Selv om det har vært dårlig soppvær i år og du allerede har plukket alle bær du behøver, trenger du ikke å ta turen til Fantastisk lørdag på Chateau Neuf 21. september som altså er førstkommende (hvis du lurer) ... lørdag.
Grunnen er rett og slett av vi ønsker å holde dette gratisarrangementet for oss selv. Det hadde tatt seg ut om fremmede forstyrret vår sutring over fantasyfans før og nå.
Det er også en nedside at jeg er bedt om å boltre meg i 10-20 minutter en eller annen gang med ett eller annet som på en eller annen måte har tilknytning til Johannes H. Berg som altså av mer enn én eller annen grunn er inspiratoren for denne dagen.
Det er en hemmelighet om det vil være anledning til å kjøpe seneste bind av Minneboken for Johannes - eller til og med første.
Husk ikke å glemme at det er viktig at du ikke sier fra om denne dagen til noen. Og hold deg hjemme!
I Dekodets kjente og kjære serie leserbrevene som kom inn har vi nådd den store kulturdebatten i Aftenposten i forbindelse med første Harry Potter-film i 2001.
Her er forøvrig det uforskammede leserbrevet til Aftenprofetenposten 2. desember 2001, som nevnt i Potterpurriet om "Harry Potter som Jesus".
Merk den kledelige og korrekte antikommersialistiske holdningen i siste avsnitt; man var da ikke småbarnsfar for ingenting.
Ja til Harry Potter!
Karine Maniscalco (KM) undrer seg over at ingen har motforestillinger til Harry Potter. Da er det nok mer underlig at hun både har klart å overse den årelange debatten om bøkene, og ikke har forstått den ene hun har lest.
Man kan spørre om KM's evne til å forstå moral når hun hevder at grensen mellom "rett og galt, godt og ondt, viskes ut". Bøkene understreker tvert i mot avgjørende forskjeller. Det er ikke tillatt med "alle midler". Som i Bibelen og gode spionromaner handler det om å se under overflaten og forstå de virkelige spørsmålene. Det finnes dypere verdier enn reglementet ved Galtvort. Det er utrolig hvis KM mener at blind etterfølgelse av et reglement er viktigere enn kampen mot det onde.
I første bok ser vi at det onde kan beseires ved en kjærlighet som gir sitt liv for andre. Det er sjelden å finne så dype verdier i moderne fortellinger.
Det er ingen tvil om at spiritisme skildres som ondskap. Alle som driver med dette tar skade, på kropp og sjel. "Spiritismen" som KM synes å se at Harry driver med i bok to, er vel at han snakker med dette sutrende spøkelset. Å sammenligne dette med åndemaning er avslørende for evnen til å ta poenger. Med samme målestokk blir Dickens "En julefortelling" en studie i okkultisme, ikke oppgjør med ukjærlighet og gjerrighet. Potterbøkene viser nettopp hvor grusomt det onde er. Og det er bra å se for barn som er opptatt av trolldom, selv om man kan diskutere hvilke aldre de senere bøker er egnet for.
KM klarer dessverre ikke å skille mellom staffasje og indre verdier. Det Harry læres opp i er parodier på klisjeer om sopelimer, tryllestaver, magiske dyr og besvergelser. Dette handler om myter og eventyr, ikke om "svarteboka". Ser vi bak kulissene, finner vi stor vekt på å velge det gode, enten det gjelder vennskap, forfengelighet eller rasisme. Ved siden av Narnia-serien er dette kanskje de bøkene som egner seg best til å vise barn avgjørende verdier og kriterier for rett og galt.
Mon tro hva KM vil finne i "Snehvit", "Askepott", og "Gutten som Kappåt med Trollet"? Her møter vi også både hekser og troll, men samtidig er det ingen tvil om at det onde ikke fremstilles positivt. Og den gode fe i Askepott er symbol på det gode, ikke markedsføring av noe ondt.
Det som imidlertid kan bekymre ved Harry Potter, er rett og slett alt kjøpepresset. Mens Rowling leverer et kvalitetsprodukt, er det vanskelig å si det samme om butikkenes hekseklær og kortspill etc. Skulle jeg skrevet noe negativt om Potter, måtte det være om den massive kommersialiseringen som river ned det bøkene bygger opp.
Et leserbrev som altså ble kommentert på Debattsentralen samme dag med bl.a. at
I et desperat forsøk på å forsvare "Harry Potter"-bøkene mot treffende kritikk fremsatt av Karine Maniscalco den 25.11 i Aftenposten, forsøker en viss Bjørn Are Davidsen, Ski, den 2.12 på alle mulige måter å stemple mennesker som ikke liker "Harry Potter" som dumme - måten han omtaler Maniscalco grenser til å være injurierende. Istedenfor å argumentere på en skikkelig måte påstår han dessuten frekt og freidig at Maniscalco ikke har forstått hva boken dreier seg, og at hun ikke klarer å skille mellom staffasje og indre verdier. Han hevder at trolldomsklisjéene boken i det vesentligste er bygget opp av bare er parodier. Men jeg spør meg: Er de virkelig det? Hva om de er ment dødsens alvorlig?
Et stempel som det bare var å ta dødsens alvorlig på alle mulig måter.
Det er gledelig å se at Aftenpostenhar fått med seg at Harry Potter-fortellingen et godt stykke på vei er et kristent verk, selv om de er lovlig sent på banen.
Saken blir knapt bedre når Murphy ser myter og sammenhenger i en nær New Age-opplevelse.
Dermed er veien åpen for en frisk omvendelseshistorie. Denne gangen om alle disse tydeligvis mer enn lettere clueless konservative kristne som ikke så tegningen før aller siste bok i serien.
Et utsagn som selvsagt på spørsmål kun vil omfatte de som faktisk ikke så noe før da, og der enkelte vel ennå er i denial.
Og heller ikke ser at også Jesus egentlig bare er en myte.
HVEM HAR JORDISK MOR og overjordisk far? Hvem elsker sin neste og snur det andre kinnet til? Hvem utfører mirakler, kjemper mot det onde og ofrer seg for menneskeheten? Går ærefullt og uten motstand til sin død? Står opp fra de døde? Svaret er Harry Potter, selvsagt. Ja, og Jesus, da.
Bortsett fra den ørlille detaljen at Harry ikke har overjordisk far eller snur det andre kinnet til så ofte at det gjør noe, er dette helt riktig.
Da de første bøkene om Harry Potter havnet i butikkhyllene, møtte de massiv motstand fra konservative kristne miljøer, ifølge forfatteren Derek Murphy i boken Jesus Potter Harry Christ. Gjennomgangsmelodien var at barnebøkene var ment å lede ubesudlede barnesinn inn i fristelse ved å eksponere dem for trolldom og heksekunst i stedet for god, gammeldags kristendom, og dermed ganske sikkert sende dem lukt til helvete.
Observasjonen er ikke helt feil.
I starten møtte bøkene motstand fra noen konservative kristne miljøer, en motstand som i en periode på starten av 2000-tallet ble gjenspeilet hos enkelte i avisene Dagen og Norge IDAG (se også mitt svar) og predikanter som Jan Hanvold, for ikke å si i debattfora som i oppgjøret med denne uforskammede Davidsen i Aftenposten.
Men det tok ikke lang tid før dette møtte motild, og det fra flere enn vanlige mistenkte i Vårt Land allerede i 2001 (dessverre ikke tilgjengelig på nettet, men i det minste er familiebildet til venstre, inkludert den noe Potter-skeptiske katten Tintin, rappet fra førstesideoppslaget).
Dette ble fulgt opp også av mer enn lettere konservativ kristne som Lars Toralf Storstrand, som i 2005 sa klart fra i Norge IDAG om Hanvolds tøv.
Selv har jeg etterhvert fått holde opptil flere foredrag om temaet, bl.a. ved en forestilling i 2005 i Sandefjord kirke.
Daværende sjefsredaktør Odd Sverre Hove i Dagen oppfordret da også 16.11.05 til å se den nye Potter-filmen, "i Jesu navn".
Da Harry Potter erobret verden, var Dagen-redaktør Odd Sverre Hove skeptisk. Han trodde bøkene frontet nok en New Age-bølge. Fire kapitler ut i første bok var han fortryllet. (…)– Enkelte kristne miljøer mener at historiene om Harry Potter formidler vranglære og gudsbespottelse. Hva sier du til dem?
– Protesten deres kan jeg forstå, rent psykologisk. Da bøkene slo igjennom, var jeg sjøl der. Tenkte: Æsj, bare en ny New Age-bølge! Fire kapitler ut i første bok hadde jeg skiftet mening, bekjenner Odd Sverre Hove.
– Hva fikk deg til å endre syn på saken?
– Jeg innså at forfatteren JK Rowling ikke flørtet med okkulte fenomener. Snarere var det snakk om elegant bruk av litterære virkemidler for å skape en spennende fortelling om store etiske spørsmål, sier redaktøren.
– Min første reaksjon var forhastet og grunnlagt på fordommer. Ett av de store temaene i denne romanserien er nettopp å nedkjempe fordommer, legger han til.
Nå skal det vedgås at Hoves støtte ikke bare ble ... godt mottatt (hans svar er her), men den viser at Harry Potter-bøkene lenge har vært rimelig stuerene også i mange konservative kretser.
Dermed stemmer det nok ikke helt at det først var i siste boken i serien at Rowling ble akseptert.
Men så, med den siste boken i serien, eller filmen, om du vil, den som utgjør selve klimakset i Harry Potter-tilbedelsen, skjedde det noe forbløffende.
Rowlings hadde holdt hele verden for narr. Så fort den siste boken var ferdig, avslørte hun at hun hele tiden hadde latt seg inspirere av Bibelens karakterer og dramaturgi.
Eller at Jesus like gjerne kan være oppdiktet siden dette baserer seg på (det magiske ordet) "tro".
Man kan selvsagt pirke borti at bibelhistorien baserer seg på å tro, ikke å vite, og at historien om Jesus kan være helt eller delvis oppdiktet med utgangspunkt i myter og symboler fra førkristen tid. Stemmer det, betyr det at begge de to helteskikkelsene er konstruert med utgangspunkt i en litterær arketyp, hvilket igjen betyr at vi like gjerne kan kalle Jesus en Harry Potter-figur som omvendt. De har samme dramaturgiske funksjon i hver sin historie.
Et stykke på vei riktig, men det betyr ikke at begge må være oppdiktet eller at det ikke skal mer til enn litt pirking for å vise at Jesus kun er en litterær arketyp basert på førkristne symboler.
Murphy påpeker at kristendommen i forbløffende grad handler om å bevise at Jesus har levd i virkeligheten.
Det er uklart hva Murphy egentlig mener er så forbløffende.
En religion som mener seg å handle om virkeligheten? Eller at kristne angivelig bruker så mye energi på dette?
Som om kirkehistorien eller verdens menigheter viser noen som anstrenger seg natt og dag i generasjon etter generasjon for å vise at opphavsmannen faktisk har ... levd?
Men med dette utgangspunktet er konklusjonen rarest klar. Det er ikke så farlig om man bruker Jesus eller Harry, tvert i mot kan det være bedre å fokusere på sistnevnte.
Alle vet at Harry Potter er oppdiktet, men med sin magiske gjennomslagskraft ser det ut til at han, i alle fall i vår del av verden, er minst like godt egnet til å videreføre de grunnleggende, kristne verdiene som statskirken er.
Selv de av oss som har forsvart Harry med nebb og negler det seneste tiåret må riste litt oppgitt på kappen i møte med den slags overtro.
Boken er ellers oppsummert i en ikke akkurat kritisk videoblurb.
Når man ikke lenger trodde at noen kunne parodisere seg selv mer, klarer den ikke alltid like godeste Richard Dawkins å overraske selv en fantasifull fyr som meg.
Denne gangen er det altså Hary Potter han oppfatter som en vrangforestilling, uten å ha lest bøkene. Noe som minner mer om enkelte Dagen-lesere på 90-tallet enn vitenskap.
The prominent atheist is stepping down from his post at Oxford University to write a book aimed at youngsters in which he will warn them against believing in "anti-scientific" fairytales.
Prof Hawkins said: "The book I write next year will be a children's book on how to think about the world, science thinking contrasted with mythical thinking.
Nå er det heldigvis ikke slik at han ennå har gått hardt og høyt ut mot Harry. Men potensialet for å dumme seg ut her er stort. Og skal vi tro intervjuet, ikke så lite nærliggende.
Prof Dawkins said he wanted to look at the effects of "bringing children up to believe in spells and wizards".
"I think it is anti-scientific – whether that has a pernicious effect, I don't know," he told More4 News.
Før han fortsetter i gamle spor.
Prof Dawkins is targeting children as the audience of his next project because he believes they are being "abused" by being taught about religion at school and labelled Christian, Jewish or Muslim from a young age.
Ting som toleranse og foreldrerett er vel ikke lengst fremme i holdet hans. En ting er å mene sterkt at noe er sant og rett, en annen ting er å hevde at det er barnemishandling å fortelle sine egne barn noen annet enn hva Dawkins står for. Dessverre sier ikke oppslaget noe om hva han vil kalle barn av ateister.
Speaking recently at a conference of the Council of Ex-Muslims of Britain, a group of Britons who have renounced Islam, Prof Dawkins said: "Do not ever call a child a Muslim child or a Christian child – that is a form of child abuse because a young child is too young to know what its views are about the cosmos or morality.
"It is evil to describe a child as a Muslim child or a Christian child. I think labelling children is child abuse and I think there is a very heavy issue, for example, about teaching about hell and torturing their minds with hell.
"It's a form of child abuse, even worse than physical child abuse. I wouldn't want to teach a young child, a terrifyingly young child, about hell when he dies, as it's as bad as many forms of physical abuse."
Her er det itt'no knussel. Det gjelder å ta i. Er man kristen eller muslim, er tydeligvis barneoppdragelse i Dawkins øyne å fortelle barna om helvete - antagelig ofte, inngående og fargerikt.
Skal jeg være ekte kristen, må jeg nok dermed skynde meg å finne fram Dante og Draumkvedet, for ikke å si amerikanske prekener fra 1700-tallet. Når jeg tenker meg om, står faktisk Dante heldigvis på prominent plass i stua, levende illustrert av Doré.
Klarer jeg å rive ungene vekk fra Revenge of the Manic Christian Zombies II, for ikke å si Global oppvarming III, skal de nok bli skikkelig skremt.
Det blir ikke lite spennende å se hva barn synes om Dawkins sin oppdragelse hvis han vil ta fra dem Harry Potter.
For det andre er det nå klart at Gentle Giant-kvelden i Progkjeller er flyttet til onsdag 26. mars.
For det tredje er Keith Emersons neste plate visstnok ferdig mixet. Den skulle ha kommet i mars, men det er vel egentlig tvilsomt. Til gjengjeld blir den garantert sensasjonell. Og oversett.
