Dårlig historie

Et annet av bladene som ble plukket opp i går, var Illustrert vitenskaps Historie.

Bladet ser spenstig ut på omslaget med hovedoppslag "Romernes Vietnam" (de tyske skoger, må vite), selv om dette nok hadde slått mer an for førti år siden.

Til gjengjeld tas opp evige temaer som kvinnen (vi kommer tilbake til det oppslaget i morgen), Churchill og langbuen ("middelalderens maskingevær").

Og (be very afraid) Galileo.

Det har egentlig vært overraskende lite omtale i jubileumsåret, men de gangene han dukker opp, er det som forventet. Og Historie vet akkurat hvilke strenger man skal slå an i ingressen.

Da Galileo Galilei vendte kikkerten mot himmelen, ble det begynnelsen på en helt ny æra for vitenskapen. De astronomiske oppdagelsene han gjorde var banebrytende. Han takket hjertelig sin Gud for undrene han fikk lov å observere, men Galileis funn var direkte ugudelige. Ganske snart fikk paven ham kastet i inkvisisjonens fryktede fengsel.

Første faktarute er ikke mye snauere. Vi får vite at det er ikke bare var Luther som hadde begrenset pavens makt.

Samtidig trues kirkens klippefaste dogmer både av den rivende utviklingen innenfor naturvitenskapen og av boktrykkerkunsten, som sprer de nye oppdagelsene til stadig flere mennesker.

Og dette handler ikke bare om en litt ivrig desk som overtolker artikkelen. Selv om artikkelforfatteren vet bedre enn desken og ikke hevder at Galilei havnet i fengsel, mangler han ikke formuleringer som forsterker myten om en historisk krig mellom tro og vitenskap.

Når det (vi overser hoderegningen) hevdes at "100 år tidligere hadde kirken lukket munnen på Kopernikus, som påsto at jorden kretset rundt solen" forstår vi hvordan Dan Brown kan ha kommet på tanken om at kirken drepte Kopernikus.

Fortsettelsen er ikke snauere.

Når det fortelles at så "sent som i år 1600 hadde den italienske tenkeren Giordano Bruno blitt brent levende for å si det samme", forstår vi hva som stod på spill for Galilei. "At Galilei sendte ut følere og diskuterte sine oppdagelser med kirkens menn i Roma, var ikke bare faglig givende. Det kunne også redde livet og karrieren hans".

Uten at det slår journalisten at hvis Galileo var bekymret for livet sitt, ville han nok forsøkt å holde sine oppdagelser mest mulig hemmelig, hadde kirken vært så manisk og morderisk som antydet.

Eller å undersøke nærmere hva som faktisk lå bak Bruno-saken.

I stedet leser vi som sant er at Galileo fikk støtte i brede kretser i kirken. Men klarte selv å provosere fram en konflikt i en svært urolig tid, midt under 30-års krigen. Paven var dermed ikke direkte i godlune da det tilspisset seg i 1632.

Urbans innblanding i krigen hadde kostet Vatikanet dyrt, og flere kardinaler var i opprør overfor det de så som en altfor ettergivende linje overfor de tyske protestantene. Galileis fiender var mer enn villige til å hviske paven foruroligende ting i øret: Boka var en hån og en fornærmelse mot kirken, sa de, og det var noe i de ryktene.

For boka vi snakker om - Dialogen om de to store verdenssystemer - var

utformet som en samtale mellom tre menn. Og i stedet for å fremstille synspunktene likeverdig la Galilei forsvaret for solen som midtpunkt i munnen på to sprenglærde menn, mens kirkens standpunkt om jorden som midtpunkt ble klossete fremført av en mann ved navn Simplicio. Paven ble rasende.

Det vi leser i Historie handler med andre ord ikke om en nervøs vitenskapsmann som trodde kirken når som helst kunne bli kjent med hans farlige oppdagelse og dermed opptrådde så stille og diplomatisk som mulig.

I stedet har vi å gjøre med en ikke lite selvsikker og provoserende aktør som utfordrer på folkespråket italiensk (og altså ikke engang på noe akademisk latin), og midt under en av Europas mørkeste kriger.

Likevel leser vi altså at den italienske inkvisisjonen (som artikkelen tidligere hadde antydet var så livsfarlig for Galileo) under den uunngåelige rettsaken

"forbarmet seg over ham, men saken var ikke slutt med det. Paven hadde stadig siste ordet, og Urban hadde ikke politisk råd til å vise mildhet".

Resultatet var at Galileo ble idømt... husarrest. Hjemme på sitt gods.

Og fikk forske videre.

Mens ingressen og innledningen snakket seg varme om urokkelige dogmer og inkvisisjonens fengsel (som om kirken drev klappjakt på vitenskapsmenn), ender altså artikkelen med fokus på kriger, en provoserende Galileo og en husarrest.

Og at Galilei fikk lov til "å snakke om det solsentrerte universet som en hypotese".

Vi kan legge til at en av grunnene var at han ikke på noen måte hadde bevist sin modell, til tross for Galileis bastante påstander om dette. Et bevart brev fra en av datidens kardinaler understreker at kirken til dels var nøye med å bøye seg for bevis.

Dermed er det dobbelt interessant at artikkelen har et sideoppslag om at "Geniet tok også feil". Her nevnes bl.a. den kjente historien om at han brukte tidevannet som bevis på jordas rotasjon, uten å se dette i sammenheng med rettsaken.

Der et av poengene var at Vatikanets egne astronomer mente tidevannet heller skyldtes månen. Med andre ord imponerte ikke et av hovedbevisene som Galileo anførte for sin teori.

Av en eller annen grunn nevner artikkelen heller ikke at modellen ikke stemte bedre med planetbevegelsene enn den gamle modellen. Grunnen var at Galileo mente planetene måtte bevege seg i sirkler, mens de i realiteten altså fulgte ellipser.

Saken blir ikke direkte bedre når oppslaget avrundes med den friske påstanden at "Paven er stadig uenig".

Dermed er forholdet at selv om Galileo i praksis ble akseptert av kirken allerede på 1600-tallet som den beste arbeidshypotesen, og mer formelt på starten av 1800-tallet, har Vatikanets seneste forsøk på å hedre Galileo, virket mot sin hensikt.

I stedet for å tas som forsøk på en formell unnskyldning for kirkens oppførsel, er det blitt tolket i lys av myten om krigen mellom tro og vitenskap til at kirken ikke på noen måte aksepterte Galileis modell før i 1992.

Og når Benedikt 16 i en tale brukte ordene "fornuftig og rettferdig" om fortidens dom, tas det til inntekt for at han er uenig i det solsentrerte verdensbilde.

Man, unnskyld uttrykket, himler med øynene.

For det han egentlig gjorde som nevnt her var å sitere en evaluering i lys av den tids standard, basert på vitenskapshistorikeren Feyerabend.

Mens han gjorde oppmerksom på at han ikke var enig i denne vurderingen.

Dermed ser vi at Historie ikke nøyer seg med noe så tamt som å dyrke mytene om fortiden. Nei, her gjelder det å ta sats og etablere noen nye. Dermed lærer alle lesere at dagens pave mener at sola går rundt jorda.

Bedre eksempel på illustrert uvitenskap er det nok vanskelig å finne i vårt solsystem.

Men tar man seg ikke bryet med å lese seg mer opp på hva som faktisk foregikk i Galileo-saken på 1600-tallet, kan vi ikke vente at man gidder å gjøre det for utviklingen de seneste årene.

Når man så likevel vet at kirken alltid ligger i strid med vitenskapen.