Mytefabrikken NRK

Det er tydeligvis liten fare for produksjonsstans på Mytefabrikkenkalenderen, og dermed heller ikke på reklamasjonskravene på Dekodet. 

Et program som ble laget for å markere 28. januar og Thomas Aquinas slår i hvert fall fort an tonen:

Filosofisk sett støttet kristendommen seg til nyplatonismen og Aristoteles’ logikk. Araberne hadde tatt vare på de antikke skriftene som kirken hadde forkastet, blant annet alle Aristoteles’ øvrige skrifter. Men på 1200-tallet fikk kirken, via araberne, hele Aristoteles å ta stilling til. Det ble problematisk.

Som vanlig er det ikke godt å vite hva og hvor mye man må si for å oppklare mytene. Det blir uansett for kort og feil rekkefølge, siden mytene alltid har forrang og kan fremføres uten bevis.

Men, altså, for det første var "kristendommen" mer enn vestkirken. Ulike teologiske tradisjoner knyttet seg til ulike typer filosofi som også kunne endre seg over tid. Augustin var ikke Boethius var ikke Anselm.

Når det er sagt stemmer det at kristne teologer og filosofer i svært stor grad støttet seg til samtidens beste kunnskap og mest avanserte vitenskap, slik den nyplatonske og aristoteliske ble oppfattet.

Følgelig var det for det andre ikke slik at kirken forkastet "alle Aristoteles's øvrige skrifter", selv om man til tider kunne være kritiske til deler av dem og mange var utilgjengelige i vest blant annet fordi de ikke var blitt oversatt til latin før folkevandringenes kriser og kaos.

At NRK likevel lar noen hevde dette uimotsagt i beste sendetid er som vi har vist på denne bloggen i noen år typisk og  avslørende for det redaksjonelle nivået. På samme måte som det er at ingen programmer i NRK så vidt jeg er kjent med har tatt et oppgjør med Mytekalenderen.

Men som vi har sett i det siste er kritisk journalistikk på egne programinnslag ikke NRK's varemerke.

Klarer ikke Terje Nordby mot all formodning å finne belegg for sine påstander om kirken og Aristoteles, er det nok heller hans egne skrifter som bør forkastes.

For det tredje er det ikke slik at det var på 1200-tallet man fikk tilgang til andre av Aristoteles skrifter enn hans verker om logikk. De hadde hele veien vært bevart i Østromerriket som var stedet araberne fikk dem fra. Og de begynte å bli oversatt til latin fra midten av 1100-tallet.

At dette "ble problematisk" i noen tiår, i den forstand at det ble en stor debatt og kom  flere fordømmelser av noen av konklusjonene, stemmer. Men begge deler bare understreker at kirken ikke "forkastet" og ødela skriftene, men tok dem svært alvorlig.

Et poeng i kritikken var at de rett og slett syntes å sette grenser for hva en allmektig Gud kunne gjøre, som f.eks. å skape vakuum eller flere univers. At man avviste slike begrensninger, slik at dette var noe man måtte finne ut av empirisk og ikke ved deduksjoner, kan ha vært en viktig driver for veien mot moderne vitenskap.

Nå er det ikke bare innledningen til Mytekalenderen som bommer. Nordby har et om mulig enda merkeligere avsnitt.

Problemene med kirken i det kristne Europa på 11- og 1200-tallet var at dens trosforestillinger var svekket og ikke lenger ble allment akseptert; alternativet var trostvang. Vi gikk inn i en tid da kirken direkte eller indirekte godkjente massedrap på avvikere. Thomas prøvde i det lengste å utligne dilemmaene med fornuften. Han erklærte at Paradiset var stengt ute fra verden ved hjelp av elver og fjell slik at det ikke kunne nås av folk. Det var forklaringen på at vi ikke hadde funnet det. Det fantes en forklaring på alt. De kristne dogmer er fattbare, bare ikke av oss her og nå, fordi vi er begrensede. Gud er selv et allvitende, uendelig intellekt, god og kjærlig. Disse to autoritetene ble det aldri stilt spørsmål ved: Aristoteles og Bibelen. Begge måtte ha rett. Å finne ut hvordan, var et spørsmål om teologisk tålmodighet. Thomas bidro så godt han kunne og hans klippefaste tro på menneskets fornuft lyser i en verden formørket av teologisk tåke. 

Nordby skal forsåvidt ha ros for å løfte fram at Thomas hadde en klippefast tro på vår fornuft, men tar ikke så mange hint verken av det eller av at "katolikkene feirer han som helgen i dag, 28. januar".

Nå er det ingen som bestrider tildels omfattende kjetterprosesser på 1200-tallet, men dette handlet i stor grad om sosiale og regionale oppgjør, dels mot det man oppfattet som en arrogant rikmannskirke og arealhungrige konger. Det er den gamle historien om lokalt selvstyre mot sentralmakt, enten denne samler seg om åndelige eller verdslige bannere.

Det var kort sagt ikke den intellektuelle debatten som var i fokus.

Og selv om det i perioder også foregikk en teologisk diskusjon, var skillelinjene ikke plasseringen av Paradis.

Når så Nordby av en eller annen grunn (som det er vanskelig å fri seg for handler om å vise hvor latterlige debattene var) likevel trekker fram denne, synes han å misforstå den grundig.

Etter det jeg kan forstå er det han sikter til første del av Summa Theologica, spørsmål 102, On Man’s Abode, Which Is Paradise, første artikkel – Whether Paradise Is a Corporeal Place?. Her svarer Thomas strukturert på argumenter mot at det jordiske, historiske paradiset fra Første Mosebok var (eller hadde vært) et geografisk sted på jorden.

Vi snakker altså ikke om en nåværende eller fremtidig himmel. Eller om noe sentralt dogme eller dilemma.

En av innvendingene (den tredje) mot at Paradiset var et geografisk sted var at "Further, although men have explored the entire habitable world, yet none have made mention of the place of paradise. Therefore apparently it is not a corporeal place".

Det er her Aquinas svarer at det er fornuftig å tenke at stedet likevel kan være utilgjengelig for oss, siden det kan være skjult bak fjell, eller hav eller ørkener og dermed ikke oppdaget av topografene.

Mens altså det det himmelske paradis er noe helt annet og ikke befinner seg på denne jorden.

Igjen ser vi at Mytekalenderen dels rir på fordommer og dels tar ting ut av sammenhengen. Ja, selvsagt kunne Aquinas forklare fornuftig hvorfor vi ikke hadde funnet Paradiset, eller kom til å gjøre det, men det betydde ikke at han dermed tok alle deler av Bibelen bokstavelig e.l. eller ikke «stilte spørsmål» (hva nå det er) ved Aristoteles eller Bibelen.

Tvert i mot, kan man si med et skjelmsk smil, var hele Aquinas metode å stille spørsmål.

Summa Theologica er bygget rundt 600 spørsmål med argumenter for og i mot, til sammen består Aquinas' verker av flere tusen spørsmål. Og han oppfattet ikke at Bibelen hadde autoritet i spørsmål som handlet om naturfilosofi, siden disse var tilgjengelige for fornuften og ikke krevde åpenbaring for å avgjøres.

Hvis vi tolket Bibelen slik at den syntes å være i strid med naturfilosofien, var det et tegn på at vi tolket Bibelen feil, akkurat slik Augustin hadde sagt over 800 år før og som var blitt en etablert tradisjon.

Augustin lærer at vi må ha to tanker i hodet når vi skal løse slike spørsmål. For det første må vi stå fast på at Skriftens sannhet er urokkelig. For det andre, når det finnes flere måter å forklare et skriftsted, må vi ikke stå så fast på en bestemt tolkning at noen fortsatt skulle insistere på at det er den definitive betydningen av teksten, selv om overbevisende argumenter skulle vise at den er feil. Gjør vi det vil ikke-troende latterliggjøre den Hellige Skrift, og veien til troen bli stengt for dem. (Summa Theologica, vol 10: Cosmogeny, del 1, spørsmål 68, art. 1, 71-73). 

Så får vi bare håpe at Nordby tillater at vi har tålmodighet nok til å stille spørsmål ved hans autoritet.