Rasjonell religionskritikk?

Som varslet i går,  legger jeg ut noenlunde ubearbeidet notatene jeg forberedte om religionskritikk til opptaket av NRK Verdibørsen som sendes i morgen (torsdag 12.4.), men som sporet av mer enn noen smuler.

Temaet er ikke nytt på denne bloggen, jeg har delt tanker tidligere etter å ha vært invitert til en samtale om det på landsmøtet i Human-Etisk Forbund i 2010.

Kortfattet er poenget at religions- og livssynskritikk er mulig - siden livssynspåstander kan diskuteres rasjonelt - og viktig - siden vi finner dette i mange slags farger og fasonger, med ulike postulater og premisser, praksis og ressurser.

Men idealet er altså at kritikken må være mest mulig informert og minst mulig karikert. 

Sagt på en annen måte er det ikke sikkert at den mest rettferdige beskrivelsen av Arbeiderpartiet finnes hos det jevne medlem av Frp.

Denne gangen handlet det om på fire spørsmål. Siden mine notater var tydelig og prydelig satt opp med punkter og poenger, gjengis svarene upolert.

1: Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?

• Mange bommer på så mange områder at kritisk tenkning inkludert kunnskapsbasert kritikk av religionskritikk burde bli et eget kurs på universiteter og høyskoler, gjerne i grunnskolen også.

• Alltid pussig å fremme påstander uten å sjekke med forskning og fagmiljøer - og ikke alltid synes å ane at det finnes noe slik på det de uttaler seg om. Selv om man mener religion er synsing, er det ikke nok å synse tilbake.

• For mange tror alt man trenger er populærvitenskapelige oppsummeringer eller henger seg på noen av stjernene blant utenlandske nyateister - som heller ikke bygger på forskning utenfor egne fagfelt, enten denne er biologi eller IT.

• Mange skjærer alle religioner over én kam.

• Det blir en selvoppfyllende profeti hvis man går for hardt og høyt ut fra hoppkanten i troen på at religiøse er så lite i stand til refleksjon og selvkritikk at det kreves ropert og spark under beltestedet.

• Nesten alle bommer ved å gjengi gamle myter om tro og vitenskap.

• Mange tror dermed fortsatt at Kirken i middelalderen 
• fryktet kunnskap
• hevdet at jorden var flat
• forbød disseksjoner og medisinsk forskning
• ødela antikkens kunnskapsarv 
• ved å brenne det store biblioteket i Alexandria
• forfulgte intenst naturvitere som Bruno 
• drepte Hypatia fordi hun var kvinne og filosof

• Noe er litt unnskyldt siden tøvet også er i grunnskolens lærebøker.

• Mytene og misforståelsene i lærebøkene bør forøvrig være et tema for Verdibørsen.

• Mange tror også at Bibelen ble brukt nærmest som lærebok i naturvitenskap.

• De færreste religionskritikere jeg har møtt ser forskjell på Gud og guder, gudstro avvises som om den alltid skulle handle om tilfeldige naturguder.

• Så lite kjent med seriøse gudsargumenter at man ikke kan gjengi noen (verken på sparket, i facebookkommentarer eller leserinnlegg), og i beste fall fordreier dem, antagelig fordi man tror Gud er en gud.

• Oppfatter teologi som et meningsløst fag (når teologi er mange fag og svært viktig for mange sammenhenger).

• Forstår ikke forskjellen på GT og NT.

2: Om bruken av bibelsitater

• Man forstår ikke at ingen leser Bibelen "bokstavelig" (det er en stråmann), all tekst må tolkes, enten den er i Bibelen eller på en blogg.

• Man forstår ikke at kristne brøt med staten Israels nasjonale og rituelle lover for 2000 år siden, og at heller ikke jøder har fulgt dem et par tusen år.

• Svært selektivt hva man løfter frem og ofte pussig hvordan avsnittene tolkes.
• Som at Jesus skulle ha gått inn for kamp og krig siden han ikke var kommet for å bringe fred, men sverd.
• Som at kristne må følge Det gamle testamentet siden Jesus slår fast «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle». Altså bare å vedgå at kristne i 2000 år ikke har forstått Bibelen.

• Ja, det finnes rare og rystende vers i Bibelen, men sjelden å møte prinsipiell tenkning i religionskritikken om hvordan vurdere disse historisk, eller etisk 
• Fortoner noen av versene seg annerledes om man tenker konsekvensetikk? 
• Ser man dem i lys av sosialantropologi og knapphetssamfunn? 
• Av behovet for polemikk mot omverdenen, av å sette skrekk røvere og i erobrere?
• Kritiseres de ut fra konsekvensetikk?
• Pliktetikk? 
• Normetikk? 
• I lys av Det nye testamentet? 
• Hva slags etiske prinsipper brukes i kritikken? 
• Hvordan er prinsippene begrunnet? 
• Henger de sammen med kritikerens egen forståelse av virkeligheten?
• Er det mer bærekraft enn at "vi lever tross alt i 2018"?

3: Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?

• Idealet bør være at den er informert og faktabasert, ikke fordreiende og ladet.

• Mindre valgdebatt eller annen emosjonell eller ideologisk begrunnet svartmaling av meningsmotstandere.

• Ikke preget av voldsomme fiendebilder, karikaturer og fremstilling av egne standpunkter som nøytrale selvfølgeligheter.

• Følge Bibelen som i så stor grad er religionskritikk av gudetro, falske profeter og religiøse ledere, makthavere og rike. 
• Skrevet nedenfra, ofte i fortvilelse og polemikk, mot konger, imperiebyggere, utbyttere, overfallsmenn, der Gud fordømmer dem som gjør overgrep mot de svake og fattige.

• Vedgå egne premisser – ingen kritikk kommer fra vakuum
• Kritikk stammer alltid fra et ståsted, uten at den dermed trenger være relativ. 
• Tyngden avhenger av aksepten av ståstedet (fungerer ulikt i ulike perioder, enten den stammer fra Marx eller Freud, sekulærhumanisme eller empirisme, rasjonalisme eller scientisme, buddhisme eller nazisme, veganere eller kannibaler).

• Være villig til å lytte fremfor latterliggjøre.

4: Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?

• Forholder seg ikke til normal vitenskap og historieforskning, som nevnt i svaret på første spørsmål.

• Jeg har skrevet en ganske grundig gjennomgang av hvor mye svar på religionskritikk handler om å forsvare sekulære, allmenne, forskningsbaserte posisjoner.

• Man bommer nesten like mye om man generaliserer all religion, eller samme religion til alle tider.

• Selvsagt har religiøse, for ikke å si kristne, opptrådt idiotisk, begått overgrep og grusomheter. Men så har det da sannelig vært svært mye av det motsatte.

• Skal man uttale seg om historien, hjelper det å være kjent med linjene som gjør at også sekulære norske filosofer forstår hvor mye sekularisme og moralsk likeverd  er produkter av kristen tro.

• Som Edward Grant sier det i God and Reason in the Middle Ages lar Opplysningstiden "seg knapt forestille uten den sentrale rolle som fornuften spilte i senmiddelalderen". 

• Man trenger ikke bare se på historien mellom Norge og Sverige for å forstå at det ikke er nødvendig med religiøse unnskyldninger for å føre krig. 
• Encyclopedia of Wars gjennomgår 1763 kriger og viser at 93% ikke kan tilskrives religion. 
• Death by government konkluderer med at de syv krigene med flest døde ikke er religiøst begrunnet.

Siden Verdibørsen bare skulle vare en halvtime, var det altså ikke behov for flere punkter.

Religionskritikk som religion?

Siden jeg var mer enn lettere kritisk i Vårt Land for et par uker siden til enkelte former for religionskritikk, ønsket ikke helt uventet NRK Verdibørsen en diskusjon (oppdatert: sendt torsdag 12.4.2018 på P2) mellom meg og Hans-Petter Halvorsen.

Som forberedelse ble det gitt fire spørsmål:

1. Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?
2. Om bruken av bibelsitater
3. Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?
4. Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?

Og ikke helt uventet sporet det av omtrent i første minutt. 

I stedet for en forberedt samtale om utfordringer ved noen former for religionskritikk, ble premissene synsinger fra én bestemt form for religionskritikk.

I stedet for en noenlunde "nøytral" samtale, ble det enda en runde der religionskritikk nesten virket som religion.

Selv om samtaler mellom noen som er uenige kan være interessante, og denne var hyggelig nok, er det grenser for hvor mye klokere man blir av påstander fra populærvitenskap - eller resirkulering av nye ateister som Sam Harris, som er besvart gjentatte ganger (som ganske så grundig i Svar på tiltale for opptil flere år siden). 

Mens det dessverre sjelden er grenser for hvor mye mindre klokere man kan bli.

Heldigvis var det anledning til å svare på noe av det som ble kastet inn, som at det ikke hadde spilt noen rolle for Newtons forskning om han ikke var kristen eller ikke var påvirket av kristen tenkning. 

Eller (med litt dårligere tid til å svare) at jødehatet ble hundre prosent skapt av kristne gjennom Det nye testamentet, uten noen form for forhistorie eller andre innflytelser [(oppdatert 16.4.) denne delen ble klippet vekk].

Mens det på andre områder ble for mange påstander om gangen, slik at det ble null eller nesten ingen tid til å kommentere dem.

Som påstanden om at en som sovnet i 1018 og våknet i 1518 knapt ville merket forskjell, mens en som sovnet i 1518 og våknet i 2018 ville blitt paralysert [(oppdatert 16.4.) denne delen ble klippet vekk]. 

Nei, så enkelt er det ikke - snarere er det tvert i mot.

Eller påstanden om at det er de sekulære landene som er best å leve i, noe som - angivelig - viser at ... religion (hva nå det er) er skadelig. Det kunne i hvert fall ikke være kristen påvirkning som førte til dette, siden det tok så lang tid fra kristen tro ble innført, til forbedringene skjedde. 

For personer som Philoponus på 500-tallet eller matematikeren som ble pave, en kultur som motiverte til teknologiutvikling og løpende renessanser som den karonlinske (800-tallet), ottonske (900-tallet) eller franske (1100-tallet), alle lenge før Renessansen (1400-tallet), teller selvsagt ikke. 

På samme måte som folkevandringer, pestbølger, invasjoner, borgerkriger og klimaendringer ikke påvirker økonomi og samfunnsutvikling.

Og det var rent tilfeldig at det var de kristne som gikk i spissen for skriftkultur, klostre som kunne spre teknologi og arbeidsetikk, universiteter og allmennskoler.

Hadde andre bestemt i Norge, ville de selvsagt også bygget skoler.   

Det var sikkert derfor det var så mange skoler til ære for Tor og Odin i Norge i 1018. Eller så få i England da den senere Håkon den Gode vokste opp.

Nå betyr ikke det at kjappe ironiske kommentarer hadde gjort programmet bedre. Det betyr heller ikke at programmet ble mislykket eller ikke bør høres, men at det altså ble et helt annet program enn meningen. 

Dermed kanskje greit for å løfte det moralske nivået å dele i morgen noe av det jeg hadde notert meg på forhånd av innspill til de fire spørsmålene.

Hvis ikke denne bloggposten kritiseres for sterkt. 

Dawkins og Davidsen på Verdibørsen

Bortsett fra uvesentlige detaljer som at det var med én ukes mellomrom og at ingen av oss var til stede i studio, er overskriften helt riktig.

Så kan man jo håpe at det en gang blir mulig å møtes noe mer face to face (eller face samme veien) enn ved arrangerte bilder på blogg.

Eller i det minste voice to voice.

Foranledningen for innslagene på Verdibørsen var enda et av disse ... interessante utspillene til Dawkins. Mer presist at han godt timet under avslutningen av Id uttrykte på Twitter at 

All the world's Muslims have fewer Nobel Prizes than Trinity College, Cambridge. They did great things in the Middle Ages, though.

Nå er jo dette en formelt riktig, men lite lærerik påstand og uformelt en heresi fra det politisk korrekte.

Dermed var det ikke til å unngå opptil flere dask på lanken. En av disse var det formelt riktige at

A similar (and infuriating for Dawkins) 'fact' is that Islam has more recipients of Nobel Prizes than Dawkins. It's bad scientific method.

Ikke helt uventet ble dette altså tema på Verdibørsen forrige helg, inkludert debatt mellom leder i Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, og Hege Storhaug, leder av Human Rights Service.

Nå er det nok mulig å finne noen som er mer enige enn disse, noe vel NRK hadde i bakhodet for å skape noen smuler temperatur. Heldigvis fremstod begge for det meste uten store inntak av tran eller trass, så debatten ble mer opplysende enn formørkende.

Særlig om vi ser bort fra Steens uimotsagte påstand om at "kristendommen har ikke alltid vært til fordel for vitenskapen i Vesten, på ingen som helst måte". Og om at det er like legitimt å se på kristendommen som sterkt regelpreget, hvis man mener Islam er det.

Temaet "er det noe i islam som hindrer nytenkning?" ble fulgt opp i denne helgens program.

Førstekonservator Vidar Enebakk ved Teknisk Museum fikk spørsmål i lys av utstillingen Sultans of Science. Enebakk la vekt på at utstillingen ikke handlet om Islam i dag, men om forhold i middelalderen og at det fantes ulike islamske tradisjoner med ulik støtte av naturfilosofi.

Videre fikk førstelektor på Tannlegehøgskolen i Oslo, Qalb Khan Ahmed, frem at noe av årsaken til relativt sett lite vitenskapelig virksomhet i den muslimske verden i dag, blant annet skyldes autoritære styresett og en tilbakeskuende konservatisme.

I stedet for å jakte etter nye oppdagelser, soler man seg i glansen av den islamske gullaladeren i middelalderen.

Så var det tid for denne Davidsen, med et opptak fra serien i 2010 basert på Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Dermed ble det avsluttende ordet i disse to programmene basert på Dawkins kvitring at det både var en islamsk gullalder, naturfilosofisk sett, og en vestlig i ulike faser og på ulike områder, spesielt fra slutten av 1000-tallet.

Samtidig som det er en tendens til å overdrevent romantisk fremstilling av islamske kulturområder i perioden, har det i flere århundrer foregått til en tilsvarende svartmaling av eurpoeisk middelalder.

Heldigvis kunne denne nøytrale Davidsen fortelle hva som var den faktisk sannheten.

Siden verken han eller andre fikk svare direkte eller særlig opplysende på spørsmålet om det er noe i islam som hindrer nytenkning, kan det kanskje hjelpe å linke til omtalte Davidsen og hans ateistiske støttespiller Snoen.

Selv om det kan gi noen dask på lanken å hevde det formelt riktige at teologi har avgjørende betydning for naturvitenskap.

Hva skal vi med gudsdebatter?

Da kommer vi som lovet tilbake med noen tanker om gårsdagens paneldebatt om Hva skal vi med Gud? (deler kan høres lørdag 25. august 08:05 på NRK P2's Verdibørsen) arrangert av Norges største studenttidsskrift, Argument, i anledning et aldri så lite temanummer om noe som er noen smuler større.

Vi snakker kort sagt om Gud.

Altså et såpass stort tema at det fort kan bli om mulig enda lenger blogging enn vanlig, selv om vi bare berører toppen av ishavskatedralen.

En grunn er at man kan si mye om denne type debatter generelt. Både om hvor viktige de er og hvor vanskelige, eller (for å si det rett ut) umulige, siden formatet handler mer om raske replikker enn rolig refleksjon.

Og hvor godt besøkte de er. Religionsdebatters fremste kjennetegn er at de er overfylte. Det er et godt spørsmål hvorfor det ikke arangeres langt flere.

Skal vi si noe om denne spesielt, er det vel at kompetansen i panelet var mer enn lettere skjev, selv om det var en aktiv, vennlig og meningssterk gjeng. Hele tre av fire hadde en naturvitenskapelig bakgrunn, og ingen en religionsfilosofisk - eller en gang religionsvitenskapelig.

Det virket heller ikke som mange i panelet hadde lest mye av den sentrale litteraturen på feltet.

Nå kan nok noe skyldes såpass prosaiske ting som hvem som hadde anledning til å stille. Samtidig er det ikke lett å fri seg fra at mye handlet hva som lå i bakhodet til de hyggelige og dyktige ordstyrerne fra Argument når heller ikke noen av artiklene i temanummeret var av religionsfilosofer eller berørte reelle argumenter for (eller mot) Guds  eksistens.

I stedet brukte en av dem plass på å vurdere om "Gud er et romvesen", med andre ord mindre relevant enn å spørre om en elefant er et eple.

Et romvesen er et kontingent vesen er ikke Gud. Eller et eple.

Noe som synliggjør at spørsmålet om Guds eksistens nok ikke best behandles av biologer og statsvitere.

Debatten ble mer enn lettere forutsigbar, men likevel ikke så verst, selv om tiden var for kort for noe som minnet nevneverdig om argumentasjon og enkelte av oss nok ble noen smuler ivrige og det fløy en og annen beskyldning om arroganse og den slags mellom de ærede representanter for teologien og biologien og det ikke var noen som bet på kroken da jeg nevnte noe om rasjonelle argumenter og bare én ble servert øl.

Det ble i hvert fall ikke fullt så ille som mitt varsel i innledningen av debatten om stor fare for folkesporten å holde på hver for oss så parallelt at selv matematikere ville slite med å få oss til å møtes.

Samtidig var altså innfallsvinkelen til panelet noe skjev. Eller, sagt på en annen måte, pekte i feil retning.

Det finnes trolig ingen Gud, sier naturvitenskapen. Hvorfor fortsetter religion å spille en viktig rolle på jorda?

Nå man formulerer seg på denne måten er det opplagt at man tenker at naturvitenskapen er i stand til å si noe meningsfullt om Gud (som altså er noe annet enn om gudstro). Det sies da også ganske tydelig i temanummeret av Argument at naturvitenskapelige forklaringer erstatter Gud.

Dess mer kunnskap dess mindre Gud.

Oppdagelsen av Higgs-bosonet betyr at vi forstår verden litt bedre, og litt mindre er overlatt til magiske forklaringer eller ignoranse. Enkelte vil hevde at arbeidet fysikerne gjør kun dokumenterer Guds skaperkraft og geniale design, andre vil si dette etterlater litt mindre plass til ham.

Mens det altså i realiteten historisk sett er vanskelig å finne Gud brukt som noen form for forklaring på ting vi ikke forstår i naturen. Vi ser det ikke hos kirkefedrene, vi ser det ikke i middelalderen.

I stedet for å si at Gud stod bak noe, var tanken at Gud stod bak alt.

Ingen av de klassiske gudsbevisene bygget på kunnskapshull - samtidig som alle tok utgangspunkt i empiri, som at det rett og slett eksisterte endring.

Jakten på kunnskap handlet ikke om å erstatte Gud, men innenfor en aristotelisk-thomistisk filosofi om å oppfylle menneskets eksistens som rasjonelt vesen, altså å skaffe og behandle kunnskap rasjonelt.

Innenfor senere protestantisk tenkning, som hos Francis Bacon, ble det også lagt vekt på kunnskap og vitenskap som en måte å motarbeide effektene av syndefallet.

Hele forestillingen om "God of the gaps", altså at vi trenger Gud for å forklare huller i vår viten, tilhører moderne tid, de seneste generasjonene finner vi vel til og med dette mest i ateistisk polemikk.

Det er vanskelig å finne forestillingen før med den mer mekaniske oppfatningen av naturprosesene på 1600-tallet og da hos ingen ringere enn Newton. Han mente at Gud fra tid til annen måtte justere litt på planetene for å få banene til å stemme med hans ligninger.

Muligens skyldes noe av dette Newtons arroganse. Siden hans ligninger ikke kunne være feil, krevdes det guddommelig hjelp for å få solsystemet til å tilpasse seg dem hundre prosent.

Det er samtidig vanskelig å komme unna at Newton tilhører unntakene. Han ble da også behørig kritisert av Leibniz for denne type tenkning.

I beste (eller verste) fall ser vi likevel antydninger som på slutten av 1700-tallet i Paleys forsøk på å trekke analogier mellom urmakere og Gud. Altså at en kompleks natur opplagt må være konstruert siden vi vil tenke at en klokke vi finner på stranden opplagt er konstruert.

Merk likevel at Paley ikke bruker Gud som naturvitenskapelig forklaring. Han forstår at det ikke er Gud som skaper det enkelte frø eller organ, men at disse vokser fram rent naturlig, I stedet bruker han datidens naturvitenskapelige kunnskap om kompleksitet i naturen til å trekke slutninger om hva som kan stå bak en slik ufattelig detaljert kompleksitet i så mange og omfattende sammenhenger.

Siden han ikke kjente noen naturlig mekanisme for å generere dette, mente han at Gud var den beste forklaringen, bak kulissene. Da Darwin fikk gjennomslag for at naturlige forklaringer av kompleksistet og design var mulige i den biologiske verden, gikk denne delen av Paleys argumentasjon av moten (selv om noe av den nå er tilbake i Intelligent Design-bevegelsen).

Det hører med at Paley også ble kritisert på teologisk grunnlag før Darwin, ikke minst av den engelske kardinalen John Henry Newman.

Kan så vitenskapen si noe om Gud?

Det spørs litt hva man mener. Selvsagt kan man bruke vitenskap til å si noe om eksistensen av universet, av naturlover og det som ofte kalles for fininnstiling av universet.

Men det å tolke hva dette innebærer for spørsmålet om hva (om noe)

 som står bak naturen handler om naturfilosofi - ikke direkte om naturvitenskap Selv om sistnevnte altså er et svært blomstrende og bærekraftig underbruk av den klassiske naturfilosofien.

Og vi snakker da stort sett om hypoteser som er underbestemte av datamaterialet og der vi må trekke inn andre typer vurderinger og fagfelt enn de som utelukkende handler om naturvitenskapelige data.

Dermed gjorde jeg i innledningen av panelsamtalen et poeng av at det var meningsløst å spørre naturvitenskapen om Gud siden den - som navnet sier - kun kan si noe om naturen (og selvsagt om troverdigheten i bokstavelig tokning av tekster som deler av Første Mosebok).

På samme måte som den ikke kan brukes til å begrunne verdier og etikk. Under debatten ble det dermed også et poeng å trekke fram at biologien ikke kan argumentere for eller med likeverd overfor teologien.

Konklusjoner om likeverd er verdistandpunkter som må begrunnes på andre måter, og da (hvis man mener at alt som eksisterer utelukkende er natur) i visshet om at dette er en valgt og ikke reelt eksisterende verdi. Eller altså nominalisme som det kalles på filosofisk.

For å si det med ufeilbarlige Chesterton er det slik at

The Declaration of Independence dogmatically bases all rights on the fact that God created all men equal; and it is right; for if they were not created equal, they were certainly evolved unequal. There is no basis for democracy except in a dogma about the divine origin of man.

Men når naturvitenskapen ikke kan si noe om Gud, er det da slik at teologien eller annet plutselig kan si eller finne på en hel masse uten grunnlag?

Nei, det er ikke sånn heller. Spørsmålet om Guds eksistens er selvsagt for mange et personlig og eksistensielt spørsmål, men det kan også behandles og vurderes rasjonelt som vi var inne på over.

Det er gjort mye spennende og avklarende arbeid innen religionsfilosofi og teologi, i tett kontakt med andre vitenskaper.

Samtalen om dette har selvsagt ulike skoleretninger og en og annen front, samtidig som den har vist at det er større grunnlag for gudstro enn det man kan få inntrykk av i enkelte tidsskrifter.

Dette betyr ikke at Guds eksistens er bevist, men det betyr at spørsmålet om Guds eksistens ikke er dårlig og svarene ikke akkurat er entydig negative.

Noen vil til og med si at mye heller i ganske så positiv retning.

Hva skal vi så med Gud?

Jeg rakk dessverre bare å nevne noe i panelsamtalen, og det var dessverre kun en av disse tingene som ble fulgt opp, nærmere bestemt det andre punktet.

Kort og punktlig og uten fotnoter og forbehold snakker vi nærmere bestemt om følgende forhold:

Gud er for den første den eneste mulige rasjonelle forklaring på tilværelsen. Hvis Gud ikke finnes har tilværelsen ingen forklaring.

For det andre er Gud som nevnt over det beste (kanskje eneste mulige) grunnlaget for realiteten av likeverd og et ukrenkelig menneskeverd. Det forhindrer selvsagt ikke at slik må sikres med nasjonale og internasjonale forpliktende konvensjoner og lover, holdninger og handlinger, samt ett og annet gevær.

For det tredje var troen på en rasjonell Lovgiver utenfor naturen en viktig faktor for troen på rasjonelle lover i naturen og dermed for fremveksten av en bærekraftig moderne naturvitenskap.

For det fjerde er Gud noe vi kan snakke om og argumentere for rasjonelt. Gudstro er ikke blind, men begrunnet.

Og så fikk jeg ikke nevnt neste på listen, at diskusjoner om Gud (og spesielt om Gud og vitenskap) er godt egnet til å avsløre fordommer og kunnskapsmangel.

Eller sagt noe om Gud som Godhet, Skjønnhet og Sannhet, Lys og Kjælighet, som mystisk erfaring, mysterium og undring, moralbærer og livsveileder, trøst og livsmening, maktutøver og refser.

Eller begynt på listen over hva gudstro kan skape av grunnlag for gode liv på mange plan, enten vi tenker mentalhelse eller materiell velstand basert på protestantisk arbeidsetikk eller middelalderske munkeklostre.

Om ikke annet antyder alt dette at det kan være bruk for gudsdebatter.

Da mennesket la seg flat

Så er vi kommet til det siste av programmene på Verdibørsen i denne omgang,  basert på en viss bok.

Helgens tema er rett og slett Da jorden ble flat. Reprise som vanlig på P2 søndag 17:03, og lagt ut på hjemmesiden.

Vi rører denne gang ved noen av de helt store historiske, kulturelle og psykologiske misforståelsene.

Forestillingen om at man i middelalderen trodde at jorden var flat oppstod i kjølvannet av opplysningstiden med Washington Irvings Columbus-biografi i 1828, og bidro til å legitimere, for ikke å si forsterke, modernitetens fremvekst.

Nå er det ikke sikkert alle oppfatter dette som spesielt ille. Vi er vant til å tenke at moderniteten - i betydningen demokrati, religions-, tale- og pressefrihet - er så grunnleggende godt at det vel ikke er noe farlig om dette i noen grad ble påskyndet av misforståelser.

Så er da heller ikke et oppgjør med disse misforståelsene et angrep på denne type verdier. Tvert i mot er det et forsøk på å holde fast på grunnlaget for dem.

For utfordringen er at man i noen grad kan ha kastet barnet ut med badevannet.

Selv om vestens kulturutvikling har et nettverk av røtter, kommer man ikke utenom at en av de viktigste var kristen gudstro, i stor grad slik oppfattet i lys av Jesus. Vi trenger rett og slett ikke å nærme oss Hognestad for å snakke om Jesus-impulsen.

For å bruke et annet bilde: Vestens kulturhistorie er et sammensatt bakverk med mange ingredienser, fra gresk filosofi, via germanske tradisjoner og romerretten, til middelalderens kristne syntese av dette, eltet i ulike typer reformasjoner og renessanser.

Men det nytter lite med ingredienser eller håndlag hvis man fjerner gjærstoffene.

Noe av den kulturelle underteksten i modernitetens fremvekst på 1800-tallet var at gudstro bygget på manglende kunnskap. Kirken var opplysningens fiende. Kristen gudstro bekjempet nærmest per definisjon vitenskap og fremskritt. Den hadde ført til både korstog og hekseforfølgelser.

Siden kristendommen var så ille, og mange prester konservative embetsmenn, lente flere premissleverandører, som vår egen Henrik Wergeland, seg i retning av Islam. Denne eksotiske religionen fra romantiske riker i Østen ble nærmest betraktet som menneskets naturlige religiøsitiet, en mer intuitiv og mindre dogmatisk gudstro.

Men dette var bare en foreløpig mellomposisjon. De som våget å se sannheten i hvitøyet, modige menn som Bjørnson og Nansen, kastet alt og alle som smakte av Gud på historiens skraphaug.

Forestillingen om at man i middelalderen trodde jorden var flat ble muligens bare overgått av en annen myte.

For plutselig ble det også en sannhet at vi skulle ha vært selve midtpunktet i middelalderens univers. Mens jorden hadde vært dominerende og opphøyd i det gamle geosentriske verdensbilde, viste den seg i det nye med solen i sentrum egentlig å være en helt ordinær, for ikke å si avsides planet.

Ikke rart at Kirken følte sin posisjon truet og slo hardt ned på alle som mente noe annet.

Dette er blitt et modernistisk munnhell uten dekning i kilder. I det minste ikke før vi kommer til skuespillforfattere og satirikere noen generasjoner senere. At det nye verdensbildet ”ydmyket menneskets forfengelighet” ble en morsom melding til hovmodige i og utenfor det franske hoffet fra midten av 1600-tallet.

Immanuel Kant styrket senere myten ved å markedsføre sin erkjennelsesteori som en ny kopernikansk revolusjon, som snudde tingene på hodet. At vi ikke kunne se tingene slik de virkelig var, var like ny og sjokkerende forskjellig fra tidligere tankegang om menneskets plass.

Freud fulgte dermed i kjempers fotspor da han uttrykte hvordan mennesket i stedet for å være universets midtpunkt var blitt detronisert i tre trinn. Kopernikus fjernet oss fra sentrum av universet, Darwin fratok oss herskerposisjonen i naturen, og Marx og Freud viste at vi ikke engang var herre i vårt eget hus .

Det er i en slik sammenheng vi må lese en kulturradikaler som Helge Krog når han til og med mener at å ha jorden i sentrum er en av kristendommens avgjørende poenger. Og når den oppfatningen er kjent død og maktesløs, er også grunnlaget for kristen tro borte.

Kopernikus og Darwin berøvet kristendommen to av dens grunnpilarer. Marx gav sosialismen dens vitenskapelige grunnlag, og dermed en voldsom styrke. Freud avslørte og skandaliserte den borgerlig-kristne kjønnsmoral. De ble alle sammen møtt med raseri.

I realiteten viser det seg imidlertid at det er en grunnpilar i flere generasjoners religionskritikk som svikter. Kirken har aldri hevdet at jorden er flat eller at jorden og mennesker har høy verdi fordi vi angivelig er universets midtpunkt.

Men selv om det er ille nok å falle for myter, er det verre at tankene Krog og kulturradikalerne fremmet også undergravet sentrale verdier som deres prosjekt ønsket å fremme. Skal vi ta modernitetens profeter på alvor svikter også grunnlaget for å tro for å tro på menneskets opplysning, rettigheter og rasjonalitet.

Dette er i hvert fall lite annet enn blind tro i strid med bevisene.

Vi er noen ubetydeligheter som hverken prinsipielt eller praktisk kan se tingene slik de virkelig er. Vi er hundre prosent underlagt psykologiske, biologiske og økonomiske krefter hinsides bevisst kontroll.

Vi er ikke borgere av et univers der moral og rasjonalitet er noe grunnleggende eller reelt utover personlige oppfatninger. Det finnes ingen Gud eller Frelser bakom skogene. Vi kommer fra intet og ender i intet.

I stedet for å avsløre sannheten om en uvitende kirke som hevdet at jorden er flat, er modernitetens sannhet at mennesket har lagt seg flat.

Verdibørsen og vannprøver

Hekseprosessene er denne ukas tema i Verdibørsen (reprise på søndag 17:03, og legges ut på webradio) i føljetongen basert på Da jorden ble flat.

Og i likhet med korstogene forrige helg, er heller ikke heksejakten spesielt enkelt å forsvare.

Men selv om ulike kirkesamfunn ikke kan hvitvaskes for sin deltagelse, betyr ikke det at prosessene er uten til dels mange myter som forvrenger perspektivet.

Dette går både på

- når det skjedde (nei, det var ikke i Middelalderen)

- hvor mange som ble henrettet (hint: det dreide seg ikke om millioner)

- årsaken til hendelsene (nei, dette var ingen kirkelig klappjakt på kloke kvinner)

- hvorfor de tok slutt (nei, ikke ved noen ny vitenskapelig erkjennelse, men bl.a. fordi man - ikke minst den spanske inkvisisjonen - gjennomskuet hysteriet som lå bak, og rettsapparatene ble mer sentralstyrte)

Kort sagt er de tre hovedinntrykkene (eller stort sett de eneste inntrykkene) som sitter i gjen i media, og hos de fleste jeg har snakket med om heksehysteriet, på villspor.

Mer om dette altså, i Verdibørsen.

Pirker man litt mer bort i stoffet enn vi rakk i denne ukas sending, er det selvsagt mer mange sitter inne med av kunnskap.

F.eks. vet alle at heksene alltid reiste til Blokksberg. Men dette motivet dukket først opp helt mot slutten av prosessene - og fikk ikke fart for alvor før lenge etter at de var opphørt, under det som ofte kalles romantikken, rundt år 1800.

Og så var det dette med vannprøven.

Den vanlige og avgjørende testen på om noen var heks, var å kaste dem i vannet. Fløt de var de skyldige og ble følgelig henrettet. Sank de, var de uskyldige og druknet, men havnet heldigvis i himmelen.

Altså en praktisk og effektiv metode som sparte rettsvesenet for mye tid.

I realiteten ble metoden nesten aldri brukt. En grunn kan ha vært at at den var svært omstridt.

Denne type prøver stammet rett og slett fra lokale lover og gammel stammepraksis (vi ser den allerede i Codex Hammurabi fra rundt 1790 f.Kr.), og ikke fra kirkeretten som var vokst fram fra 1000-tallet, bl.a. inspirert av romerretten.

Når slike tester i det hele tatt ble brukt, skyldes det også at de i noen grad virket.

Muligens lå en enkel logikk eller psykologi bak forholdene. Hvis både anklagede og forsvarere trodde at dette fungerte, ville kun uskyldige våge å akseptere å bli testet på denne måten. 

Siden myndighetene antagelig hadde en formening om dette, kan mange ildprøver ha blitt rigget slik at de var mulige å komme helskinnet fra.

Mens de skyldige foretrakk å tilstå eller forsøke å komme til mer eller mindre minnelige ordninger.

At kirkelig medvirkning i slike tester (inkludert ildprøver) likevel ble forbudt av Pave Innocent III i 1215, forhindret ikke et fåtall lokalsamfunn fra å bruke dem til langt inn på 1500-tallet. Det siste kjente tilfellet er fra Ungarn i 1728.

Og den ble brukt på en helt annen måte. Hvis den mistenkte begynte å synke, ble hun (eller han) straks trukket i land. Uhell kunne opplagt forekomme i panikken når noen ble kastet fastbundet i vannet, men kun et fåtall av tilfellene endte med drukning.

Men dette får du ikke høre om i Verdibørsen denne gang.

Kan korstogene forsvares?

Neppe, selv om enkelte har gjort noen tapre forsøk.

Det er dermed ikke akkurat dette spørsmålet som slår an tonen i tredje program i Verdibørsens serie basert på Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

I stedet er vi innom flere av de mytene som er dukket opp rundt temaet, som at korstogene var helt uprovoserte, var rent økonomisk motiverte uten å ha noe som helst med religion å gjøre eller var smarte forsøk på å opprette kolonier i Midt-Østen. For ikke å glemme at korsfarerne skal ha vært langt mer brutale enn andre av samtidens krigere, med den muslimske hærfører Saladin som et strålende forbilde uten like.

Det hele varer i hele 10 minutter mot slutten av programmet, på en P2-kanal nær deg, lørdag morgen 08:05, med reprise søndag kveld 17:03.

Etter å ha vært intervjuet om slike temaer noen ganger, er det ikke til å unngå noen dråper av ettertankens grelle lys.

Bevares, det er hyggelig og inspirerende og alt å slik å få slippe til usensurert i statskanalen, men samtidig slår det meg hvor lite man egentlig får sagt.

Jeg har, for å si det slik, etterhvert lest noen tusen sider om f.eks. korstogene, basert på spesialisters nitidige forskning over tiår. Dette har jeg så oppsummert mer eller mindre begavet på 15 sider i en bok, med forbehold og fotnoter.

Så filtreres temaet videre ved i og for seg gode spørsmål fra en programleder og jeg svarer på sparket uten å sitere kilder, ha prøvd ut formuleringene med hverken Per eller peer, eller hørt hvordan dette nå egentlig lyder sånn litt alt i alt når man skal koke ned et stort tema til ti minutter.

Dermed er det ikke til å unngå at det vil sitte noen nerder av Dekodet-typen og sukke og (la oss legge til) stønne over denne dilletanten Davidsen som ikke vet at det da ikke hang helt slik sammen og som glemte å si det ene og (la oss også her legge til) ikke minst det andre.

Et annet tema vi berørte, var dette med barnekorstoget som er sentralt både i en medrivende svensk politisk tegneserie fra 70-tallet og i Tor Åge Bringsværd Gobi-fortellinger. Nå er ikke dette viet stor plass i Da jorden ble flat, men det finnes andre og lengere analyser av temaet.

En av de viktigste er Gary Dicksons The Children's Crusade - Medieval History, Modern Mythistory" (Palgrave, 2010). Boken viser både hvor lett det er for myter å spre seg over noen hundre år, og hvor sterke enkelte står, selv om kildegrunnlaget er til dels tynt og mangetydig.

This mythistorical "Children's Crusade" is one of the most evocative verbal artefacts to have come down to us from the Middle Ages. Centuries of usage have given it a name. That name - repeated in fiction and encyclopedias; on the web and the History Channel - is engraved in historical scholarship as well as in popular consciousness. Only a fool would tamper with it. But as we all know from commercial packagaing, even standard brands sometimes mislead us about ecactly what lies within. The "Childrens's Crusade" is just such a label. Neither "Children" (Latin pueri), nor "crusade" (Latin peregrinatio, iter, expeditio, crucesignatio, etc.) is either entierely wrong, or wholly right. Both require clarification. (side xiii)

Kvalifisering er bare fornavnet på hva han bedriver de neste par hundre sidene. "Barna" var vel så mye fattige og bønder. "Korstoget" var vel så mye demonstrasjonstog eller protestmarsj, og det mot kirken og fyrster. Ekkoet av episodene har gitt symbolsk og mytisk gjenklang nedover historien, selv om det har vært sett i lys av - og bidratt til å forme - Opplysningstidens syn på korstogene.

Selv om han til tider blir vel ivrig etter å late som om han er del av et postmoderne omtolkningsprosjekt som stiller historisk forskning lettere åpen, er det tydelig at Dickson behersker kildematerialet som en C.S. Lewis. Og da ikke bare primærkildene, men alle romantiske, mytiske, politiske og ideologiske omfortellinger i århundrene siden.

Da jeg kjøpte boken kommenterte jeg til damen bak disken på Norli at det var bra at de også hadde oppgjør med historiske myter. Fristelsen var ikke til å unngå etter å ha passert noen meter med underlig omgang med historien fra Dan Brown, nye ateister og New Age. Svaret var det kommersielt avvæpnende "ja, vi har alle slags bøker".

På vei ut kom jeg på at det var én bok jeg ikke hadde sett. Vi får håpe noen kunder hører på Verdibørsen.

Noe på radio

Vi minner om at neste del av serien basert på utvalgte deler av Da jorden ble flat, denne gang om selveste biblioteket i Aleksandria, dukker opp på Verdibørsen på en P2-kanal nær deg, lørdag morgen 08:05, med reprise søndag kveld 17:03.

Muligens mot slutten av programmet.

10 minutter, uten farver eller fotnoter. Be afraid, very afraid.

Verdibørsen er ladet

Bare å benke seg foran Verdibørsen på P2 denne og de neste fire lørdagene fra 08:05. Feiginger kan høre reprisen på søndager 17:03, ev. spille kule og moderne ved å ta det som podkast via noe så avansert som hjemmesiden (det legges ut først etter reprisen er allerede lagt ut, siste del av programmet).

Grunnen er ikke at du da slipper å kjøpe Da jorden ble flat, men at du kan få høre deler av pensum oppsummert ut fra kritiske (nåja) spørsmål fra programleder Aase Cathrine Myrtveit.

Hva slags program vi snakker om? De ansvarlige beskriver det slik:

Verdibørsen er P2-programmet om verdispørsmål i vår tid: Såvel etiske, moralske som filosofiske og religiøse sider av livssyn og samfunnsliv presenteres og drøftes iløpet av de 55 minutter lange sendingene hver helg. Her får du impulser og tanker fra internasjonale miljøer, og her hører du lek- og fag-folk fullføre sine resonnementer om store og små dilemmaer.

Det gjør ikke saken verre om det skulle slumpe til å være bra innslag også utenom mine fem ganger ti minutter of fame.