til et utstrakt oversettelsesarbeid fra 7-800-tallet og i en periode kunne videreutvikle senantikkens vitenskap, måtte det meste av dette vente i vesten til økonomien var mer på fote fra 1000-tallet, noe som også førte til fremveksten av universiteter med fokus også på naturfilosofisk utdannelse.

Når det er sagt, er det selvsagt ingen tvil om at Kirken ikke opptrådte spesielt tolerant overfor avvikende religiøse eller ideologiske retninger, og dermed ikke akkurat gikk i bresjen for å spre f.eks. Epikurs skrifter eller heiet på ateister.

Men det er noe annet enn spørsmålet om fremveksten av moderne vitenskap. Hvorvidt en atomistisk eller aristotelisk naturforståelse er riktig, eller vi har en sjel eller ei, er noe annet enn hva som historisk ga mest incentiver for empirisk naturvitenskap.

Ser man på verk som God's Philosophers av James Hannam eller Edward Grants The Foundations of Modern Science in the Middle Ages og God and Reason in the Middle Ages ser vi at mye skyldes den brede forståelse for verdien av rasjonalitet og naturfilosofi som vokste fram blant kristne tenkere i antikken og ble formidlet og forsterket gjennom de mange renessansene som du nevner, fra den karolinske på 800-tallet og fremover. 

Edward Grant kan dermed si det såpass sterkt at 

Opplysningstiden lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter.

Så kan man snakke mye om betydningen av Ockham, Buridan og Cusanus, for ikke å si det faktum at det først var mens Kopernikus begynte å studere at antallet utdannede naturfilosofer i Europa var tilbake på nivået det hadde hatt i 1349, som bl.a. er hva jeg viser i http://www.telektronikk.com/volumes/pdf/2.2004/Page_005-025.pdf

Mitt poeng er ikke å rosemale kirken, men å unngå den type overdreven svartmaling som av og til skjer, men som du stort sett heldigvis og forbilledlig unngår. Men, altså, ikke alle steder.

Dagens disseksjon

Siden Illustrert Vitenskap er av dem som har fått kirkens angivelige kamp mot vitenskapen på hjernen, kan vi jo minne om at det begynner å bli en stund siden vi dissekerte "nyheten" på bildet under (fra Illustrert Vitenskap Historie nr 13/2012).

Som vi har vist med eksempel etter eksempel over noen år er det rett og slik ikke slik at Kirken har ført noen lang eller sterk kamp mot vitenskapen - og enda mindre mot disseksjoner.

Spørsmålet er altså ikke hvilken grunn Michelangelo skulle ha for å "håne kirken for dens motstand mot vitenskapen", men hvilken grunn Illustrert Vitenskap har for å håne historievitenskapen.

Takk til Kjetil Hope for tips.

Historien om Columbus i Skattkammeret

Hvis vi ikke har nevnt det før, kan vi jo gjenta at barne- og ungdomsbøker i generasjoner har tviholdt på fortellingen om at Christoffer Columbus møtte innbitt motstand for sin påstand om at jorden er rund og at man dermed kunne komme til India ved å seile vestover.

Skulle sakkyndige fortsatt tvile på at tro vi er mer enn lettere psykotiske her, kan vi dele mer avslørende bevismateriale.

Det første er igjen fra Mitt Skattkammer, bind. 8, side 21-31, der stemningen er klar og mørk.

Atlanterhavet, som skiller Europa fra Amerika, ble ennå i slutten av 1400-årene ansett som et meget lumskt farvann. Det gikk under navn av "det mørke hav", for ingen visste hva som egentlig lå bakom den hemmelighetsfulle synsranden. Folk trodde havet strakte seg helt til kanten av den flate jorden. Og der, ved verdens ende, levde en mengde grusomme uhyrer, jetter og troll og drager. De kom til å knuse hvert skip som vågde seg så langt ut, smadre det mot klippene og forhekse mannskapet.

Vi kan forstå at det ikke var lett å selge denne reisen, selv ikke som restplass.

Da nå Columbus fremmet sin plan om å seile til disse fryktelige farvannene, sprang det like stor forargelse mot ham som hån og spott. Det ble sagt at han ikke bare var gal, men dessuten en samvittighetsløs person, som ville lokke andre med seg i fordervelsen. Slike som han burde straffes, det var alle enige om.

Dessverre er ikke alle enige om at de som forteller slike historier bør straffes.

Men som alle vet, la altså Columbus fryktløst i vei.

En time før soloppgang fredag 3. august 1492 la Columbus endelig ut fra Palos i Spania med tre små fartøyer. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilken oppstandelse som rådde i byen den morgenen. Folk stimlet sammen i gatene og preket og bar seg, og jo nærmere avreisen kom, dess tettere ble stimlen nede ved havnen. Noen så bare ut til å lide av nysjerrighet, men andre hadde sorg og bekymring malt i ansiktet. Fedre og brødre, sønner og venner skulle jo dra til havs, mot mørket i vest, ingen visste hvorhen, og under kommando av en sinnssyk, italiensk sjømann. Alle mente det var fullstendig tåpelig. Og de var overbevist om at den vesle flåten gikk sin undergang i møte og at dens arme mannskap kom til å bli slukt av de reddsomme uhyrene, som lå og ventet ved jordens rand.

Mens mannskapet ikke skildres like fryktløst.

De skjelver når det dukker opp et vulkanutbrudd på Tenerife eller roter seg inn i tang og sjøgress i Sargassohavet, for ikke å si luftspeilinger. Hvor godt forfatteren er inne i sjømannsskap forstår vi når det til og med gjøres et nummer av at de møtte ... motvind.

Men ikke nok med det som selgerne sier.For det var ikke bare Mitt Skattkammer som var på banen på 60-tallet. Historien om-bøkene solgte også atskillige titusener og er blitt gjenopptrykket jevnlig siden.

På side 70 starter kapittelet om "De vise menn i Salamanca", basert på fortellingen som den amerikanske forfatteren Washington Irving diktet opp i hans Columbus-biografi i 1828 og dermed skapte hele myten. 

I denne byen er tredve menn, "de fremste av Spanias lærde", samlet for å høre på hva Columbus har å si. Ikke alle er like imøtekommende som det fremgår av teksten vi har bildebevis på under, spesielt prestene og biskopen.

Og siden ett bilde sier mer enn tusen ord, kan vi gjengi noen bilder av ordene.

Som igjen handler om morske og mørke menn i en "halvmørk" sal der biskopens "barske stemme" tordnet "frem fra skyggene".

Det hjelper ikke mye at en av munkene er mer forsonlig, når Coumbus er omgitt av eldgamle prester med bistre, små øyne.

Da er det ikke annet å vente enn at han blir spurt rett ut om han er kristen, til tross for at han altså hevder noe så heretisk som at jorden er rund.

Når Columbus forsøker å svare ordentlig for seg og bedyrer at han er kristen, er det ikke annet å vente enn at en eller annen slenger en bibel på bordet.

For hvis noe var autoritet i Spania på slutten av 1400-tallet, var det selvsagt Bibelen...

Og logikken er klar.

Siden det ikke står i skapelsesberetningen at Vårherre skapte jorden til en kule, kan den som kjent ikke være rund.

Columbus slår dermed til med å si at det heller ikke står at jorden ble skapt flat, noe som får fram mumling og smil, ikke minst blant vitenskapsmennene rundt bordet, siden de "trodde på at jorden var rund".

At prestene visste at det i Bibelen er opp til flere vers som kan tolkes til at jorden er flat, er forfatteren av boken ikke kjent med. Og han stusser dermed ikke over at man i middelalderen likevel ikke hadde problemer med å mene at jorden var rund.

For hvis det er noe forfattere som skriver for ungdom vet, er det at kirken har vært blind for alt annet enn bokstavelige bibeltolkninger, inntil de motvillig er blitt påtvunget en annen tolkning av fremskritt og fornuft.

Noe de selvsagt vil gå tilbake på, straks det ikke lenger er statskirke.

 

Det interessante kulturhistoriske spørsmålet er hvor forfatteren tar slike ting fra. 

Hvis noen lurer (og det samme gjelder selv om ingen lurer) er hele episoden og det bakenforliggende perspektivet fri fantasi, og det omtrent på så mange måter som mulig.

Vi snakker kort og enkelt om en tid der det ikke fantes "vitenskapsmenn" - dette er en betegnelse på en profesjon som først oppstod på 1800-tallet.

I stedet hadde vi i middelalderen og renessansen å gjøre med en bred og grundig utdannelse der alle - også teologer - hadde flere år med logikk og naturfilosofi og dermed kjente sin tids vitenskap.

Inkludert at jorden var rund - og hvor stor den var.

Debatten gikk dermed ikke på hvordan det var mulig å spasere på den andre siden av jorden hvis den var en kule, men på stor jorden var.

Og der tok Combus feil, grundig feil. Han mente India lå drøyt 400 mil vest for Portugal. Mens det i realiteten er 1 600 mil.

I det hele tatt kan man godt forstå at det var protester mot å reise vestover til India, siden det altså var ... langt. 

Først gjaldt det å krysse Atlanterhavet, noe som kunne være strevsomt nok. Lyktes man (mot et par odds eller tre), var man kommet til Stillehavet, verdens største hav. Klarte man å krysse dette, var man kommet til Japan eller noe sånt.

Og det er langt fra Japan til India.

For å komme ut av knipen kunne det altså virkelig være bruk for  debattekniske judogrep som anekdoten om Columbi egg.

Men siden hele situasjonen er oppkonstruert stammer den ikke fra noe slik. Eller fra Columbus i det hele tatt.

I stedet handler dette om noe helt annet som skjedde flere generasjoner tidligere.

Det forhindrer ikke at forfatterens heller fantasifulle Columbus kommer med opp til flere hjertesukk over dårskapen blant kirkens ledere.

Og forteller at Columbus tross denne motstanden til slutt fikk lov å legge saken fram for kongen og dronningen, selv om de tydeligvis også hadde glemt alt de hadde av utdannelse og manglet noen form for oppegående rådgivere. 

Kongen til og med unnskylder seg med å være "en enkel soldat".

Mens sannheten er at vi har å gjøre med en enkel forfatter.  

Setter vi sammen alle disse sidene (her er det bare å printe ut, klippe og lime) fra Mitt skattkammer og Historien om Columbus, er det lettere å forstå hvorfor denne myten fortsatt sitter så fast. Den tilhører en barnetro, den er blitt en selvfølge, den sitter i ryggmargen.

Og lurer seg inn i alt fra leksika til lærebøker.

Man kommer ikke på å tenke selv, man stusser ikke når noen skriver om dette. Det bekrefter og forsterker oppfatninger av den mørke middelalder og kirkens gretne menn i dunkel belysning med barske stemmer og bistre øyne.

Og det er ikke bare stundom de gnistrer stygt.

Noen burde vel i grunnen skrive en barnebok om dette.

(Takk igjen til Geir Hasnes for sitater fra Mitt Skattkammer)

Der lyset ikke slipper inn

Jeg tviler ikke på at Gabriel Michael Vosgraff Moros Der lyset slipper inn er noen smuler storslagen og spennende. Men, skal vi dømme etter anmeldelsen i dagens Vårt Land (og det er alltid en risikosport), vitner den mer om moderne myter enn om renessansementalitet. Selv om det hele foregår i Venezia tidlig på1500-tallet.

Vi siterer fra anmeldelsen.

Handlingen er lagt til en tid der verden flommet over av ny kunnskap og rasjonell innsikt. Don Gabriel er renessansemennesket som omfavner den nyvunne rasjonalitetens muligheter. Han dissekerer aper på jakten etter sjelens materielle manifestasjon, han benekter Gud og bygger planetarium basert på Kopernikus sine kjetterske teorier om solen som sentrum. Konflikten mellom tro og viten, religiøsitet og rasjonalitet blir altså tematisert.

Skal vi se... hvor i all verden skal vi begynne?

Vi mer enn aner at Moros (og anmelderens) bakhode inneholder opptil flere gram bilder av en mørk, irrasjonell og ikke bare kunnskapsfattig, men kunnskapsfiendtlig, middelalder. Før lyset slipper inn og renessansen redder oss.

Det spiller tydeligvis liten rolle at at dette lenge har vært ikke bare skrevet ut av historiepensumet på universitetene, men aktivt imøtegått. Antagelig er det litt vel mye forlangt at pensumbøker om den tiden en forfatter behandler, skal finnes i hyllene hans.

Skotter vi likevel innom hyllene oppdager vi at både høy- og senmiddelalder var skolastikkens tid (og i 1516 befinner vi oss fortsatt i denne), en tid der rasjonalitet og logikk ikke bare var i høysetet i naturfilosofi og teologi, men etterhvert til tider antok nesten parodisk rasjonalistiske former.

Renessansen var langt fra uten kunnskapstilfang og rasjonalitet, men den var på mange måter også et oppgjør med middelalderens rasjonalisme. Mange var lei av formallogikken og lange, tildels omstendelige, kommentarer. Man foretrakk heller direkte tilgang til hellenismens kunstneriske og litterære forbilder.

Og dens mystiske kunnskap.

Sentralt i dette stod Hermes Trismegistos, en blanding av fortellinger om den greske guden Hermes og den egyptiske guden Thot. Man forestilte seg at sjelen hadde mistet kontakten med "kunnskapen" (gnosis). Bare sann kunnskap gjorde det mulig for den å rømme fra sitt jordiske fengsel.

Men denne "sanne kunnskap" handlet ikke om naturvitenskap. Dette var en mystisk innsikt, visjoner som ikke var så enkle eller mulige å verbalisere, slik vi kan se paralleller til i østens mystikk.  Dette var kort sagt verken empirisk naturvitenskap, historisk kunnskap eller rasjonelt.

Det var i større grad engleskole enn fysisk institutt.

I tillegg ser vi også klare anakronismer.

Tale om sjelens materielle manifestasjon klinger mer av Descartes på 1600-tallet enn vågale venezianere over hundre år før.

Kopernikus sin fremstilling av universet med sola i sentrum forelå ikke i skriftlig form før i 1543 -  De revolutionibus orbium coelestium.

Dette var et verk få tok seg nær av eller så som en trussel, verken i eller utenfor kirken. Det var ikke først på 1600-tallet under opptakten til 30-årskrigen at autoritetene landet på en avvisende konklusjon, etter lang debatt.

Boka kom da heller ikke før i 1616 på Den katolske kirkes liste over litteratur katolikker "ikke skal lese". Kopernikus sine tanker var altså ikke formelt å anse som kjetterske (og da kun hvis noen kontrafaktisk hevdet dem som bevist sannhet, og ikke kun som en egnet matematisk modell for å beregne planetposisjoner) før hundre år etter handlingen i Moras bok.

Og før noe formelt var erklært kjettersk, kunne ingen dømmes for eller trues med det.

Det hører med at ingen noen gang ble dømt til noe mer enn husarrest for mistanke om å ha stått for dette. Det var - for å si det forsiktig - ikke den verste forbrytelsen på 1600-tallet. Temaet var mest et feilslått og tåpelig uttrykk for en revirmarkering av kirkens autoritet i en svært urolig tid. Lenge etter middelalderen.

Når såpass mange er så fokusert på temaet, er det fordi Galileo-saken siden 1700-tallet av symbolske, politiske og konfesjonsmessige årsaker er blitt hauset ut av alle proporsjoner.

Mye tyder med andre ord på at Moro har skrevet en bok der lyset ikke slipper inn.

Kineserne som alltid først

Var det ikke det vi visste?

Mens stadig flere er uforskamne nok til å slå frempå med at det egentlig var araberne som skapte renessansen, er det nå klart at det i stedet var kineserne.

Det hele ble satt i gang da den store kinesiske flåten ankom Firenze i 1434.

Selv om altså innbyggerne var så lite høflige at de må ha stått med ryggen til. I hvertfall er det ingen som i ettertid vil innrømme å ha fått besøk av en slik flåte.

Men mangelen på historiske kilder forhindrer ikke den stadig rikere forfatteren av 1421 (om hvordan kineserne oppdaget Amerika) å følge opp med årets aktuelle årstall 1434.

Så får vi bære over med den lille detaljen at det mangler fnugg av bevis.

Ettersom renessansen per definisjon ikke kan forklares i særlig grad ut fra indre europeiske forhold (Europa var jo en kristent orientert område og den type kultur kan jo ikke på noen måter fremme noe slik som kunst og vitenskap), er selvsagt enhver annen forklaring mer sannsynlig.

Dermed har vi også forklaringen på de tidligere tilløpene til små og store renessanser i århundrene før (middelalderen bestod stort sett ikke av annet), enten vi snakker om under Karl den store på 800-tallet, Ottoene på 900-tallet, i Frankrike på 1100-tallet, eller i Firenze fra 1300-tallet (i 1434 var den til da seneste renessansen i full gang).

Det er rett og slett bare rutetabellen for Kinaferjen.