Progpunk eller punkprog?

Emkelte av våre kommentatorer, for ikke å si befjærede omtalere, har slått frempå med tanker om at progrock ikke er overmåte interessant, andre nevner en punkpusher som hevdet at ELP er for glatte og kommersielle (unnskyld uthevelsene).

Når noen kaster hansken på denne måten, er det bare én utvei, å gå til det ytterste av dommedagsvåpen, rett og slett å dekode. Vi venter likevel litt med å komponere de sedvanlige hundre sider og tusen fotnoter, og drar i stedet en 3 minutters låt. I nøysomhetens navn gjengir vi i første omgang en uttalelse som, slik uttalelser noen ganger gjør, taler for seg selv.

Selvsagt sikter vi til Keith Emerson (den store helt og hedersmann, selv om han ikke er innehaver av Homenkollmedaljen), som nylig ble intervjuet:

"I thought Punk was a refreshing change, the music scene needed a shake up. What frightened me was the radio, the 3 minute song was in. And most of ours were a lot longer. Punk really had no effect on us, but you have to realize that at the time were living as tax exiles in the Bahamas. In fact it was during the Punk era that we had our only (unofficial) #1 hit single ‘Fanfare for the common man’.

Unofficial?

Well it was during the Silver Jubilee, the official #1 was The Sex Pistols with God Save The Queen, but of course the BBC was not going to play that. We were #2, but because of the BBC we were given #1. So Punk was good for us. Actually Johnny Rotten (John Lydon) ex of the Sex Pistols lives about a mile from me, and we have chatted several times. In fact I wouldn’t mind doing something with him one of these days."

Før den kognitive dissonansen leder for langt mot Sartres nausea, noen beroligende ord. En slik allianse vil aldri finne sted. Dette marerittet for både proggere og punkere vil nok heller forene det verste enn det beste av de to verdener, ikke minst fordi den største punkeren av disse to er Keith.

Uansett er dette med båssetting av prog et interessant fenomen. Muligens skyldes det noen overdoser nærkontakt med en viss type progfans, eller kontakt med miljøer som bare vet at prog er det blæheste av blæh. Det kan i hvertfall ikke skyldes at man kjenner sjangeren.

Hvis det er noe som er typisk for prog, så er det at det ikke noe er typisk. Ihvertfall ikke ved lydbildet. Prog handler om en holdning, like mye som punk. Den strekker seg fra å bråke og bryte alle konvensjoner (altså tidlig 70-talls ELP) til å være så pen og pyntelig at morra di kan høre på det (altså sen 70-talls ELP). I mellom ligger alt fra himmelstormende hatobjekter som Yes (sterkt undervurdert gruppe) til melankolske monstere som Pink Floyd (sterkt overvurdert gruppe) for ikke å si kammermusikk som Gentle Giant (når de spiller kammermusikk) eller punk som Van der Graaf Generator (en inspirasjonskilde for Lydon og flere andre punkere). Prog veksler fra låter på ett minutt til verker på en time. Instrumentene er alt fra hardingfele (Annbjørg Lien) til modulære synthesizere (Jordan Rudess). Utøverne er alt fra stand up-komikere (Wakeman) til grå eminenser i skyggen (Fripp).

Merkelapper er i det hele tatt merkelige. De skaper assosiasjoner og forventninger som gjør at vi holder oss unna, eller heier på artister, uten egentlig å ha hørt på dem. Og prog er den mest meningsløse merkelappen av alle. De eneste progbandene som høres helt ut som andre er klonene fra 80-tallet, som Marillion.

Man skal nesten være båssettende musikkjournalist i 80-tallshumør for å finne likhetstrekk mellom Mars Volta, Dream Theater, Jethro Tull, Popul Ace, Spock's Beard og Porcupine Tree. Den største - og viktigste - likheten er at jeg har sett dem på Rockefeller.