Fem feil hos Nemi

Siden rekken av sutring per leserbrev har slått så godt an, særlig i Indre Gryllefjord, fortsetter vi med Dagbladet, denne gangen 08.02.2003.

Og igjen er temaet av de helt store, nærmere bestemt progrock. Fra en tid der dette fortsatt var anathema, og ikke bare på radio.

Fem feil hos Nemi

25. januar var oppgaven å finne fem feil i Nemi-stripen litt for lett, så her kommer allerede svarene på hvorfor Nemi ikke misliker prog-rock.

1: Nemi forguder «Ringenes herre», det samme gjør prog.

2: Nemis favoritter i goth og black metal har prog og Ozzy som gudfedre.

3: Prog er alt fra monstermetall til finurlige flinkiser, gjerne på samme CD - altså umulig å sette i bås.

4: Prog er (for likevel å sette i bås) fabelrock, og Nemi elsker fabler.

5: Prog spilles ikke på radio.

Riktig svar på hvorfor hun knuste radioen er dermed Britney Spears.

Neste spørsmål er hvorfor du nå knuste PC'en.

Så 2012

Mens vi fortsatt nyter 2012 og det er lenge til det er tid til å ønske hverandre godt nyttår, kan vi starte en serie med høydepunktene fra året som er gått.

Mye kan nevnes, så vi ender på tre i hver kategori og tar dem (altså kategoriene) i tur og orden.

Første kategori er Årets beste CD

I motsetning for de andre kategoriene var det her ikke vanskelig å kåre en vinner. Kanskje den beste blandingen av symfoniorkester og rock ikke bare i 2012, men noen gang?

1: Three Fates Project med Keith Emerson, Marc Bonilla og Terje Mikkelsen



Til tross for mange andre utgivelser i år (som Tony Banks stemningsfulle Six - Pieces For Orchestra, den utvidete nyinnspillingen av Wakemans Journey To The Centre of The Earth og ikke minst av Jon Lords Concerto for group and orchestra) har jeg til gode å høre noe som bedre har utnyttet styrkene til både orkesteret og bandet, hver for seg og i samspill.

Vi snakker altså ikke om banalisering eller søtsuppe, men tolkninger med trykk og tyngde. Så kan man sikkert diskutere om The Fugue burde vært med mellom første og andre del av The Endless Enigma eller om det burde vært enda mer Moog eller Hammond, men det blir mer for nerdene i blant oss.

2: Momentum med Neal Morse

Enda en monumental utgivelse fra en artist inspirerert av artister fra Peter Gabriel til Larry Norman, som mikser Genesis med gospel - spenstig, kreativt og humørfylt.

Tittelmelodien er verken den beste eller mest representative, men så langt den eneste med video, så vi lar det stå sin prøve (selv om video ikke er feltet der Morse er på sitt beste eller har mest budsjett).



Så kunne man selvsagt nevnt alt fra Farmers Markets Slav to the Rhytm til Steven Wilsons og Mikael Åkerfeldts Storm Corrosion og Panzerpappas Astromalist (for ikke å si de heller fabelaktige remastrede og surroundutgivelsene av Emerson, Lake and Palmer og Tarkus), men vi lander på noen andre musikalske innovatører:

3: The Death Defying Unicorn av Motorpsycho og Ståle Storløkken



Da gir vi oss med musikk og er tilbake med årets bøker ... neste år.

Remember The Alamo!

Det krydde ikke av blogger og bluray da jeg vokste opp for et og annet tiår siden, men det manglet ikke tidtrøyte og tempo, selv om TV-programmene var i sort hvitt og noen av de beste var tekstet på det treigeste språket Oslo-folk visste om.

Blant mange bøker, tegneserier og rockegrupper hadde vi  Tom Hill (som ingen av oss ante egentlig var en dansk dame) sin engasjerende bokserie om Davy Crockett (1786-1836) og Præriebladet om en skikkelse med samme navn og lue (men med handling lagt til før vår Davy var født), og et heller eventyrlig band som het Genesis.


Uten at vi noen gang tenkte at disse skulle gå opp i noen form for høyere enhet.

Men når bredere kulturelle forhold eksisterer side om side, selv om Disney og John Wayne nok har større innflytelse enn danske forfattere, er det alltid risiko for at flere fanger dem opp.

Selv om jeg vel ikke helt så det komme, er det altså etter alt og dømme en naturlig forklaring på at Phil Collins nå er ute med en bok om Alamo.

Nå er det ikke akkurat ... mangel på stoff om denne berømte beleiringen i februar-mars 1836 der en liten gruppe tapre texanere forsterket av frivillige som Crockett forskanset i en gammel misjonsstasjon til sist kjempet et umulig slag mot en ti ganger større meksikansk hær, anført av den grimme diktatoren Santa Anna.

Det hele endte som det måtte, men man klarte å kjøpe såpass tid at den texanske hovedstyrken fikk samlet seg til å beseire meksikanerne noen uker senere.

Det er muligens også en seier at flere ikke bare er bitt av historiebasillen, men har hatt råd til å investere rockemilliardene i noe mer vettugt enn kvinner, kokain og karaoke.

Mer enn århundrets trettende beste Yes-album?

Et godt tegn at de synes å ha laget det for fansen - Drama II?

Musikk og matematikk

Det er i grunnen ikke noe å legge til når Torbjørn Lien tegner og forklarer Mars Volta.

I hvert fall ikke annet enn en video som sier mer enn tusen ord.

12 days of Progmas

Beklager å måtte blande religion inn i julen.

Drømmen om den perfekte bok

Noen ganger treffer man Boken Som Synes Skrevet Akkurat For Meg.

Dette er En Slik Gang.

Skal vi være mer presise og pågående, kan vi til og med røpe forfatter og tittel.

Karen vi har i tankene heter Raymond Benson og boken lyder navnet  Dark Side of the Morgue.

Raymond Benson er av de mer flittige spenningsforfattere med relativt stor spredning i titler og temaer.

Det antyder muligens for noen ett og annet om hans kaliber at han tidligere har hatt æren av å skrive et par tre ikke helt halvgærne James Bond-bøker.

Romanen vi besynger i denne satsen er nummer to hans nye krimserie knyttet til musikkbransjen.

Når detektiven er hardt rammet av navnet Spike Berenger er det dobbelt grunn til action i retning Amazon eller andre.

Tredje grunn er at mens den forrige - A Hard Day's Death - tok opp en narkotisert, nykristen og tidligere storstjernes død (nei, han hengte seg pussig nok likevel ikke selv, eller...?) i en... normal rockesetting, er vi denne gangen kommet til (fanfare - trommesolo - gong) progscenen.

Dermed er det ikke uventet å se jingler til Benson fra både den ene

“A frantic dash through the world of rock and roll. Thrills a-plenty and backstage passes to the magical mystery musical twilight zone.”
- Ian Anderson

og den andre.

“Spike Berenger is so real that I even tried looking him up in my address book in order to give him a call! Best rock read you will ever find!”
- Rick Wakeman

 Siden Benson også har skrevet en guide til Jethro Tull er han altså kompetent på mer enn cliffhangere.

Behørige familietrær følger selvsagt med på kjøpet.

Håp for Hall of Fame?

Nei, det er ikke Dekodet som er nominert, men Genesis

Og dermed er det fristende å fabulere som Los Angeles Times over hvike andre lenge savnede band kan komme etter.

Is the impending induction of Genesis the beginning of progressive rock getting its long-denied due from the Rock and Roll Hall of Fame?

Or is this just tokenism, a one-time exception made because of all the pop hits Genesis scored long after it had forsaken the arty, theatrical-rock strangeness and literary-mythic inspirations of the early 1970s, when Peter Gabriel was fronting the band?

Antagelig er det det, men det er lov å håpe.

If the Rock Hall’s voters want to put their ears to work in their future deliberations, rather than accepting on faith the commonplace critical disparagement of prog rock as a pompous, pseudo-intellectual perversion of the earthy rock ‘n’ roll aesthetic, here are some names and recordings for them to consider.

Selv om det er tvilsomt om Hall of ShFame er interessert i å la seg forvirre av noe så mundant som fakta og forslag.

Upolerte meninger

For ti, tyve og tretti år siden var det heller regelen enn unntaket å oppfatte punken som et dundrende og fortjent opprør med den verste av alle musikksjangere, proggen.

I nyere tid har dette endret seg, tildels dramatisk. Ikke bare fordi så mange punkere har begynt å innrømme at de egentlig likte og tildels beundret proggerne, enten vi snakker om Van der Graaf Generator eller ELP, men fordi det har rent noen generasjonforskjellers kjepphester ut i havet på disse årene.

Og fordi vi tross alt befinner oss etter Radiohead, Mars Volta, Mew, Muse og resten av feltet.

Dermed er det overraskende at Vårt Lands ellers svært så oppegående musikkjournalist Olav Solvang (som nylig skrev rosende om Popul Vuh) lener seg til mytene i en omtale av Pearl Jams nyeste album i dag.

Sex Pistols "var som ei gedigen spyttklyse midt i den studiopolerte Yes- og Genesis-musikken på andre halvdel av 70-tallet."

Når denne type historieoppfatning ikke klinger like godt lenger, har det også å gjøre med at den bygger på en serie myter som muligens antyder at den litt eldre garde av journalister fortsatt er lettere hjelpeløse når de skal forstå eller beskrive proggens uttrykksform.

Det som skilte ut Genesis, Yes, ELP og tilsvarende på 70-tallet var rett og slett ikke "produksjonen", "arrangementene", "energien" eller hvilke ord som har vært mest misbrukt gjennom årene.

De mest typiske "studiopolerte" bandene på den tiden var Steely Dan og David Bowie, for ikke å si Fleetwood Mac og noen bråter med Grand prix og disco. De sistnevnte var vel i stor grad også de mest arrangerte. XTC, Stranglers og Clash ble fort like velproduserte som Pink Floyd.

I stedet snakker vi om tre unike forhold:

For det første en helt annen type låtmakeri, eller komposisjon som det av og til handlet om. I stedet for kun å ta utgangspunkt i rhytm & blues, hentet man også inspirasjon fra europeisk musikk, tildels også klassisk, fra Bach til Bartok.

For det andre om virtuose musikere, som likte å leke med instrumenter og soloer (selv om sistnevnte var færre og kortere enn i den jevne blues, jazz eller metalgruppe).

For det tredje handlet det om større drømmer og til dels pretensiøse perspektiver på musikken. Fokus var ikke på sex, opprør eller politikk, men på fremtidssamfunn, fortellinger og fantasy.

Vi snakker kort sagt om den evige kampen mellom Sosialrealismen og Romantikken, mellom hip hop og hippier, mellom Stones og Beatles.

Nå er det selvsagt ikke helt skarpe skillelinjer her. Punk kunne være like pretensiøs som prog, bare med andre virkemidler. Skillet mellom Clash og Yes er ofte uklart, enten vi snakker om trippelalbum eller temaer.

Men å gjøre dette til noe som går på "studiopolering" er mildt sagt misvisende. Det er lenge siden det begynte bli behov for å polere polemikken på feltet.

Én dag igjen

Kongen av flyvende tekanner (med andre ord et levende oppgjør med Bertrand Russell) kommer altså til Norge i morgen. Noe som selvsagt Morgenbladet ikke lar gå ubeaktet hen.

Mange typer te er ypperlig for å sette fantasien i sving, sier Daevid Allen til Morgenbladet via e-post.

Og oppfølgingsspørsmålet stiller seg selv. Hva mener han, egentlig?

Den australske gitaristen og vokalisten har i førti år vært musikalsk veiviser og åndelig tilrettelegger i det franskengelske psykedeliaorkesteret Gong. På begynnelsen av syttitallet utga bandet Flying Teapot-trilogien: The Flying Teapot, You og Angel's Egg.

Her fortelles historien om den fredelige planeten Gong, som er bebodd av the Pot Head Pixies og the Octave Doctors, noen grønne vesener som flyr rundt i tekanner og kommuniserer med diverse jordboere gjennom det interplanetariske radionettverket «Radio Gnome Invisible».

Jordboerne er en broket bande: Captain Capricorn, Fred the Fish, Banana Ananda, hovedpersonen Zero the Hero, Mista T. Being – a bushy pig farmer from Norway – og en rekke andre raringer. En sentral virksomhet for dem alle er nettopp produksjon og konsum av te. Historien er også videreutviklet på platene Shapeshifter (1992) og Zero to Infinity (2000).

Og selvsagt handler dette kun om te, ikke om andre stoffer.

Te er altså en fantasistimulerende drikk, og slett ingen metafor for noe skummelt.

Hvis man skal tro på en heldigvis fortsatt aldrende hippie.

Men enten man nå er a-teist eller ei, er dette Konserten Du Må Få Med Deg i 2009.

På Rockefeller i morgen.

Tre dager igjen

Til Rockefeller på lørdag.

Hvis jeg overlever noen svært intense dager på jobb.





Bruce, Nick og Neil kan kort sagt gå hjem og fortsette å øve. Ikke minst på humor.

Ragnarock og Mayhem

Og hva annet er bedre å kollapse til enn gjenhør med filmene og intervjuene om det norskeste av det norske, Ragnarock (vi snakker 1973 og 74 - der undertegnede var i den jublende (og etterhvert lettere pipende (Band Ble Forsinket)) mengden) og black metal (fra 80- og tidlig 90-tall), sistnevnte med intervju-DVD'en Once Upon A Time In Norway.

For en som var forespurt om å være vakt ved Klemetsrud kirke 6.6.96, mangler sistnevnte selvsagt ikke helt potensiale for noen smuler andre følelser enn de som oppfatter kirken som del av Den store Sata sammensvergelsen, som symbolet på Det Autoritære Man Må Bekjempe med dundrende autoritære akkorder, for ikke å si soloer.

Og dyrehoder.

I ettertid er det nok ikke helt til å komme fra at Ragnarock (på den ene siden) oppfattes som overraskende folkemusikalsk (men du verden så intenst og intelligent nettopp p.g.a. dette) midt oppe i alt opprør og lydtrykk (også interessant at de som for tiden omtaler DVD-utgivelsen som kom denne uka unnlater å nevne Sjangeren Som Ikke Kan Nevnes og i stedet henfaller til uttrykk som tidens spennende sammensmeltning av jazz, rock og folkemusikk), mens Mayhem og norsk black metal (på den andre siden) oppfattes som lettere parodisk teatralsk, men begge deler er samtidig uttrykk for sterke, ekte og ærlige holdninger.

Og langt over snittet av musikalitet.

Dessverre var det altså noen (som for vårt lokale band Mayhem) forstyrrede utenfor kjernen (spesielt i slike grufulle bakevjer som Bergen) som tok dette litt vel på alvor, noe som endte i en tragisk kollisjon mellom image og fanatisme. Vi snakker altså om den selvbestaltede "greven", fyrstikker og drap.

Disse sidene av norsk musikkliv er godt presentert på DVD'ene, Ragnarock med kameraene rettet mot musikken, Once Upon A Time In Norway mot menneskene, inkludert presten i den ene av kirkene som brant.

Skulle noen andre kollapse en kveld, er dette altså å betrakte som et tips.

På tide med en presentasjon, ja

Enkelte av oss er sånn anlagt at vi stadig kikker etter blader på Narvesen. Noe som kan bli dyrt i lengden i en verden som vet å utnytte såre lengsler.

Et av de seneste tilskuddene til bladforaen er Classic Rock Presents…Prog.

Vi siterer selvsagt gladelig fra den velfortjente selvskryten:

If you dig prog, you’re going to love Classic Rock Presents…Prog!

A quite progtastic and lavish wallet houses the very first issue of Classic Rock presents Prog, our brand new quarterly magazine devoted to all matters progressive. In fact, we’re betting that our new work of art ends up on more than a few readers’ bedroom walls.

Cover stars Pink Floyd are looked at in depth in the magazine, with an exploration of where the three surviving band members go from here. There’s also a look at the mercurial career of founder Syd Barrett and an unpublished interview with the late Rick Wright.

Other prog giants feature in issue 1. We talk exclusively to current Yes singer Benoit David, explore the extra-curricular careers of Messrs. Emerson, Lake and Palmer, talk to Jethro Tull’s Ian Anderson about “the mother of all concept albums” and discuss Rick Wakeman’s plans to perform a lavish production of The Six Wives Of Henry VIII at Hampton Court Palace in May.

Elsewhere Rush’s Neil Peart proves to be a more than amiable host, Marillion’s Mark Kelly revisits the band’s massive Garden Party show at Milton Keynes in 1986, author Rich Wilson reveals the story of working with Dream Theater on their recent book and Coheed & Cambria’s Claudio Sanchez reveals his passion for comic books.

There’s also a free CD with issue 1 featuring over an hour’s worth of music, which highlight’s our desire to champion new progressive talent as well. Too that end you’ll find features on the likes of Pure Reason Revolution, Demians, Panic Room, The Reasoning, Esoterica, Pineapple Thief, Frost* and Blood Ceremony. Who says prog rock is an old man’s game?

Jeg kan forsikre om at den vedlagte CD'en hadde en rekke fabelnerdete låter, selv om opptil flere av musikerne ikke er en dinosaur over 20.

Det hører også med i jubelen at TV-reklamen for det nye Mastodon-albumet fokuserer på at det er... progressivt. Og det så vidt jeg kan høre (selv om jeg må tilstå at hørselen var bedre før King Crimson i konserthuset for noen år) uten anelse av snev av ironisk klang.

Hvor skal dette ende? Med progressive grupper i Lydverket?!

Påtrengt berømmelse

Selv om du tilfeldigvis overhodet ikke satt og lurte på dette, kan vi dele den gledelige nyheten om at det endelig er kommet et Progressiv Rock Hall of Fame.

That will teach'em!

ELP kommer nok inn neste år, sammen med Genesis. Pink Floyd i 2011. Boston aldri.

Så får vi håpe at de tar ut den grelle psykedeliske greia gjengitt over. Før noen får den ville tanken at den viser hva progrock handler om.

Det var Bolan som sang om féer, og Bowie om romfarere.

Skattekiste

Tilhengere av ta-den-helt-ut-og-enda-lenger-prog, kan ta den helt ut og enda lenger her.

Hva Terrorizer sier om prog

kan du lese om her.

Progpunk eller punkprog?

Emkelte av våre kommentatorer, for ikke å si befjærede omtalere, har slått frempå med tanker om at progrock ikke er overmåte interessant, andre nevner en punkpusher som hevdet at ELP er for glatte og kommersielle (unnskyld uthevelsene).

Når noen kaster hansken på denne måten, er det bare én utvei, å gå til det ytterste av dommedagsvåpen, rett og slett å dekode. Vi venter likevel litt med å komponere de sedvanlige hundre sider og tusen fotnoter, og drar i stedet en 3 minutters låt. I nøysomhetens navn gjengir vi i første omgang en uttalelse som, slik uttalelser noen ganger gjør, taler for seg selv.

Selvsagt sikter vi til Keith Emerson (den store helt og hedersmann, selv om han ikke er innehaver av Homenkollmedaljen), som nylig ble intervjuet:

"I thought Punk was a refreshing change, the music scene needed a shake up. What frightened me was the radio, the 3 minute song was in. And most of ours were a lot longer. Punk really had no effect on us, but you have to realize that at the time were living as tax exiles in the Bahamas. In fact it was during the Punk era that we had our only (unofficial) #1 hit single ‘Fanfare for the common man’.

Unofficial?

Well it was during the Silver Jubilee, the official #1 was The Sex Pistols with God Save The Queen, but of course the BBC was not going to play that. We were #2, but because of the BBC we were given #1. So Punk was good for us. Actually Johnny Rotten (John Lydon) ex of the Sex Pistols lives about a mile from me, and we have chatted several times. In fact I wouldn’t mind doing something with him one of these days."

Før den kognitive dissonansen leder for langt mot Sartres nausea, noen beroligende ord. En slik allianse vil aldri finne sted. Dette marerittet for både proggere og punkere vil nok heller forene det verste enn det beste av de to verdener, ikke minst fordi den største punkeren av disse to er Keith.

Uansett er dette med båssetting av prog et interessant fenomen. Muligens skyldes det noen overdoser nærkontakt med en viss type progfans, eller kontakt med miljøer som bare vet at prog er det blæheste av blæh. Det kan i hvertfall ikke skyldes at man kjenner sjangeren.

Hvis det er noe som er typisk for prog, så er det at det ikke noe er typisk. Ihvertfall ikke ved lydbildet. Prog handler om en holdning, like mye som punk. Den strekker seg fra å bråke og bryte alle konvensjoner (altså tidlig 70-talls ELP) til å være så pen og pyntelig at morra di kan høre på det (altså sen 70-talls ELP). I mellom ligger alt fra himmelstormende hatobjekter som Yes (sterkt undervurdert gruppe) til melankolske monstere som Pink Floyd (sterkt overvurdert gruppe) for ikke å si kammermusikk som Gentle Giant (når de spiller kammermusikk) eller punk som Van der Graaf Generator (en inspirasjonskilde for Lydon og flere andre punkere). Prog veksler fra låter på ett minutt til verker på en time. Instrumentene er alt fra hardingfele (Annbjørg Lien) til modulære synthesizere (Jordan Rudess). Utøverne er alt fra stand up-komikere (Wakeman) til grå eminenser i skyggen (Fripp).

Merkelapper er i det hele tatt merkelige. De skaper assosiasjoner og forventninger som gjør at vi holder oss unna, eller heier på artister, uten egentlig å ha hørt på dem. Og prog er den mest meningsløse merkelappen av alle. De eneste progbandene som høres helt ut som andre er klonene fra 80-tallet, som Marillion.

Man skal nesten være båssettende musikkjournalist i 80-tallshumør for å finne likhetstrekk mellom Mars Volta, Dream Theater, Jethro Tull, Popul Ace, Spock's Beard og Porcupine Tree. Den største - og viktigste - likheten er at jeg har sett dem på Rockefeller.