Kom Jesus med sverd eller fred?

Det er ikke uvanlig å høre at kristne er hyklere som later som om Det nye testamentet er fredeligere enn Koranen. Dermed siterer flere enn Steven Pinker fra Matteus 10,34-39 der det sies mer enn lettere friskt at

Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.
Jeg er kommet for å sette skille:
Sønn står mot far,
datter mot mor,
svigerdatter mot svigermor,
og en manns husfolk er hans fiender.
Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.

For dette kan da selv ikke de mest veltalende kristne snakke seg bort fra?

Fred og familieverdier er ikke det mest iøyefallende her. Står det svart på hvitt at Jesus er kommet med sverd - og ikke for å lage fred - holder det ikke å si at det står noe annet andre steder.

I såfall er Jesus en sjelden splittet person, noe som bare er enda farligere.

Den beste måten å nærme seg dette på, er ikke ved å hoppe over eller omtolke disse versene. Løsningen er i stedet å lese mer av den talen i Matteus 10 der de forekommer.

For hvordan noe skal forstås, kan ikke løsrives fra sammenhengen. Det ville være som å tolke en film der noen brutalt dytter en gammel dame flere meter - uten å få med seg den ikke helt ubetydelige detaljen at det var for at hun ikke skulle bli truffet av toget.

Leser vi tidligere i Matteus 10, altså fra samme tale, ser vi at dette ikke handler om at kristne skal ut og lage krig. I stedet hander det om å fortelle at kristne vil bli forfulgt for sin tro.

Når Jesus sier han "bringer sverd", kan det forstås på minst to måter. Det kan bety at det er en oppfordring til hans etterfølgere om å bruke sverd på andre. Eller et realistisk varsel om at andre kommer til å bruke sverd mot hans etterfølgere.

Leser vi teksten, forstår vi at ordet "sverd" dels er en metafor for "forargelse/skille", og dels er en bokstavelig beskrivelse av hva hans etterfølgere vil oppleve av fysisk motstand. Enten dette måtte være fra datidens romere eller fra deres egen familie fordi man setter etterfølgelse av Jesus høyere enn familien.

Altså litt som for apostasi i for store deler av islam.

Er dette bare noe jeg finner på? Det beste svaret er å sitere fra Matteus 10,17-22.

Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!
Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.

Men er ikke dette bare en av mange mulige tolkninger, og ganske så akademisk bortforklarende? Kristne er vel ikke enige om dette? Og hvordan i all verden kan noen forsvare å bruke en bok som tolkes så forskjellig, i hytt og bokstavelig talt pine?

Hvorfor avkreve total lydighet overfor noen som helst religionsstifter, inkludert Jesus?

Vel, dette handler ikke om "total lydighet" (hva nå det er), men om et poeng som bør være ganske opplagt fra teksten. Det er enkelt sagt at man ikke skal fornekte troen på Jesus (eller på noe annet man holder for sant og godt), bare fordi man da risikerer at familien støter en bort. Det handler om ikke å si nei til nytt liv, i frykt for at å miste sitt gamle.

Det er ikke lett å finne kristne eller tekstforskere som mener noe annet.

For dette handler ikke om å lese akademisk, men rett og slett om å lese. Versene fra 35-39 er en spissformulert oppsummering av talen.

Teksten er ikke en advarsel om hvor ille det kan gå deg om noen du kjenner blir kristen. Den forteller hvor ille det kan gå deg om du følger Jesus.

I datiden kunne det være en skandale å bli kristen. For mange innebar det et brudd med familien, for noen dødsstraff eller de alvorlige, men mildere ustøtelsesformene som frafallende fra enkelte sekter fortsatt kan oppleve.

De som velger å forbli muslimer eller i sekten man er oppvokst i eller i mafiaen på grunn av familien eller kollegaer, "elsker" altså disse høyere enn Jesus og refses for det. Det er å fornekte Jesus.

Enten man nå mener Jesus er verdt å følge eller ikke, er dette altså overførbart. 

Få ateister hadde latt være å refse noen som vegret seg for å bryte med sin religiøse familie. Få naturvitere hadde holdt seg stille om noen nektet å forlate sin kreasjonistiske omgangskrets. Ingen arbeiderpartipolitiker hadde refset noen for å bryte med nærmeste  nazimiljø.

På samme måte som jeg kan blåse meg opp over de som ikke rusler vekk fra miljøene som tolker disse versene til at Jesus oppfordrer til krig.

Gud - mer enn feelgood?

Da er Gud - mer enn feelgood ute i handelen.

Boken er nyskrevet for eldre tenåringer med løst utgangspunkt i denne fagboken om samme tema, noe som betyr at den også kan leses av enda eldre lesere.

Nå er det ingen grunn til å late som om dette er en spesielt enkel målgruppe eller handler om spesielt enkle tema. Vi håper likevel det ikke er umulig at vi at vi på drøyt hundre sider kan ha formidlet noe fornuftig og forståelig, uten å bli i overkant forkynnende eller late som det ikke finnes innvendinger.

Og så tror vi den er litt morsom å lese for nysgjerrige.

Eller for å si det like nøkternt som forlaget:

The Big Bang! Trykket noen på ON, eller er universet skapt ved tilfeldighet? Kjenner du til forsker-begrepet fininnstilling? Det bør du! Står det en vilje bak vår tilværelse? Helt saklig: finnes det i dag gode og naturvitenskapelige argumenter som støtter dette? Eksisterer Gud, rett og slett? Er det greit å være skeptisk til mirakler, men samtidig tenke at det beint fram er både rasjonelt og fornuftig å tro på Jesu oppstandelse? Er likkledet i Torino ekte? Eller vent litt. Hva med alt det vonde som skjer i verden? Hva er vitsen med en Gud som ikke bryr seg? Som da bare ikke kan være god. For kan Gud være det - egentlig? Boken diskuterer livets store spørsmål i lys av fornuft og vitenskap. Forfatterne er to drevne myteknusere som viser at kristendom ikke trenger å bortforklare, men kan forklare mye. 

Siden boken er støttet av trosopplæringsmidler fra Den norske kirke, er det ingen grunn til å late som om forfatterne ikke tar standpunkt.

Det er heller ingen grunn til å late som om det betyr at den står utenfor ressursbanken for trosopplærere. Boken er støttet av foiler og foredrag for dem som ønsker å sette seg bedre inn i stoffet, enten planen er å formidle noe av det eller ikke.

I det eksistensielle valget mellom spenstige teasere, spirituelle appeller og grundige foredrag, valgte vi stort sett verken eller. Resultatet er halvlange kapittelpresentasjoner på 15-20 minutter og en lengre gjennomgang av det korteste kapitlet, om likkledet i Torino.

Boken har også spørsmål etter hvert kapittel.

Så er det ingen tvil om at du har mange spørsmål etter å ha lest dette.

Lama og annet hårete

Som lovet under omtalen av Skorpionen, er neste dyr tema lama.

Dette er altså en del av serien om dem som forteller den egentlige historien om Jesus. Altså de som må lage seg sine egne kilder og/eller tolke eksisterende på ecstacy for å få historien til å gå opp.

Og vi snakker ikke bare om Jesus som lama, men som superlama.

Det er den italienske filosofen Carlo A. Martigli som står bak boken som så langt ikke finnes på norsk, men på dansk som Kætteren. Handlingen er lagt til Firenze som slike bøker for tiden må innom, i en slags fortsettelse av Den sidste vogter om renessansefilosofen Giovanni Picco della Mirandola (1463-1494).

Mens vi i forrige bok møtte Mediciene, er det nå borget for Borgiaene.

Når boken kun er en slags fortsettelse, er det fordi Mirandola altså er død. Men det hindrer ikke Martigli fra å piske en rekke døde hester, slik Helle Hellmann beskrev i Politiken i fjor.

I 'Kætteren' fortsætter han efter dennes død, stadig i Firenze i 1497, hvor præsten Girolamo Sovonarola har indført et asketisk diktatur. Medicierne er fordrevet. Men de pønser på comeback. Imens drager en munk fra Tibet mod Italien med sin kvindelige protege, der er det levende vidnesbyrd om ... ja, heri ligger just historiens nøgle.

Man ser ikke forgæves efter tempelridderne, de dukker op på side 81. Således holder Martigli sig inden for den form, der karakteriserer denne type 'historisk' religionsspænding: frelserhåb, magtbegær, tempelriddere, hemmeligheder, flugt hid og did og mange personer, der ikke er meget andet end papfigurer, og som hældes på med en skovl.

Det hele handler om å forene jødedom, kristendom og islam, en kamp som får støtte fra en litt uventet retning som man ikke skulle tro stod for noen av delene.

Selv om det altså er slik i dag som på Chestertons tid, at alle religioner egentlig er like, særlig buddhismen.

Dermed kan munken Ada Ta som tidligere hadde sendt den gode Mirandola en hemmelig dagbok fra årene Jesus var i Tibet, ta veien mot Firenze. Siden dette er en roman reiser han ikke alene, men sammen med hans mer enn lettere billedskjønne adoptivdatter.

Siden vi altså har tilgang på dagboken, kan vi vite mangt som har gått historikere hus forbi.

Kernen i bogen er Jesu 'tabte år', fra han er 12 år, til han dukker op som menneskefiskeren. Han bortføres efter uddrivelsen af kræmmerne i templet til slaveri, men klarer sig gennem trængslerne og bliver i fjerne egne en ophøjet sjæl, der overkommer sin skæbne på måder, man ikke just genkender fra kristendommen. 

Dette er guttebok for esoterikere. Dette er Fantomet som New Age. Selv om budskapet minner om mange kanaliseringer, kaller man heldigvis en roman for en roman.

Budskabet er, at alle religioner er én, godt krydret med sørøvere, besøg hos sultanen i Istanbul og diverse vissevasse. Der er vist salg i denne type bøger ligesom i myterne, den formidler.

For mig er det hverken spændende eller spirituelt; jeg ville til hver en tid hellere læse en historisk roman af f.eks. Hillary Mantel, men sådan er vi jo så forskellige.

Så kan man sikkert diskutere hvor spennende eller spirituell boken er. Mye vil nok avhenge av ståsted og alder.

Og enda mer av hva man kan om ståsteder og tidsaldere.

Historie for kristne

Et halvt år etter at Hilde Brekke Møller på forskning.no presenterte Robert Prices påstander om at Jesus ikke har eksistert er det flott at hun endelig blogger om en bok som viser hvor svakt slike påstander står.

Nå har hun ikke lest boken, men hun synes ihvertfall det er

litt interessant at det nettopp er to ikke-troende Jesusforskere som tar diskusjonen om Jesus har levd (og som avviser myte-perspektivet). Verken Casey eller Ehrman presenterer seg som kristne. Casey caller seg 'independent', mens Ehrmann foretrekker å kalle seg både agnostiker og ateist (noe som betyr at han ikke vet om det finnes noen Gud, samtidig som han ikke tror Gud finnes).

Leser hun boken, vil hun oppdage at Casey flere steder forteller han er ateist, og legger til at det likevel ikke har vært vanskelig å bli akseptert av kristne forskere.

Siden forskning er forskning, handler ikke dette om livssyn, men om lærdom. Det handler om å koble normale historiske metoder med kunnskap om kilder, språk og kulturer, samt noenlunde selvinnsikt om egne briller og preferanser

Hun vil også oppdage annet interessant. I den opprinnelige bloggen uttrykte Brekke Møller at

Jeg synes dette er en fascinerende måte å se ting på. Kan Price ha rett? Det er ingen tvil om at mange fortellinger som Jesus ser ut til å være utformet etter gamle mønstre. Dessuten har vi ingen spor etter Jesus fra hans egen tid. De første kildene om ham er minst noen tiår yngre, og Price mener disse ikke er til å stole på.

Nei, sier en ateist som Casey, med støtte av en annen forsker som også er ateist, James G. Crossley. 

De første kildene er ikke "minst noen tiår yngre" enn Jesu tid. Den eldste større kilden er Markus-evangeliet som Casey argumenterer for er fra tidlig på 40-tallet - basert på språklige og kulturelle spor som når dette passer best inn i jødisk historie. 

Vi har muligens også enda eldre kilder i deler av stofftilfanget som (i følge Casey feilaktig) oppfattes som ett Q-dokument (stoffet som er felles for Lukas og Matteus, men som ikke finnes i Markus). Han har i noen tiår har argumentert for at dette i realiteten er mange kilder fra flere hold, noen opprinnelig på arameisk, andre på gresk.  

Casey er ikke nådig med "amerikanske forskere" som i stedet lager hypoteser om historiske lag i "Q" og ut fra dette teorier om grupper med ulike syn på Jesus.

Casey er ikke mer nådig med dem som hevder at Jesus ikke har eksistert. Han viser med mange eksempler hvor dårlig de forstår forskningen (noe som ikke er underlig siden kun en halv håndfull har noenlunde relevant utdannelse), ikke behersker språkene (særlig arameisk), ikke kjenner godt nok til jødiske forhold - og har alt for mange økser å slipe. 

Ikke minst kommer dette frem i innledningen når Casey viser at de mest kjente Jesus-myterne stort sett er forsmådde fundamentalister som Robert Price eller ateistaktivister som Richard Carrier (som til og med sponses av andre ateister).  

Blant andre ting Casey viser veldig tydelig er betydnigen av å forstå at dette er det han og andre forsker kaller for høykontekst-kulturer. På samme måte som avisoverskriftene i dag ikke forteller at det var langrennstafett Northug spurtet Norge inn til seier i, trengte ikke Paulus å fortelle at det var i Jerusalem Jesus ble korsfestet.

Hadde Paulus stadig måtet gjøre dette, ville det virket mistenkelig. Hvorfor så stort behov for å overbevise om en så enkel sak som at det skjedde i Jerusalem?

Dess mindre man ser av konteksten, dess mindre ser man hvor tidlig og tydelig tekstene viser at Jesus ikke er en kristen konstruksjon, men en fullblods palestinsk jøde i første del av det første århundre.

Men nå er altså heller ikke Casey en kristen konstruksjon. Dermed opplever Brekke Møller det naturlig å spørre

Hvor er de kristne forskerne? Har de ikke sett spørsmålet om Jesu eksistens som viktig nok? Eller våger de ikke gå inn i spørsmålet? Det siste ville jeg i så fall ha en viss forståelse for. Da jeg åpnet denne bloggen med innlegget 'Har Jesus virkelig levd?' — både for å vise at forskningssituasjonen har endret seg de siste 10-15 år, og for å gi eksempler på hvor fascinerende enkelte myte-argumenter kan være — ble det storm. 

Nei, når det ble storm var grunnen ikke at manglende evne til å se stoffet som "viktig" eller "fascinerende", men at saken ble presentert uten motforestillinger eller kontekst.

Sagt på en annen måte tviler ikke vi som har diskutert temaet med ulike varianter av konspirasjonsteoretikere, New Agere og nye ateister i mange år på at spørsmålet er "viktig nok".

Men behovet er altså ikke å få gjentatt at en forsker setter spørsmål ved om Jesus har eksistert.

I stedet hadde det vært nyttig å presentere hva den brede hovedstrømmen av forskere og forskning på feltet kan si om Jesus, fra Sanders til Wright, Dunn til Theissen, Bauckham til Evans.

Når debatten er flere hundre år gammel med de underligste teorier, og det er blitt levert det ene oppgjøret etter det andre med dette i generasjoner, bør forskere på MF formidle denne.

Det er kort sagt mer enn nok av bøker å hente stoff fra, om man er interessert i hva kristne forskere mener.

Blant de nyeste og beste er  

• Jesus Outside the New Testament: An Introduction to the Ancient Evidence, Robert Van Voorst,  Eerdman, 2000
• Reinventing Jesus, av J. Ed Komoszewski, Kregel Publications, 2006 
• The Jesus Legend: A Case for the Historical Reliability of the Synoptic Jesus Tradition av Paul Rhodes Eddy og Gregory A. Boyd,  Baker Academic, 2007
• Fabricating Jesus: How Modern Scholars Distort the Gospels av Craig A. Evans, IVP 2008
• The Historical Jesus: Five Views, redigert av James K. Beilby, IVP Academics 2009, med bidrag fra et såpass bredt spekter som Darrell Bock, James D. G. Dunn, Luke Timothy Johnson, John Dominic Crossan og, ja, Robert M. Price

Så kommer det sikkert flere enda mer direkte oppgjør med Jesus-myterne i løpet av året, ikke minst fra mer eller mindre glade amatører som savner forskere som informerer.  

Myter og meninger og slik

Selv om det kun er to uker til Eksisterer Gud? eksisterer, er en annen eksistens mer eksistensiell i sommer.

Fjorårets Svar på tiltale om nye ateisters omgang med argumenter generelt, enten vi snakker om Guds eksistens, bruken av naturvitenskap, historie, naturvitenskap, retorikk og revolverspørsmål som om Hitler var kristen, varslet også en bok om Jesus.

Grunnen var at 

Flere nye ateister og mange i alternativbevegelsen ikke bare tviler på at han var i nærheten av hva vi ser i Det nye testamentet, men på at han i det hele tatt har eksistert.

Den varslede boken vil forsøksvis ta opp alle merksnurrige argumenter og påstander om en oppdiktet Jesus som man kan støte på fra noenlunde skriveføre på nettet, youtube, bøker, avisinnlegg, lunsjbord og familieselskaper.

Selv om det allerede ligger atskillige titalls eksempler i hoven, er det sikkert varianter som ikke er fanget. Dermed flott om nettopp du kan bidra med tips om argumenter og påstander der ute i selveste virkeligheten, enten om Jesus som en solmyte, astrologisk konstruksjon, Kong Arthur,  Cæsar, romersk konspirasjon, Jesus i India, Zeitgeist, og resten av feltet eller annet med mere.

Det jeg trenger er representative sitater eller påstander, gjerne med en lenke. Hva sies for tiden? Hvor og av sånn ca. hvem?

Det trenger ikke å være langt eller lærd. Det spiller ingen rolle om jeg har hørt det før eller om det er like tullete som på bildet under.

Legg det bare inn i kommentarfeltet her eller på facebook.

Skepsis om skeptikerne

Noe av det som leses med mest interesse er tidsskrifter, ikke minst fordi man på kort plass kan få oppsummert spennende stoff.

Blant bladene som abonneres på er Human-Etisk Forbunds Humanist, Norges beste og mest lettleste tidsskrift om temaer som ekstremisme og skepsis, humanisme og historie, alternativbevegelsen og nyateisme, til tider kjemisk fritt for fordommer og faktoider om religion.

Innholdet i seneste nummer er såpass spennende at du ikke har annet valg enn å gå til nærmeste Narvesen og finne det i hyllene. Er det ikke der, kan du fortsette til nest nærmeste.

Grunnen til at det er spennende er både viljen til å se skepsisbevegelsen litt utenfra og å dele erfaringer fra den norske grenen av dette. Og så er det for enkelte av oss interessant å se hvordan spørsmålet om "religiøse" (hva nå det er) kan være skeptikere har vært diskutert de seneste årene, og da ikke minst kristne  eksemplarer av arten, eller angivelige eksemplarer.

Hvis du lurer på om en fyr som Bjørn Are Davidsen er falsk eller ekte skeptiker, blir du kanskje klokere av å lese Audhild Skoglunds rapport fra skeptikerforumet.

Mens du nok ikke blir like klok av (eller på) artikkelen om bibearkeologi og Den historiske Jesus.

Da kan det være godt å roe seg ned med artikkelen der Dawkins og nyateister får noen pass påskrevet av Kjetil Hope.

Gode nordmenn er jøder

Da er det altså bekreftet det vi lenge har lurt på. Hvorfor har Norge til alle tider vært et så velsignet land å bo i? Hvorfor har vi etter reformasjonen være så frie og selvstendige, for ikke å si rike og rause, mens vi de seneste par generasjoner er blitt ufrie og fattige?

Grunnen er enkel - nordmenn kommer fra en av israels tapte stammer, slik det fremgår hos evangeliekirken-Arendal basert på en kristen variant av Nyhetsspeilet, nærmere bestemt innsyn.

Velsignelsen som ble til Abraham og fulgte Efraims stamme (en av Israels 10 tapte stammer), ble overført til Skandinavia ca. 750 f.kr, da Efraims stamme ble bortført av germanere og nordboere og tatt med via russiske elver til særlig Norge og senere Storbritannia, er nå i ferd med å bli trukket tilbake av Herren.

Vi har jo berørt dette mer enn lettere skarpt tidligere, men det er dessverre grunn til å vende tilbake til saken - sikkert også senere. Ikke bare fordi det altså støtter opp under en nasjonalistisk teologi som ikke akkurat er faglig, og fordi det altså rett og slett er historisk tull, eller kultarkeologi og kvasivitenskap som det heter på fint.

For hvordan begrunner man dette, hvis man ikke nøyer seg med å trekke noen slutninger fra at også vi i Norge har mange med blondt hår og blå øyne, slik samme nettsted mener Jesus har?

Basert på tøvete kilder og bløff om portretter.

Det er tøv og fanteri at keiser Tiberius laget et portrett av Jesus - og at vi har en kopi i dag. Beretningene om Jesu utseende er fra så sene skrifter at de ikke er troverdige. Det finnes ingen ekte bevart "rapport som Pilatus sendte til keiseren", verken om Jesus eller noe annet.  Det er ingen grunn til å tro at Jesus så ut som noe annet enn en alminnelig jøde.

Eller at jødene ikke så ut som vanlige semitter. Selv om altså enkelte bøker skrevet før 1940 hevder dette.

I den talmudske litteratur blir Jakobs sønn Josef beskrevet som "hvit" og fager, med et ansikt som blusset som en rose. Det er ikke mye arabisk ved denne beskrivelsen, som heller passer på en nordisk mennesketype.

Det er den hvite, europeiske rase, hebreernes etterkommere, som har vært de store oppdagere, kolonibyggere og sivilasjonsskapere. Selv i dag er det den hvite mann som erobrer de høyeste fjell, de tørreste ørkener, de kaldeste poler og de dypeste hav -- ja, selve verdensrommet. Overalt hvor den hvite mann slo seg ned, grunnla han blomstrende nasjoner. Den hvite rase er den eneste som er blitt til "mange nasjoner." 

Det er altså ikke bare en nasjonalistisk sjåvinisme eller useriøse kilder vi finner her. Man kjører på med raseteorier som minner om mellomkrigstiden. At Jesus skal ha lignet på noe så mindreverdig som en araber skulle tatt seg ut.

I det hele tatt tar det seg ikke ut, verken på flatmark eller web. Det er sjelden noe godt tegn å koble teologi, nasjonalisme og rasisme. Selv om man mener at også Adam og israelittene var hvite. 

Stikk i strid med tilvante forestillinger var Adam en hvit mann. På hebraisk er betydningen av ordet Adam, aw-dam, «å vise blod i ansiktet», å være «lys, rødkinnet, å være i stand til å rødme» — et særtrekk for den hvite rase. (Se Strong's Concordance, #119, 120 GT.) Det er tydelig at Adam ble kalt aw-dawm fordi han hadde disse særtrekkene — en lys hud med rødaktig skjær på grunn av blodets fargestoff, hemoglobin, som var synlig gjennom den pigmentløse huden. Dette er betydningen av ordet Adam (som også kan bety «jord»), og disse fysiske særtrekkene til aw-dawm finnes bare hos den hvite rase. At også Adams hustru Eva var av samme rase, er vel selvinnlysende.

Hva er så de mer ... historiske påstandene?

Litt innviklet det hele, men det kan kort sagt knyttes til at stammene som ble bortført av assyrerene på 700-tallet f. Kr. ikke ble assimilert, men kan gjenfinnes på andre steder. F.eks. hevdes det at Dans stamme bosatte seg litt nord for Israel og at noen kan ha havnet i Kaukasus og blitt med Odin og gjengen nordover, slik selveste Thor Heyerdal beretter om i bøker som ikke akkurat ga ham doktorgrad ved Universitetet i Oslo (se denne oversikten over feltet).

Og så har vi gamle irske kilder.

Fra riktig gamle irske kilder får vi vite at det ved 700-tallet f.Kr. ankom en sterk folkegruppe, kalt "Tuatha de Danaan" (betyr Dans stamme) med skip, jaget vekk andre og bosatte seg der. Ca. år 569 f Kr. ankom det en hvithåret "hellig" gammel mann til Irland fra østen. Han hadde med seg en ledsager ved navn "Simon Brach, stavet henholdsvis "Breck", "Berech" eller "Berack" (Baruk?)i de forskjellige historiske opptegnelser. De hadde med seg en kongedatter fra østen ved navn Tephi (hebraisk navn). Det påstås også at en sten disse hadde med seg, kalt Jakobs minnesten, i dag er i Westinster Abbey i London. Den er plassert under stolen hvor konger og dronninger er blitt kronet i hundrevis av år. Stenen bærer hebraisk inskripsjon.

Hvor riktig gamle er så disse kildene?

Jo, så langt tilbake som til irenes landnåmsbok Lebor Gabála Érenn fra ... 1000-tallet, altså skarve 1 700 år etter begivenhetene.

At disse kildene forteller at de hadde okkulte kunnskaper og kom flyvende som ånder i luften, eventuelt på skyer vestfra over Atlanterhavet, er ikke så nøye.

Eller at de kunne gjøre seg usynlige og hadde brennende lanser og magiske hvite skjold.

Riktig betyr ordet Tuatha Dé noe sånt som Guds folk og ble brukt av irene også om Israel. Noe de faktisk hadde lyst til å stamme litt fra i følge omtalte landnåmsbok.

Og ordet Danaan ligner jo på ordet Dan.

Selv om enkelte obsternasige språkforskere mener det kan komme av gudinnen Danu, er det jo utenkelig at Tuatha de Danaan kan bety folket til gudinnen Danu. For den gudinnen er jo ikke norsk. Eller kosher.

Men ikke nok med det. Også romerske historieskrivere bruker ord som ligner på israelske stammer.

Tacitus, den kjente romerske historieskriveren fra ca. år 100 e.Kr. skriver mye om folket der nord. Dessverre betegnet han alt nord for romerrikets grenser som germanere. Men av folkegrupper spesielt merker vi oss navn som ELIVEonerne og LEVlonerne. Dette kan være de samme som det danske ellefolket, elfen i Tyskland og alvefolket i Norge. I Norge nevner Tacitus også aserne.

Ja, det kan jo være det. Men det kan jo også være noe helt annet. La oss derfor se litt nærmere på dette språksporet.

Engelske språkgranskere har funnet ca. 8000 hebraiske rotord i det oldbritiske og Gælic-språket, som de mener må være fra disse hebreerne av "Iaraels bortkomne stammer". Bare ordet British -betyr på hebraisk Berit=pakt iysh (ish)=menneske

At det ikke er oppgitt en eneste kilde til disse "engelske språkgranskerne" er jo litt dumt, men pytt pytt. La oss derfor se om vi kan finne ut noe nærmere om dette på egenhånd.

Da tar det ikke akkurat lang tid å oppdage at dette handler om nasjonalistiske strømninger fra 1600-tallet og utover. Det gjaldt å få egen nasjon, eller noe som lå i nærheten av egen nasjon, til å få en høyere og mer betydelig status.

Mens romerne hadde hevdet de egentlig var fra Troja, og engelskmennenene at de hadde fått besøk av Josef fra Arimitea (selvsagt med den hellige gral) mente svenskene nå at de stammet fra Atlantis.

Andre ville ikke være dårligere. Hvis noe lignet, eller kunne ligne, av språk eller utseende eller byggeskikk eller musikkinstrumenter eller tegninger måtte det jo egentlig skyldes felles opphav.

Og lignet det ikke, kunne man jo late som om det lignet.

Dermed kom også teorier som at Mandan-nasjonen på den amerikanske prærien egentlig var walisere og at noen av israels stammer hadde bosatt seg i Mellom-Amerika, slik vi kan lese om i Mormons bok.

Det var i det hele tatt god tone å hevde at walisere eller keltere eller andre egentlig tilhørte Israels tapte stammer. Og at språkene lignet umiskjennelig som altså denne ganske lange oversikten viser.

A writer who signed his name “Glas” submitted a list of Welsh words with Hebrew origins in 1832. The writer remarked that, “But the best proof of the Eastern descent of the ancient British is the close resemblance and connection existing between the Welsh and Hebrew languages, even at this day. As a proof of this we have extracted the following vocabulary of words in both tongues, so closely resembling each other in sound and sense as to leave no doubt whatever on the subject. Many of these words, it will be found, have been transmitted from the Welsh, through the Anglo-Saxon into our modern English. It would be easy to swell their number..

Dermed overrasker det ikke å lese at en rekke doktorer (noe dårligere kan man tydeligvis ikke henvise til) støtter dette.

Mange språkforskere (etymologer) har bemerket den uvanlig store likheten mellom hebraisk og walisisk. I sin Welsh Grammar bemerker Dr. Davies at omtrent hver eneste side i den walisiske oversettelsen av Bibelen er full av hebraismer. Dr. Duncan M' Dougall sier at man kan ta en hvilket som helst setning på hebraisk og oversette den til gælisk ord for ord, uten å endre det aller minste på setningsbygningen, og man vil i hvert enkelt tilfelle få en korrekt gælisk setningsbygning. Dette kan man ikke gjøre med noe annet europeisk språk, sier han. Rev. Eliezer Williams bemerket at det knapt var en hebraisk rot som ikke hadde sin tilsvarende avledning på engelsk.

Det overrasker også lite at disse doktorene ikke akkurat er fra nyere dato (Davies levde fra 1567-1644) eller at dette i stor grad er hentet fra en nasjonalistisk britisk bok fra 1931.

At språkforskere de seneste par hundre år har vist at lite av dette holder, er ikke overraskende. At noe av det muligens holder er heller ikke overraskende. Siden indoeuropeere som kelterne og andre folkegrupper har vandret til dels mye og slått seg ned på ganske så ulike steder, latt seg verve som soldater for ulike herskere osv., er det ikke utenkelig at de kan ha snappet opp også noen semittiske gloser eller koner.

Selv om altså ikke alt som ligner er likt. Og det ikke er veldig troverdig når en av kildene man bruker er Kjell Aartuns pussige påstander om runer. Eller som en av hans runefaglige kritikere sier i bladet Forskning, mer enn lettere klart:

Imidlertid trenger man ikke være orientalist eller semittolog for å avvise Aartuns påstander. Det finnes nemlig ikke grunnlag for spekulasjoner omkring en semittisk tolkning av runeinnskrifter når runetegnene er feillest på grunnlag av trykte bilder. Man trenger ikke ta standpunkt til hans utlegning av "hieroglyfer" når de påståtte hieroglyfene ikke forekommer. Det er altså ikke tale om identifikasjon eller tolkning, men heller om å se og konstatere tilstedeværelse. Aartun ser ting som ingen andre ser. Han kan tegne dem med tusj på fotografier som han trykker i noe han kaller for en dokumentarbok, men det gir dem ikke eksistens i virkeligheten.

Like lite som at Norge har overtatt Israels velsignelse fra Efraims stamme.

Eller at Jesus var hvit.

Episk mytisk

Siden den heller ikke helt fundamentalistiske Thom Stark også har kommet inn i baren med noen tødler tanker om Jesus-myternes kamp mot Ehrman, låner vi ham mikrofonen ett minutt eller fire om The Death of Richard Carrier’s Dying Messiah.

Og det er da ikke hvem som helst han gir seg i kamp med.

Richard Carrier is not a Jesus Mythicist. He simply argues in favor of Jesus Mythicism, and has tentatively estimated that there is a four in five chance that Jesus of Nazareth never existed. And he should know since, in his own words, “I am no less a philosopher than Aristotle or Hume. My knowledge, education, and qualifications certainly match theirs in every relevant respect.”

Selv om motstanderen altså er ... formidabel, har Stark og andre tatt mot til seg.

Carrier’s obviously much-deserved fame has been ballooning in recent months, as he has blogged not one but two assaults on Prof. Bart Ehrman’s new book, Did Jesus Exist?, in which Ehrman defends the historical Jesus against the Jesus Mythicists. Carrier’s cantankerous criticisms of Ehrman have themselves come under criticism, by James McGrath (here and here), Joseph Hoffmann (here and here), and by Ehrman himself (here and here). Further, Hoffmann, Maurice Casey, and Stephanie Fisher will each be writing an essay-length critique of Carrier’s arguments within the next week or so.

Nå er ikke Carrier alene på den faglige banen når det gjelder skepsis til at Jesus har eksistert. Også noen så (ahem) nøkterne og (dobbeltahem) nøytrale som nyateistene Jerry Coyne og PZ Myers låner av sin autoritet som ... biologiprofessorer i en kamp som nok ikke akkurat vil fremme Carriers faglige karriere.

Det skal i det hele tatt bli interessant å se hvor lenge de fortsetter å heie på ateisters analogi til kreasjonister og kultarkeologer. Skal vi dømme etter tidligere evne til å ta noen hint, for ikke å si generelle erfaringer med livssynsaktivister, kan det gå noen år.

Fyll på med popcorn.

(Oppdatering 11:30: Ser ut som om Coyne trekker seg ut av debatten etter at Ehrman svarte Carrier såpass umisforståelig. Selv om han hevder det skyldes han er for ... travel, får vi håpe han har lært noe om å sette seg bedre inn i en debatt før han hopper på konklusjoner, uansett hvor mye de skulle samfalle med hans ønsketenkning).

Den søte Saturnalia

Så er snart julen her og det er tid for de tradisjonelle oppgjørene med at dette skulle være en (hold dere fast) ... kristen høytid.

I god Zeitgeist-ånd finner vi dermed følgende video og oppfordring på YouTube.

Please share this video with your Christian friends/family. As requested, I have taken a more objective look at the symbolism surrounding the Christian holy days of Christmas and Easter. In addition, I more closely examine the origins of Santa Claus as well as the Easter festival. Thanks to everyone that watched the original. I hope this re-edited version will be more acceptable to share with your Christian friends/family. Please remember to rate. Merry Christmas! =)

Ja, riktig god Kristmesse!

Hm Skal vi se...

- Jesu fødsel stjålet fra hedenske guder som Mithra født 25.12. - Check

- Kristen påskefeiring kommer av en hedensk høytid - Check

- Kirken har stjålet ... påskeharen - Check

- Saturnalia en ærverdig gammel feiring 25.12. fordi romerne fryktet at solen skulle dø - Check

- Juletreet en hedensk leftover... - Check

Siden vi ser mange slike påstander også i årets populærhistoriske magasiner - og de vil dukke opp i dagene fremover i aviser, TV og podcast - en aldri så liten sammenfatning av relevante deler av en gammel Skepsis-artikkel (og vi kommer nok tilbake med enda mer i løpet av uka).

(Interesserte vil også kunne finne atskillig her.)

Når noen hevder at at Jesus og julefeiringen skal være stjålet fra paganisme og mysteriereligioner bør det være et tankekors å se hvor vanskelig det er å finne guder som skal være født på en så opplagt symbolsk dato som 25. desember.

Muligens er det eneste unntaket den romerske Sol Invictus – Den uovervinnelige solen. Tilhengere av at Jesus kun er en solmyte, nevner imidlertid ikke så ofte at feiringen av Sol Invictus ikke ble lagt til 25. desember før et par hundre år etter Jesus, under keiser Elagabalus (203-222).

Det nevnes også sjelden at det ikke var direkte populært å erstatte Romas tradisjonsrike gud Jupiter med en ny. Elagabalus måtte rett og slett tvinge ledende romere til å delta i feiringene – og selv gå i spissen.

Han gjorde seg i det hele tatt såpass umulig i Roma at han ble myrdet etter få års styre, som 18-åring.

Festen fikk likevel såpass feste, at keiser Aurelian (215-275) innførte den i hele riket et par generasjoner senere.

Det er likevel ikke helt oppløftende for tesen om en gammel og almen feiring av mysterieguder 25. desember, at et så symbolsk tidspunkt for feiring ikke kan spores lenger tilbake i Romerriket. Muligens henger det sammen med at vintersolverv er mindre viktig i middelhavsområdet enn lenger nord.

Kanskje er grunnen til at vi her til lands så lett tror at julen egentlig er en hedensk høytid nettopp at vi i Norden ser en så sterk juletradisjon lenge før vi selv ble kristnet. Men det er altså vanskelig å spore noe tilsvarende til den delen av verden der den kristne julefeiringen oppstod.

Forestillingen om at kristne tok over datoen fra en hedensk høytid i Roma synes å stamme fra Jablonski og Hardouin på slutten av 1700-tallet. Ser man nærmere på antikke kilder, finner vi imidlertid feiring av Jesu fødselsdag før noen romersk høytid på denne datoen.

Telesphorus som var biskop av Roma rundt år 130, erklærte at man skulle ha gudstjenester å feire Jesus, men det er uklart i hvor tidlig dette ble fast tradisjon.

Rundt år 200 hevdet Tertullian at den dagen som Jesus ble korsfestet var den 14. Nisan og dette passet med 25. mars i den romerske kalender. Ut fra datidens tradisjon skulle profeter dø samme dato som de ble unnfanget. Dermed var det bare å legge til 9 måneder for å finne fødselsdatoen.

Siden vintersolverv falt på ulike datoer i romersk kalender, var dette en bevegelig helligdag, inntil keiser Aurelian i 274 landet på 25. desember for å feire Sol Invictus. Dette ble en del av Saturnaliafesten som opprinnelig var blitt feiret 17. desember og senere utvidet til én uke, men først nå frem til 25 desember.

Å si at kirken stjal datoen 25. desember fra en hedensk høytid er i beste fall en velment misforståelse. Det betyr ikke at kirken dermed ikke lot seg inspirere av deler av en eksisterende feiring.

Men i stede for å snakke om at man ranet en høytid, som det hevdes i YouTube-videoen over, er det mer presist å si at man kristnet den.

Fordi man allerede hadde en eldre tradisjon som knyttet Jesu fødsel til denne dagen.

Religionsdebatt 2.0

Den ikke alltid ... like myke J.P. Holding er i gang med en serie videoer som svar på nyateistisk YouTube-nonsens.

Siden det her er mye å ta av og Holding ikke er et helt ueffent talent innen tegning og torden, kan vi vi håpe på atskillig mer TektonTV.

VG opphengt i tøv

I den kjente og kjære serien Medietøv uten grenser er vi kommet til dagens VG som overgår selv sin egen standard for... forskningsjournalistikk.

Overskriften "Døde ikke Jesus på et kors" er det i og for seg - strengt tatt, ikke noe i veien med.

Men deretter tar det lettere helt av. Vi siterer til skrekk og advarsel.

En svensk teolog setter nå spørsmålstegn ved selve kjernen og symbolikken i den kristne tro - ble Jesus egentlig korsfestet? Antakelig ikke, sier Gunnar Samuelsson

Hva i all verden handler så denne tilsynelatende sjokkerende nyheten om? Jo, at Jesus ikke ble naglet til noe som har form som et tverrkors, men kanskje i stedet mer var å ligne med en (hold dere fast) stamme eller stolpe.

Altså noe som, hvis det er riktig,  kan ha betydning for kirkekunsten, men null og (la oss legge til) niks for "selve kjernen" i den kristne tro.

Mannen bak denne analysen er en seriøs svensk forsker med navn Gunnar Samuelsson. Som understreker at han altså "ikke sier at Jesus ikke ble korsfestet", men at dette handler om hva han ble festet til.

Han kom til at det - ikke en gang i de fire testamentene i Bibelen - gis holdepunkter for at Jesus ble korsfestet. Etter dypdykk og analyser av tekstene har Samuelsson kommet til at ordet som testamentene bruker - kors - like godt kan bety stang, påle, staur eller tre.

Men forskning på hva Jesus ble naglet til får altså VG til å bety er helt avgjørende for kristen tro, som om det skulle innebære at han ikke ble naglet til noe som helst.

Og at han muligens ikke en gang døde.

For så å koble det hele til noe som ikke akkurat er forskning (forfatterne har da heller ingen faglig bakgrunn på feltet), men en heller fantasifull bestselger. Det er i det hele tatt vanskelig å finne ord når noen kommer trekkende med Hellig blod. Hellig gral og Da Vinci-koden i samme setting som forskning.

Nå er han på ingen måte den første som kommer med slike teorier. Forfatterne Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln hevdet i sin bok «Hellig blod. Hellig gral» (1982), at Jesus var levende da han ble tatt ned av korset av vennen og disippelen Josef av Arimatea.

Dette begrunner de blant annet med en analyse av en gresk utgave av Markus' evangelium, der Josef spør Pilatus om han kan ta ned Jesu' soma, som på gresk betyr levende kropp, mens Pilatus gir ham rett til å ta med seg en ptoma, som betyr lik.

Uten en gang å nevne hvilken status disse forfatterne, boken og deres teori har i forskningskretser. Eller hvor sannsynlig det er at etterlatte ber om å få ta ned deres kjæres lik, fremfor å bruke det mer respektfulle uttrykket legeme.

Eller at Markus skal ha forsnakket seg til at Jesus overlevde, kirken ikke oppdaget dette en eneste gang tross generasjoners bruk og kopiering av evangeliene i århundrene etter - og ingen ha sett dette før i våre dager.

Dette følges friskt opp med henvisning til... romaner.

Michael Dickinsons roman «The Lost Testament of Judas Iscariot» (1994) var det ikke Jesus som døde på korset. Derimot var det Judas som arrangerte korsfestelsen, slik at en annen døde i mesterens sted.

En liknende tanke tar den norske forfatteren Gert Nygårdshaug opp i sin roman «Fortellernes marked» (2008), men der er det en konspirasjon mellom Josef av Arimitea og Pontus Pilatus som sørger for at en annen henges på korset i Jesu' sted. Han reiser så østover og forsvinner fra historien (det finnes indiske tradisjoner for at han endte livet sitt etter den falske korsfestelsen i Shrinigar).

Det er ikke lett å vite når man skal stoppe å gni seg i øynene.

Eller slutte å lure på hvilken roman man befinner seg i.

Evangeliet etter Marshall

Du har sikkert mistenkt en og annen kontrast mellom enkelte av dagens mer eller mindre kristne predikanter og det som muligens - når alt kommer til alt - bør være utgangspunktet.

Nå trenger du ikke lure lenger. Den trettende apostel Marshall viser vei.



(Takk til Lord Bassington-Bassington som ikke fant den passet helt på sin blogg)

Berulfsens konspirasjoner

Så nærmer tiden seg for serien med nye og gamle konspirasjoner, behendig ledet av ikke ukjente Torkjell Berulfsen og med enkelte tross alt heller ikke helt ukjente bidragsytere og intervjuoffereobjekter.

Første program er på NRK 1 onsdag 4.11. med temaet Jesus og kristendommen, noe som altså enkelte av oss mener har noen grader av sammenheng.

Finnes det en stor kirkekonspirasjon som har styrt historien? Og finnes det godt bevarte hemmeligheter som Vatikanet vil gjøre alt for å holde skjult?

Flere konspirasjonsteoretikere hevder at Maria Magdalena var den som egentlig ble betrodd arven etter Jesus – men at hun ble stemplet som en demonbesatt hore og fortiet av Vatikanet.

Berulfsen har gått Jesus og kristendommen nærmere i sømmene. Finnes det kanskje hemmeligheter som ville føre til kristendommens fall hvis de ble kjent? Kan det være slik at Jesus muligens ikke døde på korset, men giftet seg og fikk barn med en blodslinje som fortsatt eksisterer?

Berulfsen besøker mange helligesteder, blant annet The Holy Land Experience i Florida, som er blitt kalt kristendommens svar på Disneyland. Der kan man se Jesus blir korsfestet og gjenoppstår seks dager i uken!

Med andre ord skjeløyde skråblikk så det myser etter under en heller ubønnhørlig sol, forhåpentligvis uten at man beveger seg for mye på skråplanet.

Munnhell og skomakere

Munnhell ligger gjerne ytterst på tungespissen, og kan de oppleves litt tøffe, blir de ikke liggende lenge.

At enkelte typer hint, for ikke å si trakkaseringer, er på vei ut, har ikke redusert behovet for kjekke og frekke fraser. Et av de vanligste er det bevingede utsagnet "Det er som med Jesus. Alle snakker om ham, men ingen har sett ham".

Etterfulgt av et dårlig skjult glis over sin vittige observasjon og evne til å ta tak i tabuene.

Normalt er det bare å le og samtykke i at det går lenge mellom hver gang man ser effektivisering/beslutning/budsjettøkning/likelønn/innvandringsstopp/norsk seier i Melodi Grand Prix.

Andre ganger frister det mer å være frekk og freidig tilbake. På pinligst mulige måte. Og da er ikke noe verre og mer stemningsdrepende enn å sitere Tolstoj, selv om det ikke er jul. For ikke å si Matteusevangeliet.

Den fattige, gamle skomaker som ønsket å se Jesus slik at det ble lettere for ham å gjøre det som er rett, fikk sitt ønske oppfylt.

Da eplekona og gutten var gått, satt Adjevitj seg foran varmen og leste på nytt om Jesus som gikk rundt og snakke med folk i Galilea. Og igjen tenkte han:
- Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.

Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa:
- Jeg har vært hos det i dag, Adjevitj.

Adjevitj reiste seg fort og sa:
- Herre, når var du hos meg? Jag var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.

- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg.

Utvilsomt av de mer effektive måter å fjerne ihvertfall ett munnhell fra omgangskretsen.