onsdag 22. juni 2011

Overtroiske impulser

Bjørn Vassnes ikke bare argumenterer for at overtro er naturlig, han demonstrerer det stadig også, senest i en artikkel skrevet for Marg i 2010.
Overtro er utbredt, faktisk helt normalt, også blant mennesker som vil benekte at de er overtroiske. Det finnes antakelig ingen som ikke flere ganger per dag gir etter for overtroiske impulser på en eller annen måte.
I følge Vassnes skyldes vår hang til overtro at vi har utviklet en evne til å se mønstre, ansikter og slanger i buskene, slik at vi har større anledning til å overleve. Det er verre å se en slange for lite enn en for mye. 

Dermed gir det oss klare evolusjonære fordeler om vi har evnen til å trekke raske slutninger på lite datagrunnlag. Og selv om han ikke applauderer overtro, argumenterer Vassnes godt for at hvis vi mangler denne evnen, kan det føre til noe som er vel så ille.
En slik «undertro» (undertegnedes begrep) kan være like lite hensiktsmessig som overtro. Vi kan overse viktige ting: ikke bare rovdyr i skogen, men også for eks systematiske feil ved et fly eller en medisinsk behandling.
Og det kan slå andre veien. Det er ikke bare bra å se mønstre ved høylys dag.
Vi kan bli for flinke til å se mønstre. Vi kan se syner, eller danne oss urealistiske forestillinger. Mange typiske overtro-fenomener skyldes dette. Mange spøkelser, vardøger og engler kan nok tilskrives at hjernen, med litt for mye dopamin, har overfortolket noen gardiner som blafret, eller lyder som vinden laget.
Vi kan også bli fristet til å overfortolke tilfeldige sammentreff, og lage mønstre ut fra disse. Her kommer det også inn at hjernen vår har en tendens til å huske det som passer inn i mønstre, og glemme alt det som ikke passer inn.
Dermed er det ikke enkelt å bli skeptiker.
Å bli realist, skeptiker, er noe som krever både tid og hardt arbeid. Det er mange medfødte forestillinger og tenkemåter som må overvinnes.
Muligens er dette årsaken til at Vassnes selv demonstrerer ulike varianter av overtro.

Nå er det liten tvil om at Vassnes og jeg tilhører noe ulike filosofiske posisjoner og sikkert kan diskutere disposisjoner og detaljer noen måneder. Nettopp derfor er det hyggelig, men uventet at han ser ut til å hevde at vi har fri vilje.
Som mennesker er vi nemlig utstyrt med en evne som mange andre dyr ikke har: Evnen til å tenke oss om, til å overprøve våre første innskytelser og instinkter. Vi har fått en slags valgfrihet, som rett nok ikke er absolutt, som er begrenset, men som likevel gir oss visse handlingsvalg.
Når applausen fra Dekodet etterhvert stilner kan vi jo spørre om hvordan noe i nærheten av "valgfrihet" kan forekomme hvis vi utelukkende er biologi/kjemi/fysikk slik at vi påvirkes og (kan man tolke det til uten overdreven mønstergjenkjenning av Vassnes' vurderinger) egentlig ikke kommer unna at vi styres av stoffer, instinkter, biokjemi og psykologiske mekanismer som kognitiv dissonans.

Uten noen form for "immateriell virkelighet" (enten denne kun er våre tanker eller noe mer i retning av tradisjonelle oppfatninger av sjel) er alt vi gjør og tenker forårsaket av noe underliggende (f.eks. en  biokjemi), noe som gjør ordet valgfrihet meningsløst.

Tror man likevel på valgfrihet som mer enn en floskel er det uklart hvorfor man ikke klarer å se at oppfatninger av en immateriell virkelighet i det hele tatt "kunne hatt noen nytte".

Men dette kan vi altså diskutere lenge. Det er tvilsomt om vi kan komme til noen særlig enighet på dette feltet.

Muligens i motsetning til andre deler av Vassnes' mønstergjenkjennende overtro der han ikke i det hele tatt forholder seg til kilder eller empiri.

En ting er å se mønstre i skygger og skyer, noe annet er å skape dem selv i sanden.

For Vassnes synes å tilhøre flertallet av populærvitenskapelige skribenter som følger den store fortellingen om den innbitte krigen mellom kirken og vitenskapen - og ikke minste den tilhørende Mørke Middelalder.

En fortelling som i stor grad er skapt av ideologiske behov på 17- og 1800-tallet. Toneangivende tenkere fra Gibbon til Dickson White innbilte seg et mønster og fortolket historien i lys av dette. Men siden man slet med å finne særlig mange data som støttet det angivelige mønsteret, måtte man dels konstruere episoder og dels overtolke anekdoter.

At Vassnes her følger sin egen overtro fremfor vitenskapshistorikere fremgår dermed med all uønsket tydelighet av følgende par avsnitt.
Fra og med Aristoteles fikk vi også forsøk på en empirisk vitenskap.

Så, etter en lang mørketid, som startet med at de kristne brant biblioteket i Alexandria og massakrerte de lærde der, begynte vitenskapsmenn og filosofer i Europa å forstå verden uten hjelp av religionen, og i stedet ved hjelp av metodisk skepsis og empiri.Vi fikk det vi kaller «opplysningstiden», som i noen hundre år har klart å få en stor del av menneskeheten til å tenke relativt selvstendig, og til å forholde seg til testbare fakta, ikke hva en eller annen guru måtte si.
Siden denne artikkelen er basert på "Marg (3-4, 2010) delvis basert på foredraget jeg holdt på Skepsis-konferansen i Oslo (30/10-10)" bør det nok nevnes at jeg gikk opp til Vassnes og gjorde ham oppmerksom på den lettere utilgivelige Aleksandria-bommerten (som altså stammer fra Gibbon og ikke gjenfinnes i kilder) umiddelbart etter foredraget.

Uten at han virket særlig interessert. Noe som fremgår med all uønsket tydelighet av artikkelen i Marg.

Resultatet er at han dermed understreker at nye ateister ikke er alene om å mangle allmenkunnskap og intelellektuell motstandskraft mot modernitetens ikoner.
Det er forfallet i allmenkunnskapen, og i den allmenne evnen til kritisk tenkning som har gjort at tendensene vi har til overtro har fått mer spillerom i dag. Vi har ikke den intellektuelle motstandskraften som skal til. Vi skjønner ikke – fordi vi ikke lærer det på skolen, og heller ikke i media – hva som er kunnskap og hva som bare er rykter og synsing. Vi lærer ikke å bruke empiri, vi lærer ikke å forstå statistikk, vi lærer ikke å forstå hvordan menneskehjernen jobber, og hvilke kognitive feller vi lett faller i.
Den kognitive fellen som Vassnes har falt i er rett og slett at  klassisk kristen tro har bekjempet vitenskap og kunnskap i over tusen år. Han har forlest seg på Freeman og projiserer uheldige tendenser hos dagens kreasjonister over på senantikken og middelalderen.

Noe som vi avgjort bør bekjempe.
Nettopp fordi overtroen ligger så lett for oss, er det viktig å bekjempe den. Den fungerte på et slags vis tidligere, da vi ikke hadde muligheter for å skaffe oss bedre kunnskap. Da måtte vi stole på våre instinkter, og høre på autoritetene. Men vi har også fått en fornuft, en evne til å tenke litt lenger, til å overprøve de første innskytelsene, og til å lære av erfaringer. Med framveksten av den empiriske vitenskapen fikk vi også mulighet til å lære av andres erfaringer og andres fornuft.
Hvorvidt Vassnes klarer å tenke litt lenger og overprøve sine første innskytelser om vitenskapshistorien er selvsagt uklart. Til det har han nok i overkant sterke fiendebilder, forestillinger og tenkemåter som må overvinnes.

Men siden vi ikke lever i et ufritt univers og har valgfrihet, er det jo avgjort mulig. Særlig om han lærer noe av andres erfaringer og fornuft - og gjør noen forsøk på lese seg opp på kilder.

Det kan da alltids hjelpe om man ikke lar seg styre av populærvitenskap, kjemiske stoffer eller kognitive feller.

16 kommentarer :

Bjørn Are sa...

Jeg har ellers prøvd noen ganger å legge inn en kommentar om dette på bloggsiden til Vassnes, men blir avvist (antagelig av tekniske årsaker) hver gang.

Anonym sa...

Du er ikke akkurat skuddredd, det skal du ha.

Bjørn Are sa...

Hjelper alltids å gå med passende hjelm og vest.

Var det ellers noe mer spesielt du tenkte på?

Anonym sa...

Jeg hørte en gang Vassnes m samme tema. For meg føltes du som han førte krig mot religioner, selv om det muligens ikke var ment slik. Om han lener seg mot Gibbon er det for så vidt forståelig.

Anonym sa...

"... føltes det" skulle det selvsagt være.

Anders sa...

Når det gjelder fri vilje, finnes det noen teologisk/filosofisk analyse av hvordan denne eventuelt skal fungere? For meg virker det som en ting enten er årsaksbestemt, eller tilfeldig. Årsaken kan like gjerne være metafysisk (immateriell sjel) som fysisk (kvant x gjorde dette).

Eller tror man på fri vilje fordi det enten står slik i Bibelen, eller fordi man trenger det i filosofien/teologien sin (for å være moralsk anvsvarlig på den måten teologien min krever, virker det som viljen min på en eller annen må være helt fri og bare stamme fra meg selv, ergo er det sånn. Uten å skjønne hvordan eller fra hva).

Bjørn Are sa...

Mitt poeng i dette blogginnlegget var egentlig ikke å si noe spesifikt om fri vilje, kun å nevne paradokset ikke å se noen som helst nytte av å tro på en immateriell virkelighet og samtidig holde fast på at vi har fri vilje(hvis det er det Vassnes gjør, antagelig gjør han ikke det, men bare formulerer seg litt misforståelig).

Når det gjelder måter å forholde seg til dette, finnes det ganske mange (som alle inkluderer det poenget at "fri vilje" ikke innebærer at vi aldri er styrt eller påvirket av noe annet og at det ikke er lik "full valgfrihet" i alle situasjoner, f.eks. kan jeg ikke velge å gå til venstre hvis døren er stengt) - og til dels ulike tradisjoner (aristotelisk, platonsk, augustinsk, thomistisk, luthersk, reformert, kartiansk etc.) for hvordan og hvor vi kan snakke om former for fri vilje.

Og dette henger faktisk sammen med mer enn det å være moralsk ansvarlig. Argumenter for at vi ikke er "biokjemiske roboter" - altså er 100 % styrt av underliggende årsaker/tilfeldigheter er også knyttet til selve muligheten for å vite om argumenter er gyldige, slik Lewis f.eks. gjør i Miracles og Reppert følger opp i C.S. Lewis' Dangerous Idea.

Ellers finnes en hel masse stoff om dette med fri vilje, fra ulike hold og ikke bare fra gudstroende.

En god oversikt finnes i Four Views on Free Will av Fischer, Kane, Pereboom og Vargas og samme Kane gjør en god jobb i A Contemporary Introduction to Free Will.

Et mer thomistisk intro (men som gjengir også andre perspektiver på en rimelig rettferdig måte) finner du i Fesers Philosophy of Mind - A Beginner's Guide.

Såpass mye stoff her at temaet fort blir som jeg var inne på i blogginnlegget til lange debatter med mye klargjøringer av begreper, premisser og grunner for å lene seg mot det ene aller andre filosofiske perspektivet.

I motsetning til det historiske spørsmålet om ødeleggelsen av Biblioteket i Aleksandria.

Martinbg sa...

Tror ikke jeg får lest de bøkene før jeg er ferdig med de 14 jeg holder på med for øyeblikket. Eller fulgt opp noen dyptpløyende diskusjon for den saks skyld. Men det jeg lurer på er hvorfor en biokjemisk robot trenger å vite at argumenter er gyldige, så lenge den er i stand til å oppføre seg som om de var det.

Bjørn Are sa...

Det spørs selvsagt hvor interessert man er i rasjonalitet og sannhet og slik og sånn.

Martinbg sa...

Jeg er veldig interessert i sannheten, jeg, men gjør meg ikke noen forhåpninger om vite hva den er.

Det eneste jeg tror jeg vet om verden er hvordan den er skrudd sammen, hvordan èn ting påvirker en annen. Det er mulig jeg ville visst mer hvis jeg var noe mer enn en biokjemisk robot, men jeg er ikke sikker på om jeg trenger å vite så mye mer.

Rasjonalitet ser jeg på som en samling grep jeg bruker for å få forestillingene om hvordan henger sammen til å henge bedre sammen med hverandre, og det tror jeg også er en helt god nok definisjon.

Bjørn Are sa...

Greia er den at hvis du er en robot er det vanskelig å forstå hvordan du kan "tenke" og "forstå" og ha bevisst intensjonalitet utenom det rent instrumentelle/Türing-aktige ("adferden forstås slik av en tenkende observatør").

Siden du mener du faktisk kan tenke og forstå noe som helst i det hele tatt er det utenkelig og uforståelig at du faktisk er en robot.

Martinbg sa...

Jeg vet ikke om jeg mener at jeg tenker og forstår, jeg. Jeg mener at jeg er i stand til å lage lydbølger, pikselmønstre osv. som er temmelig likt resultatet av tanker og forståelse. For meg er det godt nok til å være samme sak.

Ehm, meg? Hvem er det? Jeg mener at en del av tankene her i verden kan adskilles fra de andre, og jeg kan like gjerne kalle det "meg" som å la være.

Hvis jeg hadde kunnet være noe annet enn en biokjemisk robot, ville det vært noe annet. Da ville det manglet noe når jeg beskrev ting som tanker, forståelse, og meg.

Men siden jeg ikke tror at det er slik - eller, om du vil, siden en bestemt hjerne et sted på Grünerløkka ikke har en biokjemisk struktur som er identisk med en troen på at det er slik - så skjønner jeg heller ikke helt hva det er jeg mangler.

Bjørn Are sa...

Martin:

Litt usikker på hvordan jeg skal tenke om og forstå en tenker som hevder han ikke vet om han tenker og forstår, selvsagt, men jeg forstår vel ikke deg som veldig overbevisende i å late som du aldri tenker eller forstår.

Peter sa...

Har dyr noen grad av fri vilje, mon tro?

Peter sa...

Felt av DFU i Alexandria-saken. Dekodets faglige utvalg ;-)

Bjørn Are sa...

DFU hviler aldri.