mandag 19. mai 2008

"Naivt, norsk og på ville veier"

Det er ikke bare Martin som er interessert i ting som kulturelativisme.

Journalist og sosiolog Arnt Folgerø hadde en svært så interessant kronikk i Dagbladet i forrige uke om temaet. Han la her ikke spesielt mye i mellom i sin omtale av toneangivende norske kulturrelativister:

Når hun [Berit Thorbjørnsrud] skriver: «Forskningens legitimitet hviler nettopp på at den er politisk uavhengig», motsier hun seg selv ved i samme artikkel å vise til forskning på for eksempel motstandere og tilhengere av kvinnelige prester. Mens forskning på tilhengere av kvinnelige prester nærmest ville mottas med hallelujarop fra den politisk korrekte delen av den norske offentligheten, ville forskning på motstandere av kvinnelig prester bli bannlyst, påpeker Thorbjørnsrud helt riktig. Hun kunne kanskje også ha lagt til at forskning på motstandere av kvinnelige prester neppe kunne ha regnet med å få offentlig støtte her i landet.

I tillegg til at Thorbjørnsrud ikke ser ut til å forstå forskningens politiske forutsetninger og implikasjoner, følger hun heller ikke sine egne råd når det gjelder kulturrelativisme som metode og fortolkning. Mye av det hun har skrevet og sagt om antropologi gjennom åra, tyder heller på at hun tvert imot legger opp til en avrelativisering av forståelse i den forskningen hun driver med.

I juniutgaven fra 2003 av Fysioterapeuten kalte Thorbjørnsrud kjønnsoperasjoner (det som i Norge kalles kjønnslemlestelse) av kvinner for «kroppsmekking», og hun stilte det på lik linje med slanking.


Gni-seg-i-øynene-modusen man her hensettes til, kan heldigvis ikke kombineres med å holde seg for ørene. Men den får som man ser, fort følgeaktiviteter som fingerbruk på taster.

Og Folgerø gir seg ikke med dette:


Den «kulturrelativismen» Thorbjørnsrud står for, kommer ikke fra en «outsider», men snarere fra en person i et miljø som har bortimot en hegemonisk status i forskningsmiljøer i Norge og som mottar millionbeløp i forskningsstøtte og der Thomas Hylland Eriksen er en prominent figur. Disse «forskerne» har dypt forankret i det som professor Terje Tvedt kaller «Den norske intellektuelle tradisjonen». Skribenten Walid al-Kubaisi har beskrevet denne tradisjonen slik: «Ved å prøve å forstå folk fra fjerne kulturer ut fra norsk optimistisk målestokk og likhetsideologi, skaper man et vrangbilde og selvbedrag. Det virker som om Thorbjørnsrud tyr til å vise likheter mellom norsk og islamsk kultur når det skal tjene til å fremme aksept av islamsk praksis i Norge».

Thorbjørnsruds kulturelle relativisme er med andre ord en form for kulturell nivellering. I stedet for en relativisering kan man heller snakke om en universalisering i den forstand at kulturforskjeller er for ubetydelige å regne. Og innenfor en slik forståelse er det, som al-Kubaisi har påpekt, problemløst å sette likhetstegn mellom stifter av Muslimbrødrene, Hassan al-Banna (i 1928) og venstrepolitikeren Lars Oftedal på slutten av 1800-tallet, eller mellom islamske fundamentalister i Hamas og Hans Nilsen Hauges kristne arbeiderbevegelse.


Utfordringen med denne type kulturrelativisme er med andre ord ikke at den er kulturrelativ (der alt er like greit, altså en ugrei ideologi), men at den brukes bevisst til å fremme klare verdisyn og politiske mål (der alle som kjemper for småfolk og egne brødre egentlig er like, særlig islamister).

Avslørende nok er man ikke like ivrige etter å relativisere ytterliggående utslag av kristen orientert "dominionisme" eller Reconstructionism.

At kulturelativisme ikke er kulturrelativ overrasker ingen. Noe slik er da også umulig å leve etter mange sekunder om gangen. Det er heller ingen grunn til å la seg overraske over at selverklært kulturelativisme fort kan fungere svært så tilslørende på reelle motsetninger, rå voldsbruk og retoriske kunstgrep.

Når litt vel mange premissgivere i den offentlig debatten har koblet sin dårlige samvittighet på vestens vegne (der man tolker alt i lys av rotfestede forestillinger om en historie fremfor alt formet av imperialister, kapitalister og misjonærer) med en naivfundamentalistisk norsk optimisme (gjerne forsterket av noen romantiske, rousseauanske briller), kan det bare gå galt med gangsynet.

Selv om vi vet at alle folk alle steder selvsagt egentlig mener alt bare godt. Hvis de hadde fått slippe til.

Og ikke hadde vært så ødelagt av vesten.

1 kommentar :

Anonym sa...

Så klart at kulturrelativismen fremjer ulike verdisyn. I motsetnad til det mange debatantar (på beggje sider) er ikkje kulturrelativismen eit perspektiv uavhengig av politiske føringar.

Som folklorist så plages det ikkje meg at eg vert kalla kulturrelativist. Eg er stolt av at eg faktisk evner om å forstå kulturelle fenomen og praksis i den historiske og sosiale kontekst den høyrer heime i. Eg er òg glad for at eg er i stand til å akseptere dei forskjellene som eg med dette perspektivet opplev blant ulike folk. Eg er ikkje plassert på jorda for å ha det siste ordet i kva som er rett og gale - sjølv om eg likar å tru det.

Det hindrar meg likevel ikkje å ha klare meininger om til dømes omskjæring av kvinner, sjølv om mange omskjærte kvinner seier det er heilt greit. Eg vert ikkje mindre forargra over at det finn stad, sjølv om eg kan påpeike at dette, i motsetnad til kva folk trur, i fleire kulturar ikkje er ein islamsk praksis avgjort av menn, men er organisert og påtvungen barna av bygdas eldre fruer, mødre og bestemødre. Alt i tradisjonens namn.

Poenget er at ein må skille mellom kulturrelativismen og eit postmoderne ideologisk prosjekt som store deler av forskingsmiljøet har hengt seg på. Fleire av dei har beina sine godt planta på venstresida, om absolutt skal plassere det politisk. Prosjektet har to sider i mine auge: eit der ein skal opphøye 'offeret', det vil seie den ikkje-vestlege kulturen og for all pris likestille den med våre eigen. Helst skal den framstillast som betre. I Hylland Eriksen sitt tilfelle så er det ei anna side som kjem fram. Her vert alt likestilt, og dermed vert alt meiningslaust. Dette er det eg kallar ein postmoderne suppe av likegyldighet som eg frykter vil ugyldiggjere kulturforskinga.

Men kanskje eg er litt krass mot dei? Som folklorist, og kulturrelativist, fekk eg pinadø denne type miljøe i vrangstrupen då eg framleis var velkomen på universitetet ;-P