Modernitetens mørke

Man skal ikke snu seg langt for å se hvor fast mytene om middelalderens mørke sitter. Fortellingen er seg selv lik enten man hørte på NRK for en ukes tid siden eller leser nyeste Illustrert Vitenskap.

Hekseprosessene skjedde i en mørk og kunnskapsløs fortid og Kirken dirigerte det hele. Seneste nummer av Illustrert Historie slår allerede på forsiden opp at hekseprosessene skjedde i middelalderen.

Dermed overrasker det ikke at man etter ti minutter i dette NRK-innslaget får vite at heksebrenning i Vardø på 1600-tallet skjedde i en tid der man trodde jorden var flat. Folk helt nede i Vatikanet oppfordret til å fjerne ondskapen fra jorden siden det kun var noen få hundre år til verden gikk under. Dermed ble selv dem som ikke hadde utøvd noen skade på andre, men hadde en direkte overnaturlig evne til å fly, dømt til bål og brann.

Og så måtte man jo beskytte seg siden man var redde for at det var noen som kunne dette.

Det er forståelig at man i et kort innslag - selv om hele programmet er på over 40 minutter - ikke får med seg alle detaljer, nyanser eller historiske forhold. Men det er ikke forståelig at man styrker fordommene om at man dengang trodde jorden var flat og at hekseprosessene nærmest skyldtes direktiver fra Vatikanet. Altså den typiske blandingen av noe så ille og sammenhengende som kunnskapsløshet og katolisisme.

Selv om ingen fagfolk mener dette i dag.

Kunnskapen om at jorden var rund, var helt vanlig og hadde vært det i 2 000 år, slik vi ser av en utstilling på et annet og mer forbilledlig museum i Norge, Slottsfjellmuseet i Tønsberg.

Hekseprosessene var et sammenfall av mange forhold. De foregikk vel så mye i protestantiske som i katolske land.

I reformasjonsjubileeumsåret 2017 hadde det nok kledd norske museer ikke å snakke som om vi hundre år etter Luther fulgte forordninger fra Vatikanet.

På samme måte som det er illustrert historieløshet å legge prosessene til middelalderen eller beskrive dem som typiske for eller et nødvendig resultat av kristen tro. De begynte ikke før halvannet årtusen etter Kristus og foregikk for det meste på 15- og 1600-tallet, med stigende intensitet.

Hekseprosessene er ingen levning fra middelalderen, de er en forsmak på det moderne.

Det bør også være litt tankevekkende at omfanget er svært mye mindre enn hva vi hørte for noen år siden, selv om oppslagene er like store. I stedet for mellom "9 og 30 millioner" og nærmest en klappjakt på kvinner, slik Jens Bjørneboe og feminister forkynte i bøker som har vært pensum for mange siden 1970-tallet, og ikke bare i Pax Leksikon, er de reelle tall én drøy promille av dette, mellom 40 og 50 tusen.

Dermed er ett av temaene historikere diskuterer hvorfor så få ble henrettet i Europa.

Noe som ikke på noen som helst måte betyr at det er grunn til å bagatellisere hva som skjedde.

Like lite som det er grunn til å underslå at de stort sett foregikk i områdene lengst unna kirkelig sentralmakt. Dermed er det ikke lett å finne noen som ble dømt i Roma, men dess lettere i utkantstrøk som Finnmark. I tillegg til at det i perioder var et karrieregrep for nytilsatte lensherrer som ikke helt uventet ønsket mer sentrale jobber.

Når man kommer til dette med redsel, er nok museet mer på sporet. Hekseprosessene er et godt stykke på vei lokale moralpanikker. Og er dermed noe vi finner i alle kulturer, slik Ronald Huttons seneste bok, The Witch, understreker. Spesielt i urotider, når lenge etablerte maktbalanser forskyves og jakten på syndebukker tiltar.

Det bør dermed ikke overraske at vi finner prosesser også i nyere tid - og i dag.

What’s more, it kept – keeps – happening. The rupturing of British rule in India following the rebellion of 1857 precipitated a craze of witchhunts among the local tribes. Likewise, the ending of minority rule in Africa in the 20th century resulted in hundreds of witch-killings, including one particularly terrible frenzy in the Limpopo province of South Africa when 43 people were burned alive. In post-apartheid Soweto, meanwhile, the daily fear of witchcraft had become tremendous by the 1990s, with every older woman at risk of “democratic” justice. By 2012 the terror had spread to the Democratic Republic of the Congo, where 20,000 children were living on the streets of Kinshasa, expelled from their homes on suspicion of witchcraft.

Uavhengig av om de tror jorden er flat eller ikke. 

Illustrert Vitenskap Historie sier noe riktig

Det er ikke vanskelig å gjøre seg noen utgravningsskjeer morsom på Illustrert Vitenskap Histories bekostning.

Det betyr ikke at denne type blader er like dårlige som før når det kommer til mangfoldet av myter som er gjennomgått i Da jorden ble flat og her på Dekodet ved både den ene og den andre og den tredje anledning, for å nevne noen.

Det hender tvert i mot stadig oftere at de avliver myter.

Mens jeg altså for noen år siden ble imøtegått av redaksjoner når jeg påpekte det elementære faktum at man i middelalderen ikke trodde at jorden var flat, imøtegår nå redaksjoner myten om det motsatte.

Det er ingen festbrems at de nærmest bruker mine ord ved flere anledninger.
(Trykk her for å se resten)

Sikker som redaksjonen

Teusener på teusener knuger og knuffer for å finne ut av hva som egentlig skjedde med det store og mer enn lettere sagnomsuste Biblioteket i Aleksandria, der all antikkens visdom var samlet.

Men heldigvis kan Illustrert Vitenskap Historie nå røpe sannheten.

Takker være et solid oppbud av forskere, som har saumfart kilde etter kilde i tiår etter tiår, etter det mest moderne vi har av historiekristiske metoder, er det det bare å ta av seg luen i ærbødighet og lytte til løsningen.

Det hele er et svar i nummer 7/2013 på et leserbrev der Martin Gummesson spør om hvordan de kan si i 1/2013 at det var

en kristen mobb som ødela det berømte biblioteket. Men hvordan kan dere vite det? er det ikke fortsatt usikkert hva som egentlig skjedde?

Selv om svaret altså er revolusjonerende i forhold til dagens øvrige forskning på Biblioteket, er redaksjonen ydmyk nok til å undertegne anonymt når de avslutningsvis opplyser at

Mye tyder imidlertid på at det særlig var de tidlige kristne som forårsaket bibliotekets endelige undergang, da de flere ganger angrep det fordi det inneholdt "hedenske" skrifter.

Hvem som har mest skyld i ødeleggelsen av biblioteket kan altså diskuteres. At de kristne spilte en stor rolle, er imidlertid sikkert.

At man ikke stiger ned fra Olympen og oppgir en eneste av disse nyere forskerne de har satt på saken, eller noen av de utallige antikke kildene de har gransket med lupe og lorgnett, er selvsagt en ren tilfeldighet og saken uvedkommende.

Her gjelder det ikke å spørre, det handler om å lytte. Møtte de kristne noe som kunne smake av hedenske tanker som logikk og vitenskap, var det bare én løsning, slik vi ser ved middelalderens universiteter.

Her trenger man ikke noe så skarvelig som empiri, deduksjon holder i lange baner.

For Illustrert Vitenskap Historie driver ikke bare forskning som garanterer Nobelprisen, de taler Ex Cathedra.

Eller altså sikkert som det heter på redaksjonelt.

(Takk til Torbjørn Greipsland for tips.)

Dagens disseksjon

Siden Illustrert Vitenskap er av dem som har fått kirkens angivelige kamp mot vitenskapen på hjernen, kan vi jo minne om at det begynner å bli en stund siden vi dissekerte "nyheten" på bildet under (fra Illustrert Vitenskap Historie nr 13/2012).

Som vi har vist med eksempel etter eksempel over noen år er det rett og slik ikke slik at Kirken har ført noen lang eller sterk kamp mot vitenskapen - og enda mindre mot disseksjoner.

Spørsmålet er altså ikke hvilken grunn Michelangelo skulle ha for å "håne kirken for dens motstand mot vitenskapen", men hvilken grunn Illustrert Vitenskap har for å håne historievitenskapen.

Takk til Kjetil Hope for tips.

Gral og greier

Det er ikke uten en viss ... forventning at et nytt nummer av Alt om Historie og Vitenskap (som altså slår sammen "Det beste fra suksessbladene Historie og Illustrert Vitenskap") noteres i øyekroken.

Nummer 4/2011 har vært ute en stund, men har - fortjent nok - kommet i skyggen av andre begivenheter de seneste ukene. Vi skal likevel rydde førstesiden av bloggen i dag og muligens i morgen.

Hovedsaken i bladet er med store bokstaver at 10 FUNN UTGJØR ARKEOLOGIENS HELLIGE GRAL.

Og hva snakker vi om da? Jo, intet ringere enn

Paktens ark. Det hvite skip. Bibelens hellige gral. Djengis Kahns grav. Metropolis. Amelia Earharts fly.  Aristoteles' skrifter. El Dorado. Biblioteket i Alexandria. Nazistenes gullskatt

Noe av dette er vel lettere forståelig og da særlig for folk flest. Paktens ark har man jo hørt om, til og med sett film om. Djengis Kahn, El Dorado, Aristoteles og Alexandria er kjente og høres like forlokkende ut som "nazistenes gullskatt" (hva nå den er).

Og selv om "Det hvite skip" er komplett meningsløst for så godt som alle lesere av forsiden, høres det i hvert fall ut som et spennende objekt.

Men vi kommer altså ikke unna det rituelle *gni seg i øynene*-momentet. Mens man teoretisk kunne forvente at en rundspørring blant verdens arkeologer endte med noe i retning av at øverst på ønskelisten lå flere begravde byer a la Pompei, eller mer spor etter vikinger i Vinland eller en ny kinesisk keisergrav eller mer egyptiske arkiver, blander bladet kulturarv og kuriosia med arkeologi.

Dermed trekkes fram av alle ting en stumfilm fra 20-tallet (selv om det ikke er hvilken som helst stumfilm), et fly fra 30-tallet (selv om det ikke er hvilket som helst fly) og et ikke-eksisterende objekt (selv om det ikke er hvilket som helst objekt) som hva "arkeologien" (dette interessante dyret) setter aller høyest.

Men det blir enda bedre.

For forsiden omtaler altså noe som kalles "Bibelens hellige gral". Siden dette fromme objektet fra en middelalderlegende er noe opptil flere av oss har hørt om, enkelte har til og med skrevet en og annen setning om det i Da Vinci dekodet, var det med en viss nysgjerrighet at bladet ble åpnet på halvsiden om dette.

Og hva leser vi der om Bibelens hellige gral? Jo, oppslaget åpner med å si at "Den hellige gral omtales ikke i Bibelen".


Indiana Jones Holy Grail Paperclip Magnet Desk Accessory

  Tradisjonen med å lansere nyheter på forsiden og dementere dem inne i bladet er altså ikke begrenset til tabloidaviser.

Saken blir ikke bedre for Den hellige gral som arkeologiens hellige gral at den "først nevnes i skrifter fra middelalderen".

Det sies til og med rett ut at det er ingen sjanse for å finne det, siden et slik spesielt beger som skal ha samlet opp Jesu blod ved korsfestelsen etter alt å dømme ikke eksisterer.

Det er ikke omtalt før i legender fra mangfoldige hundre år etterpå og de mest kjente og detaljerte er fra 1100-tallet og senere.

Det er dermed ikke veldig underlig at det ikke utrustes store ekspedisjoner eller inviteres til å finansiere videre arkeologisk forskning på feltet.

Men Den hellige gral som Alt om Historie og Vitenskap har i kikkerten er nok en annen enn både middelalderens og arkeologiens. For dette handler som så ofte i slike blader ikke om å finne de mest seriøse, etterrettelige og balanserte vinklinger, men om oppmerksomhet og opplag.

Dermed er bladets hellige gral alt som kan fungere som trekkplaster og magnet, for ikke å si fluepapir, uavhengig av relevans eller realitet.

Og da er det godt å kunne lene seg til solid empiri på at Den hellige gral er blikkfangernes hellige gral.

Jernjomfrufødselen

Du har sett den på film og i tegneserier, for ikke å si lærebøker. Jernjomfruen er et av disse beryktede tortur- og drapsinstrumenter som var utbredt i middelalderen.

Vi snakker om en kroppsformet boks med pigger på innsiden, plassert slik at de ikke skulle treffe vitale organer.

Man festet offeret og lukket dørene.

Instrumentet er til og med så ille at til og med et ... metal band har tatt navn etter det - vi snakker selvsagt om selveste Iron Maiden.

I grunnen er bare én hake ved historien. Instrumentet ble oppfunnet på 1700-tallet - og antagelig aldri brukt.

Vi kan dermed for engangs skyld gi honnør til Illustrert Vitenskaps magasin Historie for å ha avkreftet en myte.

Selv om jomfruen i dag er et symbol på middelalderens grusomhet, ble den ikke utviklet før på slutten av 1700-tallet – og aldri brukt. Alle eksisterende eksemplarer er laget i løpet av 1800-tallet for å bli solgt til museer og interesserte samlere.

Jernjomfruens grusomme utseende fengslet snart folks fantasi, og den fant veien til populærkulturen. Torturinstrumentet ble allment kjent blant annet gjennom Roger Cormans makabre film Dødspendelen (1961), som er basert på en novelle av Edgar Allan Poe.

Mannen som antagelig fant opp jernjomfruen, eller rettere sagt Die Eiserne Jungfrau, var professor Johann Philipp Siebenkees (1759–1796). Med bakgrunn fra arkeologi, filiologi, filosofi og teologi hadde han pondus og troverdighet nok til å slippe unna.

Nå hevdet imidlertid ikke Sibenkees, som tilfeldigvis også er den eldste kilden vi har til instrumentet (mens andre torturinstrumenter er heller ... utførlig omtalt, til dels helt tilbake til antikken), at det stammet fra middelalderen.

I følge Sibenkees beretning ble jernjomfruen først brukt i 1515 til å henrette enn falskmynter. Men selv om myten om instrumentet vokste på seg til å bli et typisk trekk ved middelalderen, har det antagelig aldri vært brukt utover skrekkabinetter og museer.

Med ett mulig unntak.

I 2003 skal et eksemplar ha blitt funnet på en fotballbane i Irak av amerikanske styrker. Det hele knyttes til perioden da Saddams eldste sønn, Uday Hussein, ledet den irakiske olympiske komité. Tidligere utøvere skal ha fortalt at jernjomfruen ble brukt til å straffe atleter som ikke holdt mål.

Nå kunne vi sikkert sagt noe om behovet for friske virkemidler også i den norske OL-komitéen. Eller hvordan det kan gå når noen tar mytene om middelalderen på alvor. Men vi føler sterkt for å la det være.

Sensasjon: Jesus i advent

Så var det advent, gløgg, frostroser, lysestaker i vinduene og atskillige bankende hjerter. Vi snakker med andre om den tradisjonsrike tiden med alle oppslagene om at Jesus ikke var Jesus.

Først ute i år er Illustrert Vitenskap Historie #18/2009, med et temanummer om Den historiske Jesus. Nå er det en stund siden jeg forventet at man vinklet stoff i slike blader spesielt historisk, men populærvitenskap er alltid en god kilde til hva som sitter i ryggmargen til redaksjoner.

Kort sagt sies - og her er det stort sett bare å heie - at Jesus var ortodoks jøde og at vi må basere oss på en – riktignok svært så kritisk – lesning av NT.

Bortsett fra korte avsnitt hos Josefus og Tacitus er det slik at ”Resten av infomasjonen må historikerne utlede av de fire evangeliene i Det nye testamentet”.

Men så gjør man et hopp. Forestillingen i et historieblad er muligens at ”teologi” ikke handler om noe historie, og at det dermed er fritt fram for hvilke som helst grupper å påstå hva som helst – ”teologisk” - om Jesus. Dermed spiller det ingen rolle når skrifter stammer fra. Selv om de ikke i det hele tatt kan knyttes til en historisk Jesus i første århundre, er den eneste grunn til at de ikke kom med i Det nye testamentet at de var uenige med kirken - "teologisk".

Og vi vet hvordan denne kirken er.

Dermed er spillet klart. At kirkefedrene i stor grad argumenterte historisk da de valgte skrifter, er ikke interessant å nevne for et historieblad.

Likevel henger man seg på så tidlige dateringer man kan. Dermed omtales det uskyldige, lettere mystisk orienterte Tomasevangeliet som ”trolig et av de tidligeste”, antagelig basert på teorien om at siden noen av de 114 utsagnene er tidlige (79 av dem er kjent fra NT). Siden enkelte skoleretninger mener at det første som ble samlet inn av stoff var utsagn, må deler av evangeliet være tidlig.

At tenkesettet er vel så ofte gnostisk som jødisk bekymrer ikke, enda Jesus i følge bladet skal ha vært en ortodoks jøde. Det nevnes heller ikke at skriftet har nada beskrivelser av noe historisk eller noe preg av Palestina tidlig i første århundre.

I stedet legges det opp til at Tomasevangeliet ble utelatt fordi ”Gnostikernes søken etter selvinnsikt og sannhet falt ikke i god jord hos kirkefedrene som arbeidet med å utpeke skriftene til Det nye testamentet”. At denne selvinnsikten og sannheten handlet om å finne første og beste nødutgang vekk fra dette livet, er ikke interessant stoff.

Historie ser ingen selvmotsetning mellom egen påstand om at Jesus var ortodoks jøde, og skrifter som knapt fremstiller ham som jøde i et hele tatt. Historiske hint er uinteressant stoff.

Det samme skjer når vi kommer til et av de mest ultragnostiske og livsfiendtlige skrifter vi kjenner. Det merkelig usympatiske Judasevangeliet (som det oppgis er fra rundt år 150) ”ble trolig utelukket fra Det nye testamente fordi beretningen kom i veien for kirkefedrenes interesse av å gi jødene skylden for korsfestelsen”. Oppslaget er med et friskt Mythbuster-grep stemplet ”Avvist: FEIL HELT”.

Man tar heller ingen hint fra at heller ikke kristne skrifter fra etter apostlenes tid ikke kom med. Den eneste mulige grunnen til at slikt droppes, er nemlig politisk. Dermed leser vi at den fromme kristne legenden Paulus og Teklas gjerninger (bladet dropper Paulus i tittelen) fra rundt år 170, fremstiller Tekla som en sterk og handlekraftig kvinne. Siden bladet Historie kun finner forklaringer i innhold, kan utelatelsen utelukkende skyldes kvinnesyn. ”Senere dominerende kretser innenfor kirken var imidlertid sterkt i mot likeverd for kvinner og stempler fortellingen om Tekla som et falsum”.

Det sistnevnte høres da også ut som en svært så riktig historisk vurdering av kirken. Ikke overraskende nevner da heller ikke bladet noen historikere som mener at denne helgenfortellingen er ekte. Oppslaget er i stedet stemplet ”Avvist: STERK KVINNE”.

Det populære Maria-fromme Jakobsevangeliet fra midten av det andre århundre kom ikke med, sies det, fordi ”forfatteren kan ikke være Jesu biologiske bror hvis Maria forblir Jomfru” – altså for så vidt overraskende nok et historisk argument. Stempelet lyder ”Avvist: LITE TROVERDIG”.

Heller ikke når vi kommer til det gnostiske Maria Magdalenas evangelium fra slutten av det andre århundre (seks generasjoner etter Jesus) er Historie opptatt av historie. Siden slikt ikke er med i regnestykket, lander bladet på at utelatelsen skyldes dels en politisk og dels en religiøs skepsis ”overfor en kvinnelig hovedperson og skriftets vekt på selvransakelse”.

Igjen uten engang å nevne det fullstendige bruddet som den gnostiske drømmen om å flykte fra en ond og vond materie var i forhold til en ortodoks jødisk tro på en god Gud som har skapt en god materie. Hvis kirkefedrene i likhet med Historie mente at den historiske Jesus var ortodoks jøde, var det lettere utelukket å ta med skrifter som beskrev ham som gnostiker. Men når historiske argumenter sitter så langt inne, blir stempelet ”Avvist: FOR LIBERAL”.

De to siste evangelier som omtales hevder Historie at blir avvist fordi det ene (Filipsevangeliet fra slutten av det tredje århundre) var for uforståelig, og det andre (den heller groteske beskrivelsen av helvete i Peters åpenbaring fra slutten av det andre århundre) fordi Jesus ble beskrevet ”som et menneske atskilt fra Gud” og altså var ”blasfemisk”.

Her er det altså bare å gni seg rituelt i øynene, som seg hør og bør i advent.

Bortsett fra i politiske og religiøse taler er det sjelden å se stoff som tydeligere lener seg til bare én skoleretning, her med kun referanser til Barrie Wilsons historisk ustøe ”How Jesus Became Christian” og Bart Ehrmans ikke helt... tendensfrie ”Lost Scripture” og ”Lost Christianities”.

Ah, den søte adventstid. Bare å henge opp kransen og vente på neste oppslag.

Illustrerte myter

Det er ikke bare Galilei som utsettes for mytekverna i Illustrert vitenskap Historie.

I spalten "Spør historikerne" stilles spørsmålet om folk var redde for verdens undergang da år 1000 nærmet seg. Svaret er ikke til å misforstå.

Ja. Allerede på midten av 900-tallet forutså mange prester at verden ville gå under nyttårsaften år 999. En stor komet viste seg på himmelen i 989, og ble sett som en bekreftelse på den dystre spådommen. I desember 999 var det en utbredt tro på at det gikk mot slutten. Mange prøvde i siste liten å skaffe seg en plass i himmelen. Flere solgte sitt jordiske godt og ga formuen til de fattige.

Nå er det ikke enkelt å gå hardt ut mot utsagn av typen "mange", "utbredt" og "flere". Men det er liten tvil om det etterlatte inntrykk av artikkelen. Man ser for seg at store skarer over hele Europa samler seg i panikk og forventning.

Mens dette i realiteten er en moderne myte. Sporene burde være lett å følge, selv for "historikere" som skal svare i Historie.

For det første er fortellingene om dette hentet fra over 500 år etter.

The earliest mention of the panic was in a passage on the year 1000 in the Annales Hirsaugiensis written by the German abbot Joannes Tritemius about 1500:

“In this year a terrible comet appeared, which by its look terrified many, who feared that the last day was at hand; inasmuch as several years before it had been predicted by some, deluded by a false calculation, that the visible world would end in the year of Christ 1000.” (Quoted in Burr 1901)

This passage was not printed until 1690 and the first actual publication to mention the millennial end of the world was that of Cardinal Baronius in his Annales Ecclesiastici of 1605.

For det andre er det ingen samtidige kilder som forteller om dette.

In 1873 the Benedictine Francois Plaine thoroughly demolished the basis of the legend: no eleventh century Italian, German, French or English annalist mentioned such a panic; such statements of the imminence of the end of the world as those from the Councils and preambles have been heard constantly since the beginning of Christianity; it could not have been later than 960 when Abbo heard that preacher, who was refuted on the spot and rated no further mention; the chronicles added by Robertson refer in two cases to the First Crusade a century later and in the other to 1010 when the cause for alarm was not the magical year 1000 but the taking of Jerusalem by the Turks; and though Glaber mentions prodigies and marvels for the year 1000, as he does for other years, there is no hint of a panic in his text.

In an apparently independent study published in 1878, the anti-clerical Paul RosiŠres came to the same conclusions, as did the German historian Heinrich von Eicken, working from German sources, in 1883.

For det tredje fulgte de færreste vår tidsregning på den tiden.

Og for det fjerde (hvis jeg har telt rett), brukte man fortsatt romertall, som ikke hadde helt samme grafiske effekt som noe år "1000".

Burr also points out that the Christian era, which had been introduced by the Roman abbot Dionysius Exiguus in his Easter table of 525 A.D. (Ginzel 1914), was not generally used by 1000. Indeed, Dionysius himself had not dated his letters by this era (Pedersen 1983) and the first papal documents to do so were of the papacy of John XIII (965-972). (Ginzel 1914)

Further even Christian dates were usually expressed in Roman numerals and M does not have the cachet of the “round number” 1000. In short even if the great masses who supposedly panicked had been aware of the year of the Christian era they would probably not have thought it significant.

Dermed har middelalderhistorikerne for lengst lagt denne ballen død.

“None of this is true. Not the suicides, not the flaming swords, not the whips. Not the absolution, nor the parole, nor the forgiveness of debts. Not the mass hysteria, the fatalism, the nightmare, the terror of the number itself. Not the families abandoned (or swept up) by an army of pilgrims, nor the wealth divested (or spent on saddlebag supplies) by pilgrim knights, pilgrim serfs. No, not the buildings left to decay, not the churches in ruins. Not even the panic itself, unless all accounts of general consternation have been suppressed. And no mechanical clocks to strike the midnight hour at millennium’s end, no hallelujah choruses at a minute past twelve. None of it – at least according to the last hundred years of scholarship. A score of medievalists have published books and articles in Italian, French, English and German demolishing evidence for a ‘panic terror’ at the approach of the year 1000.”

Kort sagt litt uklart hvor Historie har hentet dette fra. Samme solide kilde som sier at paven stadig er uenig med Galilei?

Dårlig historie

Et annet av bladene som ble plukket opp i går, var Illustrert vitenskaps Historie.

Bladet ser spenstig ut på omslaget med hovedoppslag "Romernes Vietnam" (de tyske skoger, må vite), selv om dette nok hadde slått mer an for førti år siden.

Til gjengjeld tas opp evige temaer som kvinnen (vi kommer tilbake til det oppslaget i morgen), Churchill og langbuen ("middelalderens maskingevær").

Og (be very afraid) Galileo.

Det har egentlig vært overraskende lite omtale i jubileumsåret, men de gangene han dukker opp, er det som forventet. Og Historie vet akkurat hvilke strenger man skal slå an i ingressen.

Da Galileo Galilei vendte kikkerten mot himmelen, ble det begynnelsen på en helt ny æra for vitenskapen. De astronomiske oppdagelsene han gjorde var banebrytende. Han takket hjertelig sin Gud for undrene han fikk lov å observere, men Galileis funn var direkte ugudelige. Ganske snart fikk paven ham kastet i inkvisisjonens fryktede fengsel.

Første faktarute er ikke mye snauere. Vi får vite at det er ikke bare var Luther som hadde begrenset pavens makt.

Samtidig trues kirkens klippefaste dogmer både av den rivende utviklingen innenfor naturvitenskapen og av boktrykkerkunsten, som sprer de nye oppdagelsene til stadig flere mennesker.

Og dette handler ikke bare om en litt ivrig desk som overtolker artikkelen. Selv om artikkelforfatteren vet bedre enn desken og ikke hevder at Galilei havnet i fengsel, mangler han ikke formuleringer som forsterker myten om en historisk krig mellom tro og vitenskap.

Når det (vi overser hoderegningen) hevdes at "100 år tidligere hadde kirken lukket munnen på Kopernikus, som påsto at jorden kretset rundt solen" forstår vi hvordan Dan Brown kan ha kommet på tanken om at kirken drepte Kopernikus.

Fortsettelsen er ikke snauere.

Når det fortelles at så "sent som i år 1600 hadde den italienske tenkeren Giordano Bruno blitt brent levende for å si det samme", forstår vi hva som stod på spill for Galilei. "At Galilei sendte ut følere og diskuterte sine oppdagelser med kirkens menn i Roma, var ikke bare faglig givende. Det kunne også redde livet og karrieren hans".

Uten at det slår journalisten at hvis Galileo var bekymret for livet sitt, ville han nok forsøkt å holde sine oppdagelser mest mulig hemmelig, hadde kirken vært så manisk og morderisk som antydet.

Eller å undersøke nærmere hva som faktisk lå bak Bruno-saken.

I stedet leser vi som sant er at Galileo fikk støtte i brede kretser i kirken. Men klarte selv å provosere fram en konflikt i en svært urolig tid, midt under 30-års krigen. Paven var dermed ikke direkte i godlune da det tilspisset seg i 1632.

Urbans innblanding i krigen hadde kostet Vatikanet dyrt, og flere kardinaler var i opprør overfor det de så som en altfor ettergivende linje overfor de tyske protestantene. Galileis fiender var mer enn villige til å hviske paven foruroligende ting i øret: Boka var en hån og en fornærmelse mot kirken, sa de, og det var noe i de ryktene.

For boka vi snakker om - Dialogen om de to store verdenssystemer - var

utformet som en samtale mellom tre menn. Og i stedet for å fremstille synspunktene likeverdig la Galilei forsvaret for solen som midtpunkt i munnen på to sprenglærde menn, mens kirkens standpunkt om jorden som midtpunkt ble klossete fremført av en mann ved navn Simplicio. Paven ble rasende.

Det vi leser i Historie handler med andre ord ikke om en nervøs vitenskapsmann som trodde kirken når som helst kunne bli kjent med hans farlige oppdagelse og dermed opptrådde så stille og diplomatisk som mulig.

I stedet har vi å gjøre med en ikke lite selvsikker og provoserende aktør som utfordrer på folkespråket italiensk (og altså ikke engang på noe akademisk latin), og midt under en av Europas mørkeste kriger.

Likevel leser vi altså at den italienske inkvisisjonen (som artikkelen tidligere hadde antydet var så livsfarlig for Galileo) under den uunngåelige rettsaken

"forbarmet seg over ham, men saken var ikke slutt med det. Paven hadde stadig siste ordet, og Urban hadde ikke politisk råd til å vise mildhet".

Resultatet var at Galileo ble idømt... husarrest. Hjemme på sitt gods.

Og fikk forske videre.

Mens ingressen og innledningen snakket seg varme om urokkelige dogmer og inkvisisjonens fengsel (som om kirken drev klappjakt på vitenskapsmenn), ender altså artikkelen med fokus på kriger, en provoserende Galileo og en husarrest.

Og at Galilei fikk lov til "å snakke om det solsentrerte universet som en hypotese".

Vi kan legge til at en av grunnene var at han ikke på noen måte hadde bevist sin modell, til tross for Galileis bastante påstander om dette. Et bevart brev fra en av datidens kardinaler understreker at kirken til dels var nøye med å bøye seg for bevis.

Dermed er det dobbelt interessant at artikkelen har et sideoppslag om at "Geniet tok også feil". Her nevnes bl.a. den kjente historien om at han brukte tidevannet som bevis på jordas rotasjon, uten å se dette i sammenheng med rettsaken.

Der et av poengene var at Vatikanets egne astronomer mente tidevannet heller skyldtes månen. Med andre ord imponerte ikke et av hovedbevisene som Galileo anførte for sin teori.

Av en eller annen grunn nevner artikkelen heller ikke at modellen ikke stemte bedre med planetbevegelsene enn den gamle modellen. Grunnen var at Galileo mente planetene måtte bevege seg i sirkler, mens de i realiteten altså fulgte ellipser.

Saken blir ikke direkte bedre når oppslaget avrundes med den friske påstanden at "Paven er stadig uenig".

Dermed er forholdet at selv om Galileo i praksis ble akseptert av kirken allerede på 1600-tallet som den beste arbeidshypotesen, og mer formelt på starten av 1800-tallet, har Vatikanets seneste forsøk på å hedre Galileo, virket mot sin hensikt.

I stedet for å tas som forsøk på en formell unnskyldning for kirkens oppførsel, er det blitt tolket i lys av myten om krigen mellom tro og vitenskap til at kirken ikke på noen måte aksepterte Galileis modell før i 1992.

Og når Benedikt 16 i en tale brukte ordene "fornuftig og rettferdig" om fortidens dom, tas det til inntekt for at han er uenig i det solsentrerte verdensbilde.

Man, unnskyld uttrykket, himler med øynene.

For det han egentlig gjorde som nevnt her var å sitere en evaluering i lys av den tids standard, basert på vitenskapshistorikeren Feyerabend.

Mens han gjorde oppmerksom på at han ikke var enig i denne vurderingen.

Dermed ser vi at Historie ikke nøyer seg med noe så tamt som å dyrke mytene om fortiden. Nei, her gjelder det å ta sats og etablere noen nye. Dermed lærer alle lesere at dagens pave mener at sola går rundt jorda.

Bedre eksempel på illustrert uvitenskap er det nok vanskelig å finne i vårt solsystem.

Men tar man seg ikke bryet med å lese seg mer opp på hva som faktisk foregikk i Galileo-saken på 1600-tallet, kan vi ikke vente at man gidder å gjøre det for utviklingen de seneste årene.

Når man så likevel vet at kirken alltid ligger i strid med vitenskapen.

Dekodets nådeløse dom: Illustrert Vitenskaps Historie er full av feil

Vi snakker om en solid tradisjon. Et av de tryggeste tegn på at det nærmer seg en høytid er medias oppslag og overskrifter om funn som avslører Bibelens bommerter.

Denne gangen er det Illustrert Vitenskaps Historie (IVH) 17/2008 som kan fortelle oss om "Historikernes nådeløse dom: Juleevangeliet er fullt av feil".

Dette slås ikke bare opp over seks sider inne i bladet, men både på forsiden og i lederen:

I følge juleevangeliet satte Jomfru Maria Jesus til verden i en stall i Betlehem. Så kom de tre vise menn til stallen - ført dit av en ledestjerne - og hedret jødenes nyfødte konge med gaver. Eller?
Hvis vi ser nærmere på Lukas- og Matteus-evangeliene kommer det frem at de er temmelig uenige om hendelsesforløpet. De blir også stemplet som lite troverdige kilder av historikere".

Siden det er én måned til jul i dag, skal vi se litt på hva bladet avslører.

Ingressen slår an tonen.
- Maria het egentlig Mirjam - fordi hun (hold dere fast) ikke var greker.
- De tre vise menn var mystikere.
- Jesus ble født i år 6.

De to første tingene altså helt normale vurderinger ut fra Bibelteksten. Men siden artikkelen som så mange andre argumenterer for at Jesus mest sannsynlig ble født år 7 f.Kr., er det siste feil. Eller et klart tegn på uenighet i redaksjonen om hendelsesforløpet.

Vi ser allerede her at vi i realiteten har å gjøre med et oppslag som blander hummer og kanari (eller ribbe og kalkun) og ikke tar det så nøye med om man egentlig snakker om Lukas og Matteus, eller folkelige forestillinger. Det viser seg at det ikke er så mye juleevangeliet som er feil, men hva folk husker av det, og etablerte tradisjoner.

Og dermed kan vi lære mangt. Ikke minst om hva evangeliene faktisk sier.

Men ikke så mye om hva ens egne kilder legger opp til. Når vi ser på hvor IVH har stoffet fra, er det interessant hvilke tre man lener seg til.

Den ene er ikke uventet den frafalne katolikken Geza Vermes sin bok om The Nativity: History and Legend, skrevet i 2006 da Vermes var over 80 år. Men det overrasker at den andre er Luke Timothy Johnsens The Real Jesus. Dette er en kostelig bok om pretensjoner og prestisje knyttet til spesielt amerikanske universiteters behov for stadig å skrive noe nytt om den historiske Jesus.

Mens den tredje boken er Sanders' The Historical Figure of Jesus som var en av de som på forbilledlig vis satte forskerne tilbake på sporet av at Jesus faktisk var en jøde. Noe som innebærer at juleevangeliet bør oppfattes som noe annet enn uttrykk for hellenistisk mystikk knyttet til f.eks. jomfrufødsler.

Hadde IVH's ansvarlige også lest og lært av Johnsen, ville de vært noe mer forsiktig både med ingressen og overskriftene, samt atskillige av kommentarene i selve oppslaget. Det er sjelden å se noe som i større grad illustrerer hans poeng om at mye av Jesus-forskningen er drevet av lengselen etter overskrifter.

Hva er så man mener skal skape overskrifter i bladet?

For det første at historikerne sensasjonelt nok i følge IVH mener at Maria antagelig ikke var jomfru. Man rystes i sjelen over hva som blir det neste de kan få seg til å tro. Og over frekkheten ved at historikerne velger ikke lenger å holde dette for seg selv, men nå går ut og røper det hele i 2008.

Grunnen er selvsagt ikke (ihvertfall nevnes ikke noe slik) at historikere per faglig metode må avvise mirakler. Nei, dette er den gamle historien om at den greske utgaven av Det gamle testamentet skal ha oversatt "ung kvinne" til "jomfru". Koblet med rykter om voldtekt og utroskap, for ikke å si at tidsånden favoriserte at herskere skulle være født av jomfruer, er det klart at Mirjam nok slo i Josef en skrøne.

Eller kanskje det var en konspirasjon?

For det andre viser det seg at Jesus ikke ble født i en stall. Altså igjen en normal tolkning siden ordet stall ikke er nevnt i teksten, selv om Jesus kan ha blitt født i et rom som også rommet noen husdyr. "Feilen" ligger dermed i juledekorasjonene og ikke i Bibelen.

Som omtalt i en omtrent tilsvarende artikkel for over ti år siden i "Da kvinnen fikk sjel - og andre historier".

For det tredje avsløres at de hellige tre konger ikke var konger, ikke hellige og ikke tre. Man holder seg med andre ord igjen til teksten som den står.

Eller nesten. For IVHistorie sniker inn at "I følge Matteusevangeliet kom noen vise og hellige konger med gaver". Noe som igjen er en direkte feil. Evangeliet snakker kun om "vismenn fra Østen" (magoi). Dette kan ha vært alt fra drømmetydere og astrologer til trollmenn eller zoroastriske prester. Matteus omtaler dem rett og slett ikke som konger eller hellige ett eneste sted. Eller som tre.

Så kommer en annen kortslutning. IVH nevner at "Ifølge Bibelen dro mennene fra Østen til Jerusalem fordi de hadde sett en spesiell stjerne mot øst. Men Jerusalem bør logisk sett ligge vest for Østen, så mennene hadde altså gått i stikk motsatt retning av stjernen."

Dette viser igjen hvor lett det er å lese en tekst på andre måter enn de som leste den dengang. Poenget med å se en stjerne i "øst" er rett og slett at det var der den gikk opp hver morgengry. Og "stjernetydningen" handlet ikke om å følge en magisk stjerne som beveget seg foran dem til Jerusalem, men å tolke hva dette betydde - symbolsk.

Nå kan man jo selvsagt være skeptisk til hele stjerneopplegget. Men hvis man først skal si at teksten tar "feil", må man både lese hva den sier og se om det finnes rimelige tolkinger.

Den mest vanlige er at det er snakk om en ganske sjelden sammenstilling av Saturn og Jupiter i år 7 før Kristus. Planetene stod så tett sammen at de ble regnet som ett tegn. Mens Jupiter var et symbol på den øverste Gud, var Saturn symbol på jødene. Det var dermed mulig å lese dette som at den høyeste Gud - eller konge - skulle bli født hos jødene.

Nå har mange sett denne sammenhengen, minst så langt tilbake i tiden som Kepler på 1600-tallet. Noen mener også at om vi følger disse planetene i forhold til fikstjernene, går de stort sett i samme retning, men gjør av og til en slags sløyfebevegelse hvor de stanser og så går tilbake før de stanser og går fremover igjen. Sett fra jorden.

Når vi leser om stjernens "stillstand" over Betlehem sier grunnteksten hos Matteus noe som kan oversettes med at "stjernen i sin frem og tilbakegang sto stille". Planetene beveget seg tettere dag for dag til de sto sammen noen uker fra 29. mai 7 f.Kr. Dette gjentok seg fra 29. september. Og det hele skjedde en tredje gang – fra 6. desember til mars år 6 f.Kr.

Kanskje var det under denne siste at vismennene gikk fra Jerusalem til Betlehem. De kunne da se planetene sammen på en måte som ”pekte” mot Betlehem. Noen astronomer har også ment at rett utenfor byen ville dette lyse mot et område med grotter – der fødselskirken senere er bygget. Av alle mulighetene er dette den som passer best, til dels forbløffende, astronomisk.

Samtidig som også denne har noen svakheter. Blant annet at det er 7 måneder mellom sammenstillingene – og ikke 2 år som man skulle tro siden Herodes i følge Matteus ser ut til å ha ment at guttebarnet kan ha vært 2 år. Eller kanskje han bare tok godt i for å være på den sikre siden.

Det pussige er at sammenstillingsteorien er beskrevet i IVH to sider lenger fram. I likhet med Matteus og Lukas viser det seg at IVH ikke ser ut til å vite om hverandres skriverier, eller ikke sammenligner egne artikler fra side til side. Vi skal ikke spørre om man eventuelt igjen er temmelig uenig om hendelsesforløpet.

Samme sted skriver journalisten forøvrig igjen som om man skal "følge stjernen" fysisk. Som altså er noe annet enn å følge hva den sier - symbolsk.

Likevel gir dette - sammen med at Herodes etter alt å dømme døde i år 4 f.Kr. - gode indikasjoner på at Jesus sannsynligvis ble født i år 7 ”før Kristus”.

Noe som er poenget i neste avsløring som IVH bringer til torgs. Igjen et velkjent, uproblematisk og saklig poeng. Vår tidsregning ble rett og slett beregnet feil av en munk på 500-tallet.

Det viser seg til og med at Jesus antagelig ikke var født i desember, siden det var gjetere i nærheten.

Så kan vi være enige i at det er en utfordring å få folketellingen til å stemme. Men dette som regnes som et av de genuine problemer i selve teksten, tar IVH sympatisk lett på. Man avviser ikke muligheten for at Kvirinius kan ha hatt "andre administrative poster" før Herodes sin død og dermed kan knyttes også til en begrenset folketelling på den tiden (ev. til den som det faktisk fortelles at Augustus gjorde i år 8 før Kristus) og ikke kun til den han var ansvarlig for i år 6.

De to siste "feilene" handler om at Jesus antagelig ikke var født i Betlehem og at det er ingen andre kilder som omtaler at Herodes beordret at alle guttebarn under to år i Betlehem skulle drepes. Man går for det sistnevnte ikke inn på at dette nok var et svært begrenset antall barn (ti? tjue?) i dette lille området, og at historieskriverne over 70 år senere (Josefus) hadde mer enn nok av annet ved Herodes sitt liv å henge seg opp i.

Man kan i det hele tatt argumentere fram og tilbake på begge disse punktene om man er i det lunet. Men det er et viktigere poeng at det heller ikke her er slik at historikerne har slått fast noen feil. I stedet mener man at dette ikke er sannsynlig. Historikere forsøker i det lengste ikke å være skråsikre. Men man konkluderer som man gjør fordi man mener det finnes for lite indisier utenom bibeltekstene for dette (og historikere kan ikke ta Bibelen som sann bare fordi det står der). Og man mistenker at Jesu fødsel er lagt til Betlehem for å få det til å stemme med en messiasprofeti.

Konklusjonen er enkel - og motsatt av hva bladet hevder på forsiden, lederplass og over seks sider med oppslag. Det er mindre juleevangeliet, enn IVH som er fullt av feil.

Kan vi få anbefale at man neste jul skriver minst like edruelig som Lukas og Matteus?

Illustrativt

At populærvitenskapelige magasiner noen ganger kan være ganske på jordet er ikke nytt. At dette i spesielt stor grad gjelder middelalderen er heller ingen bombe.

Men noen ganger overrasker de nok mer enn ellers. Som når Illlustrert vitenskap i 2003 (se en cache her) skriver om "Hjernens tidslinje - Overflødig organ eller sjelens sete?"

1100-1500
Kirken forbød alle kirurgiske inngrep. Kroppen var en del av det hellige skaperverk, som de lærde ikke skulle kaste bort tid på å utforske – nysgjerrige måtte i stedet forfølge teologiske spørsmål. Operasjoner ble derfor overlatt til såkalte barberere, omvandrende hobbykirurger. De hadde sjelden særlig medisinsk innsikt, men tilbød seg likevel å bore inn til hjernen og fjerne ”galskapens stein”.

Selvsagt uten kildehenvisninger, konkrete navn, episoder eller årstall.

Noe som klart demonstrerer at hjernen ikke er et overflødig organ.