Moral med Gud?

Diskusjon kan være en blandet fornøyelse. Selv er jeg vel av de mindre skuddredde som stikker hodet frem i tide og utide, noen ganger noen håndsbredder for lagelig til for hogg.

Dermed kom det vel ikke uventet noen kommentarer fra en noe mer kantete ateist enn Arnfinn Pettersen til Den tvilsommes oppslag om moral uten Gud.

Det er da kanskje grunn til å ta et steg tilbake og gjøre mer enn å sitere meg selv eller stupe inn i hastige og sikkert dels forhastede ordvekslinger.

Arnfinns poeng var det klassiske fra en av Platons tidlige dialoger, Euthyfron, der Sokrates spør om "gudene velger det gode fordi det er godt eller om det gode er godt fordi gudene velger det".

Han (altså Arnfinn) lander da ikke uventet på at

Det første impliserer at det finnes grunner til å hevde at det gudene velger faktisk er godt. Det andre innebærer at hva som helst er godt, bare gudene velger det. Hvis gudene bestemmer seg for at tortur er en god ting, vel så er det det.

Eksempelet viser hvorfor den andre varianten er absurd: Vi anser tortur som noe ondt og selv ikke gudene kan gjøre det til noe godt. Vi aksepterer ganske enkelt ikke at gudene (eller Bush-administrasjonen) kan opphøye det onde til noe godt, utelukkende ut fra sine egne innfall. Det må altså finnes separate etiske argumenter, uavhengig av gudene, for hva som er godt og ondt.

Med andre ord må det første alternativet være det rette: Gudene velger det gode fordi det er godt, og grunnen til at det er godt kan argumenteres for på fornuftig vis. Det er ikke slik at drap er en ond ting fordi gud forbyr det. Det må være omvendt – gud forbyr drap fordi det er en ond ting. Hvis ikke kunne han like godt besluttet at drap er en god ting.

Det finnes med andre ord etiske argumenter som er uavhengige av religion. Hvilket igjen innebærer at det kan finnes moral uten gud/er.

Det er ingen tvil om at en befalingsmoral har en rekke utfordringer. Vi har vel alle lekt kongen befaler. Noe er ikke godt bare fordi noen befaler det.

På den annen side er det heller ikke helt uproblematisk å si at "grunnen til at det er godt kan argumenteres for på fornuftig vis". Hvis det faktisk eksisterer noe som kan kalles "det gode", er spørsmålet rett og slett i hvilken forstand noe slik eksisterer.

For det som her ofte gjøres, snikes inn bakdøren så og si, er mer eller mindre metafysiske (unnskyld uttrykket) begreper. "Moral" og "godt" er minimum å oppfatte som noe abstrakt. Spørsmålet som vi finner hos Platon, henger da også sammen med hans egen filosofiske vinkling.

Men selv om vi ikke skulle mene at "Det gode" har en reell eksistens som en idé (i likhet med Det Sanne og Det skjønne), handler dette om begrepsmessige kategorier som vi ikke kan hente fra nøytrale observasjoner av naturen, av menneskets hjerne, fra evolusjon, psykologi og adferdsbiologi.

Uansett hva vi måte lande på av slike studier (som viser at mennesket, for å si det forsiktig, er en sammensatt og mangfoldig art med kryssende interesser, ønsker og behov både i det enkelte mennesket og i det mellommenskelige) er vi nødt til å innføre en eller annen målrettethet (teleologi som det heter på fint) for ahem... å komme i mål.

For å si om noe er "godt" eller "moralsk", må vi rett og slett i en slik sammenheng se det relativt til noe annet. Vi kan ikke bruke uttrykk som "godt" uten noen former for målestokker. Et psykologisk sett opplagt mål i vår kultur er å bevare menneskeheten, eller jordkloden med flest mulig arter (som i og for seg kan være i en viss spenning til å bevare menneskeheten).

For en humanist (sekulær eller ei) er det selvsagt mennesket som er perspektivet. Vi har imidlertid også varianter av ateistiske syn som oppfatter humanisme som en slags umoralsk speciesism , altså å favorisere én art (vi skal her ikke ta opp at også arter er et metafysisk begrep, en abstrakt og valgt kategori, siden ingen enkeltindivider er identiske) over en annen (jeg skal heller ikke ta den "internateistiske" debatten her, men humanister har nok bedre svar på dette enn Myers og andre synes å tro). Det er i det hele tatt mangt vi ikke tar opp.

Selv uten å knytte moral til en spesifikk religion, eller til spesifikke befalinger fra noe guddommelig, er det vanskelig å unngå en form for metafysisk forankring for moral.

Så er spørsmålet i hvor stor grad en slik befalingsmoral er hva man litt enkelt kan kalle for kristen moral. Ser vi etter, oppdager vi at det finnes flere varianter, enkelte til og med mer toneangivende.

For det første har vi forståelsen av at dette ikke handler utelukkende om Guds vilje (eller voluntarisme som det ofte kalles). For hvis vi først trekker inn en størrelse som Gud, kan vi i en kristen sammenheng ikke isolere Guds vilje fra Guds vesen (en grunn til at jeg ikke er muslim, er at jeg oppfatter hovedretninger i islam som for opptatt av Guds (vilkårlige?) vilje). Det er ikke slik at Gud "vil" Det gode, fordi Det gode er godt og Gud dermed bare må bøye seg for noe annet enn Gud, men fordi Gud er god. Guds vilje er koblet til Guds vesen.

Når Gud på ulike måter (det finnes atskillige koblinger mellom moral og eksempler, bud og formaninger i Bibelen) viser hva som er rett og galt, er det vel slik at jeg som skapning ikke helt er uten forpliktelse overfor dette.

Men en annen grunn til at jeg ikke er muslim, er at jeg er bekymret for religiøse lover. Moral (og samfunnslover) begrunnes i en bred kristen tradisjon i en kombinasjon av fornuft, samvittighet og åpenbaring (der Det nye testamentet på de fleste punkter erstatter Det gamle).

I en kristen forståelse er det også slik at mennesket er skapt i Guds bilde. Dette er ikke å oppfatte som en nødvendig overnaturlig kategori eller sett av egenskaper, men som en beskrivelse av både vår verdi og vårt rasjonelle, kreative og etiske vesen - alment tilgjengelig for observasjon.

Og så har vi alt som handler om naturretten. Jeg skal ikke ta opp den her, men det er liten tvil om at dette er en ganske tung (også kristen) tradisjon. Jeg har mine øyeblikk der øynene er vanskelige å få vekk fra den tradisjonen.

Det byr seg sikkert atskillige anledninger til å komme tilbake til mer om dette. Stoffet fortjener atskillig mer refleksjon enn det mange synes å tro. Det vil garantert også være innvendinger til min litt vel korte og sikkert mange steder lemfeldige omgang med viktige filosofiske og teologiske tradisjoner.

Men om ikke annet bør jeg vel ha vist at det å oppfatte moral - med Gud/religion - som et spørsmål knyttet til "Guds vilje" blir for snevert.

Det ender da også fort med en ganske så snever moral.