Fordommer forgifter mangt

Jan Arild Snoen er noe så sjelden som en oppegående norske kommentarjournalist. Ikke mange har et bedre blikk for feil, fordomsfulle bruk av tall (som VG om antisemittisme) eller tendensiøse presentasjoner i NRK som her om betydningen av religion og her om Ukraina.

Eller våger å si tydeligere fra om forskjeller mellom muslimer og kristne.

Men som oss alle har han blindfelter. For Snoen var dette tydeligere for noen år siden, spesielt i kjølvannet av nyeateistkjøret som i Dawkins' The God Delusion som synes å ha slått inn noen mer enn lettere åpne dører.

Siden det begynner å bli noen år siden, er det på tide å lukke noen av dørene i Religionen forgifter alt (dessverre ligger bare det Snoen kaller tilleggsmaterialet ute).

Nå er det ikke til å komme fra at "religion" (hva nå det er) finnes i flere farger og fasonger, med ulike betydninger og betoninger til ulike tider, for å si noe uten egentlig å si noe som helst.

For å si noe mer konkret, er poenget at det ikke går an å generalisere et så mangeartet fenomen.

Nå ser Snoen noe av dette, når han skiller mellom hovedstrømmer i islam og kristendom.

Både i Bibelen og Koranen er lydighetsbudet veldig sterkt — ordet islam betyr rett og slett ”underkastelse”. Det er ikke rart at makthavere gjennom tidene har hatt stor nytte av disse religionene. Kristendommen inneholdt riktignok en viktig kimme til pluralisme og statsskepsis, gjennom å skille mellom ”det som keiserens er” og ”det som guds er”. Islam, som ble stiftet av ”keiseren” som en statsreligion som begrunnet og legitimerte oppbyggingen av Muhammeds mektige og ekspanderende rike, har ikke et slikt skille.

Så kan man si mye (og ikke bare bra ting) om det Snoen kaller "den blodtørstige gammeltestamentlige guden", noe  jeg har gjort i bl.a. Svar på tiltale (2012).

Dette handler blant annet om at tekster ikke må feilleses, at noe er sterkt farget av politiske og religiøse behov mange århundrer senere, at en del av datidens tenkesett var å gi Gud det kausale ansvaret for alt (altså ikke gjennom sekundærårsaker som sykdommer eller armeer) og at mye er deskriptivt og ikke normativt (altså historie, ikke lovregler).

Det forhindrer ikke at det finnes tekster ingen bør omfavne som etisk forbilde.

Men nettopp dette mangfoldet, det også motstridende og makabre i tekstene, har ført til en lang tradisjon for at det går an å diskutere med Gud (slik vi finner svært mye av i jødisk tradisjon), og ikke minst innen etikk og naturfilosofi (slik vi finner svært mye av i kristen tradisjon). Grunnen er ikke at man henter idealer fra andre kilder, men det markante nestekjærlighetskravet i andre deler av Det gamle testamentet, og enda mer i Det nye.

Hele Sic et non-tradisjonen bygger på slike forhold. Abelards oppsummering av motsetninger hos kirkefedrene, ikke minst i deres bibelbruk, ga vind i seilene for middelalderens kritiske tenkning og utvikling av logikk som mer enn parafraser av eller kommentarer til Aristoteles.

Og da er vi over på hovedpoenget hos Snoen, altså "religionens" angivelig negative (eller i hvert fall ikke positive) konsekvenser for økonomi, innovasjon og tenkning.

I avsnittet med den megetsigende overskriften Om velstandens og frihetens fiende hevder han at

Den største autoriteten på de lange linjer i verdens økonomiske utvikling, Angus Maddison, viser at frem til omkring 1820 bedret forholdene seg knapt nok. Den årlige økonomiske veksten pr. innbygger på verdensbasis lå omkring 0,05% pr. år fra år 1000 til 1820. Den etterfølgende eksplosjonen i økonomisk vekst, som nå har gitt allmenn velstand til en stadig voksende del av verdens befolkning, har mange opphav. En av de viktigste er den innovasjonskulturen — teknisk, økonomisk og politisk som på mange måter kan føres tilbake til opplysningstankens gjennombrudd. Kristne apologeter peker gjerne på at denne innovasjonskulturen først oppsto i kristne land. Ateistens svar er at det nok er riktig, men det skjedde gjennom en langvarig og martyrrik kamp mot Kirken og kristendommen.

Det er mange svakheter ved denne analysen. Jeg har selv skrevet ganske mye om sammenhengen mellom innovasjon og virkelighetsforståelse, med vekt på det gjennombruddet for innovasjon nettopp i den europeiske middelalderen, i Beyond the protestant work ethic (side 5-25).

Hentet fra artdiamondblog.com

Dermed er det ingen stor overraskelse at Snoens henvisning til "den største autoriteten på de lange linjer i verdens økonomiske utvikling, Angus Maddison", ikke holder førstnevntes vanlige kvalitet.
Snoen har ikke jobbet med det historiske stoffet.

Saken blir ikke bedre av at heller ikke Maddison har gjort det.

Han har nøyd seg med å gjøre noen antagelser i tro og så postulere dem som sannhet. Og dessverre har Snoen valgt å være hans profet.

En økonomisk tenker som er nøyere med historiske kilder er Gregory Clark som legger lite i mellom i anmeldelsen av Maddisons monumentale Contours of the World Economy 1-2030 AD.  

There is, however, a problem at the core of this book, and indeed at the core at the whole Maddison project of the last ten years. The numbers Maddison estimates for the years before 1820 are fictions. They are based not on empirical evidence, but on unsubstantiated and demonstrably implausible theories of the nature of life in pre-industrial societies. Even some of the post 1820 estimates have an equivalently dubious provenance. Having built up some reputational capital for his earlier work, Maddison seems determined to squander it all on this new venture.

Clarks anmeldelse viser flere eksempler på Maddisons feiltenkning og at perioden mellom 1000 og 1820 ikke var statisk eller uten til dels store lokale forskjeller.

Det er overraskende at noen kan få seg til å tro at det var minimal effekt av de store nyvinningene i landbruket på 1000-tallet med vekselbruk og vendeplog, for ikke å si utbredelsen av møller i hver landsby, den intense byggevirksomheten på 11-1200-tallet, utviklingen av universiteter, av seilskip og handelshus fra Hanseatere til Hollendere, eller de italienske bystatene med finanshus som Mediciene.

Og da er vi ikke kommet lenger enn 1400-tallet.

Resultatet blir ikke bedre når Snoen dels feilleser tekster, dels tar dem ut av sammenhengen.

Augustin har fått mye pen omtale i Minerva, blant annet i Kristian Meisingsets artikkel i nr. 2/2007, men han kommer vesentlig dårligere ut av disse bøkene. Ved siden av å være en sterk talsmann for arvesynden, altså at vi står ansvarlige for det andre har gjort, og av tortur i religionens tjeneste, advarte han på det sterkest mot nysgjerrighet — å forsøke å avsløre naturens mysterier. 

Det er i det hele tatt mange myter om Augustin, som at han skulle vært motstander av matematikk eller mene (slik Dawkins tvitret en gang) at kvinner ikke skulle bli opplyst eller få utdannelse.

Sitatet Snoen sikter til høres overhodet ikke bra ut.

There is another form of temptation, even more fraught with danger. This is the disease of curiosity. It is this which drives us to try and discover the secrets of nature, those secrets which are beyond our understanding, which can avail us nothing and which man should not wish to learn.

Og siden det passer som hånd i hanske med Snoens bilde av "religion", er det ikke overraskende at han ikke har tatt seg bryet med å se etter hvor det kommer fra eller hva det handler om. Har Dawkins sitert noe (for dette finner man altså i TGD, side 159), er det selvsagt sant, for Dawkins bygger ikke på tro eller har vrangforestillinger.

På samme måte som hans ... ahem ... nøkterne og nøytrale kilde, Charles Freemans The Closing of the Western Mind (omtalt på Dekodet her).  

Tar man seg bryet med å se etter (noe man alltid bør når Dawkins påstår noe utenfor biologiens verden), oppdager man at sitatet ikke bare er doktorert, det er misforstått. Ordene er fra Augustin, men de er altså satt sammen fra ulike avsnitt, dels med stor avstand. 

Det er 447 ord mellom første og andre setning og flere ord og/eller setninger mellom de senere delene. 

Nysgjerrigheten Augustin snakker om dreier seg ikke om nysgjerrighet som sådan eller om naturfilosofisk tenkning. Det er den som driver folk til å glane på lik og lage horoskoper - altså usunne og unyttige utforskninger av "naturens hemmeligheter". 

Det han advarer mot er fånyttige spekulasjoner, morbiditet, sensasjonslyst, okkultisme og astrologi - ikke logikk eller empirisk forskning.

Det ville forundre meg om Snoen ikke er på lag med Augustin.

En bedre gjengivelse av Augustin er som følger (mine uthevelser), lånt fra en av mange klassiske Dawkins-kritikker:

It is to satisfy this unhealthy curiosity that freaks and prodigies are put on show in the theatre, and for the same reason men are led to investigate the secrets of nature, which are irrelevant to our lives, although such knowledge is of no value to them and they wish to gain it merely for the sake of knowing. It is curiosity, too, which causes men to turn to sorcery in the effort to obtain knowledge for the same perverted purpose. And it even invades our religion, for we put God to the test when we demand signs and wonders from him, not in the hope of salvation, but simply for the love of the experience.

In this immense forest, so full of snares and dangers, I have pared away many sins and thrust them from my heart, for you have given me the grace to do this, O God, my Saviour. But as long as my daily life is passed in the midst of the clamour raised by so many temptations of this sort, when can I presume to say that nothing of this kind can hold my attention or tempt me into idle speculation? It is true that the theaters no longer attract me; the study of astrology does not interest me; I have never dealt in necromancy; and I detest all sacrilegious rites.

Snoen er dessverre ikke bedre når han kommer til Luther.

Luthers kamp mot fornuften er velkjent, og siteres av Dawkins og Hitchens: ”Fornuften burde ødelegges i alle kristne” og ”enhver som ønsker å være en kristen, bør røske øyet ut av sin fornuft”. Onfray peker på kristendommens grunnleggende fiendskap mot kunnskap, helt fra beretningen om syndefallet. Den handler jo nettopp om at Adam syndet da han spiste fra kunnskapens tre, og selv ville skaffe seg evnen til å skille mellom rett og galt. Gud vil ikke ha noe av det. Lydighet fremfor alt!

Da Augustin og Luther tapte denne kampen, vant menneskeheten. Da den kristne kirke i Europa gradvis mistet sin til dels totalitære makt over menneskets sinn, fikk vi en blomstring som også etter hvert utryddet reell fattigdom i disse landene. Et slikt gjennombrudd kom aldri i den muslimske verden.

I realiteten er dette sitatsurfring uten substans. Snoen kan lite om Luther og det synes.

Siden han ikke er alene om det, låner mer fra klassisk Dawkins-kritikk, denne gang fra Svar på tiltale, der jeg også har gitt kilder til sitatene.

Luther og fornuften  Luthers oppgjør var ikke mot “fornuft” som sådan, men blant annet mot å forstyrre nådebudskapet med ørkesløse  diskusjoner og flisespikkeri. For Luther var det avgjørende å formidle at det er troen alene som fører til frelse. Frelse handler om tillit til Gud, ikke til min fornuft eller mine følelser. Han gikk dermed i kjent retorisk stil ut mot de som mente noe annet. Kun Guds nåde kan gi frelsende tro, ikke våre egne gjerninger. Her er vi avhengige av ydmykhet og tro, ikke av filosofiske syllogismer. I teologiske diskusjoner er det imidlertid viktig å underbygge standpunkter med ”skriften og fornuften”, og ikke med subjektive følelser, ”ubegrunnede menneskepåfunn og drømmerier”. Luther var langt fra noen moderne rasjonalist og lot mange ganger følelsene løpe av med seg. At han likevel satte fornuften høyt i hverdag og vitenskap, ser vi av sitater som ”Det er virkelig sant at fornuften er virkelig og den viktigste av alle ting. Målt med de andre ting i livet er den det aller beste, ja, noe rent frem guddommelig” ”Det som er mot fornuften, er sikkert nok enda mer mot Gud”

Når Snoen kommer til konklusjonen, forstår vi altså at den er bygget på sandgrunn. 

Ikke bare virket kristendommen som en demper på den frie tanke og dermed på innovasjon, men svært mye av det lille som var av overskudd i de kristne rikene ble brukt til å bygge store katedraler til guds ære eller fø på presteskapet og klostervesenet. Som Dawkins skriver: ”En katedral i middelalderen kunne forbruke hundre mann-århundrer under byggingen, men ble aldri brukt til bolig eller for noe gjenkjennelig nyttig formål.” Dette er langt fra unikt for kristendommen. Tenk bare på ressursene som ble brukt i til bygging av gravmæler og templer i Egypt og det gamle Sør-Amerika.

Ved siden av kommentarene over, hører det med at kirkens og klostres betydning for vekst og innovasjon er ganske tydelig og til dels målbar (uten at det er grunn til å bli helt Rodney Stark), slik det bl.a. fremkommer av Webers teser og den protestantiske arbeidsetikk (se min gjennomgang Beyond the protestant work ethic (side 5-25)).

En nyere analyse er i regi av universitetet i København (som blogget om her). Sistnevnte viser at noen områder fikk større velstandsvekst og dermed høyere befolkningsvekst i perioden 1377–1801.

Interessant nok var dette stedene med cistercienserklostre.

Noe av den mutasjonen som skjedde i middelalderen var nettopp at man ikke lenger brukte det økonomiske overskuddet primært på praktbygg, luksus og krigsformål, men stadig mer på nytteformål for folk flest.

Fra Beyond the protestant work ethic, side 10.

 Som Helmer Dahl oppsummerer dette er det slik at

Europe developed technology to such a powerful instrument because one had different values and goals than the classical cultures. The most important difference is that one now started to view production as something purely material that should be made available to those producing. Traces of this view is to be found early, and have gradually spread and become clearer (Beyond the protestant work ethic, side 13).

Så er det et godt spørsmål om Snoens syn vil bli klarere på dette feltet, men det synes heldigvis greadvis å observeres spor.