Titler og andre økonomiske valg

Da følger Vårt Land i dag opp saken om "forskeren ved Strategisk institutt" som jobber for å danne et nytt politisk parti basert på islamsk økonomi".

Som jeg mistenkte viser det seg at dette er en "forsker ved en ikke-eksisterende institusjon" (ikke på nett ennå, der ligger så langt kun denne kritikken fra to norske muslimer). 

Mer presist er Timraz kun ansatt i en administrativ stilling.

Det blir ikke mer betryggende når det viser seg at

Strategisk insitutt finnes i realiteten ikke, men Timraz er oppført som eier på domenet "strategiskinstitutt.no". Nettsiden er ikke i drift per i dag.

Heldigvis tar han seg ikke nær av avsløringen, siden han ikke ser på titler som viktige.

Du kan gjerne bruke vaktmester eller renovasjonsarbeider - da jeg både tar oppvasken, bærer ut søpla og driver med vedlikehold hjemme. Titler er helt ubetydelig for meg, skriver Timraz.

 Det er nok likevel ikke helt sikkert han kommer til å markedsføre det nye partiet under tittelen vaktmester eller renovasjonsarbeider, selv om disse yrkene er savnet i dagens partier.

Madrasser og andre soveputer

Når det arbeides for å danne et muslimsk parti i Norge, basert på "islamsk økonomi", kunne man vente at media var interessert i tenkesettet og konsekvenser.

Hva vil Rettferdighetspartiets partiprogram bety for folk flest? Hvordan vil økonomien fungere?

I stedet lander Vårt Land i en noe annen vinkel 24. november i oppslaget Fremmer islamsk økonomi i nytt parti. Selv om det er ganske opplysende å slippe Ihab Timraz, "rådgiver ved BI" og "forsker ved Strategisk institutt", til i fri dressur, kan man ikke forvente at alle er like gode til å lese mellom linjene.

F.eks. hadde det vært interessant å få vite hva slags posisjon Timraz egentlig har på BI. Stort mer enn en administrativt ansatt? Jobber han med økonomi?

Har han publisert noe som kan kalles økonomiforskning eller forskning i det hele tatt? Hva mer jobber han med enn samhandling og teamutvikling?

Gir hans kompetanse og erfaring tillit til det Vårt Land kaller islamsk økonomi som kort sagt handler om renteforbud?

Rettferdighetspartiet jobber blant annet for å endre den økonomiske modellen i Norge fra en modell som bygger på kreditt (rentebasert) til en bærekraftig økonomisk modell som bygger på reel verdiskapning og risikodeling» står det i partiprogrammet.

Nå kunne man bare henvist til at det er hjemlet i Koranen, hadither og/eller islamske tradisjoner og at gode muslimer dermed bør følge dette. Men i stedet hevdes at det er en etisk og vellykket modell.

– Dagens finanssystem er et luftslott. Pengene du har i banken i dag er bare luft og på et tidspunkt kommer det til å smelle. Derfor er vår idé at vi kvitter oss med kredittsystemet. Sånn som det er i dag tjener eliten penger på at vanlige folk dummer seg ut. Dette er det altfor få som skjønner.

Ikke minst sliter økonomer med å skjønne dette, hvilket journalisten hadde oppdaget om han hadde spurt. Noe som burde fått det til å ringe i ganske mange varselklokker.

Hvor etisk og vellykket er egentlig modellen?

Man kunne nok også ventet at en kristen avis hadde sjekket hvordan og med hvilken begrunnelse Kirken i middelalderen avskaffet renteforbudet. Hvordan kunne de største kristne tenkerne i historien, fra Augustin til Thomas Aquinas, støtte privat eiendomsrett, profitt og renter?

Albertus Magnus (ca. 1200-1280)

Med den følge at man legitimerte investeringer og innovasjon, med markedsdrevne priser som sentralt virkemiddel, i og utenfor klostrene. Og etterhvert at langt flere enn jøder kunne ta renter og håndtere bankvirksomhet internasjonalt, på tvers av landegrenser.

Slik Rodney Stark forteller i The Victory of Reason mente Albertus Magnus (filosof og biskop, senere kanonisert) på 1200-tallet at rettferdig pris var hva "varer er verdt ut fra markedets vurdering på salgstidspunktet".

I generasjonen etter gjorde ingen ringere enn Thomas Aquinas et tankeeksperiment der en kornselger kommer til et land i hungersnød, og vet at andre kornselgere er på vei. Er han da etisk forpliktet til å avsløre dette til sterkt prispress på eget korn?

Thomas foregrep Adam Smith og det frie marked med atskillige århundrer da han svarte nei til dette.

Kort sagt var det ikke merkelig at kapitalismen begynte å vokse frem i det katolske Europa lenge før reformasjonen med stor effekt på handel og industri, vekst og innovasjon.

For Timraz handler imidlertid banker om fiktive verdier og renter om dårlig etikk.

Han viser til at pengene du ­låner eller setter inn i banken ikke finnes, at de bare er sifre på en skjerm. Dermed er du ille ute dersom det en dag smeller, slik som for eksempel i Hellas. Den eneste grunnen til at grekerne­ klarte seg var fordi de gjemte pengene sine i madrassen og ikke i banken, ifølge Timraz.

Mens han unnlater å nevne at madrassene ble brukt fordi Hellas hadde skakkjørt sin økonomi ved alt fra populistisk pensjonspolitikk og svart arbeid - til å gjemme for mye unna i madrasser.

I tillegg til at det manglet troverdige garantier for bankinnskudd. 

Nettopp fordi kommersielle banker kan gå konkurs, har mange land garantier mot tap. I Norge sikrer Bankenes sikringsfond innskudd på inntil to millioner kroner, inkludert renter. Fra 1. januar 2011 har EU pålagt medlemsland garantiordninger på minst 100 000 Euro.

Den ottomanske admiralen Ali Pasha

Det er bra, siden madrasser kan bli en sovepute. 

Et betegnende eksempel er da skipet til den ottomanske øverstkommanderende ble erobret i sjøslaget ved Lepanto i 1571. Siden Ali Pasha kom fra en kultur som ikke stolte på banker eller på at investeringer kunne forente seg, hadde han en enorm formue i gull på skipet. 

I likhet med de andre admiralene i flåten. 

Det hjalp ikke spesielt mye at dette var høyst håndfaste midler, verken sifre på en skjerm eller luftslott. 

At selv de rikeste i mangel av banker og investeringsmuligheter må frakte med seg enorme mengder gull, antyder ikke en økonomi som er egnet til å bygge fremtidsrettede samfunn. 

Slik Rodney Stark kommenterer i The Victory of Reason, er det ikke underlig at ottomanerne ble akterutseilt og avhengige av vestlige eksperter og militærteknologi.

Det er dermed med noe blandede følelser jeg leser en oppskrift som minner om AKP (M/L) i 1970. 

– Vi må fjerne renten og kreditten, og det kan selvsagt ikke gjøres over natten. Det vil bli tøff medisin når det gjøres, men det skyldes samfunnets egen dumskap.

Noen ganger er det ikke enkelt å kjenne forskjell på medisin og gift, i hvert fall ikke før det er for sent.

Forøvrig av flere steder i artikkelen der det kunne vært mer enn greit med noen enkle oppfølgingsspørsmål. 

Hvordan skal man gjennomføre dette? Demokrati eller tvang? Med lover og sanksjoner? 

Hva gjør man med dem som misliker medisinen? 

Hva gjør man når de rike sitter på pengene, uten å dele eller investere i verdiskapende virksomhet?

Modellen som skisseres er utvilsomt spesifikk for islam. Og det er liten tvil om at den i praksis handler om utbytte og renter (bare på en ganske tungvint og klossete måte), slik at det fort blir ordmagi.

Noe som er litt underlig hvis man helt oppriktig mener at renter og utbytte er i strid med islam eller ødelegger samfunn eller begge deler.

Det blir ikke bedre av at man historisk sett har endt med en finansiell markedsdeling basert på religion. Selv om muslimer i teorien ikke har kunnet ta renter, han man latt jøder og kristne låne til hverandre med renter. 

Og på ulike måter skattlagt dette, i det minste ved faste beløp per person.

Når en troende muslim introduserer et parti basert på islamske modeller er det litt uventet at han avviser dette.

– Nei, vi er ikke et muslimsk parti. Jeg skjønner at folk vil kunne tro det av å lese partiprogrammet vårt, men det stemmer ikke, sier han, og understreker at det er forskjell på islam og en muslim.

Ikke minst når Rettferdighetspartiet foreslår en skattesats på 2,5 prosent av formuen, altså det som er vanlig for «zakat», det islamske skattesystemet.

Dermed er Timrax ærlig nok til å bekrefte at "Ja, dette er den islamske skattemodellen". Hvilket ikke er så rart når partiprogrammet alltid skal "være fundert i ­Skaperens lovverk».

Mens det altså er litt rarert at partiet vil "styrke religionsfriheten", uten å svare konkret på hva det innebærer, utover at det kunne vært mer enn i Norge i dag og at "Individet må få bestemme mer over seg selv".

Altså enda et sted i intervjuet der man savner mer enn noen smuler oppfølgingsspørsmål. 

Betyr dette at individer eller grupper kan være frie til å velge Sharialover?

At man ikke kan forby noen å bruke burka på jobb?

Eller lage sin egen økonomi i økonomien?

Når det viser seg at partiet også arbeider for kjønnsdelte skoleklasser er imidlertid oppfølgingsspørsmålene klare. Men Timraz vil ikke prioritere dette i intervjuet, siden "det vil ta for mye tid".

Dermed blir det kun ett spørsmål.

– Blir det ikke vanskelig å drive politikk på saker man ikke kan forklare uten å holde foredrag om dem?

– Det er viktig at en forklarer grunnlaget for politikken og ikke bare driver med populistisk ­øyeblikkspolitikk, svarer Timraz.

Noe man ikke trenger å mistenke ham for. Han er til og med "altfor direkte og for lite diplomatisk" til å påvirke politikerne. Når han likevel satser politisk er det fordi 

Jeg prøvde å gå finansveien først, men det funket ikke. 

Ingen grunn til å tvile på det.

Mellom kulturarv og kulturkrigere

Når historien kan fremstilles på så mange måter, er én grunn at innflytelser og drivkrefter er mangfoldige, selv om noen er sterkere eller mer langvarige enn andre.

En annen grunn er at mye historieskrivning handler om nåtiden. I stedet for den litt kjedelige jobben å beskrive en utvikling mest mulig korrekt, ønsker man å korrigere en utvikling - ofte med spenstige formuleringer og bred pensel.

Noe som selvsagt kan rettferdiggjøres, spesielt om man ser situasjonen som kritisk. Kjører man mot stupet, gjelder det å dreie rattet ekstra hardt over, selv om det er greit å unngå at bilen velter.

Kort sagt er det en utfordrende øvelse hvis målet ikke bare er å gi innsikt i fortiden, men incentiver i nåtiden. Jo mer man ser historien misbrukt i uheldig politisk retning, jo mer fristende å dytte pendelen hardt i motsatt retning.

Men det er ikke gitt at det er den beste garantien for treffende analyse eller balanserte tankerekker. Eller for å motvirke et større trusselbilde, der mange slags verdier er under angrep i det ytterst vide spekteret fra sinnasekularister til Sharia-forkjempere, eller det atskillig smalere fra Pegida til Jobbik, i noen grad tuftet på myter om historien.

Dette er sikkert en vel så skjev fremstilling som mye annet, men i hvert fall noe som slår meg når jeg leser en så stimulerende stemme som Stefan Fisher-Høyrem ta et oppgjør i Gjentagelser med det han litt vagt kaller kristne apologeter som snakker om en "judeo-kristen kulturarv". Ofte knyttet til Jürgen Habermas som hevder at tanken om universelt likeverd stammer fra den jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet. 

Nå kan innlegget selvsagt reflekteres over på flere måter. Jeg mener å forstå noe av anliggendet, samtidig som jeg synes tonen og vinklingen kunne vært mer konstruktiv. Dermed skal jeg forsøke å si noe litt utfyllende om grunnen - og da opplagt med stor fare for å oppleves på samme måte selv. 

La oss starte med det jeg litt løst kaller tonen. Enten "apologetene" som er i tankene er Hanne Nabintu Herland, Finn Jarle Sæle eller andre, er den ladet fra første setning.

I et intervju i 1999 lirte den altfor hyppig siterte sosiologen Jürgen Habermas av seg følgende remse:

Det kan rett og slett tenkes en mer nøktern fremstilling enn "lirte", "altfor hyppig siterte" og "remse". Tonen er ikke mye annerledes når vi leser at

Det betyr ikke at Habermas synes kristendom eller jødedom som sådan er noe å samle på, eller at de bør anerkjennes som legitime utgangspunkt for sivilisert diskurs på livssynstorget. No, sir! Han aksepterer simpelthen at jødisk og kristen tenkning har spilt en rolle i vestlig idéhistorie – en banal innrømmelse som ikke sier særlig mye – og fremholder at vi ikke kan velge noen annen historisk arv enn den vi nå en gang har. Ingen kan bruke Habermas som vitne på sin egen overbevisning om at moderne vestlige verdier er grunnløse uten kristendommen, eller jødedommen for den saks skyld. Han sier ikke at kristen tenkning bør spille noen rolle i dag.

 

Ikke alle vil oppfatte det som mer nøytralt å hevde at Habermas mener kristendom og jødedom ikke "er noe å samle på" og bare kommer med en "banal innrømmelse" av at "jødisk og kristen tenkning har spilt en rolle i vestlig idéhistorie".

For Habermas snakker ikke bare om en arv som har "spilt en rolle". Hans poeng er at den har spilt en avgjørende rolle for det han snakker om, den universelle likeverdstanken som mange i dag ser som en helt fundamental verdi.

Muligens ser han denne rollen ekstra tydelig når han som ateist reflekterer over hvor vanskelig det er å komme på, begrunne og forankre en slik tanke hvis alt som eksisterer kun er biologi og fysikk i et dypest sett meningstomt univers.

Enten man er enig med Habermas eller ikke, er det lite saksvarende å hevde at han ikke sier at "kristen tenkning bør spille noen rolle i dag", når han siteres så tydelig på det motsatte.

To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. Everything else is just idle postmodern talk.

Ikke bare er det lite saksvarende, men altså tomt postmoderne prat, i følge Habermas.

Når Stefan leser Habermas på denne måten, aner man et dypt og inderlig anliggende. Det er prisverdig å rekke hånden i været hvis rasister misbruker et sitat til å fremme troen på en judeo-kristen kulturarv på en måte som kan stenge grensen for muslimer.

På samme måte sier manifestet til Pegida at den tyske anti-islamske organisasjonen søker å “bevare og forsvare den vestlige kulturens judeo-kristne karakter (punkt 13)”. Her kan det bemerkes at både PVV i Nederland og Pediga er tydelige forsvarere av den sekulære staten og homofiles rettigheter. Det er altså ingen konservativ kristendom slik vi kjenner den fra Norge det er snakk om her. Ifølge Ernst van den Hemel, som har forsket på dette, er det jevnt over laber interesse for kristen eller jødisk tenkning som sådan blant Pedigas medlemmer. Som i Nederland benyttes begrepet “judeo-kristen arv” for å gjøre det utenkelig å inkludere Islam i et sekulært samfunn: siden sistnevnte vokser frem fra en “judeo-kristen” rot, så er ikke Islam kompatibelt med det. Enkelt og greit, altså: Steng grensene!

Dette burde være noe å tenke på for kristne kulturkrigere som ikke egentlig er så lystne på å spille ball med organiserte rasister.

Og det har Stefan selvsagt rett i. Det er forståelig at han ønsker å etablere en annen historie. Ikke minst kristne trenger en motild mot kristen sjåvinisme. 

Samtidig kan logikken oppfattes litt uklar. Å rose en jødisk-kristen kulturarv trenger ikke bety at man mener alt godt kommer fra noe jødisk eller kristent. Å snakke om arven etter farmor betyr heller ikke at man avviser arven etter mormor.

Hvilke eller hvor mange flyktninger og migranter vi bør ta i mot, kan ikke gjøres avhengig av om de kommer fra kulturer eller nasjoner som har del i vår kulturarv eller har påvirket oss positivt i en fjern fortid. 

Legger vi opp til det, er det bare å stenge grensene for alt fra aboriginere til vietnamesere, fra mayaer til mongoler. 

For selv om arven er mangfoldig, faller noen kulturer utenfor og noen er viktigere enn andre.

Men faktisk er det nettopp på historisk grunnlag vi kan bryte illusjonen om en “judeo-kristen” arv som er tydelig avgrenset fra den islamske tradisjonen. Islam er en like sentral ingrediens i den vestlige moderne suppa som kristendom, jødedom og nyplatonisme (dette er de fire store, og størst av disse er nyplatonismen – men den er ikke tema her).

Det er ikke en ny eller radikal tanke at europeisk kultur har mange røtter. Den muslimske påvirkningen har ikke akkurat vært oversett. Tvert i mot løftes den ofte frem svært så positivt. Mens kristne innflytelser ofte fremstilles som noe mørkt og ødeleggende, enten vi leser i bøker og blogger, ser filmer eller TV-serier, går til populærvitenskap eller lærebøker, spesielt i grunnskolen.

Dermed møter vi igjen og igjen påstander som at kristne fryktet kunnskap så mye at de brant det store biblioteket i Alexandria, fortellinger og filmer om at Hypatia ble drept av kristne fordi hun var kvinne og lærd - eller at Kirken i middelalderen forfulgte alle som sa at jorden var flat. 

Og at kristendommen heldigvis ble temmet av opplysningstiden, slik at man sluttet å avvise logikk og vitenskap. 

Fra materialet som brukes til å forberede Nasjonale prøver i norsk skole i 2016.
Takk til Arne Hjorth Johansen for bildet.

For å nevne noen svært så typiske fremstillinger som fortsatt er høyst levende høsten 2016.

Mens det er en motsatt tradisjon for å formidle islam positivt.

Et godt eksempel er stortingsmann og folkehøyskoleforkjemper Viggo Ullmanns firebindsverk fra 1901, Haandbok om verdenshistorien, til «brug for seminarium og ungdomsskolen».

Et i mange maader højtstående materielt og videnskapeligt liv udviklede sig derfor i de nye muhammedanske riger. For vesterlandene blev araberne deres læremestre i matematikk (…) Ligeledes drev araberne det langt i astronomi, geografi, medicin og kemi (…) Ved siden heraf studeredes den gamle græske filosofi, især Aristoteles, og det var endog gjennem araberne, at vesterleden senere fik kjendskab til den græske filosofi… De arabiske riger var udmærkede styret, det hærskede den fuldstændigste frihet for all samfærdsel, og derfor udviklede der sig også en storartet handel og industri.

Dette var ikke et tilfeldig unntak fra en kristen hedersmann, men en ganske gjennomgående tone, fra kiosklitteratur til kirkehistorie. 

Fra Ivar Wells Kirkehistorie, 1928.

Nærmere vår egen tid ser vi tilsvarende i bestselgere som Verdens land og Folk fra Bokklubben Nye Bøker i 1987. 

Og enda mer i populærvitenskapen, som oppslaget på forsiden av Illustrert Vitenskap 2/2004: «Islam la grunnen til moderne vitenskap». Med påfølgende 8 sider artikkel med overskriften «Koranen ble vitenskapens redning». Det slås fast at mens mange i Vesten forbinder den arabiske verdenen med religiøs fundamentalisme, bør vi nå tenke annerledes både om islam og kristendom. For 

da middelalderens mørke lå over Europa, var Arabia en oase for vitenskapen. Den nye religionen, islam, oppmuntret de troende til å studere Allahs verk – og vitenskapen bygger fortsatt på deres resultater. 

At artikkelen slutter med at det etter hvert gikk slik at islam «kvalte vitenskapen» bl.a. fordi Koranen ble tolket på en annen og mer restriktiv måte, får ikke tilbakevirkende kraft på overskriften om Koranen som redningen.

Levende Historie var ikke mye dårligere i 2/2006. Ingressen til 12 sider om islams rike i Europa forteller at 

I nesten åtte hundre år blomstret muslimsk sivilisasjon i Spania. Historiens mest vellykkede samliv mellom kristne og muslimer?.

I 2011 ga professor i kulturhistorie Knut Aukrust og informasjonsrådgiver Dorte Skulstad ut Spansk gullalder og arven fra jøder og muslimer. I 2012 kom en enda tydeligere tittel, Maria Rosa Menocals Lyset fra Al-Andalus - hvordan muslimer, kristne og jøder levde sammen i middelalderens Spania, opprinnelig skrevet i 2002.

Det er bare tre år siden den største vitensenterutstillingen i Norge noen gang, på Teknisk Museum i Oslo om Sultans of Science. Museets nettsider fortalte at målet var å vise hvordan islamsk kultur bidro innen vitenskap, teknologi og medisin, «oppmuntret og støttet av forskjellige sultaner, som anerkjente vitenskapenes nytte og verdi i samfunnet og i kulturen».

Samme høst åpnet utstillingen 1001 Inventions i Karlstad, om et godt stykke på vei samme tema, tidligere vist i New York, London, Istanbul, Los Angeles og Washington DC og rost av Erdogan, Hillary Clinton og Prins Charles Heller.

Budskapet om islams rolle oppfattes som så viktig å formidle at det også var sentralt i årets utgave av spenningsserien Mammon på NRK.

Enten man nå ser slike stadige oppslag som en «banal innrømmelse» av islams rolle eller en kraftig overdrivelse, er altså ikke en positiv påvirkning fra islam spesielt nedtonet i den offentlige samtalen. Det er vanskelig å se at kristen påvirkning er rost spesielt mye, med selvsagt klare unntak i enkelte kommentarfelt. 

Sagt på en annen måte er ikke Habermas-sitatet eller tilsvarende positive fremstillinger av en jødisk-kristen arv en gjenganger i aviser, eller på NRK, i filmer, romaner eller tegneserier. 

Gjennomgangstonen er motsatt. Kristen tro har vært en enorm ulykke for verden. Hadde det ikke vært for islam og opplysningstiden, hadde vi fortsatt vært i middelalderens mørke som bremset vitenskapen i tusen år. 

Samtidig er ikke historisk arv lett å måle og veie. Vi savner formler og måleenheter. Skal vi si noe rimelig fornuftig, trenger vi mest mulig kvalifiserte vurderinger og vektlegginger, solide referanser og argumentasjon, for ikke å si blikk for lange linjer og aha-opplevelser i møter mellom kulturer. 

Hevdes at «Islam er en like sentral ingrediens» for vår kulturarv som noe annet, eller til og med en vesentlig arv og et lysende forbilde, må vi se på grunnlaget for dette. 

På hvilken måte bør vi spesifikt takke islam for hvilke innflytelser? Hvilke reelle forbilder kan vi finne?

Hvilke påvirkninger førte til hva? Hvor avgjørende var de? Ser vi samme effekten hos avsender som hos mottaker?

Eller sagt på andre måter: Hvilke kulturelle holdninger tillot hvilke ideer i det hele tatt å slippe gjennom? Hva slags jordsmonn slo de røtter i? Hva ga dem vekst og næring? Ble de del av en større syntese?

La oss avgrense det til tre forhold som Stefan nevner, i tillegg til et tidligere innlegg om filosofihistorien.

Det første handler om perspektivtegninger i renessansen. Det andre om selve opplysningstiden og sekularismen. Det tredje om allianser og handelsforbindelser.

Ser vi på det første, skriver Stefan at 

De italienske renessansekunsternes innovative sentralperspektiv regnes som karakteristisk for den europeiske moderniteten, noe som skiller den fra kunsteriske tilnærminger i den islamske tradisjonen. Men den ble til på grunnlag av og i samspill med optiske teorier utviklet av den arabiske matematikeren Ibn al-Haitham (Alhazen kalte de ham på latin). Disse teoriene var nok kjent ved de europeiske universitetene fra 1200-tallet av (han skrev dem to hundre år tidligere), men ble ikke “oversatt” til kunsterisk praksis før på 1400-tallet.

Nettopp siden sentralperspektivet skiller seg så ut fra den arabiske tradisjonen, er det et vesentlig spørsmål hvorfor araberne ikke selv tok det i bruk. Har noe påvirket andre kulturer på til dels spektakulære måter, bør det være av betydelig interesse hvorfor det i så liten grad har påvirket egen kultur.

Det vi litt løst kan kalle det judeo-kristne mottaksfilteret der «all sannhet var Guds sannhet» og Augustin og andre tenkere så det som et ideal å bearbeide «egyptens skatter», skapte en stor syntese (eller god suppe, om man vil) av mange innflytelser.

I stedet for å plassere naturfilosofi på sidelinjen for spesielt interesserte, fikk den en institusjonalisert æresplass ved Europas universiteter. I stedet for å avvise billedkunst, sponset Kirken og fyrstene malere og billedhuggere i et omfang det i dag er vanskelig å forestille seg. 

Slik Hans Belting selv vektlegger i Florence and Baghdad: Renaissance Art and Arab Science, synes mye nettopp å handle om ulike tenkesett. 

Noe som bidro til at den nye perspektivmodellen ikke bare slapp gjennom i Europa, den ble omfavnet og revolusjonerte kunsten. 

At modellen ikke slo gjennom i muslimske kulturområder, skyldes at idealet var todimensjonale, abstrakte figurer. Fremstilte man noe levende, gikk man sjelden lenger enn planter og vekster. En sentral tanke var at realistiske malerier "forfalsket livet". Dermed gjorde både de som laget og eide slike malerier seg "skyldige i den synden det er å forfalske Guds skapelse, en form for blasfemi".

To take mathematical perspective and make realistic pictures was inconceivable to Alhazen or other Muslims. For Westerners, however, keen on more human-centered art, depicting the world in art as closely as possible as it did to their own eyes seemed not playing God, but rather a way of getting closer to God.

Vi ser tilsvarende mekanismer når vi for det andre kommer til det Stefan kaller "inspirasjon fra Muhammeds politiske filosofi". Han skriver at i det

som går for å være selve den europeiske (sekulære) gullalderen, den såkalte opplysningstiden, hentet fremstående britiske tenkere inspirasjon fra Muhammeds politiske filosofi (både i Medina og Mekka, for de som er opptatt av slikt) til sitt arbeid med utformingen av den moderne republikanismen - som igjen senere ble eksportert til Amerika. Da den europeiske kristne kirkens korrupsjon og maktbruk var en kilde til frustrasjon, ble Islam sett som et arsenal av spennende ideer om likeverd og fredelig sameksistens, og et forbilde når det gjaldt progressiv likestilling mellom kjønnene.

Det er uklart hva i Muhammeds "politiske filosofi" som ligger til grunn her, enten vi snakker om teori eller praksis. For ikke å si om en slik noenlunde klart uttenkt filosofi faktisk finnes, selv om flere enn Hege Storhaug peker på forskjellen mellom en mild Muhammed i Mekka og en strengere i Medina . Den analytiske politiske tenkning i Islam var i mindre grad knyttet til Muhammed eller ulike Sharia-skoler, enn til diskusjoner om Platons Staten. 

Mens Aristoteles' Politikken som var viktig i Europa, knapt ble oversatt eller lest i muslimske områder. 

Dermed er det begrenset hva man finner av spesielt skjellsettende politisk filosofi hos muslimske tenkere. 

I stedet handler mye igjen om mottaksfilteret. 

Europeere, spesielt engelskmenn, lot seg inspirere av sine forestillinger om "Muhammed", uten mye hensyn til hva Muhammed faktisk sa eller hvordan muslimske stater faktisk fungerte.

På samme måte kunne man i Nord-Amerika henvise til irokeserføderasjonen. 

Når selv de hedenske naturmenneskene kunne ha så gode styresett, hvor mye mer burde ikke kristne land?

Resultatet var høystemte beskrivelser av islam som en religion der likeverd stod spesielt høyt, også for kvinner, sammen med toleranse, rettferdighet og en renere, enklere religion.

I skarp kontrast til England på 16-1700-tallet.

Humberto Garcias Islam and the English Enlightenment, 1670–1840 åpner dermed med at

Islamic republicanism is a term that describes how radical Protestants in eighteenth-century England self-consciously recast Islam in constitutional-nationalist terms, and in this book I argue for this action's crucial difference.

Denne type omstøpninger gjorde at nasjoner styrt av Sharia ble oppfattet som nærmest idealstater, til land styrt av Loven, fremfor av vilkårlige regenter. Mens nære land med synlig dårlig praksis var lite troverdige rollemodeller, kunne fjerne land alltids beskrives som glimrende, i det minste i teorien. Tilsvarende ble stormogulenes India fremstilt som et konstitusjonelt, parlamentarisk monarki i Edmund Burkes polemikk i 1788 mot en grusom britisk generalguvernør.

Når det gjelder det tredje punktet om handel og allianser med muslimske nasjoner, har dette opplagt vært viktig både for maktbalansen i Europa og for kjennskapet til arabisk språk og litteratur. Det førte også til den store fascinasjonen for islam som man finner i den europeiske romantikken, fra Byron til Wergeland.

Noe som ikke hindret Byron fra å kjempe på grekernes side i deres frigjøringskamp fra osmanerne.

Men selv om det ble skapt god poesi og spenstige romaner, er det en sterk overdrivelse å si at denne fascinasjonen påvirket i nærheten av like mye som den lange samtalen i Europa om antikkens filosofi og litteratur, Bibelen og kirkefedrene, reformasjon og motreformasjon. Eller som den gradvise fremveksten av moderne naturvitenskap med røtter lenge før opplysningstiden, tilbake til gresk filosofi og kristen senantikk, via India og islam til skolastikernes tenkning og håndverkernes teknologi. 

Ibn Rush var avgjørende for Albertus Magnus og Thomas Aquinas, men i liten grad for senere islamsk tenkning. Al-Haitham var viktig for renessansekunstens tredimensjonale perspektiver, men påvirket ikke islamsk kunst i naturalistisk retning.

Sharia-styrte stater kunne fremstilles polemisk som sekulært lovstyrte i diskusjonen om Lex Rex (at loven står over kongen) fremfor Rex Lex (at Kongen står over loven). Uten at man var kjent med at muslimsk rettstenkning ikke var helt som i Romerretten. Eller med Ibn Rush’s kritikk av kristne byer fordi de manglet tidløse lover og måtte bestemme ut fra hva som var «mest nyttig til en hver tid».

Sagt på en annen måte var ikke mange muslimske stater spesielt sekulære før Tyrkia på 1900-tallet - da etter europeiske forbilder.   

Skal jeg oppsummere forskjellen, er det ikke enkelt å komme unna elefanten i rommet: Mottakerkulturen. Et aktivt filter og tenkesett som oppsøkte, slapp gjennom og tok opp i seg så mye av arven fra Jerusalem, Aten, Roma og Bagdad. Langt fra alltid uten protester eller justeringer, fobier og fanatisme, men sjelden med total avvisning - og aldri stillestående.

En kultur så romslig at den i dag kan åpne grensene for andre kulturer og religioner, sekularister og antisekularister. Så er det et annet spørsmål hvor mye og på hvilken måte.

Vi burde alle ta del i Kirkens fastetid

Når Aksel Braanen Sterri forkynner at Vi burde alle ta del i ramadan, stiller han seg trygt i Dagbladets tradisjoner. Ikke for den gamle traveren å være mot kirken, men for kvinnelige prester.
I stedet er han mot islam, men for islamsk praksis.

Mens Braanen Sterri tidligere i år hevdet at Religion er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen, er det vanskelig ikke å lese ham nå som at menneskehjernen har godt av religion, bare den er muslimsk.

Da er ramadan, muslimenes årlige fastemåned, i gang igjen. Å holde seg vekke fra både mat og drikke (inkludert kaffe og alkohol!) mellom soloppgang og soldnedgang, og avstå fra både sex og tobakk, i en solfylt juni-måned virker fremmed på de fleste nordmenn. Det er imidlertid mye sekulære eller kristne nordmenn kan lære av denne religiøse høytiden.

Det vi også kan lære, er at Braanen Sterri er ukjent med kristen tro og tradisjon, uten at det er en bombe. Og ikke bare fordi han skjærer all "religion" over én kam til en meningsløs generalisering.

Sagt på en annen måte ville han nølt noen smuler med å si at skribenter er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen.

Men enda mer fordi han som så mange i Dagbladets historie ikke kommer på at det kan finnes gode kristne tradisjoner. Research krever et minimum av kompetanse.

Den som vet det ikke er noe å finne, leter ikke.

Å tro at kristne kan lære faste av muslimer, er som å tro at brasilianere kan lære fotball av nordmenn.

I stedet for å se etter kristne fastetradisjoner, går han over bekken etter vann. Det eksotiske og fremmede frister alle som vil fremstå som åpne og nytenkende. Det velmente oppfattes som det veltenkte.

Samtidig er det ikke en dårlig verdi å glede andre ved å se etter noe de kan lære oss.   

Hele prosessen er ment å frigjøre konsentrasjon til åndelig fordyping og benyttes til å kvitte seg med tanker og disposisjoner som ikke er gode, som grådighet, sjalusi, utålmodighet og manglende selvbeherskelse.

Men så var det dette med research. 

Ramadan handler altså om ikke å spise eller drikke mellom soloppgang og soldnedgang (noe som i seg selv er en utfordring i Norden). Konsekvensen bør være opplagt. Lavt blodsukker hjelper ikke på tålmodighet og selvbeherskelse. Man stiller uopplagt og sliten på jobb.  Man spiser og drikker dess mer etter solnedgang, sukker frister mer enn ellers. 

I stedet for å hjelpe til å leve sunt, skal det mye til ikke å leve usunt. 

Har man diabetes, bør man avstå eller være svært forsiktig. Har man det ikke, kan man få det. Det finnes bedre slankekurer enn ramadan. 

Selv om det hjelper med disiplin, er det ikke tilfeldig at muslimske nettsteder fylles av råd. Braanen Sterri kan også lese seg opp på Dagbladet som av og til har nyttige artikler, som når diabetikere og andre manes til å være svært nøye med dietten i de 30 dagene ramadan varer. 

Det er nok heller ikke av veien at han leser seg opp på lovgivningen i mange musliske land. Ikke alle ser frem til ramadan med like stor begreistring. Hundrevis blir pisket hvert år for å bryte spise- og drikkeforbudet, blant annet i arabiske land og Iran.

Ikke alle opplever dette som åndelig fordypning og frigjøring.

Og så bør han lese seg opp på kristne fastetradisjoner. Både på hva de er, og hva de ikke er.

For det første kommer den kristne fasteetiden i kjølvannet av en tredagers fest, fastelaven og særlig i katolske land karneval, et ord som bygger på det latinske for ”farvel til kjøttet”.

For det andre varer fasten i 40 dager, fra askeonsdag til første påskedag. Siden det er 46 dager, forstår i hvert fall andre enn journalister at det er søndagsfri.

Siden søndag er helligdag, trenger vi ikke å faste den dagen.

For det tredje er kristen faste ikke å avholde seg fra all mat og drikke. Normalt handler den om å sette av tid og rom til å ransake seg selv i bønn og ettertanke, til å be om tilgivelse for ikke å ha levd som man burde overfor seg selv og sin neste. og til å gjøre godt mot andre.

Man kan også bruke anledningen til å ta seg fri fra Facebook eller fjernsyn, fra å blogge eller kjøre bil.

Dermed kan vi lese i Det gamle testamentet om kongen som ble så opprørt at han fastet hele natten. 

Derfor kan profeten Jesaja (58,5-7) understreke at faste ikke er å kle seg i sekk og aske. Den handler ikke om ytre fromhet, men å hjelpe andre, "sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus"

Det er ikke tilfeldig at det var fra denne delen av Jesaja (mer bestemt fra 61,1) Jesus siterte i hans første tale.

Kirkens Nødhjelp og andre kristne organisasjoner har dermed innsamlingsaksjoner hver fastetid. I 2016 samlet 40 000 bøssebærere inn 32 millioner kroner, selv om de muligens ikke ringte på hos Braanen Sterri.

For det fjerde er det slik at selv om faste er å avstå fra kjøtt og egg, kan man spise fisk og frukt, brød og grønnsaker, selv om det oppfordres til å spise mindre mat enn ellers. 

For det femte er fasten frivillig. Det er en selvpålagt disiplin.

For det sjette kan den nettopp derfor også gjøres hver uke. Hver fredag er fastedag i Den katolske kirken. Man avstår fra kjøtt og spiser i stedet fisk.

Braanen Sterri skildrer det godt når han sier at

Av egen erfaring vet jeg at det å faste, eller leve på svært lite, kan være svært frigjørende for tanken hvis du tar deg tid til å reflektere over erfaringene du gjør deg. Det å foreta et såpass radikalt brudd med den måten en lever på hver dag, gjør at en blir klar over hvor mye man tar for gitt. Det kan føre til at du blir mer takknemlig for det du har og for alt som fungerer og gi en forståelse av hvor mange luksusprodukter vi har gjort til naturlige deler av tilværelsen.

Også kristne har noe å lære av sin egen høytid. I likhet med sekulære nordmenn. Selv om Braanen Sterri nok ikke vil skrive at muslimske nordmenn kan lære av denne kristne høytiden.

Eller mane til at vi alle bør ta del i Kirkens fastetid.

---------------
Oppdatert 07062016 klokken 18:30: Da har Aksel Braanen Sterri rettet kommentaren sin og lagt inn notaen under.

MERK: I en tidligere versjon av artikkelen skrev jeg at kristne også kunne lære av muslimene. Kristne har allerede en fasteperiode. Om den er perfekt innredet, skal jeg ikke si for sikkert. Men de har nok mindre å lære enn oss ikke-religiøse. Jeg har derfor endret henvisningen til "sekulære og kristne" til ikke-religiøse.

Vestens skapelsesberetninger

Man skal ha fulgt dårlig med i lærebøker og livssynsdebatter, taler og TV-serier, om man ikke har fått med seg vår moderne skapelsesberetning. 

Som alle vet kan den oppsummeres i to setninger og ett bilde.

Europas historie handler om veien vekk fra middelalderens mørke og inn i opplysningstiden. Modige vitenskapsmenn våget å bruke sin fornuft tross Kirkens blodige kamp mot kunnskap.  

Kirken skapte et svart hull, et tusen års hukommelsestap der man ikke lenger visste at jorden var rund. Kristne fryktet kunnskap så mye at de ødela mye av arven fra antikken ved å brenne biblioteket i Alexandria. Dermed er det som forventet at de forbød alt fra disseksjoner, til bading, katter, fysikk og tallet null. Paven lyste til og med Halleys komet i bann.

Uten den kristne mørketiden hadde vi kolonisert galaksen for lengst. 

Selv om ikke alle tar denne skapelsesberetningen like bokstavelig, med tilhørende anektoder, ligger den som en selvsagt forutsetning i offentlig debatt. Så selvsagt at alternative fortellinger høres ut som rene fanatismen.

Tviler du på det, er det bare å reise deg og si at moderne vitenskap ikke ble stanset i tusen år av Kirken og kristen tro, men tvert har mye å takke den for. I hvert fall om man skal tro historievitenskapen og ikke myter fra stort sett 1800-tallet.

Husker du å dukke ned bak en stol, kan det være du slipper å betale for å fjerne egg og tomatflekker fra klærne.

De seneste tiårene har det imidlertid vokst frem en vri på denne skapelsesberetningen. Setningene er like mange, men heltene flere.

Europa lå i middelalderens mørke før lyset fra Islam.  Tross Kirkens blodige kamp mot ny kunnskap, fikk dermed modige vitenskapsmenn kunnskapen som førte oss inn i opplysningstiden.

Dermed forundrer det ikke at Mohammad Usman Rana griper til denne i et tilsvar til Halvor Tjønns kritiske omtale av hans bok om Norsk islam. Han starter med tanker som mange kan og bør ta til seg, selv om det er et aldri så lite faresignal når noen snakker om "retorikkens nivå" for deretter selv å bringe selvfølgeligheter, som om andre ikke er kjente med dem.

Tjønn gir i tilsvaret en historieleksjon om reformasjonen og opplysningstiden, for å vise at jeg står utenfor denne europeiske tradisjonen og tenkemåten. Mangt kan sies om retorikkens nivå når budskapet reduseres til «min sivilisasjon er bedre enn din», men det bør kanskje forventes av en historiker å vite at sivilisasjoner lærer av hverandre.

Ja, sivilisasjoner lærer avgjort av hverandre. Det betyr ikke nødvendigvis at sammenhengen er så enkel og enveis som Rana tenker seg i de neste avsnittene.

Tjønn er opplagt kjent med at de kristne sivilisasjonene i Øst- og Vest-Romerriket lærte av antikken og jødene, men det er ukjent hvor godt han og Rana kjenner til at den arabisktalende lærte av antikken og den kristne sivilisasjonen.

Spesielt Bysants, tross (eller kanskje på grunn av) at store deler av riket i lange perioder, noen ganger for alltid, ble beleiret, okkupert eller erobret av araberne. Som jeg skriver på side 116 i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø var resultatet at

Bysants i stor grad var på defensiven, tildels i desperat kamp for sin eksistens. Energi og talent måtte brukes på andre felt enn kunst, filosofi og vitenskap. Likevel bidro man på avgjørende måter til arabernes og Europas utvikling. Colin Wells argumenterer for at både det sagnomsuste Visdommens Hus (et senter for naturfilosofi og kunnskap) i Bagdad og oversettelsesarbeidet fra gresk til arabisk var sterkt inspirert av bysantinske forbilder, og - ikke minst - prestisjen i hellenistisk og bysantisk kultur . Mens det med rette nevnes låneord vi har fra arabisk, fra algebra til trafikk, hører vi sjelden hvor mye låneord araberne selv hentet fra gresk (og andre språk), enten vi snakker statsadministrasjon, møbler, jordbruk, handel, mål, mynter, litteratur, filosofi eller religion.

Klassisk bok,nå på nett. 

Man kan si mye bra om hvordan vitenskapen i den arabisktalende verden videreutviklet arven, spesielt innen medisin, matematikk og optikk.

På samme måte som man kan si mye bra om kristne som oversatte tekstene fra gresk til arabisk (og før det fra gresk til latin), og senere fra arabisk til latin, siden knapt noen muslimer var motiverte til å lære gresk eller latin.

Samtidig er det ingen tvil om at tekster på fellesspråket arabisk, skrevet av folk med mange slags nasjonale og religiøse bakgrunner, på noen områder hadde stor påvirkning på Europa.

Men et poeng som ofte overses er at effekten av dette ble svært mye større i Europa enn i muslimske land.

Dermed bør det være tankevekkende på flere måter når Rana skriver at

Blant fremstående historikere er det jo et spørsmål om det ville blitt noen opplysningstid i Europa om ikke muslimenes svært opplyste middelalder hadde påvirket europeerne. I islamsk historie begrenset ikke religionen kunnskapen, vitenskapen var ikke religionens domene - som i Vest-Europa fantes det ikke et presteskap som ønsket monopol på kunnskap. Tjønn kan gjerne lese bøkene til historieprofessor Charles Burnett ved University of London, og se at Europas vei ut av den mørke middelalderen var brolagt med den islamske sivilisasjons verk innen vitenskap og filosofi som europeerne kappet om å oversette til latin.

Skal man hevde at det er "muslimenes opplyste middelalder" som ligger bak renessansen og opplysningstiden, bør det store spørsmålet være hvorfor ikke musmliske land selv fikk noen renessanse og opplysningstid. 

Kan det være at effekten på Europa, sier ganske mye om Europa?

For det er ikke slik at Europa i middelalderen var en trang mørketid der presteskapet hadde "kunnskapsmonopol". Det var en tid med tørst etter kunnskap. Det ble skrevet mye om logikk og rasjonalitet. Dermed omfavnet man i stor grad antikkens tenkere når de ble tilgjengelige, selv om ikke alt skjedde uten protester.

Skal man oppsummere i store bokstaver, er det ikke slik at Europa fryktet eller monopoliserte kunnskap. I stedet omfavnet man og institusjonaliserte den ved universitetene.

Mens den greske arven i arabisktalende land stort sett forble de "fremmede vitenskaper" for spesielt interesserte og dermed lite tilgjengelige i den bredere kulturen. Det var lov å drive med slike sysler, så lenge det foregikk blant de utvalgte få og ikke kom almuen for øre.

Eller det hele ble aktivt motarbeidet som av det asharittiske presteskapet etter at mutazilittene fra 700-tallet i noen århundrer hadde forsøkt en hellenifisering av islamsk tenkning.

Siden dette fortsatt er en utfordring i deler av islam, hadde det vært interessant å høre Ranas tanker om hvordan "norsk islam" skal forholde seg til denne arven.

Forhåpentligvis er det et tegn på at han ønsker å stimulere til at rasjonelle tenkere som Aristoteles skal få stor innflytelse i islam i dag at han går videre med å si at

Europas store filosof Aristoteles var til og med et fjernt minne for europeerne, og europeerne ble for alvor kjent med ham igjen grunnet navn som Ibn Rushd og Al-Kindi – eller «Midtøstens dogmatiske tradisjon» for å bruke Tjønns begrep. 

Men dette er altså ganske så fordreiet. Saken var ikke at Aristoteles var et fjernt minne. Han var godt kjent og mye lest i middelalderen gjennom Boethius' (480-524) latinske oversettelse fra 500-tallet av De interpretation og Categories.

Men man hadde et skjevt bilde av ham siden man manglet sentrale tekster.

Et godt stykke på vei nettopp fordi den muslimske erobringen bremset tilgangen til Alexandria og andre kunnskapssentra, og enda viktigere - til papyrus. Dermed måtte man bruke bruke langt dyrere materiale, pergament av geite- eller kalveskinn, noe som i mange århundrer begrenset produksjonen av kopier til brøkdelen av den førislamske.

Det var altså ikke så enkelt som å si at det var islam som førte Aristoteles til Europa. Man kan argumentere for at det var islam som lenge hindret mer av Aristoteles å bli kjent i Europa.

Hvilket ikke betyr at det er noen grunn til å underslå at vi på 11-1200-tallet nettopp kan takke muslimske tenkere som Ibn Rushd (1126-1198) for at Aristoteles kunne få en så sentral plass i Europa. Mens han selv ble landsforvist fra det muslimske Spania og tekstene beordret brent.

Nå er ikke poenget med det jeg skriver her å fornekte at den arabisktalende kulturen hadde betydning, og noen steder stor betydning. Det betyr likevel ikke at vi bør svartmale det kristne Europa eller skjønnmale Cordoba, Kairo eller Bagdad.

Heller ikke når man kommer til jødene,

Og det var kanskje «Midtøstens dogmatiske tradisjon» som gjorde at forfulgte europeiske jøder ble ønsket velkommen i det osmanske riket, nesten sammenfallende med reformasjonen i Europa som Tjønn trekker frem? Det var kanskje ikke reformatoren Martin Luther som foreslo å brenne synagoger og å utdrive jødene?

For dette er langt i overkant ensidig fremstilt. Ja, i det kristne Europa begynte jøder å bli trakassert og drept, spesielt i områdene der en av korstogsstyrkene forflyttet seg på slutten av 1000-tallet.

Til store protester fra Kirken. Lokale biskoper satte seg ved flere anledninger til motverge når mobben eller korsfarere gikk løs på jødene.

Men denne trakasseringen og drapene hadde klare paralleller i muslimske land.

Spesielt hadde Nord-Afrika og Spania over tid utviklet seg negativt. I kjølvannet av borgerkriger i de muslimske områdene på 1000-tallet kom en tiltagende islamsk intoleranse. 6 000 jøder ble drept i Marokko på 1030-tallet og 4 000 i Granada i 1066. Massakrene blusset opp igjen ved flere anledninger, bl.a. på midten av 1400-tallet.

Man kan også finne mulige muslimske forelegg til at jødene ble utvist av det kristne Spania i 1492, som i almohadenes utvisning av jøder og kristne fra det muslimske Spania trehundre år tidligere.

Og på slutten av 1400-tallet ble de ønsket velkommen flere steder enn i det osmanske riket. Heller ikke den gang var europeiske land veldig enige om hvordan de skulle håndtere flyktninger eller andre kulturer.  Jødene fikk ikke bare slå seg ned i italienske byer som Napoli og Roma, noen fikk fremtredende posisjoner og en periode varm støtte fra pavene. 

Hvilket dessverre ikke hindret at de noen generasjoner senere fikk helt andre typer behandling. Noe som igjen understreker at historien sjelden følger rette linjer eller våre håp og forventninger.

Og at firkantede fremstillinger sjelden er oppklarende, enten de handler om "min sivilisasjon" eller din.

Mot normalt

Det mangler ikke oppslag i media om en såkalt "sosial test" der den hollandske YouTube-kanalen
Dit Is Normaal kamuflerte en Bibel som Koranen og leste opp noen heller friske vers.

Dagbladet er av de norske avisene som nevner dette.

- Vi lagde videoen for å teste folks syn på enkelte religioner, sier Spoor til Dagbladet.
Gutta bak kanalen Dis Is Normaal plukket ut en rekke vers fra Bibelen som står i sterk kontrast til vestlige normer og verdier, og lot folk på gata i Nederland tro at det var fra islams hellige skrift, Koranen. 

«Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en vederstyggelig gjerning; de skal late livet, deres blod være over dem!» (3 Mosebok 20:13) 

- Jeg skjønner ikke at noen kan tro på dette, sier en av intervjuobjektene når de hører verset.

Ikke overraskende fremstilles "testen" som et oppgjør med fordommer mot islam. Den viser at mange tror at slike vers bare finnes i Koranen og at islam følgelig bygger på en spesielt voldelig bok.

Når det avsløres at Bibelen er minst like ille, trenger vi å ta et oppgjør med våre egne fordommer og bakgrunn.

Men testen viser også flere fordommer som muligens er vel så typiske og kan være enda vanskeligere å vende.

Vi aner mer enn en undertone av at kristne tradisjonelt forholder seg til Bibelen slik muslimer tradisjonelt forholder seg til Koranen. Mens nettopp forskjellene er vesentlige for å forstå hovedstrømmer i kristen og muslimsk tro.

Det handler om mer enn fotnoter om man oppfatter Bibelen som skrevet av mennesker i tiden (og dermed må forstås bl.a. ut fra når den er skrevet) og Koranen som evig og skapt i himmelen, hevet over tid og sted.

Skal man sammenligne Bibelen og Koranen, er det altså feil og fordummende kun å se på tekstene.

Den tydeligste fordommen er likevel at disse bibelversene handler om kristen tro.

Vi ser det på You Tube-kanalen hos Dis Is Normaal selv (som også er ansvarlig for grammatikken).

The Islam has been under huge scrutiny lately and is often criticised for being an aggressive religion... but what about Christianity?

Dagbladet er ikke snauere.

I kjølvannet av terroraksjonen i Paris forrige måned pekte enkelte på vers fra Koranen som de mente rettferdiggjorde vold. 

Med det i tankene bestemte Alexander Spoor og Sacha Harland fra Holland i Nederland seg for å utføre et sosialt eksperiment, for å sjekke om folk dømte islam uten å være kritiske til sin egen kristelige tro.

Huffington Post er enda tydeligere.

A revealing social experiment in Holland has judged people's responses to Christian Bible passages when they're presented as being part of the Quran. 

In an effort to highlight the extent to which we generalise our perceptions of Islam whilst being ignorant to the extremities of Christianity, the duo behind viral Youtube channel Dit Is Normaal hid Old Testament passages in a book labelled "Holy Quran".

Dette gjentas to ganger til i en artikkel på færre enn ti avsnitt.

Upon being told that the phrases came from the Christian Bible and not the Holy Quran, those taking part in the informal experiment reacted with surprise. 

"It's all just prejudice really, I always try not to be prejudiced myself but apparently I already am," one man said. 

While one woman reflected: "Of course I’ve heard Bible stories when I was young and I went to a Christian school, but I really had no idea this was in there."

Nei, og det er kanskje ikke så rart siden disse versene dels ikke handler om kristen tro og dels ikke er relevante for dagens debatt.

Tre av de fire versene som trekkes frem er tvert i mot fra det som kristne kaller for Det gamle testamentet, og jødene for Tanáhk.

Siden hovedstrømmen av kristne kirkesamfunn verken følger de rituelle, religiøse eller politiske lovene for den gammeltestamentlige staten Israel, er disse versene altså uten relevans.

At mange siden oldkirken i stor grad også har lest slagscenene i Det gamle testamentet som allegorier og det har vært drevet bibelkritikk i århundrer, betyr at det er noen generasjoner siden det var særlig mange dører å slå inn.

Kristne er verken forpliktet på disse versene, eller leser dem spesielt bokstavelig.

Det er også et par tusen år siden jøder fulgte Tanáhk. Det ligger atskillig titusener Talmud-tolkninger mellom den førantikke staten Israel og dagens jøder.

Hva så med det ene av de tre versene som faktisk er fra Det nye testamentet, om at kvinner skal underordne seg og ikke kan være lærere?

Man kan si mye om slike vers, men de er verken spesielt bloddrypende eller former vesten i dag. Vi trenger ikke å ta et oppgjør med dem i 2015 for å skape moderne samfunn, verken i Norge eller Nederland. 

Og de har heller ikke vært til hinder for en gjennomgripende forståelse av at kvinner og menn er prinsipielt likeverdige, siden vi overfor Gud verken er "kvinne eller mann, jøde eller greker" (Paulus brev til Galaterne 3,28). 

Noe som er blant grunnene til at forholdet mellom kvinner og menn i vesten har vært kjennetegnet av andre ting enn harem og burka, steining og enkebrenning.

Dermed kan man spørre hva denne testen faktisk viser.

At Koranen ikke er så farlig som Tanáhk og at det dermed ikke er grunn til å ta et oppgjør med koranvers som løftes frem av islamister?

At jøder er livsfarlige og/eller idioter som vi bør passe oss skikkelige for?

At all religion er farlig?

At folk flest er dumme/uvitende?

Alt sammen på én gang?

I hvert fall er det hevet over tvil at media lar seg dra etter nesen, når man lukter kristenmanns blod.

Det er helt normalt.

Lys over Solhjell

SVs nestleder Bård Vegar Solhjell hevder med den største selvfølgelighet i Klassekampen 5. august at 

opplysnings­tradisjonen er det viktigste framskrittet i Vesten og erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på. 

Bakgrunnen er en sterk bekymring i kjølvannet av Michel Houellebecqs roman Underkastelse der en muslimsk regjering styrer Frankrike i 2022. 

Sekulære verdier forvitrer, ikke minst når akademikere som hovedpersonen posisjonerer seg dit vinden blåser. 

Skal man få jobb på universitetene som er sponset av Saudi Arabia, må man konvertere til islam.

Man lever jo tross alt i 2022. 

For Solhjell er koblingen mellom religion og politikk en utvikling han ser det som "ekstremt viktig å advare mot". 

Noe også en såpass ... sekulær skribent som G.K. Chesterton advarte mot for hundre år siden.

Men selv om man skulle mislike at minoritetsposisjoner skulle få uforholdsmessig stor politisk makt, eller synes de bruker dårlige argumenter, er det ikke sikkert det er klokt å kaste alle barna ut med badevannet. 

Eller se spøkelser ved høylys dag.

Selv en nestleder i SV bør kunne vedgå at det ikke er gitt at vi er i ferd med å snikislamiseres. 

Eller at det alltid er negativt å hente idealer eller impulser fra religiøs eller filosofisk tenkning, fra Buddha til Marx.

Solhjell er likevel ikke helt med på dette, i den grad han har tenkt seg om eller er gjengitt korrekt.

Tvert i mot ser han forsøkene på å "gjenreise religionens stilling i samfunnet, i skolen og i det offentlige rom" som "et av de farligste trekkene ved vår tid".

Muligens er han trigget av at så mye av utviklingen i Houellebecqs fortelling skjer i henhold til demokratiets spilleregler. Sentrumspartier inngår avtaler og kompromisser med moderate muslimer om gjennomgripende reformer som reduserer arbeidsledighet (ved å få kvinnene tilbake til kjøkkkenbenken) og tilgangen på så usunne ting som svinekjøtt og vin.

Utviklingen skjer gradvis og politisk, ikke ved krig eller terror. Argumentasjonsrekken og prosessen er i stor grad sekulær, enten den handler om økonomi eller helse.

I møte med dette kunne man tenke at Solhjell ville benyttet anledningen til en treffende situasjonsanalyse og kvitte seg med fordommer mot SV.

Han kunne vist at han forstod hvordan stadig flere millioner innvandrere i Europa kan påvirke økonomi, politikk og lovgivning, selv om det ikke skulle komme mer eller mindre moderate muslimske partier. Eller til nød sagt at det er positivt med en muslimsk ordførerkandidat i Oslo. 

I stedet velger han å peke på noe annet. Og på trusselbildet skal politikere kjennes.

Det Solhjell ser som et tankekors, er at nesten alle lederne i de tradisjonelle partiene står frem som ... kristne. 

Det er et fenomen som slett ikke er representativt for befolkningen. De fleste i Norge er sekulære – man er medlem av statskirka, uten selv å være aktiv kristen. Denne utviklingen synes jeg vi skal tenke over. Vi må selvsagt klare å mobilisere en respekt for hver enkelts tro, men ikke uten en absolutt avvisning av religion som noe som skal være med på å prege samfunnets sentrale institusjoner.

For en nestleder i SV synes moralen klar. Er mange partiledere kristne, er teokrati en nærliggende trussel, eller i det minste står vi i fare for å miste rettigheter.

For religion trumfer selvsagt politiske skiller. Og kristendom handler om religiøse lover. Tror Jonas, Trine, Knut-Arild og Erna på Jesus, er det på tide å advare mot Sharia. 

Frykten for religiøse og sekteriske synspunkter er nok grunnen til at en teologiprofessor som Berge Furre aldri har vært aktuell som leder for SV.

Ikke rart SV så klart og tydelig i alle år har advart mot partirepresentanter med kommunistiske sympatier.

Dette er første bloggpost i en serie. De andre er
Opplysningstid for opplysningstiden - 21. august
Dogmet om dogmene                         - 24.august
Vitenskap og verdier                          - 25. august

Hvorfor en muslim beundrer Den katolske kirken

Det er ikke vanskelig å svartmale Den katolske kirken, selv om det hjelper å være mer enn noen smuler ensidig i kilder og fakta.

Det er heller ikke vanskelig å rose eget livssyn som overmåte rasjonelt og redelig, i motsetning til alle som er ufordragelige nok til å mene noe annet.

Dermed er det grunn til å gni seg noen desimeter i øynene når den (riktignok "sekulære") muslimen Tamer Nashef  bruker mye spalteplass på å skamrose Den katolske kirken i oppslaget I’m a Muslim But Here’s Why I Admire the Catholic Church.

Så finnes det underligere forestillinger enn at noen kan komme til å gjøre ett poeng eller tre av at stedet han oppfatter som passende å dele så pussige oppfatninger, er Strange Notions.

Noen utdrag antyder tonen.

First, allow me to start this short article with what might be deemed a startling confession: I am not a Catholic, nor am I even a Christian. In fact, I am a secular Muslim and an avid reader of philosophy and history with an unswerving commitment to the unmitigated truth no matter where it is even, nay especially, if it runs counter to commonly held beliefs.

I have spent the last few years researching the history of Christianity, especially the Catholic Church in the Middle Ages, and was shocked to discover that almost everything we had been taught about Catholicism was erroneous and apparently affected by anti-Catholic bias. 

Dermed gikk Nashef gjennom en intellektuell omvendelse, antagelig et godt stykke på vei inspirert av Toby Huffs utmerkede bok om forskjeller og likheter i tidligmoderne vitenskap i Islam, Kina og Vesten.

Det bør ikke overraske at disse vilkårene var noen smuler ulike.

In contradistinction to what most people both in the West and Middle East think, the Catholic Church and Church Fathers did not suppress science, reason, and knowledge. Quite the opposite, in many cases they even encouraged the acquisition of secular learning and the pursuit of science, and placed a high premium on man’s rational faculties. I was also astonished to discover that the “dark" Middle Ages were not intellectually barren after all. This period was not one of utter stagnation, superstition, or the persistent persecution of natural philosophers.

Iveren og informasjonen han deler i gjennomgangen av sentrale tenkere som Gerbert av Aurillac (matematikkpaven i år 1000) og Thomas Aquinas, er forbilledlig.

Noe av det mer slående når man skal presentere middelalderen, er bredden i temaene. For å yte historien noenlunde rettferdighet tar Nashef opp alt fra teknologi til sentrale tenkere, fra vitenskap til vannpumper, fra universiteter til utrolige klokker.

Han presenterer også underlige forhold som det formidable oversettelsesarbeidet, spesielt fra 1000-tallet og renessansen i det 11. og 12. århundre med den påfølgende fremveksten av universiteter som mer enn noe sikret at vesten fikk en forankret rasjonell kultur, finansiert og støttet av Den katolske kirken.

Som var den største sponsor av vitenskap helt frem til 1800-tallet.

Men ville nok vært en enda underligere forestilling at konspirasjonsteoretikere, nye ateister, populærvitenskapelige journalister eller medlemmer av Islam Net skulle gå gjennom en tilsvarende omvendelse som Nasher med det første.

Dødelig korstogsretorikk

Mye av selvforståelsen innen IS, ikke minst i forsvaret for stadig mer bestialske handlinger, bygger på historieløs propaganda. Ett av de klareste områdene er korstogsretorikken.

Blant mange grufulle episoder var da IS for et par dager siden slik NRK gjengir myrdet 21 kristne egyptere i nabolandet Libya på jakt etter arbeid. Retorikken IS bruker mot kopterne er krystallklar. 

Trygghet for deres korsfarere kan dere bare drømme om, sier en av IS-krigerne før halshoggingen starter.

Å kalle koptere for korsfarere er like historisk som å si at Islam vokste ved pasifisme.

Da korstogstiden begynte på slutten av 1000-tallet var den koptiske kirken godt over tusen år. Da den muslimske generalen Amr ibn al-`As inntok Egypt på midten av 600-tallet, var den koptiske kirke 600 år.

Det er ikke direkte tilfeldig at ordet kopter opprinnelig betyr egypter.

Historien er ikke at kopterne med våpen i hånd erobret muslimske områder. Den er at muslimene erobret koptiske områder.

Hvor mange egyptiske innbyggere som ble drept og landsbyer jevnet med jorden i kalifen og Allahs navn vil vi nok aldri få vite. Men blant det som har fungert som inspirasjon for korstogene mange hundre år senere, er det vanskelig å komme unna islamske erobringer på 6- og 700-tallet, tusener av piratangrep og den tyrkiske bølgen som skapte så mye uro i Midtøsten fra midten av 1000-tallet.

Likevel fremstår altså korstogene som en vestlig oppfinnelse uten forbilder og selve symbolet på overgrep mot den islamske verden i tusen år. Siden vi har så mye å stå til ansvar for i fortiden, må vi gi dess mer tilbake i dag.

Deler av dette er påvirket av vestlige forfattere og historieskrivere som langt på vei har fremstilt korstogene som uprovoserte angrep på en uskyldig sivilisasjon.

Den barbariske Richard Løvehjerte stod mot den edle Saladin.

Hadde IS-ledelsen hatt noen utdannelse å skryte av, ville de forøvrig visst at kopterne sto på Saladins side, mot korsfarerne.

Men dette handler ikke om fakta, men om faktoider. Korstogene som typisk utrykk for Kirkens natur eller religiøs terror, er moderne forestillinger som passer inn i en politisk debatt. De handler ikke om fortiden, men om nåtiden.

Man er mindre interessert i å forstå fortiden bedre enn i å skape en bedre nåtid. Mens man nok i større grad står i fare for å skape fiendebilder og tilsløringer som ødelegger samfunn.

I realiteten husker muslimer korstogene like godt som de fleste andre.

Altså svært dårlig og ofte helt misforstått.

Mye kan spores til opplysningstidens mørke blikk. For Voltaire var middelaldersk kristendom den verste overtro, og følgelig måtte korstogene være en barbarisk folkevandring styrt av fanatisme og grådighet. Selv om noe av dette ble mer rosenrødt i romantikkens fortellinger, som hos Walter Scott, spredde en rekke bestselgere korstogene som tema også til den muslimske verden.

Deler av retorikken står også i sammenheng med kolonimaktenes suksess, spesielt mot slutten av det 19. århundre. Krigsnederlag og en tiltagende avmaktfølelse blant muslimske ledere skapte behov for en retorikk der man fremstod som ofre for overgrep.

I kjølvannet av Hitler og Stalin var det vanskelig å forsvare noen former for ideologisk basert krig. Dette kom da også klart til uttrykk i Sir Steven Runcimans toneangivende A History of the Crusades tidlig på 1950-tallet. Her fremstilles korstogene, selvsagt ikke helt uten grunn, som moralsk avskyelige og basert på en intoleranse i Guds navn.

Imidlertid etterlot ikke korstogsperioden muslimer med en følelse av å være underlegne eller utsatte. På mange måter var episodene heller ikke så skjellsettende. De foregikk i en tid med vel så mye kamper mellom islamske herskere om langt større landområder.

Siden det muslimene som gikk seirende ut av korstogene, hadde de ingen spesiell grunn til å føle seg som ofre. Det osmanske rikets erobring av Konstantinopel i 1453 ble ikke sett som en hevn for noen korstog, men som et naturlig resultat av islams styrke.

Mens IS synliggjør mange av den muslimske verdens svakheter.

Ikke vel bevart

Blant argumentene man av og til hører om hvorfor islam er sannheten, er at Koranen er "autentisk bevart" slik nettstedet Finn Islam hevder.

Nå er det ikke forskere uavhengig av livssyn som sier dette, men muslimske apologeter.

Det som er spesielt ved Koranen er at bokens forfatter, som muslimer mener er Gud, påtar seg selv ansvar for å bevare den. Allah sier (oversettelse av betydningen):

«Sannelig, det er Vi som har sendt ned Koranen og sannelig, Vi vil beskytte den (fra korrupsjon).»

Det at en bok ikke skal ha blitt forandret på over 1400 år er ekstraordinært, om det er tilfellet. Dette verset gir oss en mulighet til å verifisere om Koranens løfte er holdt, i tillegg til dens autentisitet.

Skulle man tatt et steg til siden, er det ikke vanskelig å tenke seg grunner til at at en tekst er bevart. Dess kortere tekst, dess lettere. Dess mer styring av prosessen, dess enklere.

I tillegg er det ikke lett å se at dette er noe argument for noe som helst. Få tror på Tor og Odin fordi vi ikke har så mange varianter av Den eldre Edda.

Men er så Koranen bevart autentisk, hundre prosent, over 1400 år?

Svaret er ikke overraskende nei. Eller rettere sagt vi vet ikke.

For vi har altså ikke originalen.Vi har heller ingen tidlige hele avskrifter.

Når vi likevel har en ganske enhetlig teksttradisjon er grunnen at tekststykkene man hadde rundt år 650 i følge senere overleveringer ble samlet og sortert av en komité til en offisiell versjon.

Som Finn Islam skriver skjedde dette på kalifen Uthmans ordre.

Den tredje kalifen Uthman ibn Affan, fikk Zaid til å lede en komité som lagde flere kopier fra dette originale manuskriptet, som ble sendt til de store islamske provinsene.

Mens Finn Islam ikke nevner at da det også ble sendt melding til provinsene om å ødelegge alle andre versjoner og tekstfragmenter.

På mange måter snakker vi altså om en ganske selvoppfyllende profeti. Det finnes vanskeligere kunster enn å etablere og bevare en "autentisk tekst" hvis man er kalif.

Dette viser da også en avgjørende forskjell mellom teksthistorien til Koranen og Bibelen. For Koranen handler det om en prosess styrt ovenfra, mens bibelske tekster ble spredt nedenfra i ulike menigheter over et stort område frem til 300-tallet.

Det er ikke underlig at det utvikler seg noe ulike teksttradisjoner uten makthavere som bestemte riktig tekst med sverd og soldater. Eller som i perioder forsøkte å ødelegge tekstene som fantes, som keiser Diokletian rundt år 300.

Dermed er det interessant at når Finn Islam trekker frem tekstforskeren Bart Ehrman er det selektivt, på Bibelen. 

Ikke bare er det avvik mellom ulike bøker i Bibelen, men det er også uoverensstemmelser innenfor noen av bøkene. Det er et problem som historiske kritikere lenge har tilskrevet det faktum at Evangelieforfatterne brukte ulike kilder som grunnlag. Og noen ganger var disse kildene, da de ble satt sammen, i konflikt med hverandre.

Nå er ikke dette akkurat underslått av kristne og det finnes en lang tradisjon for å behandle dette. Men det er et dårlig argument mot kristen tro at man manglet en kalif som Uthman og ikke luket vekk forskjellene.

Det er ikke sikkert alle vil se det som et gudsbevis om Kirken på 300-tallet hadde fjernet Markus, Matteus og Lukas og bare beholdt Johannes-evangeliet.

Hvor stor betydning har så disse forskjellene i følge nettopp Ehrman? Svært liten.

the vast majority of the hundreds of thousands of differences are immaterial, insignificant, and trivial.   Many of them cannot even be represented by different translations of the (different) Greek texts into English.  Probably the majority matter only in showing that Christian scribes centuries ago could spell no better than my students can today.   And *they* didn’t have dictionaries!  Let alone spell check.

Ingen forskjeller er så store at de har betydning for kristne læresetninger. 

none of the variants that we have ultimately would make any Christian in the history of the universe come to think something opposite of what they already think about whatever doctrines are usually considered “major.” 

Så er det en annen sak at Ehrman mener det har betydning av andre grunner og er kritisk til fundamentalister som oppfatter Bibelen omtrent slik muslimer oppfatter Koranen.

Mens det er en klar kristen tradisjon for at det er Jesus som er Guds Ord (logos) og at Bibelen ikke er diktert av Gud, er det en lang muslimsk tradisjon for at Koranen er Guds Ord og diktert av Gud.

Det er derfor det også er slik at oversettelser av Koranen ikke er ekte vare. Kun grunnteksten er god nok og det er dermed den man ønsker å lære utenat.

Når få kristne er opptatt av å lære seg Bibelen på originalspråket skyldes det ikke at man er mindre enn 100 prosent sikker på grunnteksten. For det første er oversettelser ikke bare noe man tillater, de er viktige for Bibelen skal være tilgjengelig for flest mulig.

For det andre er Bibelen fire-fem ganger så lang som Koranen. Skal man først snakke om gudsbevis, ville sikkert noen oppfattet kristen utenatslæring av Bibelen som det.

Men er så Koranen autentisk og uendret?

Skal vi avklare det, må vi altså for det første vise at ingen svært tidlige manuskripter er det minste forskjellige  fra dagens etablerte tekst på noe område.

For det andre må vi vite at den vi har nå er lik originalen. En måte å vurdere det på er å se på den eldste bevarte Koranen. Er det f.eks. den som Finn Islam nevner?

Noen av kopiene av det originale manuskriptet som ble bevart hos Profetens kone, eksisterer fortsatt i dag. En av dem ligger i museet i byen Tasjkent i Usbekistan, Sentral-Asia. UNESCOs verdensarvliste, en gren av De forente nasjoner (FN), sier at: «Det er den endelige versjonen, kjent som Uthmans mushaf.» Dette eksemplaret er bevis på at Koranens tekst vi har i dag er identisk med den fra tiden til Profeten og hans følgesvenner.

Nei, dette er altså ikke originalen, selv om det skulle stemme at den er en tidlig avskrift.

Videre er det det ikke hele Koranen. De eldste helt bevarte manuskriptene er fra 800-tallet, altså nær to hundre år etter det som senere tradisjoner sier var tidspunktet for originalen.
Forskere har med andre ord verken noen "original" eller hele avskrifter av den.  Man vet strengt tatt ikke hvilken generasjon de eldste bevarte utgaver tilhører.

Dermed er det nettopp behov for å få noen som Bart Ehrman til å forske på Koranen og tidlig islam på samme måte som på Det nye testamentet.

Slik en solid og seriøs forsker som Fred Donner ved universitetet i Chicago har gjort noen tiår. 

Partly what compels Donner’s revision of the historical record is the scarcity of sources written during and right after Muhammad’s lifetime. The date of the Quran itself is “a subject for debate,” he says, although he believes it was written by the end of the seventh century, within 30 or 40 years of Muhammad’s death. “There’s a serious source problem for anything dealing with early Islam,” Donner says. “This has been known for a long time. The problem is, the sources describing Islam’s origins are mostly written later,” in some cases hundreds of years later. “Actual documentary evidence is sparse, but the bits we have suggest that the traditional narrative isn’t exactly right.” 

Dette omfatter altså både selve Koranen og kildene til Muhammed og Koranens historie.

Når vi ikke vet hvordan utgangspunktet var, er det altså ikke mulig å vite at Koranen er hundre prosent "autentisk".

Og kan vi ikke vite at det, kan vi ikke bruke det som argument for islam.