Welcome to the real world, Mr. Andersen

Media mangler ikke akkurat tilgang på akademikere og andre som oppfatter religion og kristen tro som eventyr, eller kanskje rettere sagt, horror.

Derfor overrasker det ikke at førsteamanuensis Espen Andersen ved BI i en kronikk i Aftenposten 9. januar ønsker at vi alle heller skal ta steget inn i den virkelige verden. Religion bør kort sagt bli historie.

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem

Vi kunne jo ha startet kommentaren med å gratulere med å ha klart å motbevise alle verdens religioner, siden det ikke er så mange som har klart det før. Eller å spørre hvor godt økonomenes faktabaserte modeller har truffet de seneste årene.

Økonomer er kort sagt ikke alltid de beste til å skille mellom fakta og fiksjon, filosofier og fantasier.

Men siden vi er vennligere enn som så nøyer vi oss med å se på Andersens meninger om religionsfaget eller RLE (Religion, Livssyn og Etikk) som det heter for tiden.  Som det forøvrig fremgår av denne er vi ikke alene om å gjøre mer enn å trekke på skuldrene.

Når Andersen skal legge fram sin kampsak for fakta starter han interessant nok med en anekdote.

Et familiemedlem var for ett år siden oppe til muntlig eksamen i religion for videregående skole. Faget heter "religion og etikk", men spørsmålene gikk på slike ting som i hvilken del av Israel David og Goliat bodde, hvem som er kirkens overhode i Norge, og hva "forsoning" betyr i kristendom.

Eksaminanden mente disse spørsmålene var omtrent like relevante som å spørre om hvor gammel Harry Potter var da han begynte på Galtvort, eller hvem som lever lengst av alver og mennesker i Ringenes Herre. Som illustrasjon på moralske problemstillinger kunne Rowling og Tolkien fungert like bra som bibel, koran eller torá – skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert, kampscenene mer realistiske og dialogene mer interessante. Dessuten har flere sett filmen.

Nå kan nok flere synes at det ikke er det viktigste i verden å vite konkret hvor David og Goliat bodde, eller at vi i Norge har statskirke. Men det er nok greit å vite om betydningen av forsoning, særlig hvis man skulle være opptatt av mer essensielle dimensjoner innen etikk og menneskeverd.

For en BI-professor kunne det nok også vært nyttig å kjenne til at en av Bibelens metaforer for dette handler om gjeldssanering.

At noen synes temaer som skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert i Ringenes Herre og Harry Potter tyder imidlertid på at man nok heller bør styrke religionsfaget.

Ser man ikke at begge står i en klar kristen tradisjon, er det noe galt med skolens religionsundervisning - eller i evnen til å følge med.

For her har vi to forfattere som er mer enn tilfeldig inspirert av nettopp Bibelen og en kristen virkelighetsforståelse der nettopp dette med forsoning er helt sentralt, slik blant andre Nils Ivar Agøy har vist for katolikken Tolkien.

Når æren for Tolkien og Rowlings kristne kunnskap likevel antagelig ikke kan tillegges skolens religionsundervisning er grunnen ikke at religionene er for dårlige eller fantasifulle, men at undervisningen er mangelfull. Dermed har de nok lært langt mer utenfor skolen.

Min erfaring er at den største utfordringen med religionsfaget er at man ikke lærer nok til å komme på innsiden av noen religion. Og kommer man ikke på innsiden får man ikke innsikt. I stedet for å gå i dybden, stanger man mot overflaten.

Noe som sjelden gir mer enn hodepine.

Dermed ender man med å lære noe om geografi og gudenavn, for ikke å si helligdager og historie, men lite om religionenes relasjon til virkeligheten.

For Andersen er imidlertid ikke løsningen mer forståelse og faglig dybde. I stedet vil han skyve religion inn i andre fag.

Min reaksjon er å stille spørsmål ved selve faget. Trenger vi religion som eget fag i skolen?

Og på mange måter svarer han kanskje bedre enn det kan synes. Han har faktisk noen gode poenger.

I dag går pensumlitteraturen gjennom de ulike religionene: Kristne tenker slik, muslimer slik, buddhister slik, jøder slik, og så videre. Hvem som har rett – og alle kan jo ikke ha rett samtidig – blir det ikke tatt stilling til, i hvert fall ikke offisielt. Hva læreren faktisk gjør, varierer.

I stedet for å lære å vurdere innholdet i religioner og livssyn, ikke minst ved å kunne se dem fra innsiden og i lys av fundamentale spørsmål om virkelighet og verdier, tradisjoner og tankeretninger, slik at man kan gjøre informerte valg, blir de nettopp presentert som historier eller eventyr.

Og der det er lettere hipp eller muligens happ hva man velger, for ikke å si uviktig. Så lenge fortellingen ikke inneholder skremmende scener kan jo den ene være like grei som den andre.

I en slik teoretisk setting er ikke noe stort mirakel om mange finner dette lite inspirerende. Eller at man på dette presentasjonsnivået opplever mer samklang med en livssynshumanisme som matcher en sekulær mediavirkelighets konklusjoner om hva som er opplagt og oppegående, virkelig og verdifullt.

Uten at lærebøkene gir elevene hjelp til fundamentale spørsmål som hvilket grunnlag for vitenskap, verdier og virkelighetsforståelser som ateistiske syn gir i forhold til teistiske.

Det er i det hele tatt ikke mange knivsodder tvil om at RLE bør endres, men da altså til noe som gir mer enn avsmak og tunge øyelokk.

Nå er ikke dette Andersens bekymring. Han oppfatter i stedet at problemet er en motsetning mellom religion og rasjonalitet.

Internett-skribenter skriker opp om religiøse farer, men ser man litt mer nøkternt på det, preges kommunikasjon mellom religioner i dag av høflig samtale – og tilløp til en felles religiøs front for religion som livsgrunnlag heller enn rasjonalitet. Intellektuelt sett har ateistene – anført av Dawkins, Hitchens, Harris og Dennett – opplevd størst fremgang: I USA som relativt nylig legitimisert livssyn, i Norge som uuttalt realitet. 

Noe av det som dessverre understreker at Andersen er lite informert om debatten er at han hevder at Hitchens, Dawkins, Harris og Dennett har gitt ateistene fremgang intellektuelt sett. Mens altså HDHD-gjengen i realiteten har gjort lite annet enn skjerpe fronter og legitimere en rå retorikk, når de ikke tydeliggjør en intellektuell fallitt i deler av ateist-bevegelsen slik jeg berører blant annet her og her.

Men skal man se dette, hjelper det nok at man ikke er nyateist selv.

Hva er så Andersens forslag?

Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati? Religionsdelen bør bli historie, bokstavelig talt – en del av et utvidet historiefag, underkastet de krav til kildekritikk og konsekvensanalyse god forskningsskikk krever. Dette vil gi en mulighet for å sette religionen inn i en historisk sammenheng (der den har hatt størst betydning) og å diskutere samfunnsverdier og etikk ut fra et sekulært standpunkt – en demokratiundervisning som ikke utelukker noen ved at den kobles opp, om enn implisitt, med et bestemt religiøst syn.

Konklusjonen er enkel. Religion har ikke stor betydning i dag. Dermed må det være et sekulært standpunkt (hva nå det er i Andersens verden) som vi skal ha som utgangspunkt. 

Andersen overser dermed fakta (unnskyld uttrykket) som det voksende mangfoldet av religiøse retninger i Norge med hundretusener av innvandrere i spekteret fra muslimer til katolikker. Eller hvordan mange etter sommerens terroraksjon nettopp søkte til kirker og andre helligdommer for å gi uttrykk for sorg og finne trøst.

For ikke å si hvordan kjennskap til dagens praktiserende religioner kan bidra til å redusere fordommer og fiendebilder, og ikke minst vise at dette ikke er noe man bare kan skyve under teppet, siden det faktisk er realiteter i livene til mange.

Andersen blander kort sagt poenget å diskutere eller finne samfunnets fellesverdier med poenget å forankre dem. Og hva gjør han med retninger som måtte være uenige? På hvilken måte kan "et sekulært standpunkt" (som altså i seg selv ikke kan fundamentalforankre noen etikk) forplikte noen til en overbevisning, utover hva man måtte tenke om ens lojalitet til eller frykt for lovverk, politi og domstoler?

Men i stedet for et faktabasert svar, formidler Andersen en tro på at etikk og verdier kan forankres i ... vitenskap.

Dette ville også klargjort at skolen i dag er fundamentert på vitenskapelighet, om at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne.

At det ikke går noen snarvei fra er til bør berører han ikke (hvis han da ikke mot formodning skulle hevde en aristotelisk metafysikk). At "fakta" og "vitenskap" ikke på noen måte kan være grunnlag for verdier synes han ikke å forstå.

Dermed ender han opp med en pussig oppfatning at fag enten må handle om det han kaller fakta (som altså ikke kan grunngi det han ønsker grunngitt) eller det han ikke akkurat nøytralt kaller eventyr (og som han altså ikke kan grunngi at faktisk er eventyr).

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem (da kan man støte medelever eller læreren). Resultatet er at prinsesse Märtha Louise kan komme på TV og reklamere for sin virksomhet uten at man stiller kritiske spørsmål. Tro, må vite, står utenfor kritikk.

Tvert i mot er det slik at tro er noe av det som kritiseres mest for tiden, og ikke bare i avisenes kommentarfelt når temaet er islam. I lærebøker i videregående er det da også egne kapitler om religionskritikk, uten at mange synes å stusse over at dette primært er kristendomskritikk.

Og, for å si det enkelt, Märtha blir ikke bare kritisert, men latterliggjort på TV. Enten vi snakker nyheter eller Nytt på nytt er det liten tvil om at det er lettere carte blanche for å kritisere religion og religiøse, selv om det av og til kan gå flere dager mellom hver gang biskoper eller frimenigheter eller katolikker eller imamer får pepper.

Andersens avslutter med schwung, som seg hør og bør i en kronikk.

Men tro er noe vi kan gjøre i kirken, moskeen, synagogen eller tempelet. I undervisningssammenheng bør vi holde oss til virkeligheten.

Noe som i så fall betyr at Andersens kronikk ikke kan inngå i undervisning som annet enn skrekk og advarsel.