I serien unnlatelsessynder er kanskje ikke bloggpause det verste, men en botshandling kan være å legge ut en del som er skrevet siden sist. Jeg kommer også til å lure arkeologene ved å datere til tidspunktene dette er skrevet.
Først ute er et leserinnlegg basert på denne Dagblad-artikkelen. På grunn av plassbegrensninger ble dette selvsagt noen astronomiske enheter for kort, enten det handlet om historiske detaljer eller bredden av kreasjonisme (f.eks. mener gammeljordskreasjonister at artene er skapt i etapper med mange millioner års mellomrom).
Og, nei, det ble ikke tatt inn. Men det endte med en liten snøballkamp på twitter - altså et strålende medium for fagdebatter - i starten av januar.
Dagbladets kunnskapsnivå
Når Inger Merete Hobbelstad 29.12. deler bekymringer om kunnskaper i norsk skole om astronomi, går det dessverre over stokk og stein. For det første presterer hun å betegne samtlige jøder, kristne, muslimer og andre gudstroende som kreasjonister ved å definere dette som å åpne «for at verden kan ha vært skapt av en guddommelig kraft».
I realiteten er kreasjonister de som mener at mennesket og dagens dyreliv i all hovedsak ble skapt på seks dager for noen få tusen år siden. De fleste kristne – fra norske prester til paven - oppfatter at Gud har skapt ved evolusjon over hundrevis av millioner år.
For det andre fremstilles astronomihistorien som «nært forbundet med kampen for å vriste kunnskapshegemoniet fra kirken, og med overgangen fra et religiøst til et vitenskapelig verdensbilde».
Muligens lener Hobbelstad seg på myten om at det før Kopernikus og Galileo var Bibelen som styrte astronomien. Men middelalderens astronomi bygget på et klassisk gresk verdensbilde, ikke på et «religiøst». Dermed støttet Kirken og universitetene at jorden var rund og lot uten protester astronomene bruke måleinstrumenter som astrolabier og armillarsfærer, matematikk og tabeller til å sette opp kalendere, regne ut solformørkelser og så videre, basert på Ptolemaios modell med jorden i sentrum.
De som satt på «kunnskapshegemoniet» var i stor grad aristotelikere ved universitetene. Da det kom rundt syv alternativer til Ptolemaios på første del av 1600-tallet, protesterte de og fikk Den katolske kirken med seg i et politisk spill.
Det ble ikke bedre når Galileos kronargument (at tidevannet viste at jorden beveget seg) opplagt var feil og ingen hadde gode forklaringer på hvorfor man ikke kunne observere at fiksstjernene endret posisjon, hvis jorden gikk i en lang bane om solen.
Galileo ble for øvrig lenge omfavnet av mange i Kirken, inkludert den senere paven. Men ved å blande seg opp i bibeltolkninger utfordret han for mange autoriteter og fremstod nærmest som protestant i en tid med store spenninger, midt under motreformasjonen og 30-årskrigen.
At han likevel endte med kun å få husarrest på sitt eget gods, viser at Kirken ikke så dette som en sak som handlet om en spesielt stor eller avgjørende utfordring.
Det gikk verre med den panteistiske mystikeren Bruno en generasjon tidligere, men det han fremmet var i høyeste grad et alternativt religiøst verdensbilde, ikke et vitenskapelig.
Om ikke annet viser dette at det også utenfor skoleverket er viktig med korrigeringer.
Bent Bjørnø lot seg ikke be to ganger da vi foreslo et intervju om Tom Egelands nyeste bok Codex. Det manglet ikke spørsmål i skreppen på vei opp til Blindern - og ikke bare fordi stedet noen ganger lever opp til navnet.
Hvordan oppfattes det norske svaret på Indiana Jones? Hva tenker man ved Institutt for arkeologi, konservering og historie om Bjørn Beltø som arkeolog? Som historiker? Som konservator? Og trenger man teskje for å grave seg frem til bygget i Blindernveien?
Det holdt godt med en teolog. Hun viste den smale vei til venstre fra Domus Theologica, nabobygget der man forsket på nettopp gamle manuskripter og kirkehistorie.
Tilfeldig at arkeologibygget skjuler seg bak teologiens høyborg?
Bent ser opp når Dekodet kommer inn. Mørkebrune øyne blinker muntert under det kullsvarte håret. Håndtrykket skarpt og fast som en helleristning. På veggen bak ham plukker solbrun kone og fem barn epler i Ullevål hageby.
Egeland må ha hatt det moro når han laget Bjørn Beltø som et negativbilde av Bent Bjørnø.
- Ikke alle professorer ved UiO er albinoer?
- Nei, noen av oss er nok mer skarpsynte enn som så, humrer Bjørnø. Men vi setter stor pris på omtalen. Forresten er det flott om du ikke tar noe bilde. Det blir så mye oppstyr når noen snuser opp sammenhengen. Belto slipper det, siden han ikke finnes, smiler han unnskyldende.
- Flott at du hadde tid til et intervju, selv om hverdagen kanskje ikke er like hektisk som i kodekrim?
- Neida, hos oss blir det mer mygg enn Mossad, for å si det slik. Hvis det er noen profesjon der man kan snakke om å gi det inn med teskjeer og legge stein på stein, så er det i arkeologien. - Så da har du kanskje hatt tid til å lese Egelands nyeste roman, Codex?
- Ja, og det er jo fortsatt litt sommerferie. Boken er riktig så festlig, den. Til tider besettende spennende, kanskje spesielt når han skriver om den nære fortid, i 1944. Ingen tvil om at vi gjerne skulle funnet like mystiske manuskripter, koder og artifakter.
Bjørn ser misunnelig ut. Han skynder seg å legge til: Men vi lever nok ikke helt i samme virkelighet, Beltø og jeg.
- Ikke like mye drap og damer ved instituttet?
- Jeg tenkte vel mer på at Egeland denne gangen tar den helt ut, som vi sier det på fagspråket, i hvert fall i lunsjen. Min kollega Øystein Sørensen har skrevet Historien om det som ikke skjedde: kontrafaktisk historie. Beltø-bøkene er helt klart alternativhistorie. Ikke har det skjedd, og ikke kunne det ha skjedd.
- Selv Indiana Jones i bunad er vel på ekte lokasjoner og kan sin historie?
- Utvilsomt, men jeg undrer meg av og til. Når et helt sentralt funn skjer i en kristen basilika fra det første århundret, er det ikke vår virkelighet. Kristne hadde verken makt eller midler til å bygge noe slik før et par hundre år senere. Husk at det først var under keiser Konstantin at kristendommen ble offisielt tillatt. Det hadde blitt noen møddinger måping rundt lunsjbordet her om jeg hadde påstått at Håkon den gode er begravet i en katedral i Oslo, fra Harald Hårfagres tid.
- Ikke misforstå, alternativhistorie er moro! At den handler om arkeologer er dobbelt gøy! Så kan noen av oss løfte et øyenbryn eller tre når dramatiseringen krever at Beltø blir imponert over at en som er interessert i tidlige kristne tekster har hørt om Bart Ehrman, altså bestselgeren på feltet. Ha ha, da må han ha gravd seg godt ned i en grøft! Eller når noen håper de har funnet "en tekst som en gang for alle kan bekrefte Bibelens ufeilbarlighet". Hva slags tekst skulle plutselig kunne vise det? En trylleformular?
Bjørno humrer og legger til: Egeland er forbilledelig ærlig i etterordet om at ganske mye av hva han skriver er oppdiktet og nevner noe av det.
- Men du underslår ikke at Kirken har hatt stor makt lenge?
- Nei, men det er både og - og ikke på den tiden. Bjørnø tenker seg om, lener seg litt fremover: Mye av hva vi har i bakhodet om pavekirken er halvfordøyde bilder fra renessanse og motreformasjon, altså grovt regnet 15- og 1600-tallet. Det er lett å overføre dette på fortiden, og tenke at det var sånn også i år 1300, 850 og 90. Men enkelte av første pavene var som Egeland nevner antagelig slaver - og i første århundre ble de stort sett begravd i katakomber - i hvertfall ikke i prangende sarkofager.
- Beltø finner jo mye og det meste henger da godt sammen?
- Ja, tar man det først som alternativhistorie går mye opp. Bryr ikke Kirken seg om fakta eller logikk, er det forståelig at det helt store funnet man gjør i Sirkelens ende - den første boken i serien - ikke endrer premissene for kristen tro en spatel eller to. Det demper ikke et børstedrag på behovet ytterliggående sekter og organisasjoner har for igjen å avsløre Kirken i de påfølgende bøkene. Spiller det ingen rolle hvilke funn man gjør, er man kanskje konsekvent, men det er vanskelig å se de bokstavelig talt himmelstormende plottene tas helt på alvor. Selv om det hjelper på å opprettholde spenningen!
Vi fikk ikke noe bilde av Bjørnø, kun av yndlingsspatellen.
- Hadde noen her på instituttet oppdaget at Henrik Wergeland hadde forfalsket Grunnloven og Stortingsvedtak for å fremme jihad mot jesuittene, ville det nok påvirket norsk politikk. For ikke å si Wergelandsselskapet.
- Kirken har vel drevet med litt av hvert, den også?
- Ja, hadde Den katolske kirken vært rik og ressurssterk fra første stund og uten bølgedaler, stolpehull og kokegroper, kunne den selvsagt lykkes med et bredt anlagt spill i et par årtusen for å beskytte skatter og skrifter. I en alternativhistorie kan man beleilig unngå rot i grøftene som plyndringer av Roma, marionettpaver styrt av franske konger, motpaver og fordrivelsen fra Roma til Avignon på 1300-tallet.
- Dette er da ikke så farlig i spenningsromaner?
- Kanskje ikke, sjangeren følger helt klart egne spilleregler. Bakteppet med den mørke middelalderen og alt det der er krever det mye å skrive seg ut av. Men det handler ikke bare om faglige fotnoter, sier Bjørnø og ser mot en bokhylle som rommer mer enn arkeologi. Han krymper seg litt. Følelsene er tydelig blandet. Han minner om en tryllekunstner som må avsløre et trick.
- Kristne tekster ble ikke skrevet på pergament i det første århundret. Man innførte ikke små bokstaver - misnuskler som det kalles - på gresk før midten av 800-tallet eller noe slik. I vår historie ville altså evangeliefunnet og denne koden i Codex vært lett gjennomskuelige forfalskninger. Kanskje avslører Beltø dette i en eventuelt neste bok, etter å ha snakket med en ahem ... beskjeden kollega på nabokontoret?
- Men de mer politiske forholdene, som motsetninger mellom Paulus og Jesus, er det vel lov for en romanforfatter å spekulere i? Paulus faller jo helt gjennom når vi snakker om likeverd og slaver?
- Ja, det hadde tatt seg ut om vi skulle lagt noen begrensninger! Samtidig er det nok typisk for en moderne krimforfatter å bli litt historieløs, selv om Egeland er bedre enn mange - og jeg vil ikke snakke om Dan Brown. Det å kunne forstå historien innenfra - puste luften fra fortiden, kjenne på stemninger og tanker, se fortidens mennesker med egne øyne - er noe vi forsøker å legge vekt på i undervisningen.
Bent lener seg frem på stolen. Det er ikke behov for noe langt oppfølgingsspørsmål.
- Du tenker på debatten om Paulus?
- Det er vanskelig å la være. Det hadde vært interessant å se på flere i noenlunde datiden, Aristoteles, Platon, Cæsar, Josefus og andre filosofer og forfattere, for ikke å si tidligere babylonske og persiske eller senere arabiske og så videre. Hadde man så sammenlignet Paulus med disse, ville man hatt tre alternativer:
1: Paulus var verre enn et barn av sin tid
2: Paulus var et typisk barn av sin tid
3: Paulus var bedre enn et barn av sin tid
- Mange vil si at Paulus opplagt er av de verre?
- Da har man nok ikke lest så mye av datidens historikere eller filosofer, utbryter Bjørnø og vrir seg: Hm, ja, det har jo de færreste.
- Mange tror uten videre at alternativ 1 stemmer, men det som er enklest å forsvare er 3 - at Paulus var bedre enn sin tid. Selv om noen historikere står for 2, er det ikke vanskelig å finne dem som argumenterer for at Paulus innførte tanker som har gitt ringvirkninger frem til i dag - og fortsatt gjør det.
Bent fekter med hendene, dette er tydelig viktig: Ikke minst når det gjelder likeverd. Han brøt med antikkens menneskesyn og stilte alle likt - overfor Gud. - Det var da voldsomt. Her er det da også klare negative sider?
- Ja, få historikere vil hevde et alternativ 4, at alt i Paulus er bokstavelig bra i alle tider. Men skal vi gå inn på dette seriøst blir det fort en debatt på et annet nivå enn en mer tabloid om hvorvidt Paulus er slem eller bare dum.
- Selv om mye av hva vi tenker i dag vil være farget av hvordan vi tolker at kvinner skal "tie i forsamlingen", for ikke å si avvisningen av homofili, må en historiker også vurdere Paulus ut fra datidens filosofi, spesielt den stoiske, klassisk naturrett og så videre. Og ikke minst ut fra underliggende strata om likeverd og kjærlighet.
- Graver man dypere enn krim, kommer ikke Paulus så dårlig ut, etter det jeg kan forstå.
- Det høres ut som om du jobber for Vatikanets sikkerhetsstjeneste? - Ha ha, det kan jeg ikke røpe. Litt mer seriøst vet jeg lite om teologi. Der får du spørre ekspertene i nabohuset en grøft unna. Men historikere kommer etter det jeg hører ikke unna det revolusjonerende i at Paulus - i det minste religiøst sett - likestilte kvinner og menn, slaver og fri, jøder og grekere. Samt understrekte at alle trengte like mye frelse, enten man var keiser eller hattemaker.
- Det er heller ingen grunn til å underslå at det som ofte kalles for Kjærlighetens kapittel, 1. Korinterbrev 13, konkluderer med at størst blant disse er kjærligheten. Slike forestillinger om det åndelige, om det grunnleggende virkelige, er det i lengden vanskelig å holde vekk fra det verdslige.
- Når Paulus til og med understreker at etikk er skrevet på alles hjerter, enten man er jøde eller hedning, foregriper han rettstenkning som ikke krever at lover må dikteres fra Gud eller kan velges av stater etter forgodtbefinnende.
- All lærdommen din driver deg fra forstanden, Bent!
- Jeg er ikke fra forstanden, ærede Dekodet, alt jeg sier er sant og vel gjennomtenkt. Husk at fortiden er et annet land. Vi lærer mer av å være gjester enn turister, sier Bjørnø og ser engasjert rundt seg, som om han håper det skjuler seg en tidsmaskin bak bokstabelen til høyre.
- Selv ser jeg på klokken og tenker dette sikkert holder til et oppslag på 600 ord. Jeg takker for meg. Teologiens domus løfter seg mot himmelen, mens arkeologene synker i bakken bak.
Det er ikke noe nytt at media roter om Kopernikus, Galileo og overgangen på 15-1600-tallet til å tenke at jorden går rundt solen. Stoffet er så sammenfiltret med antikirkelige fordommer og feil, misvisninger og myter, at man ikke bare må regne med bomskudd, men også skudd som ikke engang treffer skiven.
Likevel er det relativt uvanlig å hevde at Kirken drepte Galileo Galilei, slik vi kan lese beste Fake News-stil i Vårt Land i dag.
Bakgrunnen for et flere siders oppslag, inkludert forsiden, er at Jeremi M.F. Wasiutyński store biografi fra 1930-tallet nå er oversatt til norsk av Gunnar Arneson.
Utvilsomt et fascinerende og lærerikt verk, men altså skrevet for snart tre generasjoner siden om en person og et tema som det siden har vært nødvendig å gjøre mye oppryddingsarbeid rundt, slik blant annet jeg skriver om i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.
Disse mytene som altså fortsatt lever kommer til syne både direkte i hva Vårt Land skriver og indirekte i vinklinger og fokus.
Det er tydelig hva som ligger i bakhodet, selv når journalisten anstrenger seg for å skrive grundig og involvere fagpersoner.
Rundt år 1500 gikk Månen, Sola, Venus, Merkur, Mars, Jupiter og Saturn fortsatt i bane rundt jorda. Med ujevne mellomrom gjorde de noen små, eksentriske krumspring, kalt episykler, for å hente seg inn og opptre omtrent som forventa. Slik Jerusalem av guddommelig nødvendighet befant seg i sentrum på middelalderens verdenskart, var det helt selvsagt at jorda var universets midtpunkt.
Ja, det var selvsagt fordi det var hva man så med sine egne øyne - og hadde vært den anerkjente regnemodellen i godt over 1000 år. Som biografen Atle Næss forteller lenger ned i artikkelen var tanken om at det i stedet var jorden som kretset rundt solen, rett og slett "kontraintuitiv for datidas mennesker".
Men når journalisten drar en parallell til Jerusalems sentrale plass på kloden - noe som altså verken kan forsvares geografisk eller er hvordan det ser ut for reisende - er det vanskelig ikke å tenke at han mener også jordens plassering hadde religiøse, kirkelige årsaker.
Artikkelen blir ikke bedre når det hevdes at det først var i "renessansens Europa" at man sådde frøet - og da ikke en gang til vitenskap - men til en førmoderne vitenskapstro, der "empirien etter hvert setter seg i førersetet". Ifølge Wasiutyński sluttet man å forklare verden ved å lete etter Gud i sitt indre, man tok nå med seg den ytre verden.
Som så ofte er det vanskelig å vite hvordan man kan begynne å rette opp misvisningen. Det er nok ikke helt uventet at verken Wasiutyński eller Vårt Land er kjent med Johannes Philoponus på 500-tallet eller muslimske forelegg for empirisk vitenskap noen århundrer senere.
Men at noen som skriver om dette ikke en gang nevner Roger Bacon eller andre europeiske tradisjoner fra 11-1200-tallet av er merkelig. Man hopper altså over hele den naturfilosofiske tradisjonen som nettopp sådde frøene til ikke bare "førmoderne", men til moderne vitenskap, fra arabiske tenkere til latinske som Thomas Aquinas, Oresme og alle andre.
Som nettopp ikke lette etter Gud i sitt indre, slik gudsargumentene til Thomas Aquinas understreker med all ønsket tydelighet.
Det er altså ikke bare den automatiske koblingen mellom Kopernikus og kampen mellom tro og vitenskap som avslører hvor fast mytene sitter. Det mørke bakteppet er festet så godt at det ikke ramler ned av seg selv.
Beretningen om den store kampen mellom kirken og vitenskapen er urokkelig, inkludert myten om at Kopernikus nølte ned å gi ut sitt verk fordi han var redd for Kirken.
Kopernikus var ikke så særlig ivrig på å utgi Om verdenshimmellegemenes bevegelser. Tradisjonelt har det blitt tolket dit hen at pavekirken neppe ville sett særlig lyst på en såpass kjettersk påstand som at jorda ikke sto i sentrum.
Ja, det stemmer at dette "tradisjonelt" er blitt tolket slik, men det er altså en påstand uten belegg. Siden det ikke var kjettersk å hevde at solen var i sentrum (det er en anakronistisk projisering fra noen generasjoner senere), er det vanlig blant dagens historikere å forstå mangelen på iver som en frykt for å bli latterliggjort at astronomikollegaer for dårlig matematikk eller tenkning.
Noe som fikk Kopernikus til å ta seg svært god tid for å være sikker på det ikke var noen feil eller mangler i boken. Slik Næss er inne på, kom ingen kirkelig fordømmelse før over to generasjoner senere.
– Kopernikus var ganske forsiktig med å framsette teorien sin, og livsverket ble da heller ikke utgitt før samme år som han døde. Men verket ble ikke fordømt av kirken før i 1616. Sensuren rammet nok nokså tilfeldig, og det var egentlig først etter motreformasjonen at det ble virkelig farlig å lufte spørsmål som de Kopernikus stilte.
Næss vet heldigvis bedre enn "tradisjonen", selv om han dessverre nevner mystikeren Bruno som eksempel på en som ble drept av naturvitenskapelige grunner.
En mer enn snittet kranglevoren kar som verken forsto matematikken til Kopernikus eller drev med astronomiske forskning, men som oppfattet stjerner og planeter som guddommelige - og dermed laget en masse egne åndelige tolkninger av dette, på solid kollisjonskurs med katolsk teologi.
Men så kommer en påstand som ikke er en tradisjonell myte, men rett og slett en sensasjonell nyvinning.
Hvis den hadde stemt.
Både Giordano Bruno og Galileo Galilei endte jo med å bli drept for å forfekte de samme tankene litt seinere, sier Næss.
Når Næss altså hevder at Galileo Galiei ble drept for sin naturvitenskap, må journalisten ha lagt det i munnen på ham, basert på en misoppfatning som det forskrekker at redaksjonen godkjente.
Eller ikke ba om at han ble møtt med motpørsmål, om det likevel skulle være Næss som sa dette.
Vi snakker ikke om en tilfeldig plassert notis, men hovedoppslaget - bredt slått opp på første siden. Altså noe man skulle tro en avis jobbet skikkelig med, sjekket godt og reflekterte ekstra nøye over.
Det er ingen grunn til å undervurdere at det av flere grunner ble en ganske tilspisset konflikt mellom Kirken og Galileo. Men til tross for at dette var i en turbulent tid med så mye råkjør og revirmarkering som under motreformasjonen og 30-årskrigen, ble Galileo kun idømt husarrest - og det på sine eldre dager.
Siden han døde fredelig i sin seng, kan en seriøs og kildeorientert biograf som Næss selvsagt ikke hevde han ble drept, verken av Kirken eller andre. Det er rett og slett ingen kilder til at noen i det hele tatt er blitt henrettet av Kirken for avvikende naturvitenskapelige oppfatninger.
Selv blant de mest kritiske og kreative sinnaateister er vanskelig å finne nye antikirkelige myter om Galileo.
Man kan altså tenke seg mer imponerende journalistikk enn at slike påstander slipper gjennom i hovedoppslaget i en kristen avis som Vårt Land. Redigert 05.12.2017 klokken 13:15 Avsnittet om Bruno og Galileo er heldigvis rettet nå (uten kommentar), selv om én feil består og ny feil følger:
Litt seinere ble jo Galileo Galilei bannlyst og Giordano Bruno endte med å bli drept for å forfekte de samme tankene, sier Næss.
Nei, Bruno ble som nevnt over i denne bloggposten ikke drept for å forfekte de samme tankene, han var verken astronom eller naturviter, men mystiker som avviste sentrale deler av katolsk teologi og så på solen som en gud alt selvsagt måtte sentrere rundt.
Som Næss sier ble ikke det solsentrerte verdensystemet fordømt før i 1616, altså 16 år etter at Bruno ble drept.
Det stemmer heller ikke at Galileo ble bannlyst, selv om han fikk husarrest på et stort, privat gods.
Derimot ble alle bøker som hevdet at det solsentrerte verdensbildet var sant forbudt, inkludert Galileos. Mens de som lett kunne justeres til at teorien kunne fremstå som en hypotese ble holdt tilbake til det var gjort. Kopernikus' bok ble raskt rettet og tillatt utgitt igjen fra 1621. Mer om også andre rettelser 07.12.2017
Det er lenge siden jeg sluttet å bli gledelig overrasket over å bli gledelig overrasket over Humanist.
Denne gangen er temaet Sekularisme og tanken om moralsk likhet og da er konklusjonen selvsagt, slik alle medlemmer av Human-Etisk Forbund har fått inn med morsmelken, at dette egentlig er kristne verdier.
Eller kanskje man skal være realistisk nok til å innse at langt de fleste ikke har det.
Derfor er det flott at filosofen Morten Fastvold ikke er skuddredd når han skriver om en ganske så spennende bok jeg dessverre ikke har rukket å lese like nøye.
Men er det nødvendigvis en motsetning mellom sekularisme og religiøsitet? Enkelte, som Larry Siedentop, en britisk professor i intellektuell historie, mener at det ikke er det. I boka Inventing the Individual. The Origin of Western Liberalism, som utkom på Penguin i 2015, rokker han ved den oppleste og vedtatte sannheten om at sekularisme og religiøsitet er motpoler. Han hevder at dette er en falsk motsetning – iallfall hvis vi med religiøsitet sikter til kristendommen.
Noe som er greit om man vil unngå fordummende fraser om hva "religion" og "religiøse" er og gjør.
Eller om at kristendommen ikke ble bra før reformasjonen eller opplysningstiden.
Siedentop hevder – oppsiktsvekkende nok – at sekularisme og kristendom ikke bare kan forenes, men at sekularisme i bunn og grunn er et produkt av kristendommen. Kristendommen hadde nemlig helt fra starten av en sekulær kime som opp igjennom århundrene fikk vokse. Og det på et vis pavekirken ikke hadde forutsett, og som ga støtet til et både sekulært og liberalt tenkesett som etter hvert også skulle komme til å rette seg mot pavekirken selv.
Noe som gikk såpass hardt for seg at pavekirken lenge (noen steder fortsatt) ble fradømt all humanitet og sett som skoleeksemplet på hvor ille "religion" (hva nå det er) er, fra franske opplysningsfilosofer til norske kulturradikale.
Likevel har livssynshumanister og kristne langt mer felles enn det virker på Dagsnytt atten.
Vi kommer heller ikke utenom at livssynshumanismens sterke vektlegging av alle menneskers likeverd gjenfinnes både i liberal tenkning og kristen teologi. I spørsmålet om menneskeverd og enkeltindividets uendelige verdi beveger livssynshumanister og kristne seg på felles grunn.
Noe nok ikke alle livssynshumanister setter like mye pris på å få høre.
Er dette noe livssynshumanister finner besværlig og helst ikke vil bli minnet på? Og er den kunnskapen Siedentop formidler, noe vi helst ikke vil vite av? Fordi det ikke passer med vårt tradisjonelle syn på kristendommen som en hovedmotstander vi knapt kan si noe godt om?
Og da forventer ingen at man trekker inn den sp Monty Python.
I så fall er en scene fra Monty Python-filmen Life of Brian til ettertanke. Jeg sikter til den der lederen i frigjøringsgruppa proklamerer at den romerske okkupasjonsmakten bare har tråkket på folk i generasjoner og aldri har gjort noe bra. Hvorpå et medlem i gruppa mumler et: «Hva med akveduktene?» Jo, lederen må medgi at akveduktene ikke er så ille. Eller gode sanitære forhold, mumler en annen. Ok, greit, sier lederen – og slik fortsetter det, helt til han må modifisere sin kraftsalve til et: «Foruten akvedukter og sanitære forhold og medisin og utdanning og irrigasjon og veier og offentlige bad og lov og orden … Hva har romerne gjort for oss?»
Nå betyr ikke det at Fastvold eller Monty Python hyller den romerske okkupasjonsmakten eller Kirken uten motforestillinger, selv om de altså har gitt oss mer enn akveduktene. Og han forstår at noen livssynshumanister kan ønske seg en annen historie.
Er så grunntanken om moralsk likhet å betrakte som en kristen «akvedukt» som livssynshumanismer bør verdsette? Eller så vi helst at andre lærde kom på banen og bestred Siedentops tese om at vestlig, sekulær, liberal tenkning er et uekte barn av kristendommen?
Fastvold støtter klart første alternativt. Han bruker en metafor fra friidrett. Kristendommen har fungert som en hare i et mellomdistanseløp.
Denne rollen er som kjent å raskt ta teten og holde høy fart i feltet fram til et visst punkt, der favorittene slippes fram for å kjempe om å komme først i mål – og da til en bedre tid enn det de ellers ville ha oppnådd.
Med et slik bilde
utgjør senantikken og middelalderen «haredelen» av løpet, mens renessansen, opplysningstiden og de etterfølgende århundrene er resten av distansen fram til mål. Selv om «haren» kanskje ble en sinke i løpets siste del, må den få sin del av æren for det gode resultatet som ble oppnådd.
Så er det selvsagt vanskelig å si om resultatet i det hele tatt hadde vært mulig med en annen hare. Eller om vi faktisk er i mål. Kanskje er det langdistanse og haren som holder best fart?
Eller andre som er så dopet på kristenmannsblod at de bryter når virkningen gir seg.
Metaforer kan kort sagt brukes til mangt.
Med en reflektert analyse av en tankevekkende bok, løfter Fastvold frem poenger som fortjener å heises høyt opp et par ganger om dagen, i hvert fall i enkelte kommentarfelt og kulturdebatter.
Siden vi så fort blir fartsblinde av egne verdier.
Så selvinnlysende er tanken om moralsk likhet blitt for oss i Vesten at vi nærmest tror at den kan sanses – at den kan oppdages bare ved å se på de enkelte menneskene. Vi er nemlig opplært til å se etter det som er felles for oss alle, åpenbare ulikheter til tross. Men det er faktisk ikke innlysende at vi skal gjøre det, da forestillingen om moralsk likhet jo er noe abstrakt – altså en forestilling, en tanke, og ikke noe som kan sanses.
For dette handler ikke om empiri. Som Chesterton sier, tror man ikke at vi er skapt like, sitter man igjen med at vi er evolvert ulike.
Noe Fastvold støtter, i det minste indirekte.
Det som i stedet springer oss i øynene, empirisk sett, er hvor naturlig ulike vi mennesker er, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet, sosial status og rang, samt ytre og indre evner og ferdigheter. Derfor er det ikke rart at folk i den øvrige verden stusser over Vestens kompromissløse betoning av moralsk likhet, og av den store verdsettingen av enkeltindividet som følger av det.
Som du forstår har jeg lyst til å sitere og kommentere hele anmeldelsen, men da risikerer jeg nok en aldri så liten anmeldelse selv.
Mye mot min vilje nøyer jeg meg dermed med konklusjonen.
Hadde ikke kirkens lærde gjennom flere hundre år nedfelt grunntanken om moralsk likhet i form av håndfast jus, er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten. Kanskje hadde vi da vært mer lik verden for øvrig, ved å legge adskillig mindre vekt på enkeltindividets verdi eller menneskeverd, og ved å ha en langt mer kollektivistisk kultur, der hver og én blir en høyst utbyttbar del i det helhetlige maskineriet.
I så fall blir det feilslått å forbinde sekularisme med moralsk forfall, slik mange kristne og muslimer og andre religiøse gjør. Det røper en manglende kjennskap til historien som livssynshumanister bør unngå. I erkjennelsen av at alt vokser ut av noe annet, og at verken kristendom eller livssynshumanisme oppsto ut av intet, kan vi framheve sekularisme som en helt vesentlig bestanddel av det verdisynet vi her i Vesten er så stolte av. Og faktisk ta kristendommen til inntekt for at sekularisme frembringer mer opplyste og etisk bevisste borgere.
Når Aksel Braanen Sterri forkynner at Vi burde alle ta del i ramadan, stiller han seg trygt i Dagbladets tradisjoner. Ikke for den gamle traveren å være mot kirken, men for kvinnelige prester.
I stedet er han mot islam, men for islamsk praksis.
Da er ramadan, muslimenes årlige fastemåned, i gang igjen. Å holde seg vekke fra både mat og drikke (inkludert kaffe og alkohol!) mellom soloppgang og soldnedgang, og avstå fra både sex og tobakk, i en solfylt juni-måned virker fremmed på de fleste nordmenn. Det er imidlertid mye sekulære eller kristne nordmenn kan lære av denne religiøse høytiden.
Det vi også kan lære, er at Braanen Sterri er ukjent med kristen tro og tradisjon, uten at det er en bombe. Og ikke bare fordi han skjærer all "religion" over én kam til en meningsløs generalisering.
Sagt på en annen måte ville han nølt noen smuler med å si at skribenter er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen.
Men enda mer fordi han som så mange i Dagbladets historie ikke kommer på at det kan finnes gode kristne tradisjoner. Research krever et minimum av kompetanse.
Den som vet det ikke er noe å finne, leter ikke.
Å tro at kristne kan lære faste av muslimer, er som å tro at brasilianere kan lære fotball av nordmenn.
I stedet for å se etter kristne fastetradisjoner, går han over bekken etter vann. Det eksotiske og fremmede frister alle som vil fremstå som åpne og nytenkende. Det velmente oppfattes som det veltenkte.
Samtidig er det ikke en dårlig verdi å glede andre ved å se etter noe de kan lære oss.
Hele prosessen er ment å frigjøre konsentrasjon til åndelig fordyping og benyttes til å kvitte seg med tanker og disposisjoner som ikke er gode, som grådighet, sjalusi, utålmodighet og manglende selvbeherskelse.
Men så var det dette med research.
Ramadan handler altså om ikke å spise eller drikke mellom soloppgang og soldnedgang (noe som i seg selv er en utfordring i Norden). Konsekvensen bør være opplagt. Lavt blodsukker hjelper ikke på tålmodighet og selvbeherskelse. Man stiller uopplagt og sliten på jobb. Man spiser og drikker dess mer etter solnedgang, sukker frister mer enn ellers.
I stedet for å hjelpe til å leve sunt, skal det mye til ikke å leve usunt.
Har man diabetes, bør man avstå eller være svært forsiktig. Har man det ikke, kan man få det. Det finnes bedre slankekurer enn ramadan.
Det er nok heller ikke av veien at han leser seg opp på lovgivningen i mange musliske land. Ikke alle ser frem til ramadan med like stor begreistring. Hundrevis blir pisket hvert år for å bryte spise- og drikkeforbudet, blant annet i arabiske land og Iran.
Ikke alle opplever dette som åndelig fordypning og frigjøring.
Og så bør han lese seg opp på kristne fastetradisjoner. Både på hva de er, og hva de ikke er.
For det første kommer den kristne fasteetiden i kjølvannet av en tredagers fest, fastelaven og særlig i katolske land karneval, et ord som bygger på det latinske for ”farvel til kjøttet”.
For det andre varer fasten i 40 dager, fra askeonsdag til første påskedag. Siden det er 46 dager, forstår i hvert fall andre enn journalister at det er søndagsfri.
Siden søndag er helligdag, trenger vi ikke å faste den dagen.
For det tredje er kristen faste ikke å avholde seg fra all mat og drikke. Normalt handler den om å sette av tid og rom til å ransake seg selv i bønn og ettertanke, til å be om tilgivelse for ikke å ha levd som man burde overfor seg selv og sin neste. og til å gjøre godt mot andre.
Man kan også bruke anledningen til å ta seg fri fra Facebook eller fjernsyn, fra å blogge eller kjøre bil.
Dermed kan vi lese i Det gamle testamentet om kongen som ble så opprørt at han fastet hele natten.
Derfor kan profeten Jesaja (58,5-7) understreke at faste ikke er å kle seg i sekk og aske. Den handler ikke om ytre fromhet, men å hjelpe andre, "sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus"
Det er ikke tilfeldig at det var fra denne delen av Jesaja (mer bestemt fra 61,1) Jesus siterte i hans første tale.
Kirkens Nødhjelp og andre kristne organisasjoner har dermed innsamlingsaksjoner hver fastetid. I 2016 samlet 40 000 bøssebærere inn 32 millioner kroner, selv om de muligens ikke ringte på hos Braanen Sterri.
For det fjerde er det slik at selv om faste er å avstå fra kjøtt og egg, kan man spise fisk og frukt, brød og grønnsaker, selv om det oppfordres til å spise mindre mat enn ellers.
For det femte er fasten frivillig. Det er en selvpålagt disiplin.
For det sjette kan den nettopp derfor også gjøres hver uke. Hver fredag er fastedag i Den katolske kirken. Man avstår fra kjøtt og spiser i stedet fisk.
Braanen Sterri skildrer det godt når han sier at
Av egen erfaring vet jeg at det å faste, eller leve på svært lite, kan være svært frigjørende for tanken hvis du tar deg tid til å reflektere over erfaringene du gjør deg. Det å foreta et såpass radikalt brudd med den måten en lever på hver dag, gjør at en blir klar over hvor mye man tar for gitt. Det kan føre til at du blir mer takknemlig for det du har og for alt som fungerer og gi en forståelse av hvor mange luksusprodukter vi har gjort til naturlige deler av tilværelsen.
Også kristne har noe å lære av sin egen høytid. I likhet med sekulære nordmenn. Selv om Braanen Sterri nok ikke vil skrive at muslimske nordmenn kan lære av denne kristne høytiden.
Eller mane til at vi alle bør ta del i Kirkens fastetid.
--------------- Oppdatert 07062016 klokken 18:30: Da har Aksel Braanen Sterri rettet kommentaren sin og lagt inn notaen under. MERK: I en tidligere versjon av artikkelen skrev jeg at kristne også kunne lære av muslimene. Kristne har allerede en fasteperiode. Om den er perfekt innredet, skal jeg ikke si for sikkert. Men de har nok mindre å lære enn oss ikke-religiøse. Jeg har derfor endret henvisningen til "sekulære og kristne" til ikke-religiøse.
Det er ikke vanskelig å svartmale Den katolske kirken, selv om det hjelper å være mer enn noen smuler ensidig i kilder og fakta.
Det er heller ikke vanskelig å rose eget livssyn som overmåte rasjonelt og redelig, i motsetning til alle som er ufordragelige nok til å mene noe annet.
Dermed er det grunn til å gni seg noen desimeter i øynene når den (riktignok "sekulære") muslimen Tamer Nashef bruker mye spalteplass på å skamrose Den katolske kirken i oppslaget I’m a Muslim But Here’s Why I Admire the Catholic Church.
Så finnes det underligere forestillinger enn at noen kan komme til å gjøre ett poeng eller tre av at stedet han oppfatter som passende å dele så pussige oppfatninger, er Strange Notions.
Noen utdrag antyder tonen.
First, allow me to start this short article with what might be deemed
a startling confession: I am not a Catholic, nor am I even a Christian.
In fact, I am a secular Muslim and an avid reader of philosophy and
history with an unswerving commitment to the unmitigated truth no matter
where it is even, nay especially, if it runs counter to commonly held
beliefs.
I have spent the last few years researching the history of
Christianity, especially the Catholic Church in the Middle Ages, and was
shocked to discover that almost everything we had been taught about
Catholicism was erroneous and apparently affected by anti-Catholic bias.
Dermed gikk Nashef gjennom en intellektuell omvendelse, antagelig et godt stykke på vei inspirert av Toby Huffs utmerkede bok om forskjeller og likheter i tidligmoderne vitenskap i Islam, Kina og Vesten.
Det bør ikke overraske at disse vilkårene var noen smuler ulike.
In contradistinction to what most people both in the West and Middle
East think, the Catholic Church and Church Fathers did not suppress
science, reason, and knowledge. Quite the opposite, in many cases they
even encouraged the acquisition of secular learning and the pursuit of
science, and placed a high premium on man’s rational faculties. I was
also astonished to discover that the “dark" Middle Ages were not
intellectually barren after all. This period was not one of utter
stagnation, superstition, or the persistent persecution of natural
philosophers.
Iveren og informasjonen han deler i gjennomgangen av sentrale tenkere som Gerbert av Aurillac (matematikkpaven i år 1000) og Thomas Aquinas, er forbilledlig.
Noe av det mer slående når man skal presentere middelalderen, er bredden i temaene. For å yte historien noenlunde rettferdighet tar Nashef opp alt fra teknologi til sentrale tenkere, fra vitenskap til vannpumper, fra universiteter til utrolige klokker.
Han presenterer også underlige forhold som det formidable oversettelsesarbeidet, spesielt fra 1000-tallet og renessansen i det 11. og 12. århundre med den påfølgende fremveksten av universiteter som mer enn noe sikret at vesten fikk en forankret rasjonell kultur, finansiert og støttet av Den katolske kirken.
Som var den største sponsor av vitenskap helt frem til 1800-tallet.
Men ville nok vært en enda underligere forestilling at konspirasjonsteoretikere, nye ateister, populærvitenskapelige journalister eller medlemmer av Islam Net skulle gå gjennom en tilsvarende omvendelse som Nasher med det første.
Det er ikke uvanlig å kalle kristne for troende, også når kristne snakker om seg selv. Det er heller ikke uvant å høre ateister si at de ikke vil bli kristne, fordi det handler om tro og slike sterkt forkastelige greier driver ikke de med.
Så er det heller ingen bombe at kristne kan hevde at også ateister tror noe (f.eks. at de ikke tror noe), som om det skulle gjøre noe som helst bedre, eller vise at dermed er all tro like god.
Leser vi mer eller mindre nyateister som Dawkins eller Harris eller enda mer Peter Boghossian, skinner det uansett gjennom at tro er noe av det verste de kan tenke seg, fordi det er ren innbilning (noe det skulle tatt seg ut om ateister hadde drevet med). Det åpner slusene for porten på vid gap for pandoras eske av et Big Bang av alskens forestillinger.
Begynner man først å tro på noe som helst, har man gitt lillefingeren til hva som helst.
I A Manual for Creating Atheists nøler ikke Boghossian med å hevde at tro er
“pretending to know things that you don’t know”. Siden det er “belief without
evidence”, er tro ikke en god måte å få kunnskap. Nei, det er et livsfarlig virus, roten til mye ondt og vi trenger derfor en måte samfunn til syvende og sist kan viske bort all tro.
Forhåpenligvis uten at man fristes til å viske bort alle troende.
Så er det selvsagt fristende å spørre hvordan Boghossian vet alt dette. Hvor har han det fra? Hvilke kristne tenkere siterer han? Hvilke kirkesamfunn? Hvilke bibelvers?
Og tenker han på tro som tillit (f.eks. til at mine barn gjør som jeg ber dem om) eller mening (f.eks. om hvilke lag som er best egnet til å vinne Tippeligaen) eller betting (hvor mange mål scorer RBK i år)?
Altså forskjellen mellom å ha grunner til å stole på noen ("faith") gjøre informerte og begrunnede antagelser ("beliefs) og mer eller mindre vill gjetting.
Han svarer i noen grad på noe av dette, men ikke helt overbevisende eller med spesielt gode kildehenvisniger.
Dermed hører det med at han ikke har sjekket hva verdens største trossamfunn sier mer enn rimelig tydelig om saken i Catholic Encyclopedia.
I artikkelen om fideisme - altså forestillingen om at det holder å tro - starter man med å si at dette vitner om en mangel på tillit til fornuften og fører til skeptisisme (som altså er noe annet enn kritisk refleksjon basert på empirisk forskning), eller altså at man tviler på alt, fra naturlover til egen eksistens.
Fideism owes its origin to distrust in human reason, and the logical sequence of such an attitude is scepticism.
Dermed kan man havne i to ulike posisjoner. Enten trumfer troen fornuften eller så setter man vantette skott mellom tro og fornuft, eller altså mellom vitenskap og filosofi på den ene siden og religion på den andre.
Such is the position taken by Kant, when he distinguishes between pure reason, confined to subjectivity, and practical reason, which alone is able to put us by an act of faith in relation with objective reality. It is also a fideistic attitude which is the occasion of agnosticism, of positivism, of pragmatism and other modern forms of anti-intellectualism.
Nå kan man diskutere hvor riktig og rettferdig denne analysen av posisjoner og sammenhenger er, men det viktige poenget er altså at dette katolske leksikonet fordømmer blind tro.
As against these views, it must be noted that authority, even the authority of God, cannot be the supreme criterion of certitude, and an act of faith cannot be the primary form of human knowledge. This authority, indeed, in order to be a motive of assent, must be previously acknowledged as being certainly valid; before we believe in a proposition as revealed by God, we must first know with certitude that God exists, that He reveals such and such a proposition, and that His teaching is worthy of assent, all of which questions can and must be ultimately decided only by an act of intellectual assent based on objective evidence.
Konklusjonen er ikke til å misforstå.
Thus, fideism not only denies intellectual knowledge, but logically ruins faith itself.
Tror man på troen, er det altså ikke bare fornuften som taper. Det samme gjelder troen.
Så er spørsmålet hva som kan få Boghossian til å forlate hans fideisme om tro.
Vil du teste kunnskapen om tro og vitenskap er det bare å spørre sidemannen om paven støtter at vi er blitt til ved Big Bang og evolusjon. Så langt er det ikke utviklet en bedre lakmustest.
Den katolske kirke har lenge hatt rykte på seg for å være i mot vitenskap. Fysikeren
Galileo Galilei ble blant annet i 1634 tvunget av den katolske kirke til å
fornekte teorien om at Solen er midtpunkt i solsystemet.
Men under en tale ved det pavelige vitenskapsakademiet uttalte pave Frans at
teorier om evolusjon og Big Bang er reelle.
Kort sagt kommer "Pave Frans med oppsiktsvekkende uttalelser" når han hevder at "Gud er ingen magiker med en tryllestav".
Nå er Frans med rette blitt populær i media. I stedet for en kortvarig overgangsfigur, er han blitt en foregangsfigur - ikke minst for en mer balansert forståelse av katolsk tro, tenkning og praksis.
Men mangelen på kunnskap om teologi og historie betyr også at mange oppfatter ham som mer radikal og nyskapende enn han er. For det er ikke spesielt nytt når
Den katolske kirkens overhode mener Gud skapte mennesket og lot de utvikle
seg i henhold til interne lover som han ga til hver enkelt.
Likevel kan en professor og leder for Italias nasjonale institutt for
astrofysikk Giovanni Bignami stå frem med "at pavens
uttalelser er oppsiktsvekkende".
Mens jeg står frem med at det i realiteten er professorens uttalelser som er det.
For dette er klassisk teologi. Den dukker ikke opp som en feig reaksjon på Darwin eller CERN. Det er tvert i mot vanskelig å finne en annen i kirkehistorien, så langt tilbake vi ser, og det hos helt sentrale aktører.
Siden paver ofte er blant disse, bør det ikke overraske at en pave støtter etablert vitenskap.
På samme måte som det ikke bør overraske at mindre skolerte - katolikker og andre - kan la være å gjøre det.
Dermed trenger vi ikke klype oss i armen når Augustin i hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok 1,21 (Genesis Literarum, Bok V, Kapittel 4:11) rundt år 400 slutter fra verset om at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" til at
Derfor har Skriften fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.
At det finnes lover i naturen er helt naturlig, hvis det finnes en lovgiver bak naturen. Kausale krefter i naturen er hva vi kan vente med en kausal kraft bak naturen.
Dess mer som oppdages av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.
Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis.
Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre hvordan Gud Skaperen etter sin frie vilje kan bruke sine skapninger til å utføre mirakler og demonstrere sin makt. I stedet må vi spørre hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig.
Nicolas Oresme, en av de ledende naturfilosofer ved universitetet i Paris på 1300-tallet, følger kort sagt i kjempers fotspor når han skriver i De causa mirabilium at
Jeg foreslår her… å vise årsaken til noen hendelser som synes mirakuløse og å vise at hendelsene skjer naturlig… Det er ingen grunn til å søke tilflukt til himlene [astrologi], slyngelens siste tilfluktsted, eller til vår herlige Gud, som om han skulle produsere disse effektene direkte.
I stedet for å ha motarbeidet naturvitenskapen er Den katolske kirken den institusjonen som i størst grad over lengst tid har støttet vitenskapen, og ikke bare gjennom middelalderens universiteter.
Som jeg har vært inne på mange ganger var rettsaken mot Galilei ikke noe uttrykk for en kamp mot vitenskapen. I stedet skyldtes den et godt stykke på vei at Kirken holdt seg for mye til vitenskapen.
Ja, det var en strid mellom Kirken og Galilei, men den handlet dels om personlige spenninger
(Galilei var et i overkant arrogant geni, og delte arrogansen med enkelte i Kirkens
ledelse) og dels om et spørsmål om autoritet i en svært urolig tid før
og under 30-årskrigen.
Spørsmålet var ikke hvem som hadde rett til å tolke vitenskap, men hvem som hadde rett til å tolke Bibelen.
Og Kirken prøvde hele veien å forholde seg seriøst til samtidens matematikere og
naturfilosofer, etter en svært lang tradisjon, som nevnt minst tilbake til Augustin på 400-tallet.
I første halvdel av 1600-tallet var det ikke enkelt å finne noen som støttet Galilei. Noe som ikke var underlig, når hans teori både var feil og falsifisert.
Jorden beveget seg definitivt ikke i en sirkelbane om sola (der hadde Kepler en mye bedre modell med ellipsebaner) og dermed stemte ikke Galileis teori bedre med observasjonene enn den etablerte modellen. I tillegg var det for mange en avgjørende innvending at fiksstjernene så like ut året rundt, noe de ikke ville gjort om jorden gikk i en så stor bane som Galilei hevdet. Modellen ble ikke mer troverdig når Galilei argumenterte med at tidevannet viste at jorden beveget seg.
Mens paven mente det nok heller skyldtes månen.
Det skulle dermed ta et par generasjoner etter Galilei før naturfilosofene ble overbevist om Keplers modell, med god støtte av bedre teleskoper og Newtons bevegelseslove på slutten av 1600-tallet.
Evnen og viljen til å lytte til vitenskap førte også som berørt i denne bloggposten til at pave Pius VII rundt år 1800 aksepterte en gammel jord, siden geologer og andre hadde begynt å argumentere godt for dette. Diskusjonen evolusjonslæren skapte på katolsk side, handlet mindre om artenes opprinnelse enn om sjelen også var evolvert.
Tanken om at paven kommer med noe nytt når han støtter Big Bang og evolusjon, bryter også med andre enkle observasjoner, slik Vårt Land nevner etter en bedre researchjobb enn andre media.
I 1950 uttalte pave Pius XII at det ikke var noen motsetning mellom disse to måtene å forklare verdens opprinnelse på. Pave Johannes Paul II bekreftet dette i 1996.
Selv om de burde justert setningen rettt før sitatet over fra "Det har vært lite spenning mellom katolsk lære og vitenskapelig evolusjonslære de siste tiårene" til "i noe tiår".
Flere bør nok ta et hint om hvor lite spenning det har vært av at forskeren som først lanserte Big Bang-teorien var den katolske presten LeMaître. Han så ikke bare ingen motsetning, han advarte mot for fort å ta denne modellen til inntekt for en skapelse.
Da har det nok vært lettere å se spenninger mellom tro og vitenskap blant ateister i møte med Big Bang-modellen. For noen smakte den for mye av kristen skapertro. At universet skulle ha en begynnelse kullkastet den tradisjonelle naturfilosofiens tanke om et evig univers.
Dermed ga Fred Hoyle modellen det litt nedlatende navnet Big Bang og la mye innsats i alternativer, som hans steady state-modell.
At den ble forkastet betyr nok likevel ikke at media med det første vil forkaste steady state-modellen om Kirkens kamp mot vitenskapen.
I serien katolske konspirasjoner er vi denne gangen kommet til filmanmelder Kjetil Lismoen som kan røpe i Aftenposten at en katolsk lobby hindret en norsk vikingfilm på 1920-tallet, basert på et manus av Tancred Ibsen (barnebarn av Henrik).
Tittelen, A Viking Hero, viser at Ibsen hadde tilpasset seg
klassisk Hollywood-dramaturgi. Men ifølge Lillebil Ibsens selvbiografi
(og historiker Gunnar Iversen, som har lest den) satte katolske
pressgrupper en stopper for prosjektet.
Påstanden om at Eiriksson hadde oppdaget Amerika var tung å svelge for
disse gruppene, som mente at Hollywood burde holde fast på den
offisielle historien om Columbus.
Pussig nok uten ytterligere kilder, eller mer antydning om hva som var motivet. Hvorfor katolikker på 1920-tallet skulle la seg skremme av
en stumfilm om vikinger er ikke helt gitt, men det understreker jo bare
hvor urimelige og irrasjonelle de er.
Leser vi hva Gunnar Iversen selv skriver, ser vi da også at han avviser denne teorien. Lismoen gjengir rett og slett en feilerindring fra Tancred Ibsens kone.
I Lillebils selvbiografi, som første gang ble utgitt i 1961, femten år
før Tancreds egen selvbiografi, gjør hun et større nummer ut av at det
var katolske pressgrupper som stoppet det videre arbeidet med denne
filmen. De ville ikke tillate at andre enn Columbus oppdaget Amerika,
som hun skriver (Ibsen 1985: 209, 221).
Riktignok er kristendommens
seier over hedendommen sentral i filmen, men dette var en følsom tid for
filmselskapene i Hollywood. I kjølvannet av flere skandaler hadde
filmbransjen i 1922 etablert The Motion Picture Producers and
Distributors of America (MPPDA), og svartelisting og selvsensur preget
bransjen. Katolske pressgrupper var viktige i en nervøs tid i bransjen,
men først i 1934 etablerer det katolske kirken i USA sitt Legion of
Decency som starter et ”korstog” mot filmbransjen (Black 1998). Det er
dermed lite trolig at dette var årsaken til at filmen ikke ble
realisert.
Siden det er kjent sjanger å gi katolikkene skylden, er det likevel dem som tegnes med sort hatt i dramaet om hvorfor vi ikke har fått utviklet et Northern-sjanger på linje med Western.
Hva filmen kunne ha betydd
for vikingtidens plass i kulturhistorien og vikingfilmens videre skjebne
som filmsjanger, er det selvsagt fristende å spekulere i.
Så er det selvsagt fristende å spekulere i hva en slik artikkel kan bety for sjangeren filmanmeldelsers videre skjebne.
Hvem er det så Ibsen gir skylden? De som ikke vil spekulere kan finne Gunnar Iversens oversikt over Norges myteomspundne vikingfilmher og her.
Siden vi snakker mellomkrigstiden, er det ikke uventet hvem som er den like mektige som nedrige skurken når Tancred Ibsen får ordet.
At i Amerika er film først og fremst forretning. Den kontrolleres
fullstendig av jøder og ethvert forsøk på å skape film med et dypere
innhold har vært forbundet med tap. Derfor vil ingen sette penger i
sådanne film.
Men noe sånt kan man kanskje ikke sitere en Ibsen på i Aftenposten. Som alltid er det mer stuerent å gi katolikkene skylden.
Da var også Fri Tanke på banen med et intervju der en viss blogger går ut mot dem som hevder at kristne har "kuppet julen".
Denne gangen mot slike tvilsomme elementer som Den norske og Den katolske kirken.
Også kirken sier at kristne «kuppet jula»
Jula har sitt utgangspunkt i den romerske solfesten "Sol Invictus" hevder Den norske kirke. – Feil, feil, feil, sier Bjørn Are Davidsen.
Davidsen blir ikke overrasket når Fritanke.no forteller at også Den
norske kirke og Den katolske kirke viderebringer historier om at kristne
på et vis «overtok» tidligere tradisjoner, og at dette er grunnlaget
for dagens julefeiring.
– Dette er og blir feil, og det blir ikke
mer sant av at Den norske kirke og katolikkene gjentar det. Det blir
heller ikke mer riktig av at feilen har lange tradisjoner, sier han.
Davidsen
forklarer at denne oppfattelsen har sirkulert i lang tid, og at den
trolig stammer fra margen til en utgave av en syrisk bibelkommentar
skrevet av Dionysius bar-Salibi. På 1100-tallet skrev noen der at
kristmessen ble lagt på samme dag som den romerske solfesten Sol
Invictus. Så ble det stille i mange hundre år før dette ble snappet opp
på 17-1800-tallet og etablert som en sannhet.
Som vi ser er dette et tema der det er viktig å ha tunga rett i munnen. Det er fort å misforstå hva andre sier, og det er fort å formulere seg på måter som andre kan misforstå. Og det er fort å si noe feil.
Det kan likevel være verdt et forsøk på en kort oppsummering:
Datoen for Jesu fødselsdag er ikke lagt til 25. desember fordi det eksisterte tidligere feiringer den dagen. Det fantes ulike tradisjoner for datoen og én av disse var bestemt av tanken om at profeter og martyrer døde på datoen de ble unnfanget. Siden man mente Jesus døde 25. mars, ble fødselen lagt ni måneder senere.
Det ble avholdt messer på Jesu fødselsdag, men var ingen utbredt feiring av dagen før på 300-tallet, etter at kristen tro var offisielt anerkjent. Kristne feiret først og fremst påske.
Sol Invictus-festen til minne om "den uovervinnelige sols" fødselsdag 25. desember, ble ikke innført offisielt i Romerriket før i år 274. Grunnen synes å ha vært behovet for en mer samlende religion, muligens påvirket av hvor sterkt den kristne kirken vokste.
I Norge ble juleblotet flyttet fra midten av januar til 25. desember p.g.a. den kristne feiringen. Det var ingen almen tradisjon i Norge for å feire vintersolverv, heller ikke i de deler av Thule (antagelig Nord-Norge) der solen var borte i "40 dager". Festen Prokopios skriver om i HISTORY OF THE WARS: BOOK VI(kapittel XV, linje 417)rundt år 550 handler om fem dager før solen blir synlig igjen, altså også midten av januar.
Måten man begynte å feire Jesu fødselsdag er påvirket av deler av eksisterende feiringer - spesielt i matveien (i Norge dels hentet fra middelhavsmat og dels fra norrøn, i dag også fra amerikansk) og der symbolikken har overføringsverdi (som bruk av lys og gaver). Såpass mange elementer ble ikke videreført at forskere i dag nøler med å si at kristen julefeiring er en videreføring av Saturnalia.
Populariteten av feiringen skyldes ikke at Kirken "tok over" en eksisterende feiring, men at feiringer stort sett er populære. Behovet for å feste på vinteren i land som Norge blir ikke borte selv om man slutter å blote.
Prokopios er vurdert på side 101 og fra neste side er gitt en inngående analyse av hva dateringen av juleblotet til "første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv" innebærer (se også figuren under, fra side 105).
Konklusjonen er at
Den av Snorri uppgivna tidpunkten för den fornnordiska julen vid midvinternatten inföll den 19–21 januari, dvs. just i mitten av perioden för den andra julmånadens fullmåne, vilket gör det sannolikt att det var vid denna fullmåne som den fornnordiska julen firades.
For den romerske delen har Andrew McGowan en bra gjennomgang iHow December 25 became Christmas der han oppsummerer diskusjonen i lys av kilder.
Blant dette er den populære forestillingen om at tidspunktet for den kristne festen er bestemt av hedenske feiringer. Blant problemene er at den ikke kan belegges med antikke kilder og synes først å ha dukket opp på 1100-tallet.
Christian authors of the time do note a connection between the solstice and Jesus’ birth: The church father Ambrose (c. 339–397), for example, described Christ as the true sun, who outshone the fallen gods of the old order. But early Christian writers never hint at any recent calendrical engineering; they clearly don’t think the date was chosen by the church. Rather they see the coincidence as a providential sign, as natural proof that God had selected Jesus over the false pagan gods.
It’s not until the 12th century that we find the first suggestion that Jesus’ birth celebration was deliberately set at the time of pagan feasts. A marginal note on a manuscript of the writings of the Syriac biblical commentator Dionysius bar-Salibi states that in ancient times the Christmas holiday was actually shifted from January 6 to December 25 so that it fell on the same date as the pagan Sol Invictus holiday. In the 18th and 19th centuries, Bible scholars spurred on by the new study of comparative religions latched on to this idea. They claimed that because the early Christians didn’t know when Jesus was born, they simply assimilated the pagan solstice festival for their own purposes, claiming it as the time of the Messiah’s birth and celebrating it accordingly.
Men dette stemmer altså ikke med disse plagsomme kildene.
There are problems with this popular theory, however, as many scholars
recognize. Most significantly, the first mention of a date for Christmas
(c. 200) and the earliest celebrations that we know about (c. 250–300)
come in a period when Christians were not borrowing heavily from pagan
traditions of such an obvious character.
En vi finner dette hos er Tertullian rundt år 200 (se slutten av kapittel 8 av Svar til jødene).
Around 200 C.E. Tertullian of Carthage reported the calculation that
the 14th of Nisan (the day of the crucifixion according to the Gospel of
John) in the year Jesus died was equivalent to March 25 in the Roman (solar) calendar.
March 25 is, of course, nine months before December 25; it was later
recognized as the Feast of the Annunciation—the commemoration of Jesus’
conception.
Thus, Jesus was believed to have been conceived and crucified on the
same day of the year. Exactly nine months later, Jesus was born, on
December 25.
This idea appears in an anonymous Christian treatise titled On Solstices and Equinoxes,
which appears to come from fourth-century North Africa. The treatise
states: “Therefore our Lord was conceived on the eighth of the kalends
of April in the month of March [March 25], which is the day of the
passion of the Lord and of his conception. For on that day he was
conceived on the same he suffered.” Based on this, the treatise dates Jesus’ birth to the winter solstice.
Men å regne på denne måten fikk den konsekvensen at Østkirken havnet på en annen dato, siden de fulgte en annen kalender de som fulgte en annen kalender havnet på en annen dato.
In the East, too, the dates of Jesus’ conception and death were
linked. But instead of working from the 14th of Nisan in the Hebrew
calendar, the easterners used the 14th of the first spring month
(Artemisios) in their local Greek calendar—April 6 to us. April 6 is, of
course, exactly nine months before January 6—the eastern date for
Christmas. In the East, too, we have evidence that April was associated
with Jesus’ conception and crucifixion. Bishop Epiphanius of Salamis
writes that on April 6, “The lamb was shut up in the spotless womb of
the holy virgin, he who took away and takes away in perpetual sacrifice
the sins of the world.”
Even today, the Armenian Church celebrates the Annunciation in early
April (on the 7th, not the 6th) and Christmas on January 6.
Thus, we have Christians in two parts of the world calculating Jesus’
birth on the basis that his death and conception took place on the same
day (March 25 or April 6) and coming up with two close but different
results (December 25 and January 6).
Dermed feires julen 25. desember i Vestkirken og 6. januar i Østkirken Den armensk-ortodokse kirken.
(Tillegg 08.01.2014:) Når Østkirken feirer jul 6. januar er det fordi de følger den julianske kalenderen og ikke den gregorianske som vi bruker. Det som i den julianske kalenderen er 24. desember faller mellom år
1900 og år 2100 på 6. januar i
den gregorianske kalenderen.
Mye tyder altså på at julehistorien bør bli et eget universitetsfag.
Det bør ikke overraske at intervjuet i Fri Tanke avsluttes med at
Jeg er helt enig med Brun-Pedersen og Human-Etisk Forbund i at jula i
dag er et sammensurium av både kristne og ikke-kristne, sekulære
elementer. Det er alt for enkelt å si at jula utelukkende er en kristen
høytid med kristent opphav. Både hedninger og kristne kan feire jul med
god samvittighet, forsikrer Davidsen.
Så er håpet at en så jovial konklusjon ikke ødelegger julestemningen.
There are cases of sexual abuse that come to light every day against a large number of the Catholic clergy. Unfortunately it’s not a matter of individual cases, but a collective moral crisis that perhaps the cultural history of humanity has never before known with such a frightening and disconcerting dimension. Numerous priests and religious have confessed. There’s no doubt that the thousands of cases which have come to the attention of the justice system represent only a small fraction of the true total, given that many molesters have been covered and hidden by the hierarchy.
Nei, dette er ikke avisartikkel eller domsfellelse fra 2013 eller 2003 eller 1993. Dette er fra 1937 og mannen bak ordene er ikke helt ukjente Joseph Goebbels.
Nå er det selvsagt ikke gitt at den beste kilden til historisk informasjon er en katolsk pater som snart har sittet 20 år i fengsel for seksuelle overgrep. Likevel mistenker flere enn sårede katolikker at det er noe underlig ved anklagen og dommen.
Wall Street Journal hadde tidligere i år en lengre analyse der de påpekte en rekke tvilsomme forhold ved rettsaken som altså foregikk omtrent samtidig med Bjugn-saken i Norge.
Ikke minst er det et poeng at slike tilfeller i USA kan føre til heller store erstatningsbeløp, uten at det i seg selv gir grunn til å si at alle eller mange av de dømte egentlig er uskyldige.
Men dette handler ikke om dagens saker, ihvertfall ikke direkte. Det handler om fortidens - og om pave Pius XII's kamp mot nazismen.
On March 10, 1937, with the encyclical Mit brennender Sorge,
Pope Pius XI (1857-1939) condemned the Nazi ideology. At the end of the
same month, the Nazi Ministry of Propaganda headed by Goebbels launched a
campaign against the sexual abuses of priests. The design and
administration of this campaign are known to historians thanks to
documents which tell a story worthy of the best spy novels.
Goebbels dilemma var tydelig. Den katolske kirken var ikke bare en sterk moralsk autoritet, den hadde bred støtte hos mange tyskere. Nazistene kunne selvsagt overkjøre kirken med våpen, arrestere prestene og jevne kirkebygg med jorden, på linje med Stalin-Sovjet eller Ceaușescus Romania.
Enten det var suget fra eget bryst eller skyldtes sansen for 1800-tallstradisjonen med antikatolsk klosterhorror, valgte Goebbels å legitimere angrepet på Kirken moralsk. Siden det hadde vært domsfellelser for presters overgrep mot mindreårige noen måneder før, arresterte Goebbel like godt 325 katolske prester, anklaget for det samme.
Motiver var klart. Ved å underminere Kirkens moralske autoritet, kunne man svekke dens politiske gjennomslagskraft.
At Kirken, som så ofte bl.a. ved von Galen allerede hadde tatt grundig avstand fra slike overgrep og at det var langt flere i regi av Hitler-Jugend, så Goebbels ingen grunn til å ta hensyn til.
It was the anti-Nazi encyclical of Pius XI that led to the great campaign of 1937. Mariaux proved it publishing highly detailed instructions sent by Goebbels to the Gestapo, the political police of the Third Reich, and above all to journalists, just a few days after the publication of Mit brennender Sorge, inviting them to “reopen” the cases from 1936 and also older cases, constantly recalling them to public opinion. Goebbels also ordered the Gestapo to find witnesses willing to accuse a certain number of priests, threatening them with immediate arrest if they didn’t collaborate, even if they were children.
The proverbial phrase “there’s a judge in Berlin,” which in German tradition indicates trust in the independence of the court system from the political power of the moment, applied – within certain limits – even in the Third Reich. Of the 325 priests and religious arrested after the encyclical, only 21 were condemned, and it’s all but certain that among them some were falsely accused. Virtually all of them ended up in extermination camps, where many died.
Heldigvis ble saken gjennomskuet, mye takket være et febrilsk arbeid bak kulissene ved Wilhelm Canaris (1887-1945). Den ikke overdrevent nazivennlige sjefen for Wehrmachts kontraspionasje fikk stadig større kvaler overfor bandittifiseringen og brutaliseringen av Tyskland.
Hans mot viste seg ikke mindre ved at han varslet at Danmark og Norge skulle overfalles 9. april, selv om ingen av regjeringene trodde på opplysningene.
Spillet han drev, inkludert involveringen i flere forsøk på å avsette eller ta livet av Hitler, endte som det måtte.
Canaris ble hengt på en såpass symbolsk dato som 9. april 1945.
Thanks to the courage of Canaris and his friends, and to the persistence of the Jesuit detective Mariaux, the truth was already out during the war. The perfidy of the campaign of Goebbels aroused more indignation than the eventual guilt of some religious. The father of all moral panics in the area of pedophile priests blew up in the hands of the Nazi propagandists who had tried to organize it.
Nå frikjenner ikke feilaktige anklager i fortiden noen grupper for anklager i dag. Men dette antyder at det kan være grunn til å se nærmere på mekanismene bak også nyere tideres moralpanikker. Det er mulig å stille mer kritiske spørsmål ved grunnlaget for enkelte av anklagene enn det som har vært vanlig.
Og ikke annet så for dimensjonen dette har fått i media, sammenlignet med saker innen alt fra speiderbevegelser til psykologien, fra basketball til BBC.
Av mange grunner er det ikke enkelt å finne kvinner i vitenskapshistorien, noe som skyldes mer enn at mange er dårlige til å lete.
Noen finner man likevel, selv om det på 1970- og 80-tallet var vanlig å avvise det som umulig etter Hypatia. I middelalderen har vi en rekke kvinnelige medisinere, spesielt ved universitetet i Bologna.
I kjølvannet av Svartedauden og den gryende renessansen ble mulighetene imidlertid dårligere og det skulle ta tid før kvinner igjen fikk innflytelse.
Når det så i større grad begynte å bli mulig igjen, spesielt på 1700-tallet, var grunnen den motsatte av hva det er blitt vanlig å tenke. Kvinnelige pionerer innenfor vitenskapen seilte ikke fram i kjølvannet av opplysningstiden tross kirkelig motvind.
Det skjedde tvert i mot godt hjulpet av pavelig medvind.
Nå betyr ikke det at Den katolske kirken plutselig byttet hest og diskret glemte tradisjonelle tanker om kvinners rolle. Man favoriserte ikke kvinner i offentlige stillinger. Men man gjorde det mulig for dyktige kvinner å få roller, selv om menn fortsatt var i klart flertall.
Kanskje den viktigste av disse var Laura Maria Caterina Bassi (1711-1778). Hun lærte seg latin og fransk av sin fetter som var prest. Hun forbløffet alle hun møtte med sin kunnskap og intelligens. Medisinprofessoren Tacconi ved universitetet i Bologna var så imponert at han underviste henne på fritiden.
Hun utmerket seg tidlig på områder som biologi, naturhistorie og medisin. Hennes evner vekket den sterkt vitenskapinteresserte kardinalen Prospero Lambertinis (1675-1758) oppmerksomhet og han oppmuntret henne til å arbeide videre med naturfilosofi.
Resultatet var at hun ble professor i anatomi i 1731 ved universitetet i
Bologna, bare 21 år gammel. Hun ble medlem av det italienske vitenskapsinsitituttet året etter og året etter det igjen leder av det.
At dette var en dame utenom det vanlige antydes nok også av at hun fikk 12 barn (eller 8, kildene sier forskjellig), uten at hun lot noe slik hindre hennes karriere. Det kan også ha hulpet at bare 5 av barna overlevde fødselen.
Dette satte nok likevel en og annet brems på hennes forelesningsvirksomhet ved universitetet. Der var det forøvrig også formelle begrensinger for at kvinner kunne undervise, men de ble etterhvert overprøvd, mye takket være begeistrede studenter.
Bassi fortsatte likevel å undervise i sitt eget hjem, sammen med ektemannen Giuseppe Veratti som også var fysiker. Det skadet ikke at de hadde etablert et eget forskningslaboratorium i huset.
Etterhvert dreide interessen hennes seg over til newtonsk fysikk som hun var toneangivende i å få innført ved italienske universiteter.
Men så var det altså paven. Omtalte kardinal Prospero Lambertini var blitt pave i 1740 under navnet Benedikt XIV. Han opprettet i 1745 en gruppe eliteforskere kalt Benedettini som skulle bestå av 25 medlemmer.
Ikke uventet ønsket Laura å bli med i gruppen, men møtte sterk motstand fra flere av forskerne. Redningen ble hennes gamle støtte Lambertini som utnevnte
henne som eneste kvinnelige medlem.
Det bør ikke overraske noen at hun tredve år senere, i 1776, ble den første kvinnelige professor i fysikk i Europa.
Ektemannen? Han ble hennes assistent.
Da Laura Bassi døde i 1778, hadde hun et rykte og en posisjon som gjorde det langt lettere for kvinner å bli fysikere. Dessverre havnet hun likevel i glemmeboken, antagelig godt støttet av at myten om Den katolske kirken som vitenskapens verste fiende vokste så sterkt i løpet av 1800-tallet.
Dermed er i stedet en heller antikatolsk fysiker som Marie Curie (1867-1934) blitt stående som den store kvinnelige fysikkpioneren. Ikke minst fordi hun var den første som fikk to nobelpriser, i fysikk (1903) og kjemi (1911).
Hadde Alfred Nobel levd på 1700-tallet, ville vi nok heller husket Bassi for nobelpriser i biologi, medisin og fysikk. Når det ikke skjedde får vi nøye oss med å takke henne for at så mange kvinner er blitt fysikere, selv uten å kjenne paven.
