1: Personangrep og mistenkeliggjøringer fremmer ikke intelligent debatt

Siden jeg nå er godt i gang med å utdype anmeldelsen av Kjell Tveters Livets Mysterium, kan det være greit å understreke hva en bokanmeldelse er - og hva den ikke er.

Sagt kort og uten at det er ment veldig morsomt er en bokanmeldelse en anmeldelse av en bok. Når jeg har anmeldt Tveter er det ikke Intelligent Design som sådan jeg anmelder. Spørsmålet er altså ikke om ID er rett eller galt, men om boken som presenterer ID er bra eller dårlig.

Som det fremgår av anmeldelsen finnes det begge deler og jeg løfter altså frem Stephen Meyers Darwin's Doubt som bra. Så er det vanskelig å komme unna at Tveter av mange grunner stiller i en annen klasse.

Hadde man lest anmeldelsen som om det var meninger jeg anmeldte, ville det fort ført til ganske ulike og helt motsatte reaksjoner.

Motstandere av ID kan tro at grunnen til at jeg roser Meyer er at jeg omfavner ID av hele min sjel og alt mitt vesen.

Mens tilhengere av ID kan tro at grunnen til at jeg kritiserer Tveter er at jeg er "evolusjonist" eller føler meg angrepet av ham eller noe tilsvarende.

At det jeg har gjort er å skrive en bokanmeldelse er ikke første tanke, som den heller ikke var da jeg gjorde tilsvarende med en bok om Maria Magdalena.

Min utfordring med Kjell Tveter er ikke at han fremmer Intelligent Design. Den er at han ikke fremmer intelligent debatt.

Jeg har allerede sagt en del om det i tidligere poster, men siden mange har spurt om mer konkrete eksempler skal jeg presentere flere. Så håper jeg at de er til å lære av, uansett hva man måtte mene om ID.

La meg først understreke at Kjell Tveter har rett i at vi er påvirket av personlige oppfatninger. Det er lettere å si noe pent om dem vi er enige med enn dem vi er uenige med. Det er lett å bli ampre i møte med kritikk. Vi har alle briller som gjør at vi fokuserer forskjellig. Selvsagt ser vi spesielt godt det som fremmer vår egen sak, og overser det som taler i mot.

Men det betyr ikke at noen typer vitenskap dermed er suspekt. Tvert i mot er det nettopp derfor vi trenger vitenskapelige metoder som alle forskere kan bruke - uavhengig av livssyn, politikk eller moter. Vi trenger både testbare hypoteser og modeller - og metoder og miljøer som kan teste dem.

Vi trenger mer enn synsing og livssyn, skal vi vite noe med rimelig sannsynlighet om naturen eller historien.

Men dessverre skriver Tveter som om noen typer naturvitenskap er et problem. I stedet for å være et felles prosjekt der vi kan etterprøve hverandre med felles verktøy, blir det en ateistisk konspirasjon.

Dette gjelder spesielt for historiske enkelthendelser, som altså ikke kan gjentas og testes eksperimentelt. Selvsagt får vi da en annen utfordring enn når vi skal teste om vann koker ved hundre grader. Selvsagt må vi da være ekstra nøye med premissene, metodene og evalueringene. Tveter er på rett spor når han enkelte steder snakker om at vi må være åpne for flere typer forklaringer enn rent naturlige. Gjør vi ikke det, har vi selvsagt utelukket alle andre typer forklaringer allerede i utgangspunktet.

Men samtidig er altså naturvitenskap et forsøk på å finne naturlige forklaringer. Gjør vi ikke det, i første eller andre eller femtifjerde omgang, er det ingen logisk tvingende konklusjon at det ikke er mulig å finne naturlige forklaringer selv om hundre år.

Men at vi alltid bør holde døren åpen for at det finnes naturlige forklaringer i naturen, betyr ikke at vi bør lukke oss for at det bare finnes naturlige forklaringer på naturen. Det er her kosmologiske argumenter, fininnstilling osv. kommer inn.

Og så må det selvsagt være lov å diskutere ID-påstander i biologien eller Jesu oppstandelse eller tilsvarende uten på forhånd å avvise annet enn naturlige forklaringer.

På samme måte som vi ikke på forhånd må avvise alle som er uenige som blinde, del av en konspirasjon, emosjonelle, engstelige, syndige osv.

Men i opprinnelsesspørsmål ("origin science") er det akkurat dette Tveter gjør (side 11).

Her møter vi på store meningsforskjeller. Disse meningsforskjeller beror på om man er teist eller ateist. Da ser vi at det livssyn man har, vil ha innflytelse på den tolkning man gir. Livssynet bestemmer faktisk hva man presenterer som vitenskap. Det er det viktig å være klar over.

En egen vitenskap om dette "vil være bortimot umulig å få til det fordi menneskenaturen nå en gang er slik den er".

Dette er altså tonen i en bok forfatteren sier er skrevet for "norsk kristenhet", for alle som underviser "fra universitets- og høyskolenivå til dem som arbeider innen ulike sektorer og ulike alderstrinn i norsk kristenhet", samt elever.

Og det blir dessverre ikke bedre.

I stedet for å skrive en god eller grei fagbok, etablerer Tveter et fiendebilde fra starten. I stedet for å starte med argumenter, velger han å mistenkeliggjøre alle som er uenige. Er man ikke enig i Tveters vitenskap har man feil livssyn.

Uenighet skyldes ateisme. Og makta rår.

Den rådende eliten i flere land er sterk motstander av Intelligent Design.

I USA er det

sterke krefter som gjør sitt ytterste for å motarbeid Intelligens Design.

Dette kan altså bare gå galt.

Men siden den rådende vitenskapelige eliten i mange land, inkludert Norge, i dag definerer vitenskapen som ateistisk, vil det uunngåelig være en konflikt.

For å nevne noe bare fra side 13.

I kontrast til denne gjengen av sterke, konspiratoriske krefter styrt av lyster og livssyn, virker det som om Tveter oppfatter at han selv hever seg suverent over alt annet enn "harde fakta". Vi som leser boken forstår at vi ikke har noe valg. Vi kan velge enten den gode eller den onde siden, enten ateisme eller fakta.

Tveter er ute etter å støtte sine forfulgte venner i USA og spre budskapet til Norge. Når han "har sett behov for en bok som kan brukes på læresteder" som "et alternativ til evolusjonslæren" er grunnen at Intelligent Design er på fremmarsj i USA. 

Det har ført til at bevegelsen der er hardt angrepet av den ateistiske lobby og maktelite som bruker nærmest alle midler for å bekjempe Intelligent Design. Denne kampen er så intens at det må bety at ateistene virkelig er engstelige for budskapet og argumentene til Intelligent design. 

At det i teorien kan skyldes andre forhold, som irritasjon over dårlige argumenter eller at også kristne fører en livssynskamp eller en politisk, faller ham ikke inn. Nei, dette handler kun om ateistene eller dem som er lurt eller presset av dem. De sliter med eksistensielle spørsmål med "teologiske implikasjoner" og reagerer deretter.

Det er for sensitivt å komme med argumenter for at en intelligens er en forutsetning for livets opprinnelse og dets opprettholdelse. Da innfører man jo et begrep som de fleste mennesker kaller Gud. Og Gud synes det moderne postkristne mennesket å ville utelukke og avskrive.

Ja, i en livssynsdebatt rører det seg atskillig av motiver og mistenkeliggjøringer. Mange går etter mannen og ikke ballen. Men skal vi drive naturvitenskap, er det altså argumenter vi må se på, ikke forskernes livssyn.

Denne type karakteriseringer av meningsmotstandere er dessverre gjennomgående. Og det blir ikke bedre lenger ut i boken. Han understreker igjen og igjen som på side 181 at

Vi må ha fullstendig klart for oss at filosofisk naturalisme er et livssyn bygget på tro.

Utvilsomt. Men dette er altså ingen sensasjon man trenger å fremheve i kursiv. Og det har altså ikke noe å gjøre med hvorvidt det er sant at dagens dyre- og plantearter er blitt til ved evolusjon. Som nevnt i anmeldelsen er ikke naturvitenskap det samme som filosofisk naturalisme.

Hvilken diagnose griper så Tveter etter, med begjær eller ei?

Naturalister vil gjerne begrunne sin ateisme med vitenskap. Og til dette har de med begjær grepet darwinismen.

 Og konsekvensen?

Naturalister bruker darwinismen til å fortelle vanlige mennesker - og samfunnet - at siden darwinismen har avskaffet Gud, bør gudsbegrepet ut av undervisning, lovgivning, terapien, og også helst fjernes så mye som overhodet mulig fra media og samfunnet. 

Det er fristende å spørre om Tveter mener det ikke var noen "darwinister" med i Stålsett-utvalget?

Tveter forklarer ikke hva han mener med at Gud skal ut av lovverket. Hvilke lover? Veitrafikkloven? Menneskerettighetene? Aksjeloven? De ti bud? Amerikanske lover? Norske?

Og på hvilken måte er Gud inne i terapi i dag? Eller i undervisningen? 

For Tveter betyr uansett dette at konfliktene tilspisser seg, skikkelig.

Naturalismen vil derfor kjempe med nebb og klør mot alle som våger å rokke ved dens verdensbilde. I USA har Intelligent Design vært en alternativ teori til darwinismen de siste 20 år, og der er det nærmest krig.

Dermed er det naturlig at det niende og neste kapittel er et slags kreasjonistenes martyrium, om en krig som er "brutal og rå og kan gå på livet løs for den enkelte". Tveter lener seg tungt til en bok om kreasjonister og ID-tilhengere som har mistet jobben, er blitt forbigått ved Nobelpriser osv. Heller ikke her ser vi mye tegn til kritisk distanse, etterprøving eller vurdering av alternative forklaringer.

Det gjør vi heller ikke når han med tilsvarende profetisk røst fra side 211 svinger pisken over norsk kristenhet som ikke har sett ID-lyset. Igjen blomstrer konspirasjonsteoriene.

Jeg fikk for tid tilbake en meddelse om at "noen", inkludert skribenter, hadde snakket sammen i den hensikt å påvirke norsk kristenhet i darwinistisk retning.

Blant de hovedmistenkte er den kristne tankesmien Skaperkraft.

Skaperkraft har fra begynnelsen hatt to skribenter som er kristendarwinister. Det er vanskleig å tro at det er tilfeldig.

 Som et resultat av dette og mer har ID i Norge

ikke rukket eller maktet å fremstå som et troverdig alternativ til darwinismen. Denne boken har som målsetning å endre på det.

Hvordan Tveter mener han skal lykkes med å få en bok så full av personangrep, konspirasjonsteorier og mistenkeliggjøringer til å oppfattes som troverdig sier han ikke noe om.

I stedet sier han dess mer om meningsmotstandere. Han fortsetter med personangrep og anklager om krenkelser og svik når han (side 183) skriver om da  Richard Dawkins

i 2011 ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo, var nok hovedgrunnen hans store ateistiske aktivitet, og alle de ateistiske bøker han har skrevet. Hans vitenskapelige aktivitet skriver seg fra mange år tilbake, og var ikke av en slik betydning at det ville være naturlig med en æresbevisning av den grunn. Denne utnevnelse av Dawkins var en krenkelse av norsk kristenhet. Det er bemerkelsesverdig at norsk akademisk teologi, Den norske kirke og bispekollegiet forholdt seg helt tause til denne utnevnelsen. Noen vil oppfatte den som et svik.

Nå er det flere som er mer enn lettere skeptisk til Dawkins (og har kritisert ham grundig i bokform). Hans religionskritikk ble da også problematisert på forskning.no da han var her i 2011, inkludert hans polariserende tendens til å tenke enten evolusjon eller gudtro.

Men selv om det er mange grunner til å være kritisk til Dawkins, understrekes Tveters tunnelsyn når  han hevder at hovedgrunnen til utnevnelsen var "hans store ateistiske aktivitet". Det er vanskelig å forholde seg til en som ikke har andre analysegrep enn livssyn, i hvert fall for ateister.

Eller til en som ikke engang er inne på tanken om at Dawkins ble æresdoktor for kombinasjonen av hans biologifaglige virksomhet og hans popularisering av denne og vitenskapelig tenkning i bøker, foredrag og TV-serier. 

Å kalle en slik utnevnelse for krenkelse av norsk kristenhet hører uansett ingen steds hjemme. Det lyder da også svært dårlig i en tid der krenkelsesretorikk brukes stadig oftere av grupper jeg vil tro Tveter ellers ikke kjenner seg hjemme i. Det vitner om svært lite musikalitet for reelle krenkelser av liv og menneskeverd. En så overspent retorikk slår bare tilbake på Tveters prosjekt.

Det blir ikke bedre av at Tveter kaller det ikke noe mindre enn et svik at biskoper og teologer ikke uttalte seg om utnevnelsen.

Slike betegnelser er ikke egnet til å øke tilliten til Tveters dømmekraft. Han opptrer som om han er i en slags krig med gode og onde, patrioter og svikere. Det er uklart hvordan Tveter mener denne type fremstillinger kan fungere i en lærebok. Eller om noen vil ønske å bruke en lærebok med slike personangrep og mistenkeliggjøringer.

Eller hvordan de kan gi nøytrale lesere eller ID-tilhengere tiltro til argumentene hans for ID eller lyst til å lese dem.

Denne type fremstillinger bidrar dessverre ikke til intelligent debatt.

Intelligent design på debatten

Debatten om evolusjon og Intelligent Design (ID) har gått gjennom flere utviklingstrinn i Norge.

Seneste gren på stamtreet er kirurgiprofessor Kjell J. Tveter som i fjor ga ut boken Livet - Skapelse eller tilfeldighet? Han er for tiden den som i størst grad har stukket hodet frem for å forsvare tanken om at en rekke biologiske strukturer og fenomener i naturen best kan forklares ut fra bevisst design, og altså ikke ut fra naturlig utvalg.

Men stikker man hodet frem, må man vente å møte hogg. Stikker man det i tillegg frem uten å ha gjort tilstrekkelig hjemmelekse, er det ikke grunn til å vente mildere hogg. Dermed har boken møtte skarp og relevant kritikk hos vanlige mistenkte ateistiske skeptikere som  Kjetil Hope og Karsten Eig.

Så kan man selvsagt tenke at det ikke er rart og at disse er programforpliktet til å reagere. Når Tveter angriper ateister, må man bare vente at de svarer tilbake.

Men det er ikke så enkelt. For Hope og Eig kommer med seriøse innvendinger. Man kan selvsagt diskutere eller nyansere dem, men man kan ikke avvise dem som livssyn og lureri.

Det kan man heller ikke gjøre når Tveter møter om mulig enda sterkere kritikk fra kristne, som i dagens Vårt Land.

Bakgrunnen er at Tveter er blitt invitert til å holde flere foredrag i kirkelig regi, blant annet på et seminar for kateketer og ansvarlige for trosopplæring. Siden disse på sin side vil kunne komme til å undervise konfirmanter og ungdom om at evolusjonslæren er usann, er det flere som reagerer.

Denne undervisinga vil føre konfirmanter og andre vekk frå kristen tru på lang sikt, seier forskningsdekan og professor ved teologihøgskulen Menighetsfakultet, Jan-Olav Henriksen.

Henriksen føyer til at denne type undervisning skaper et falskt bilde av hva som er viktig i kristen tro.

For Tveter forholder det seg imidlertid motsatt.

Evolusjonslæra er den viktigaste grunnen til at unga mistar si kristne tru. Det fants ikkje ateistiske samfunn før Darwin. Det er heilt forferdelig, det Henriksen seier, seier han.

Siden jeg selv er på Henriksens linje her (se f.eks. Kreasjonistisk krøll her og bloggserien her, for ikke å si dette om Inteligens Design), er det interessant å se Tveters motivasjon. Det er svært tydelig at han har en oppriktig tro på at det han gjør er å fremme kristen tro.

Mens han i realiteten står i fare for å gjøre det motsatte.

Og han hevder dette uten å lene seg til noen former for forskning. Man bør ikke bare påstå at evolusjonslæren er viktigste grunn til at ungdom mister kristen tro, man bør vise til et konkret grunnlag for å si det.

Hvor mange er blitt spurt? Når? I hvilke land? Hva var spørsmålene? Hvilke faktorer er det kontrollert for? Har man sett på sammenhenger mellom dette og andre grunner? Hvor mye  mangelfull kunnskap om tenkning og vitenskap hos kristne forkynnere spilt inn? Hva har myter i media om alt det gale kristne og ulike kirker har gjort i historien betydd?

Er dette ungdom som i utgangspunktet fikk høre det var en nødvendig motsetning mellom evolusjon og kristen tro og som dermed først avviste evolusjon siden de var kristne, for så å avvise kristen tro når de oppdaget argumentene for evolusjon?

Kort sagt en selvoppfyllende profeti?

Hvis det i det hele tatt stemmer at evolusjonslæren er viktigste grunn til at ungdom mister kristen tro.

Men viktigere i denne sammenhengen enn en diskusjon om hva som fremmer eller hemmer kristen tro, er hva som er en riktig forståelse av biologien.

Hadde Tveter vist at han hadde en god forståelse av biologi og evolusjon, ville hans utspill vært mer interessante. I boken ser vi tvert i mot at han går lite inn på motargumenter til eget syn, selv om disse er ganske lett tilgjengelige på nettsteder som talkorigins og altså et sted også vitebegjærlig kristen ungdom vil bruke.

Dermed er det ikke veldig overraskende at han kommer til kort når han møter saksopplysninger og motspørsmål fra den ikke helt vitenskapsfremmede studiedekan Atle Ottesen Søvik ved MF. Blant det han forteller er at

Vi mennesker har også genar for hale, men i tillegg har vi genar som slår dette av. Desse genane som skrur av det fungerar ikkje alltid, og då blir det fødd menneske med hale som kan være 15 cm lang. Om du mener at Gud skapte artane direkte, så verkar det veldig rart at Gud har skapt oss med genar for pels og hale, og i tillegg genar som skrur dette av. Dette passar veldig godt inn i evolusjonslæra.

Hva svarer så Tveter på dette? Han kunne jo ha svart som Behe og andre sentrale ID-tenkere at det kan ha skjedd en evolusjon over hundrevis av millioner av år, men at visse komplekse og ikke-reduserbare strukturer f.eks. knyttet til mekanismer i cellene må være designet av Gud.

Han kunne kort sagt ha vist at han forstod ID.

Men han gjør altså ikke det heller. I stedet opptrer han som kreasjonist, altså som om han tror at Gud har skapt alle arter direkte.

Tveters svar sier mer enn tusen bilder.

Dette har eg ikke høyrt om, men vil forhøyre meg med ekspertar på Intelligent design i USA.

Tveter viser med andre ord ikke bare manglende kunnskap om grunnleggende argumenter for evolusjon, men en avhengighet av en amerikansk bevegelse han ikke har forstått.

Så kan man lure på om han ville likt å bli operert av en som hevdet en alternativ kirurgi uten å vise at han forstod den gamle. Og som ringte USA når det var noe han lurte på.

Intelligent om ID

Det skal mye til å bremse ID-bevegelsen, men min favorittfysiker Stephen Barr har som alltid kloke kommentarer, denne gang på First Things.

It is time to take stock: What has the intelligent design movement achieved? As science, nothing. The goal of science is to increase our understanding of the natural world, and there is not a single phenomenon that we understand better today or are likely to understand better in the future through the efforts of ID theorists. If we are to look for ID achievements, then, it must be in the realm of natural theology. And there, I think, the movement must be judged not only a failure, but a debacle.

Very few religious skeptics have been made more open to religious belief because of ID arguments. These arguments not only have failed to persuade, they have done positive harm by convincing many people that the concept of an intelligent designer is bound up with a rejection of mainstream science.

Sagt litt enkelt har flere av oss større teologiske utfordringer med ID, enn naturvitenskapelige. Hvilket i og for seg skulle antyde at ID sliter i motvind i Dekodets sandkasse.

The ID claim is that certain biological phenomena lie outside the ordinary course of nature. Aside from the fact that such a claim is, in practice, impossible to substantiate, it has the effect of pitting natural theology against science by asserting an incompetence of science. To be sure, there are questions that natural science is not competent to address, and too many scientists have lost all sense of the limitations of their disciplines, not to mention their own limitations. But the ID arguments effectively declare natural science incompetent even in what most would regard as its own proper sphere. Nothing could be better calculated to provoke the antagonism of the scientific community. This throwing down of the gauntlet to science explains not a little of the fervor of the scientific backlash against ID.

Nå er det selvsagt for tidlig å si hva som er fremtiden for ID. Men at dette skal bli en sterk og levende naturvitenskapelig tradisjon, er ikke bare tvilsomt, det er - for å si det bastant - umulig. Uansett hvor mye feil, problemer og anomalier man måtte mene å finne i enkelte evolusjonære modeller, er det ikke det samme som selv å drive vitenskap.

Og så lenge det er mulig å vise eller håpe at det ikke er umulig å forklare "ikke-reduserbar" (hva nå det er i praksis) kompleksitet og celler ut fra seleksjon, vil alltid den naturlige forklaringen være mest eh... naturlig. 

Det er tilsvarende vanskelig å se for seg ID som den mest enkle eller elegante måten å vise at tro på en (eller annen) designer er rasjonelt.

The ID movement has also rubbed a very raw wound in the relation between science and religion. For decades scientists have had to fend off the attempts by Young Earth creationists to promote their ideas as a valid alternative science. The scientific world’s exasperation with creationists is understandable. Imagine yourself a serious historian in a country where half the population believed in Afrocentric history, say, or a serious political scientist in a country where half the people believed that the world is run by the Bilderberg Group or the Rockefellers. It would get to you after a while, especially if there were constant attempts to insert these alternative theories into textbooks. So, when the ID movement came along and suggested that its ideas be taught in science classrooms, it touched a nerve. This is one reason that the New Atheists attracted such a huge audience.

None of this is to say that the conclusions the ID movement draws about how life came to be and how it evolves are intrinsically unreasonable or necessarily wrong. Nor is it to deny that the ID movement has been treated atrociously and that it has been lied about by many scientists. The question I am raising is whether this quixotic attempt by a small and lightly armed band to overthrow “Darwinism” and bring about a new scientific revolution has accomplished anything good. It has had no effect on scientific thought. Its main consequence has been to strengthen the general perception that science and religion are at war.

Hvilket ikke akkurat har vært prosjektet på Dekodet.

Off with their heads

Hva er det egentlig som skjer i England for tiden?

Muslimer har altså mulighet til å følge sine egne lover, til og med i samarbeid med politiet. Noe som har fått den flotte effekten at kvinner som har anmeldt vold og overgrep, nå trekker anklagene. Vi gleder oss kort sagt til fortsettelsen.

Men som om dette ikke er betryggende nok for det offentlige gangsynet og håndteringen av mer eller mindre marginale grupper, ender det med en storm og krav om avgang fra stillingen som utdanningsminister i The Royal Society (altså et selskap i stor grad startet av svært så erklærte kristne på 1600-tallet), når oppegående personer som Michael Reiss ymter frempå om at det må være lov å svare på spørsmål i naturfagtimene om kreasjonisme og intelligent design. Rett og slett fordi han mener at dette er et nyttig pedagogisk virkemiddel for at normalvitenskap skal kunne oppfattes som mer troverdig.

Resultatet er nå at man har skutt seg selv i foten også her. Siden man tolker Reiss til å ville gi kreasjonister et ledd av lillefingeren, er det bare å kappe av ham hodet. I stedet for å stoppe det man muligens oppfattet som en ekstremistisk tulling, har man skapt en martyr av en ganske så oppegående person.

Som slett ikke støtter noe annet enn evolusjonsteorien.

Les mer om dette her. Med atskillige og behørige linker.

Det er nok lettere avslørende når selv den godeste Richard Dawkins heldigvis begynner å rygge i denne saken (eller for å si det mildt, padler rimelig hardt baklengs) - noe som forøvrig viser en forbilledlig anger og muligens tegn på gangsyn.

Selv om ett og annet får oss til å tvile på at han vil oppsøke nærmeste skriftestol.

Intelligent om ID?

Med en slik overskrift er vi på full fart inn på et annet område der begrepsbruk kan skape en og annen reaksjon.

Heller ikke her er det uten fare for i farten å si litt mer enn det egentlig er grunnlag for. Dermed kan det komme godt med at det finnes en egnet liten kommentarknapp nederst i innlegget.

Som en erklært skeptiker til ID (ikke minst fordi jeg mener at mirakler og påståtte guddommelige inngrep i naturen ikke engang i prinsippet kan påvises naturvitenskapelig (i form av empiriske tester, hvis vi da ikke snakker om de som hevder at de er synske eller kan bevege materie med tankekraft (her er det altså parenteser og ord nok i setningen til å bruke kommentarfeltet som nødbrems), i beste fall kun innen historievitenskapen), forsøker jeg likevel å følge litt med på en debatt som jeg i perioder oppfatter som ganske tankestrekkende.

Dette handler ikke bare om at det er morsomt å lære mer, eller et håp om at blind høne også kan finne korn. Det er rett og slett slik at den retorikken som er blitt enkelte til del på dette feltet har gjort meg mildt sagt lettere skeptisk til flere av de mest høylydte kritikerne. Uten at jeg dermed så langt er spesielt nær å gå god for ID som anvendelig naturvitenskapelig paradigme.

Nå er jeg ikke alene om å reagere slik. Den ganske så kjente SF-forfatteren og romfartslobbyisten Jerry Pournelle (måtte hans sak seire - fort) har nylig hatt et aldri så lite oppgjør med Dawkins og alt hans demagogiske vesen.

Tydeligvis er det ikke bare i sine bøker at Pournelle har sans for det militaristiske. Og det katolske.

Det er bare å lese, gni seg i øynene, spikre pute i taket og smile bredt. Enten det nå er av overbærenhet eller over polemisk snert.

Og bruke kommentarfeltet.