Troen på troen og andre vrangforestillinger

Det er ikke uvanlig å kalle kristne for troende, også når kristne snakker om seg selv. Det er heller ikke uvant å høre ateister si at de ikke vil bli kristne, fordi det handler om tro og slike sterkt forkastelige greier driver ikke de med.

Så er det heller ingen bombe at kristne kan hevde at også ateister tror noe (f.eks. at de ikke tror noe), som om det skulle gjøre noe som helst bedre, eller vise at dermed er all tro like god.

Leser vi mer eller mindre nyateister som Dawkins eller Harris eller enda mer Peter Boghossian, skinner det uansett gjennom at tro er noe av det verste de kan tenke seg, fordi det er ren innbilning (noe det skulle tatt seg ut om ateister hadde drevet med). Det åpner slusene for porten på vid gap for pandoras eske av et Big Bang av alskens forestillinger.

Begynner man først å tro på noe som helst, har man gitt lillefingeren til hva som helst.

I A Manual for Creating Atheists nøler ikke Boghossian med å hevde at tro er “pretending to know things that you don’t know”. Siden det er “belief without evidence”, er tro ikke en god måte å få kunnskap. Nei, det er et livsfarlig virus, roten til mye ondt og vi trenger derfor en måte samfunn til syvende og sist kan viske bort all tro.

Forhåpenligvis uten at man fristes til å viske bort alle troende.

Så er det selvsagt fristende å spørre hvordan Boghossian vet alt dette. Hvor har han det fra? Hvilke kristne tenkere siterer han? Hvilke kirkesamfunn? Hvilke bibelvers?

Og tenker han på tro som tillit (f.eks. til at mine barn gjør som jeg ber dem om) eller mening (f.eks. om hvilke lag som er best egnet til å vinne Tippeligaen) eller betting (hvor mange mål scorer RBK i år)?

Altså forskjellen mellom å ha grunner til å stole på noen ("faith") gjøre informerte og begrunnede antagelser ("beliefs) og mer eller mindre vill gjetting.

Han svarer i noen grad på noe av dette, men ikke helt overbevisende eller med spesielt gode kildehenvisniger.

Dermed hører det med at han ikke har sjekket hva verdens største trossamfunn sier mer enn rimelig tydelig om saken i Catholic Encyclopedia.

I artikkelen om fideisme - altså forestillingen om at det holder å tro - starter man med å si at dette vitner om en mangel på tillit til fornuften og fører til skeptisisme (som altså er noe annet enn kritisk refleksjon basert på empirisk forskning), eller altså at man tviler på alt, fra naturlover til egen eksistens.

Fideism owes its origin to distrust in human reason, and the logical sequence of such an attitude is scepticism.

Dermed kan man havne i to ulike posisjoner. Enten trumfer troen fornuften eller så setter man vantette skott mellom tro og fornuft, eller altså mellom vitenskap og filosofi på den ene siden og religion på den andre.

Such is the position taken by Kant, when he distinguishes between pure reason, confined to subjectivity, and practical reason, which alone is able to put us by an act of faith in relation with objective reality. It is also a fideistic attitude which is the occasion of agnosticism, of positivism, of pragmatism and other modern forms of anti-intellectualism. 

Nå kan man diskutere hvor riktig og rettferdig denne analysen av posisjoner og sammenhenger er, men det viktige poenget er altså at dette katolske leksikonet fordømmer blind tro.

As against these views, it must be noted that authority, even the authority of God, cannot be the supreme criterion of certitude, and an act of faith cannot be the primary form of human knowledge. This authority, indeed, in order to be a motive of assent, must be previously acknowledged as being certainly valid; before we believe in a proposition as revealed by God, we must first know with certitude that God exists, that He reveals such and such a proposition, and that His teaching is worthy of assent, all of which questions can and must be ultimately decided only by an act of intellectual assent based on objective evidence.

Konklusjonen er ikke til å misforstå.

Thus, fideism not only denies intellectual knowledge, but logically ruins faith itself.

Tror man på troen, er det altså ikke bare fornuften som taper. Det samme gjelder troen.

Så er spørsmålet hva som kan få Boghossian til å forlate hans fideisme om tro.