Gratulerer med 129 år med kvinnelig stemmerett!

Vi spretter pærebrus- og perignon-korkene og feirer at det i år er 129 år siden det ble allmenn stemmerett for menn og kvinner i Norge.

Dette skjedde i 1884 og vi snakker selvsagt om konservative misjonsselskaper som så ofte har gått i bresjen for likestilling og rettigheter.

Mens det i den første kirke var en rekke kvinnelige ledere, ble dette dessverre for det meste avviklet etter hvert som romersk samfunnsordning fikk innflytelse på Kirken. Nå kan man si mye positivt og negativt om dette gjennom historien, men for enkelthets skyld hopper vi frem til Hans Nielsen Hauge som for to hundre år siden ga kvinner rett til å forkynne og holde andakter på lik linje med menn.

Mer formelt var Misjonsforbundet først ut med stemmerett for alle kvinner og menn over 17 år helt fra oppstarten i 1884. Den dag i dag altså en mer allmenn stemmerett enn ved stortingsvalg.

Misjonsforbundet ga med andre ord kvinner stemmerett før den første kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet her i landet.

I Norsk Søndagsskoleforbund hadde kvinner også stemmerett siden oppstarten i 1889.Så gikk det slag i slag. Muligens var det viktigste skrittet med Det Norske Misjonsselskap i 1904. Vi gir ordet til Regjeringen:

Misjonsselskapets innføring av stemmerett for kvinner i 1904 var et stort og viktig skritt på likestillingsveien. Det var noen forut for Misjonsselskapet. Både i Søndagsskoleforbundet og i Norges kristelige Ungdomsforbund var kvinnene valgbare til verv i hovedstyre og generalforsamling. Men Misjonsselskapet var da, som nå, en virkelig stor organisasjon og det var et sterkt signal da kvinnene her fikk stemmerett. Det at flere store og tydelige kristne organisasjoner allerede rundt århundreskiftet ga kvinnene denne retten, ga et tydelig signal som må ha vært tungtveiende også når det skulle vurderes kvinnelig stemmerett også ved stortings- og kommunestyrevalg her til lands.

Og dette var altså ikke en tilfeldig bevegelse i en krok, men en organisasjon med titusener av medlemmer. Som førsteamanuensis Kristin Norseth skriver i dagens Vårt Land (papirutgaven) var det 

datidens eldste og mest innflytelsesrike kristelige organisasjon. Organisasjonen omfattet 900 misjonsforeninger for begge kjønn, ble støttet av 3.500 frittstående kvinneforeninger og utga fire blader med opplag som langt overskred de fleste dagsaviser.

I linken over ser vi at Barne- og likestillingsministeren dermed kunne påpeke ved hundreårsjubileet at

Det heter jo at i 1913 fikk kvinnene stemmerett og året etter brøt første verdenskrig ut. Men ikke mindre – i 1904 fikk kvinnene i NMS stemmerett, og året etter ble unionen med Sverige oppløst!

 Nå møtte dette selvsagt motstand.

På den ene siden finner vi dem som lente seg til det de så som Bibelens lære, som gitt i et vedlegg til en eksamensoppgave på videregående i Norsk skriftlig, hovedmål i år om "Kjønnskamp i hundre".

Som man kan vente ut fra mange kristne organisasjoners vedtak gikk imidlertid ikke skillelinjene mellom konservative kristne og andre, slik SNL nevner i en omtale av denne debatten.

Den norske statskirken var på denne tiden pietistisk og konservativ. Innenfor kirken var det vanlig å anse kvinnens underordning som en del av Guds skaperordning. Likevel var det også teologer som støttet kvinnenes krav. Skillelinjene i debatten gikk ikke etter religiøse kriterier, men fulgte partitilhørighet.

Dermed er det ikke uventet i debatten at motstandere av kvinnelig stemmerett også lente seg mot sine tolkninger av naturvitenskapen, nærmere bestemt slik de oppfattet evolusjonslæren.

Den Lære, at Mand og Kvinde, naar Forskjellen i Kjøn blot undtages, er hinanden fuldstændig lige i Anlæg og Evner, beror efter Flertallets Mening mere paa abstrakte, fra selve Livet løsrevne Theorier end paa Kjendsgjerninger og Erfaring, og det skulde neppe kunne betegnes anderledes end som en SelvmodsigeIse, naar man ud af en forudsat Lighed mellem Mand og Kvinde fordrer, at Kvinden, naar hun trods Ligheden med Manden dog faktisk har trukket det korteste Straa i Tilværelsens og Udviklingens Kamp, nu skal forhjælpes til at træde op mod Mandens angivelige Overgreb og derigjennem hævde sin Stilling som Mandens Konkurrent paa alle Livets Omraader; en saadan modus vivendi rornnsætter nog meget mere en Modsætning end en Lighed mellem Mand og Kvinde, et Modsætningsforhold, der under Udviklingens Gang, hvis den ellers sker konsekvent, maa blive mere og mere tilspidset og skjærpet. Skal Kvinderne udrustes til at varetage sine Interesser ligeoverfor anden og varetage disse specielt ved sin Deltagelse i det offentlige Liv, an det neppe være tvivlsomt, at de uden Mændenes Medvirkning vil udsættes for at trykkes ned istedefor at kunne hævde sin Stilling, og at Kvindernes Deltagelse i det offentlige Liv, seet fra dette Synspunkt, langt fra er at anbefale.

 Selv om det er tvilsomt om dette sitatet kommer i et vedlegg til neste års norskeksamen.

Tale for dagen

Det er Grunnlovsdag og blant mye vi feirer er at det er blitt lov for jøder, munkeordener og jesuitter å bosette seg i landet.

For som kjent het det opprinnelig i §2 at «Jesuitter og Munkeordener maa ikke taales. Jøder ere udelukkede fra Adgang til Riget».

Men hvorfor fikk de ikke adgang? Stengte Eidsvollsfedrene noen grupper ute fordi de led av hva vi i dag kaller for fremmedfrykt og rasisme? Kan datidens debatt overføres til dagens?

Ja, noe, i noen grad - et stykke på vei. Men langt mindre enn hva vi har hørt fra talerstolene i dag.

Det er rett og slett anakronistisk å trekke fram den type rasisme som kom senere på 1800-tallet eller senere spill på populistisk fremmedfrykt.  Motviljen handlet ikke så mye om antisemittisme som antijudaisme, altså i mindre grad rasisme enn religion.

Kristne jøder kunne bosette seg så mye de ville. Tause jesuitter var stadig på besøk.

Men det var i liten grad snakk om grunnlovsfedre med lav moral og høy intoleranse. Man var ikke ute etter å forfølge grupper med andre meninger. Bekymringen gjaldt ikke sosialbudsjettet, tigging eller tissing.  

I stedet er mye av forklaringen konspirasjonsteorier.

Mye kan tilskrives overivrige nasjonsbyggere med tunnelsyn. Målet var å sikre et stabilt samfunn som man mente best kunne bygges på fedrenes tro gjennom århundrer. Og siden troen kom av forkynnelsen, gjaldt det å holde den til Luthers katekisme og Pontoppidans forklaringer. Siden det store flertall var fattige bønder med lite utdannelse ville de være lett påvirkelige for overtalelseskunster og bestikkelser.

Problemet var dermed ikke at noen grupper var for svake og ville belaste samfunnet, hadde feil gener eller skalleform, men at de var for sterke.

Man tvilte på folkets evne til å stå i mot så kløktige misjonærer som jesuittene. De hadde bevist sine kunster ved å spre katolsk tro over store deler av verden i århundrer. At de også hadde arbeidet mot slaveri og for selvstendighet, teknologi og naturvitenskap, ikke minst i Kina, var grunnlovsfedrene mindre kjent med.

Nei, jesuittene hadde dårlig moral siden de lærte at hensikten helliger middelet. Uten at man tok det så nøye med å se etter om de faktisk gjorde dette. Selv om et utsagn som ligner finnes hos Hermann Busenbaum, er det dels tatt ut av sin sammenheng og uansett langt eldre.

Denne og andre sannheter var likevel godt kjent, noe som ga mang en brav opplysningsmann vann på mølla og vi senere ser enda mer vann på større møller i en serie konspirasjonsteorier som påvirket alt fra Bismarck og nazister, til adventister og Jack Chick.

Nå ble utestengelsen av jesuitter riktig nok i liten grad tolket som et forbud mot innreise. Siden det var underforstått at det først og fremst handlet om å utbre den jesuittiske lære, kunne jesuitter  oppholde seg i Norge.

Christian Michelsen hadde da også jesuitter som gjester og rådgivere i 1905.

Men frykten for forkynnelsen var så sterk at forbudet ble stående fram til 1956. Det ble først opphevet som en konsekvens av at Norge var med og stiftet Europarådet og signerte Menneskerettighetskonvensjonen i 1950.

Noe som ikke akkurat direkte støttet opp under lover mot bestemte religiøse retninger.

De sterkeste motstanderne var Kristelig Folkeparti som stod støtt og steilt på luthersk grunn med den ikke akkurat katolskvennlige Kjell Bondevik i spissen for bedehusfolket.

En annen som uttrykte sin skepsis var Høyres parlamentariske leder Carl Joachim Hambro.

Det mangler ikke applaus fra galleriet da han hevdet at jesuittene hadde "gitt lærdom til marxismen" og stod bak fascismen (se ellers en lang gjennomgang av debatten her).

Dermed er det forståelig at den katolske biskopen  i Oslo,  Jacob Mangers,  ved valget i 1957 skal ha sagt at katolikker kunne stemme på alle partier, unntatt NKP og Krf.

Mens Høyre slapp unna.

Nå betyr ikke endringen av jesuittparagrafen at det mangler antikatolske konspirasjonsteorier her til lands.

I stedet spres de i større grad og flere steder enn noen gang, enten vi snakker om facebook, Dan Brown eller resten av feltet med bestselgere.

Hva så med jødene? Var det ikke opplagt rasisme der?

Slik rettshistoriker Edvard Aspelund som tilhører Det mosaiske trossamfund skriver i sin Masteroppgave "Jøder ere fremdeles udelukket fra Adgang til Riget" - Grunnlovens utelukkelse av jøder 1814-1851 handlet dette om flere forhold

 Også her satt mange slags argumenter og påstander løst og skal vi først snakke om noe som minner om rasisme, er det nok her. Men likevel var det altså lettest for Wergeland og andre å få endret jødeparagrafen.

Interessant nok fikk altså jødene adgang til Norge over hundre år før jesuittene og nesten femti år før andre munkeordener i 1897.

Går vi mer direkte inn i diskusjonen ser vi igjen at mye kan knyttes til ønsket om en enhetskultur. Nasjonen kunne best bygges på en homogen gruppe lutherske kristne. Vi måtte verne oss mot alt og alle som kunne forstyrre prosjektet.

Samtidig lå det også andre motiver til grunn.

Selv om forbudet mot jøders adgang først startet som en begrensning i religionsfriheten i Grunnloven, ble det fort tydelig at det ikke bare var religion som var motivene hos dem som ønsket et forbud mot jøder, og omvendt hos de som ønsket å oppheve det. Stort sett alle argumentene som kunne brukes, ble brukt både av motstanderne og tilhengerne alt etter som det passet. Det var flere argumenter som gikk på jødesommen og jødene og deres forhold, og særlig deres negative innflytelse på handelen og næringslivet ble trukket frem.

Vi kommer likevel ikke unna at klassiske antisemittiske konspirasjonsteorier lurte i kulissene, selv om de hadde langt mindre omfang og alvorsgrad enn de skulle få i århundret etter. Jødene var ikke bare i liten grad i stand til å tilpasse seg norske forhold, de var aktive motstandere av norske lover og orden.

Dermed kunne Selvstendighetspartiets Christie hevde i diskusjonen at det var problemer med fremmede innflytelser

i en liten stat hvor borgerne hadde en livlig fantasi og lett kunne påvirkes av bedragere som i sin religiøse iver kunne tilliste seg formue og føre til laster og oppsetsighet mot øvrigheten, menneskeofring, avgudsdyrkelse og bigami. Derfor bør den frie religionsutøvelse begrenses til de kristelige religions-sekter (jfr. Riksforsamlingens forhandlinger bind 1 s. 181-182).

Som vi ser kan det diskuteres hvem som er lettest påvirkelig av bedragere og hadde livligst fantasi.

Men det kan ikke diskuteres like mye hva som bør med i 17.maitalene. Har de mindre enn et kvarter om konspirasjonsteorier, er det bare å blåse i fløyten.

Rettigheter og rettigheter

Siden tankesmien Skaperkraft arrangerer gratis debattmøte på Litteraturhuset i Oslo 19-21 i kveld (info og påmelding her) om menneskerettighetene, er det kanskje på tide å benytte seg av retten til noen kommentarer.

Eller i hvert fall spørsmål.

Det hele handler altså om

Hvilken prinsipiell rolle skal menneskerettighetene spille i det fremtidige Norge?

Mange politikere og intellektuelle vil hevde at det eneste egentlige verdifundamentet norsk lov og norsk skole trenger, er demokrati og menneskerettigheter. Er menneskerettigheter ”nok,” eller trenger det offentlige norske samfunnet å legge til grunn en mer ”fyldig” moralvisjon, som for eksempel den kristen-humanistiske arv? Videre: Trenger menneskerettighetene noen form for rasjonell eller historisk begrunnelse og rotfesting – for eksempel i naturrettens tenkning – eller holder det at de fastslås ved hjelp av demokratisk flertall?

I panelet sitter Tore Lindholm (førsteamanuensis ved Norsk senter for menneskerettigheter) og Tor-Inge Harbo (PhD, Universitetslektor) begge ved Det juridiske fakultet, UiO.

Nå kan sikkert disse gode forskere langt mer om dette enn meg, men etter en del runder i forskjellige kretser har jeg observert i hvert fall syv vinkler på menneskerettighetene og med et tilhørende, dog noe ulikt, engasjement.

1. Den juridisk pragmatiske: En internasjonalt forpliktende overenskomst om menneskerettigheter må implementeres i lovverket, sammen med trafikkreglene og andre lovlige vedtak.
2. Den politisk misjonerende: Menneskerettighetene må spres til alle grupper og land! Bare da kan vi skape en bedre verden!
   
3. Den politisk bortforklarende: Menneskerettighetene er både kjekke og greie, men det er ikke noe helt naturlig miljø for dem akkurat nå på Øvre Singsaker i Kambodsja/Kenya/Kongo/Kuba 
4. Den overvåkende oppfølgingen: Siden menneskerettighetene er så viktige må vi passe på at de følges og påtale alle slags små og store brudd, i Norge som i Nigeria.
5. Den invaderende oppfølgingen: Kan vi ikke finne store brudd, må vi definere noen som egentlig store eller noen som det ikke har vært vanlig å se som brudd som egentlig brudd. Brudd er brudd er brudd. Vi må utvide menneskerettighetserklæringen til å dekke stadig større områder.
6. Den moralfilosofiske: Finnes retter? Finnes plikter? Når er rettigheter eventuelt rette og forpliktende? Er de objektive knyttet til naturretten eller annet, eller basert på flertallsavgjørelser, politisk elite eller noe sånn? Hvilken rett eller plikt har vi til å spre dem til andre land og kulturer? Kan vi bruke dem til å kritisere fortidens handlinger eller er de bare forpliktende for dem som har skrevet under, eller etter at de ble formulert? Gjelder de kun fra fødselen? 
7. Den rasjonelt ransakende: Finnes rettigheter eller er de noe vi "finner på"?  Kan det sterke engasjementet for menneskerettigheter fortelle noe om vår natur - er etikk mer enn praktiske trafikkregler? Hvis vi ser menneskeverd som noe objektivt og iboende, hva slags virkelighetsforståelse er da mest koherent? 

Selvsagt er det overlapp - og spenninger.

Få vil oppleve en motsetning mellom å arbeide med å få menneskerettigheter inn i det norske lovverket og å spørre om de er knyttet til objektive verdier.

Noen vil tenke at det ikke er enkelt å kombinere et aktivt engasjement for menneskerettigheter med en tro på at de egentlig verken er objektive eller universelt forpliktende.

Altså mange grunner til å kjøre debatt.

Konspirasjon mot kvinner

Noen ganger fremgår det mer enn ellers at det ikke så nøye med midlene når noen ønsker gjennomslag for sin politikk. Ett av de klassiske trekkene er å stenge meningsmotstandere inne i båser med en lukt det er umulig å bli kvitt.

Samtidig er det viktig ikke å bli så negativ at det slår tilbake. Derfor er det blitt stadig mer sjeldent å kalle andre enn høyreekstremister for fascister eller slå noen i hartkorn med Hitler.

Nå skulle man tro at dette la noen begrensninger, men heldigvis for formålet finnes land og ledere som har samme funksjon. Skal man si at noe er ille kan man jo alltids bruke uttrykket middelaldersk, men det gir om mulig enda mer effekt å trekke inn Iran.

Dermed overrasker det ikke når deltakere på årets konferanse i FN-kommisjonen for kvinners status, i følge en NTB-melding slår sammen det de oppfatter som verstinger.

Diplomater fra Vatikanet, Iran og Russland leder an i arbeidet for å fjerne formuleringer i slutterklæringen om at religion og tradisjoner ikke kan brukes som påskudd til å hindre myndighetenes plikt til å eliminere vold mot kvinner og barn.

De motarbeider også henvisninger til voldtekt utført av en kvinnes ektefelle, sier diplomater som deltar på konferansen som åpnet mandag.

Av dette lærer vi altså at Vatikanet og gode katolikker forsvarer vold og voldtekt, særlig når det rammer barn og kvinner. Uten forbehold, uten nyanser, uten en eneste kildehenvisning eller sitat av hva som egentlig er debatten.

I stedet trekker man fram noen av de verste tilfellene fra nyhetsbildet.

Siden forrige konferanse er situasjonen for kvinner i mange land anskueliggjort av attentatet på den pakistanske jenta Malala Yousufzai, som drev kampanje for jenters rett til utdanning, og alvorlige voldtektssaker i India og Sør-Afrika.

De som leser artikkelen vil altså fort tenke at Vatikanet støtter dette.

Det blir ikke mer informativt når vår egen  likestillingsminister siteres.

Vold mot kvinner må ses på som menneskerettighetsspørsmål som ikke har noe å gjøre med kultur eller tradisjoner, sier barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen til nyhetsbyrået AFP.

Og her har Vatikanet en helt sentral rolle.

Hun peker på at Vatikanet, konservative religiøse krefter i USA og Europa og katolske og muslimske land slutter seg sammen for å hindre at kvinners rettigheter respekteres.

– Hyklerisk. - Det er dessverre mange konservative politikere og land som tradisjonelt har nektet kvinner rett til selvbestemmelse og deltakelse. Blant annet er Vatikanet veldig sentrale. Selv om de bare er observatør i FN, har de et veldig effektivt arbeid for å slå tilbake rettigheter som er oppnådd og hindre at vi kommer videre. De er i en allianse med blant annet Iran, Saudi-Arabia, Russland, Nicaragua og Malta, sier Thorkildsen.

Mens Thorkildsen altså med rette mener vold mot kvinner hverken kan eller bør begrunnes i kultur eller religion, forsvarer angivelig Vatikanet dette.

Det handler om mangel på anerkjennelse av kvinners rettigheter, om maktmisbruk, om manglende likestilling, og om en god dose hykleri, sier likestillingsministeren til Dagbladet.

Uten at NTB, Vårt Land, Dagbladet eller andre på noen som helst måte opplyser oss om hva dette faktisk, klart og konkret handler om.

Og det er litt dumt, fordi utrente øyne som måtte finne på å google fort finner en rekke uttalelser fra Vatikanet og samlinger av katolske biskoper som tar sterke og kraftige oppgjør med vold mot kvinner, som f.eks. i et såpass viktig land på dette området som India.

The bishops stress that "violence against women and children - not only rapes, but all cases of female infanticide and feticide, harassment, rape, honour and dowry killings - crumble the pillars of society and the nation, stopping the path to peace and prosperity. To defeat these plagues, the CBCI reiterates the importance of "total formation of the person, which should help parents, teachers, elders, spiritual leaders and authorities," and the futility of "dehumanizing measures such as the death penalty or chemical castration." The desire for revenge "must give way to forgiveness," noting that "human life is a precious gift of God, which no one has the right to take away.""

Og dette er altså ingen isolert uttalelse, enten det vinkles som dette eller som dette eller som dette eller som Johannes Paul IIs brev her eller den lengre uttalelsen her.

Resultatet av denne type oppslag er den vanlige, særlig når Den katolske kirken er involvert. I stedet for en informert samtale om standpunkter og begrunnelser, forsterkes tradisjonelle fordommer og fiendebilder.

I stedet for en praktisk presentasjon av ulike ståsteder slik at man kan ta stilling til saken får man en kampanjejournalistikk - antagelig uten at journalisten er seg det så veldig bevisst.

Nå er det ingen grunn til å gjøre seg dummere enn man er. Selvsagt er det Thorkilden og andre har i bakhodet at paven, biskoper og kardinaler ikke akkurat har stått i kø for å fremme likestillingslover, og enda mer Vatikanets syn på abort og prevensjon.

Siden dette legger begrensninger på "kvinners reproduktive rettigheter", er Vatikanet klart kvinneundertrykkende og (muligens i følge en eller annen logikk) tilhenger av vold mot kvinner.

I likhet med all religion, nesten alltid, slik lederen av Human-Etisk Forbund sa i anledning 8. mars i fjor:

Religion har alltid, nærmest uten unntak, blitt brukt for å bekjempe retten til selvbestemt abort og andre grep for å styrke likestillingen og kvinners rett til å leve livene sine som de vil uten å holdes nede av sitt kjønn.

At denne debatten kan vinkles noe annerledes, inkludert til å handle om kampen mot at jentefostre aborteres i land som India, nevnes ikke. I stedet for å se det i lys av spørsmål knyttet til livsrett og menneskeverd, inkludert i hvilken grad fostere bør ha en form for menneskerettigheter, blir det utelukkende presentert som en kamp om likestilling.

Dette er ikke redelig, ikke ryddig og handler ikke om en rasjonell etikk eller argumentasjon.

Saken fra min side er ikke at kun en eneste konklusjon er mulig eller menneskelig, men at denne type massivt ensidige vinklinger uten argumentasjon hverken øker forståelsen, fremmer likestilling (hva nå det er) eller motvirker hykleri.

Gule som ekstremist

Det er et tegn i tiden, og ikke bare fordi vi feirer den kjære kristne høytiden advent, at Natt&Dag har et temanummer om Gud.

Mye tyder altså på Gud er litt sånn som internett, kommet for å bli.

I likhet med dem som ikke holder seg til noen gudstro.

En av de som blir intervjuet er Lars Gule, tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund og nå postdoktor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og aktuell med boken Ekstremismens kjennetegn.

En hyggelig og oppegående kar som ikke er redd for å si fra om ekstremisme og dårlige debatter. Men som man, når man ser litt etter, kan ane har noen blindfelter. Uten at han akkurat er alene om det.

For Gule er dette tydelig når han snakker om gudstro og ekstremisme

Når blir troen ekstrem?

– Enhver tro som legger til grunn forhold ved virkeligheten som ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer, er ekstrem. Så hvis du tror at det finnes en gud, stemmer ikke det med virkeligheten slik vitenskapen avdekker den, og det er ekstremt.

Nå er det nok mulig å forstå hva Gule mener, men når han snakker i såpass store bokstaver ender han med å erklære oss alle som ekstremister. Siden vi altså alle tror på ting som ikke stemmer overens med, eller en gang kan la seg begrunne ut fra, vitenskap.

Som den filosofiske posisjonen at vitenskapen er den beste eller eneste vei til kunnskap, også når det gjelder tilværelsen som helhet - som i spørsmålet om det finnes noe mer enn natur.

Altså noe som minner om posisjonen scientisme.

Selv om Gule bruker ordet ekstremisme på flere måter, gir et slik ord aldri positive assosisjoner. Og det gjelder altså alle som tror.

Enhver troende er altså en ekstremist?

– Ja, da er du en deskriptiv ekstremist. Når du tror på en gud. Det betyr ikke at du er en moralsk eller normativ ekstremist, men hvis du tror på noe som ikke kan bekreftes på rasjonelt vis, så har du en oppfatning som strider mot våre beste kunnskaper, og det er en ekstrem oppfatning.

Det blir ikke mindre ... ekstremt når han i neste steg selv fremmer noe som «ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer», altså menneskets verdighet:

Dersom man ikke tror på at mennesket har iboende

verdighet og at denne verdigheten gjelder for alle, er det også en form for ekstremisme?

– Ja, det er normativ ekstremisme og den logiske konsekvensen av det er at man går og henger seg. Velbekomme. Man må kunne forvente at folk er villige til å ta konsekvensene av det de preker. Meningsfull samtale handler om at man har tillitt til at folk faktisk mener det de sier, i den forstand at de er villige å gjøre noe for å bevise at det er riktig. Det finnes ikke gode grunner til å nekte andre en verdighet og de grunnleggende rettigheter man selv gjør krav på. Dermed blir det selvmotsigende å avvise andres menneskeverd. Ellers har man ikke menneskeverd selv – og kan gå å henge seg.

Spørsmålet gikk altså på om man ikke tror på at mennesket har iboende verdighet. I de tilfellene er det plutselig mangelen på tro som gjør noen til ekstremister - selv om de da kalles normative og ikke deskriptive ekstremister.

Hvordan Gule vil argumentere for at vi har en iboende verdighet, og ikke kun mer pragmatisk eller juridisk er blitt gitt noe i den retning som samfunnsmedlemmer e.l., er i det hele tatt et interessant spørsmål.

Vi ser uansett at Gule argumenterer ut fra en ikke vitenskapsbegrunnet tro (eller ikke rasjonelt bekreftet tro), på forpliktelser og logikk, der han altså synes å tro at vi er forpliktet til ikke å opptre selvmotsigende.

Logikken blir ikke bedre av at han ikke begrunner at det er selvmotsigende å hevde at en selv har høyere verdighet enn andre. Hvis det ikke finnes noen reelt sett iboende verdighet, kan det jo brukes mange pragmatiske og relative begrunnelser (som rikere familie, bedre allianser, flere våpen, mer gunstige gener for artens overlevelse osv.).

Noe som er grunnen til at jeg gjerne ser at vi alle blir så ekstreme at vi tror vi er forpliktet til å oppføre oss som om vi har en iboende verdighet.

Kort sagt lever som om det finnes en Gud.

Mot nominelt - menneskerettigheter og moral

Noen vil nok oppleve det som et paradoks i mer enn én forstand at sjefen for Politiets utlendingsenhet, Ingrid Wirum, uttrykker at hun tror på menneskeretttighetene.

Dette fremkommer i dag i Vårt Lands spalte Min Tro der Wirum blir spurt om hun noensinne har kalt seg kristen.

Jeg er nok for rasjonell, som sagt. For opptatt av vitenskapen. Jeg søker mer håndfaste forklaringer. For meg er menneskerettighetene en bedre rettesnor. Jeg tror på dem.

Nå må det nok blankt tilstås at det ikke er de politiske paradokser som er Dekodets force. Det er vanskelig å finne en større politisk agnostisker. Hvis det er én ting livet har lært meg (forsåvidt er det vel flere ting, men la nå det ligge), er det at opptil flere veier fører til Rom.

Det betyr ikke at jeg lar være å stemme, eller ikke har gjort det rimelig konsistent, selv om jeg har beveget meg over deler av fjøla.

Men kommer vi til det metafysiske er det greiere. Der er det ikke veldig mange veier, i hvert fall ikke om man foretrekker rasjonelle og håndfaste forklaringer.

Når Wirum fremstår som paradoksal her, eller kanskje selvmotsigende er et bedre uttrykk, er det ikke bare fordi hun opplagt ikke har tenkt særlig mye over dette. Som så mange som intervjues i Min Tro-spalten formidler hun mer følelser enn fornuft, og - som så ofte - uten snev av motspørsmål.

Dermed ender hun i noe som klinger riktig, men som ikke henger mange nanosekundene på greip.

Hva i all verden er det vi mumler om her?

Er det plutselig blitt noe galt i å tro på menneskerettighetene? Er Dekodet en sånn typisk kristen fiende av rasjonalitet og vitenskap?

Nei, slett ikke, langt der i fra, tvert i mot.

For dette er omvendt.

Hvis det eneste jeg forholder meg til er vitenskapen, er det ikke mulig å begrunne en eneste menneskerettighet, uansett hvor liten den måtte være.

Ikke bare fordi rettigheter ikke kan leses ut av naturen i det hele tatt (hvis alt er natur eksisterer ikke reelle verdier), men også fordi begrepet "menneske" er vanskelig fra et utelukkende vitenskapelig perspektiv.  Tross store genetiske likheter innenfor arter er ingen individer helt like.

I følge lettere kjente moderne biologer som Richard Dawkins finnes det ikke noe essensielt i artenes verden. Alt er glidende overganger. Et poeng som da også til tider gjøres til et argument for evolusjon (eller vel så ofte mot kreasjonisters omgang med Første Mosebok).

Dermed står vi igjen med at det i følge en rent rasjonell og håndfast naturvitenskap verken finnes rettigheter eller essensen menneske. Begge deler er med andre ord noe som er definert av kulturelle forståelser, fagspråk, politiske overenskomster og juridiske formuleringer.

Dermed kan jeg godt si at jeg er enig i menneskerettighetene, at jeg synes de er praktiske og nyttige, ut fra mine egne livsønsker, valg, verdier og menneskesyn.  På samme måte som en PU-sjef ønsker å være lojal mot Norges lover, kan man være lojal mot menneskerettighetene (selv om Wirum ikke sier noe om hva som skjer hvis hun opplever at disse er i motsetning til hverandre).

Men å si at jeg tror på dem eller at de er gode, er å flytte seg vekk fra naturvitenskapen eller det juridiske. Vi er da over på livssynsområdet - og på grunner for tro.

For å si det med Chesterton er det slik at hvis vi ikke er skapt like, står vi kun igjen med at vi er evolvert ulike.

Enten jeg måtte definere tro som noe jeg griper ut av løse lufta, som kulturell tradisjon eller som noe flott, positivt, nødvendig og begrunnet, er spørsmålet om noe som helst av verdier er reelle eller nominelle.

Finnes de eller finnes de på?

En tro på menneskerettighetene som noe reelt krever en forankring i noe reelt. Hvis ikke er vi ute av det håndfaste og rasjonelle. Da er vi på følelser og stemninger.

Da er vi på akkurat det som Wirum antagelig ønsker å unngå, det emosjonelle, det kontroversielle, det "religiøse".

Men i stedet synes det som om hun og mange andre kaster barnet ut med badevannet. Forkaster jeg metafysikken, står jeg kun igjen med fysikken.

Å tro på menneskerettighetene er ikke noe alternativ til å "være kristen" eller til å tro at det finnes noe mer enn naturen. Det understreker tvert i mot at vi ikke kan regne med verdier uten å låne fra noe mer enn det synlige.

Enten vi liker det eller ikke, eller mener de trenger det eller ei, springer menneskerettighetene ut av en visjon der verdier oppfattes som reelle, som noe grunnleggende godt, som en målestokk vi kan nærme oss.

Selvsagt må vi forholde oss til skiftende politiske og ideologiske debatter, men prinsipielt kan den offentlige samtalen aldri løsrives fra om det finnes noe håndfast og rasjonelt utenfor naturen. Et vesen om hvem vi ikke kan tenke noe større.

Først da blir verdier noe vi ikke finner på, men noe reelt som vi oppdager.

Meningsterror

Etter dagens demonstrasjoner i Oslo er det dessverre ingen grunn til å ta dette til inntekt for noe demokrati, ytringsfrihet eller meningsmangfold.

Tvert i mot sitter sarkasmene og bekymringen løst. Jeg begynner nesten å forstå hva Israel har hatt å slite med. Dette er oppførsel akkurat slik rasister, revolusjonære (i 70-tallsbetydningen) og sionister drømmer om.

Det er også bekymringsfullt fordi det er så lite spennende hva norske politikere som jeg har stemt på kommer til å si. Rettere sagt hva de ikke kommer til å si.

Jeg trenger dermed ikke å hente fram mitt velkjente klarsyn for å peke på at det bortsett fra hos FrP, ikke kommer til å bli nevnt at dette er

- Sterkt påvirket av hatstemningen mot Israel forsterket av norske media, slik at disse må bli mer balanserte
- Antisemittisme av verste slag, noe som er i sterk vekst i Norge
- Avskyelig og viser at heretter bør alle motdemonstrasjoner flyttes minst en km unna
- Avslørende for holdninger på venstresiden og blant palestinske grupper
- Noe som bør gjøre at hele Stortinget, regjeringen og alle ungdomsorganisasjoner, kirken og livsynsorganisasjoner i morgen vil gå i tog for å støtte Israels rett til å eksistere

I det hele tatt er det fristende å slå på stortromma. Men her er det nok bedre å iføre seg hjelm og finne en trygg kjeller.

God natt, med halen mellom beina.

Hamas trenger krigen

Det er den palestinske menneskerettsaktivisten Bassem Eid som sier dette i hovedoppslaget på forsiden av dagens papirutgave av Vårt Land.

Dermed er det selvsagt dobbelt dumt av Israel å la seg rive med. Onde sirkler er sjelden gode.

Eid har forøvrig lenge reagert ikke bare på Israels politikk, men generelt på hvor dårlig stilt det er med menneskerettighetene i Midtøsten, ikke minst i Palestina.

Det er i det hele tatt grunn til å arrangere ett og annet fakkeltog for menneskerettigheter for arabere - i arabiske land. Man trenger imidlertid ikke å være utpreget klarsynt for å se at dette sitter langt inne hos de som er mest ivrige på slike tog.

Som så ofte er det dessverre lettere å aksjonere mot Israel enn for mennesker.

Og, nei, jeg ser fortsatt ingen løsning på konflikten.

Gym for de sterke

Menneskesyn handler i praksis om mange forhold. Et av de verste i det offentlige og lovpålagte Norge er det som viser seg i skolens gymtimer.

La det være sagt med én gang: Jeg likte gym. Som en spenstig sprett hadde jeg aldri problemer med å dra i land en G eller 4'er. Etter at jeg til og med begynte å trene fotball og armbøyninger utenom gymtimene mot slutten av ungdomsskolen, dro jeg like greit i land 5'ere. No sweat.

Men jeg lærte aldri en døyt (og det er lite) i gymtimene.

Norsk skole er antagelig verdensmestere i hykleri. Man snakker varmt om skolens uvurderlige betydning i å skape gangs menneske (noe jeg egentlig aldri helt forstod hva var, men det hørtes flott ut). Mange undervisningsministre, for ikke å si helseministre, har snakket tilsvarende varmt om den sentrale rollen kroppsøving har i dette. Men i praksis legger man prinsippene på båten. I gym handler alt om hva elevene gjør utenom skolen. Det er det eneste faget som forutsetter at elevene har privattimer.

I andre fag har man et pensum, man har øvingsoppgaver, man har lekser og man har prøver. I gym satser man på prøvene.

Idrettsdagen én gang om året var et skrekkeksempel. Første året møtte vi opp forventningsfulle. Her skulle vi endelig lære idrett, noe som vi ellers ikke hadde noe om. I praksis viste det seg at det var eksamen.

I stedet for å lære hvordan man kastet liten ball (jeg dristet meg en gang til å spørre en av de som stod for dette på idrettsdagen og fikk da vite at det visste hun ikke), ble det målt hvor langt vi faktisk klarte å kaste denne lille ballen. Noen hadde talent og slengte den 60 meter. Andre fomlet den 20 meter. Det verste av alt var hvis man bedrev noe som ble kalt jentekast - da var du garantert å bli mobbet resten av den dagen. Om ikke lenger. Barn glemmer mindre enn elefanter.

Tilsvarende var det med lengde og høyde, for ikke å si kast med stor ball. Ingen lærere visste noe om teknikk eller hvordan man kunne øve seg på å bli flinkere. Vi fikk ingen råd, ingen lekser, ikke en gang en teoretisk tegning av hvordan det foregikk.

Det var ikke bedre med ballspill. Selv var jeg av de som hadde flaks. Jeg spilte fotball og kunne utrolig nok både dempe og passe en ball. De som stod utenfor Broderskapet av Fotballspillere, fikk aldri vite hvordan noe så mystisk foregikk. I stedet stod lærere og elever og humret når sleivsparkene ble som tettest. Særlig morsomt var det (vi snakker 70-tallet) å få jenter på banen.

Nå forstod lærerne at man også trengte øvelser der alle kunne være med. Det var da for ille at noen falt utenfor! Dermed var det stadig kanonball på timen, med så stor ball som mulig. Det som så skjedde var selvsagt motsatt av intensjonen.

De av oss som var kvikke som kreps spratt unna og fikk løpe lenge i gymsalen. De som trengte mer trening, som hadde behov for å trene bevegelser og spenst, var de første som ble truffet. Resten av tiden satt de på benkene og så på. Kanonball var dermed den øvelsen som mest av alle favoriserte de sterke.

Jeg så aldri en eneste lærer som revurderte kanonball som inkluderingspolitikk for de svake.

De seneste 10-12 årene har jeg hatt barn på dagens norske skole. Jeg har tatt gymtemaet opp i alle konferansetimer. Svaret er alltid det samme - det bedyres at elevene får god innføring i gymtimene og rik anledning å øve.

Mine barn forteller imidlertid en annen historie. Alt foregår nøyaktig som på 70-tallet. De har aldri lært å kaste eller sparke en ball. De har aldri lært å hoppe lengde eller høyde. De har ikke vært i nærheten av å få gymlekser med detaljerte instruksjoner i hvordan øve seg på bli bedre.

Nå har mine barn vært med på ganske mye, fra karate til freestyle. Men de har aldri drevet med den type øvelser som man prøves på i gymtimene. De trener ikke på å løpe i bakker, de er ikke engasjert i friidrett eller fotball. De er ikke med i Norsk Kanonballforbund.

Det er som å stille til eksamen i engelsk uten å ha hatt en eneste gloselekse. Det er fullt på høyde med å komme til mattetimene og få høre at karakterer bestemmes av innsats og evne til å løse oppgaver. Uten at lærerne vet hvordan oppgave skal løses (nå er det nesten mitt inntrykk at det er slik det foregår i en del mattetimer på ungdomsskolen, men det er en annen skål). Man får bare et kjekt lykke til og hører humring når man ikke klarer oppgavene.

I norsk skole er det ikke slik at gym er for å lære seg et fag, eller bli oppmuntret til å bli med på fysisk aktivitet. Det er et sted for de som allerede er gode til å vise seg fram. Det er for de som tar privattimer utenom. Det er for de som kan det. Det er et elitistisk fag som er skreddersydd for å skape avsky.

Gym fungerer ikke slik at elever blir bedre i gym eller gagns menneske. I praksis er det et fag som virker motsatt av skolens erklærte menneskesyn. Det er som skapt for å få barna til å falle utenfor.

Kun de sterkeste overlever gymtimene.

En Gud for de svake

I min ungdom en gang i det fjerne forrige årtusen møtte jeg klare meldinger om et kristent menneskesyn.

Det var ingen spesiell tvil om at et slik syn som disse forstokkede de kristne holdt seg med var både skrekkelig og skrullete. Man slo fast at dette måtte vi rett og slett kvitte oss med i vår moderne tid.

Men det var noe her som ga meg en aldri så liten tankevekker. For det var to stikk motsatte oppfatninger av hva dette menneskesynet var.

På den ene siden det kulturadikale synet som fremstilte det hele - særlig i protestantiske tradisjoner - som en fokus på hvor svake, skyldige, skamfulle og ubehjelpelige vi mennesker var. Vi var noen arme krek. Vi kunne ikke gjøre noe uten at det var synd. Et kristent menneskesyn var både lummert og lammende.

På den andre side hadde vi miljøbevegelsen. Toneangivende tenkere som Lynn White fortalte at de kristne hadde skylden for økokatastrofen fordi man - særlig i protestantiske tradisjoner - fremstilte mennesket som den mest verdifulle skapningen. Vi stod langt høyere enn dyrene. Vi hadde plikt til aktivt å legge jorda under oss. Vi var satt til å råde over naturen. Noe som førte til den industrielle revolusjon, forurensning og utarming av naturen.

Nå kan man si mye om den underlige evnen kristen tro har til å bli angrepet med motsatte oppfatninger om hvor feilen ligger (enkelte sier da også atskillig om dette i Orthodoxy). Men det pussige er hvor sjelden noen faktisk fremstiller et kristent menneskesyn slik at man kjenner seg igjen (nå er det vel kanskje ikke helt vanlig i noen sammenheng å fremstille et annet livssyn (for ikke å si politisk syn) slik at tilhengerne nikker fornøyd).

Hvorfor skrive om dette?

En foranledning var dagens stikke-hånden-inn-i-vepsebolet-kronikk i Aftenposten. Her gjengir kanskje ikke helt overraskende teologen Eskil Skjeldal en riktig så treffende beskrivelse av "en bibelsk forståelse av menneskelig liv". Og trekker noen ubehagelige konsekvenser.

Det hele er ikke overraskende knyttet til den vanskelige abortdebatten.

Abortdebatten er i gang igjen. De gamle skyttergravene graves opp, på begge sider pusser man støvet av de velbrukte argumentene. Eller kanskje kan man begynne på ny giv?

Enkelte ting har i hvert fall endret seg fint lite: I en bibelsk forståelse av menneskelig liv er det umulig å argumentere for abort. Livet begynner ikke når barnet fødes, det begynner ikke halvveis inn i svangerskapet. Det begynner med celleklumpen, ved sammensmeltningen av egg- og sædcellen. Så politisk ukorrekt er Bibelen, så vanskelig gjør den seg.

Og Skjeldal er ikke skuddredd.

Men hva så? Er det virkelig mulig å argumentere med Bibelen i en moderne debatt om etikk og moral? Finnes det fortsatt mennesker som i ramme alvor ønsker å dumme seg ut i full offentlighet med å henvise til Bibelen i moralske diskusjoner? Som med åpne øyne vandrer rett inn i den største av alle mørkemannsfeller, abortfellen?

Jeg innrømmer gjerne at det ikke alltid er like lett å være kristen. Noe av det som jeg sliter mest med er det ekstremt positive menneskesynet. Jeg har aldri kunnet akseptere abort som noe annet enn en nødløsning - selv om jeg ikke ser mange gode alternativer til dagens abortlov. Jeg strever også i stamcelledebatten og på andre områder der det ser ut til at mennesker brukes som et middel.

Samtidig har alt dette politiske og legale sider som ikke er enkle å løse uten at ett eller annet prinsipp må vike, eller komme i annen rekke. Men jeg synes like ofte at jeg møter en pragmatisme som er ganske skremmende. Selv om man legger ansiktet i alvorlige folder og snakker om at ingen av partene tar lett på dette med liv og død, er det noe verre å se at det er spesielt synlig i praksis.

Dermed er det nyttig å få litt bakoversveis i en fundamentaldebatt om menneskeverd.

Men få ting er så urokkelig som Bibelens ekstremt høye vurdering av mennesket. Du får ikke tolket det vekk, uansett metode. Det handler ikke om enkeltvers som løftes ut av steinura og kastes på meningsmotstanderne. Det handler ikke om kapitler, eller en hel bok blant Bibelens mange bøker, som rulles sammen og brukes som slagredskap i hodet på aborttilhengerne.

Det handler om selve Den Røde Tråden i Bibelen: Menneskets ukrenkelighet. Menneskets gudbilledlikhet. Livets rett. Fosterets uendelig høye verdi. Uten denne tråden er ikke Bibelen Bibelen lenger. Den blir en annen bok. For i Bibelen levnes ikke døden mye ære. Den er på alle måter en bok om livets seier over døden.

Men kan man så bruke Bibelen i en offentlig debatt? Er ikke det en slags deus ex machina som ikke hører hjemme i noen løsning på våre samfunnsproblemer? Skjeldal har her en interessant vri.

Å bruke den hellige skriften i moralske diskusjoner er ikke stuerent. Men det er på tide å si at også Bibelen representerer en tradisjon og en skrift på like linje med alle andre "skrifter" som benyttes i enhver moralsk diskusjon.

Menneskerettighetene baserer seg også på "skrift", feminismen, sosiologien og medisinen likeså. Ingen fag har pant på virkeligheten, og positivismen er parkert for lenge siden. Men det sitter sannelig mye positivisme igjen i veggene, det er mye naturvitenskapelig slagg i fasitsvaret på abortspørsmålet:

Selvfølgelig er ikke fosteret et menneske, se bare på det, det er jo bare en celleklump. Denne biologisme-ideologien strider med Bibelens syn på fosteret.

Bibelsk etikk må også kunne lyde i moralske spørsmål i Norge i 2008. Bibelens forsvar for den svakestes rett, for alt liv, må klinge med i en av vårt lands viktigste verdidebatter.

For det er ikke noe å skamme seg over, selv om det er politisk ukorrekt, selv om kristnes virkemidler opp igjennom aborthistorien kan ha skygget for saken.

Alternativet er verre: Å delta i et samfunn som ikke verner om de aller svakeste borgerne.

Så er selvsagt utfordringen å finne et lovverk som kan verne om alle borgere. Slik at ingen opplever at deres menneskeverd blir trampet på.

Men vi er nok flere som finner det mer enn paradoksalt at vi i et av de rikeste land i verden ikke klarer å finne sosiale, økonomiske og juridiske virkemidler som kan redusere aborttallene dramatisk.

Egentlig kan jeg bare se en eneste grunn. Vi ser abort som en så sårt tilkjempet rett at ethvert forsøk på virkningsfulle tiltak for å få flere til å føde barn, vil være såpass sterke og klare at de oppfattes emosjonelt som både et angrep på denne retten og som noe som garantert vil gi de som har tatt abort (enda mer) skyldfølelse.

Hvilket betyr at Skjeldal vil møte massiv motbør de nærmeste dagene. Og en bedyring av at alternativet er verre. For ikke å si at det egentlig er Skjeldal som tramper på andre. Verst av alt, han setter debatten 30 år tilbake i tid.

Til dengang man en gang for alle slo fast hva et kristent menneskesyn handler om.

Lenke til leker

Siden OL, i følge rapporter i opptil flere kanaler, nå er behørig åpnet i en larm som overdøvet protestaksjoner verden over, kommer en nøye innstudert lenke til en betimelig kommentar.

Velkommen fra ferie, Arnfinn!

Protestfestivalen

Kanskje hadde det vært mulig å få gjennomslag for å boikotte OL i Beijing, hadde det ikke vært for disse menneskene.

Vi tenker da vi ikke bare på ledere i Kina, andre av denne verdens politikere eller representanter for sportsinteresser og selveste IOC.

Det var rett og slett ikke annet å vente enn at et så stort arrangement skulle få særinteressene fram fra hver tue, busk og loftskrok. Det er AP som melder dette i følge Dagbladet og en rekke andre aviser.

Ifølge AP skal det bli protester både mot Kinas håndtering av demonstrasjonene i Tibet, og landets støtte til regjeringene i Sudan og Myanmar. Dyreaktivister protesterer mot pelsindustrien i Kina. Nudister som mener de olympiske leker må gå tilbake til sin opprinnelige form - med nakne idrettsutøvere - er også ventet til demonstrasjonene.

Og så må vi ikke glemme Falun Gong-bevegelsen og protestene mot Kinas manglende oppgjør med Burma. Og sikkert enkelte som gjerne skulle hatt tilbake Terry and the Pirates.

Selv om nudistene nok ikke fulgte de gamle grekernes eksempel under fakkelflyttingen i San Fransisco, er den nakne sannhet at det ene mer eller mindre gode formål fort går i beina på det andre. Lettere innkrøkte i oss selv er det som så ofte mer besnærende å beskue sine særinteresser, enn å samles om et felles mål.

Før hovedbudskapet forsvinner i et generelt kakofoni mot Kina, minnes dermed om å støtte denne oppfordringen til boikott. Som nå er oppe i 141 underskrifter (and growing).

Ingen spøk

Takk til Øystein for tips om denne der ingenting er datert 1. april. og dessverre må tas for god fisk, selv om det stinker.

Yesterday’s attack by the Islamists, led by Pakistan, had the subtlety of a thin-bladed knife slipped silently under the ribs of the Human Rights Council. At first reading the amendment to the resolution to renew the mandate of the Special Rapporteur on Freedom of Expression might seem reasonable. It requires the Special Rapporteur:

“To report on instances in which the abuse of the right of freedom of expression constitutes an act of racial or religious discrimination …”

For Canada, who had fought long and hard as main sponsor of this resolution to renew the mandate of the Special Rapporteur, this was too much. The internationally agreed limits to Freedom of Expression are detailed in article 19 of the legally binding International Covenant on Civil and Political Rights and are already referred to in the preamble to the resolution. If abuse of freedom of expression infringed anyone’s freedom of religion, for example, it would fall within the scope of the Special Rapporteur on Freedom of Religion. To add it here was unnecessary duplication, and “Requesting the Special Rapporteur to report on abuses of [this right] would turn the mandate on its head. Instead of promoting freedom of expression the Special Rapporteur would be policing its exercise … If this amendment is adopted, Canada will withdraw its sponsorship from the main resolution.”

Canada’s position was echoed by several delegations including India, who objected to the change of focus from protecting to limiting freedom of expression. The European Union, the United Kingdom (speaking for Australia and the United States), India, Brazil, Bolivia, Guatemala and Switzerland all withdrew their sponsorship of the main resolution when the amendment was passed. In total, more than 20 of the original 53 co-sponsors of the resolution withdrew their support.

On the vote, the amendment was adopted by 27 votes to 15 against, with three abstentions.
The Sri Lankan delegate explained clearly his reasons for supporting the amendment:
“.. if we regulate certain things ‘minimally’ we may be able to prevent them from being enacted violently on the streets of our towns and cities.”

In other words: Don’t exercise your right to freedom of expression because your opponents may become violent. For the first time in the 60 year history of UN Human Rights bodies, a fundamental human right has been limited simply because of the possible violent reaction by the enemies of human rights.

Dermed er det bare å starte jakten på blogger og diskusjonsfora som bryter med dette. De vil straks bli rapportert til Menneskerettighetskomisjonen.

Jeg har allerede flere i kikkerten.

Boikott Beijing

Blant flere som har tatt til orde for boikott av Beijing-OL, kan nevnes Den tvilsomme humanist og Vårt Land (selv om man der nok så langt er en smule mer tilbakeholden (og lar Støre komme til ordet med et annet syn).

Vi støtter Den tvilsomme i å underskrive her slik at tallet vokser over 57. Et første mål må være å få det godt over 60.

De av oss om husker boikotten av Moskva-OL i 1980, vet at det er mulig å gjøre noe slik. Selv om det førte til at et for engangs skyld rimelig brukbart norsk fotballandslag ikke fikk anledning til å vise verden sommerveien.

Dette kan i det hele tatt bli en test av hva man i praksis opplever som mest viktig - menneskerettigheter eller sport.