Som Sandberg leser Bibelen

Ikke mange politikere forsøker å agere okse i glassbutikk, men Per Sandberg viser god innsats. Det forhindrer ikke at det er noen smuler urettferdig at han og Fremskrittspartiet beskyldes for å bidra til islamsk ekstremisme. 

Det er likevel få som har beskyldt ham for å bidra til sosialistisk eller kristen ekstremisme, til tross for at han slo tilbake med at andre partier bidrar til islamisme ved å undervurdere farene, og ikke minst at Kristelig Folkeparti har et enormt ansvar 

for at flere titalls mennesker reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger og massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig Folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.

Selv om det ikke ble opptøyer i gatene fra gamle damer med paraply, slamret Kut Arild Hareide så hardt med vannglasset i Dagsnytt 18-studio at Sandberg nesten var troverdig da han ba om unnskyldning. 

At det likevel er tvilsomt å forvente mykere eller klokere fremferd fra Sandberg i årene fremover, viser seg når han skriver i Dagbladet om når religionene kolliderer. 

Hadia Tajik vil gi ungdommen en Koran før islamismen tar dem. Det synes jeg er en merkelig logikk. Å gi barn og unge en bok som millioner av mennesker allerede tolker ekstremt, og håpe at de unge ikke vil tolke den ekstremt, kan umulig være den beste løsningen. Valget mellom ekstrem overtro og moderat overtro er fremdeles et valg mellom to onder. La oss heller lokke de unge med bøker og ideer som utfordrer dem til å stille spørsmål ved selve livet, la de filosofere og utforske meningen med ingenting og alt. Altså det motsatte av hva bøker som Koranen og Bibelen gjør.

Nå kan man si mye om islam og islamisme, men å sause sammen alle religiøse tekster i én suppe, fordi det finnes ekstremister i en eller flere religioner, er mildt sagt ekstremt, selv om det nok ikke er ekstremistisk.

Forestillingen om at Bibelen er en fasit som i seg selv hindrer folk fra å tenke og stille spørsmål, er like meningsløs som det er malplassert å likestille Koranen og Bibelen.

Ikke fordi deler av Det gamle testamentet ikke er fullt på høyde med eller verre enn sinnaversene i Koranen. Men det gjør altså mer enn noen tødler forskjell at bare én av disse bøkene inneholder Jobs bok, Ordspråkene og Forkynneren, Bergprekenen og 1. Korinterbrev 13. 

Det er heller ikke gitt at det gir stor mening å sette likhetstegn mellom et bibliotek og en bok.

Eller å overse historien. Både islamsk og kristen kultur var i middelalderen knyttet til en sterk rasjonell tenkning. Den kristne fortsatte også i renessansen, tross den hermetistisk-magiske vekkelsen som sprang ut i blomst på slutten av 1400-tallet. 

Opplysningstiden er utenkelig uten rasjonaliteten middelalderens universiteter formidlet og forsterket.

Etter dette utspillet fra Sandberg er det ingen overraskelse at det ble klirring i kaffekoppene i avisen Dagens spalter. Og at Sandberg følte seg kallet til å gå inn i glassbutikken igjen.

Med et tilsvar som (her er det ingen grunn til å holde på hatten) ikke vil dempe gemyttene. Eller redusere behovet for enda et langt svar til en FrP-representant (som her og her), selv om man i teorien kunne nøyd seg med å replisere med at dette forsterker partiets etterlysning av en bedre skole.

Det er dessverre likevel grunn til å bruke litt fonteplass når han sier til sitt forsvar at Bibelen kan brukes i «totalt ulike retninger også for å legitimere vold». 

Ja, mange slags tekster kan det, også opplysningsfilosofenes - noe som viste seg med all uønsket tydelighet under den franske revolusjonen. Spørsmålet er imidlertid ikke om en tekst kan brukes "i totalt ulike retninger", men hvor lett det er. 

Altså hva er den opplagte og naturlige måten å forstå Bibelen på, hvis man passer på å lese også Det nye testamentet?

Selvsagt kan man havne på mindre spontane koknklusjoner etter noen hundre års teologiske eller politiske vektlegginger, endringer i tradisjoner og tildels avanserte tolkningsnøkler - og ikke alltid bare til det verre. Når dette hender, er det uansett sjelden uten historiske årsaker eller provokasjoner. 

Korstogene hadde mange årsaker, men ikke at ungdom leste Bibelen. 

Sagt på en annen måte er det ikke rent vilkårlig at de første kristne var pasifister og vegret seg i mange hundre år for å bli soldater. 

Selv for Sandberg tviler jeg på at voldsbruk er den umiddelbare tolkningen av en tekst der stifteren refser sine nærmeste tilhengere for å ty til sverd - som når Peter hogger øret av en soldat i forsøket på å redde Jesus.

Når Jesus i Bergprekenen setter "alle som stifter fred" som et ideal, og Paulus ser Åndens frukt i Galaterberevet 5,22-23 som "kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse", er det ikke aldeles opplagt at en lesning av Det nye testamentet vil legitimere vold.

Det er ikke gitt at krig og terror er det første radikaliserte kristne tyr til.

Imidlertid er det ikke disse idealene Sandberg vifter med lettere Ex Cathedra. Han slår inn flere åpne dører enn han aner med at den beste "motvekt til radikalisering er å utvikle menneskets iboende rasjonalitet, fornuft, empati og nysgjerrighet». 

Mens han risikerer å få noen i fleisen når han fortsetter med at «nestekjærlighet og altruisme er utviklingstrekk i menneskelig evolusjon som har resultert i siviliserte samfunn». 

Ja, det kan argumenteres for at altruisme kan være evolusjonært fordelaktig for slektsgrupper, fordi felles gener føres videre. Men at noe kan skyldes evolusjon  (som aggresjon, misunnelse, grådighet, selvoppholdelsesdrift eller en driv etter å skaffe slaver som kan malet huset mitt) gjør det ikke automatisk til noe "godt" eller noe vi alltid bør følge.

For å sette nestekjærlighet og altruisme som ideal fremfor aggresjon eller revirmarkering, trenger man mer enn biologiske begrunnelser.

Ikke minst fordi dette evolusjonært synes begrenset til mindre grupper - slekten eller "inngruppen". Overfor "utgruppen" blir mekanismene annerledes - noe som har gjort at stammer ikke direkte har anstrengt seg for å holde fred med naboen. 

Det hører også med slik Erik Tunstad forklarer i Evolusjon - basert på en sann historie, at flertallet av evolusjonsforskerne i dag "ser bort fra ekte altruisme og gruppeseleksjon" (side 252).

Hadde nestekjærlighet og altruisme vært sterke biologiske drifter, ville verdenshistorien sett noen smuler annerledes ut, både før og etter steinalderen. Det er ikke tilfeldig at Jesus i lignelsen om den barmhjertige samaritan valgte nettopp utgruppen samaritanerne som "min neste" - og altså ikke min nabo i min egen stamme.

Sandberg er ikke ferdig med feilslutningene der. 

For å avslutte med schwung og virkelig stille kristne FrP-kritikere i forlegenhet, trekker han frem slaveriet. Dette synes han å oppfatte som et så sterkt kort at det vil trumfe frem en annen tone fra kristne overfor en fornuftens fanebærer som Sandberg.

Det er eksempelvis ikke på grunn av kristendommen, men på tross av den, at vi ikke lenger aksepterer noen form for slaveri i vår del av verden. Både Det gamle og Det nye testamentet forsvarer og promoterer som kjent den høyst uetiske praksisen som selv Jesus aldri tok avstand fra. 

Det er altså svært tydelig at Sandberg ikke har lest særlig mye om Bibelen eller om slaveri.

Som jeg skriver i Da jorden ble flat, handler jødenes hovedfortelling om frigjøring fra slaveriet i Egypt og den senere lengselen etter å vende hjem fra deportasjoner og slaveri i Babylon.

Dette er et gjennomgående tema og noe av det klareste i Jesu forkynnelse. Så viktig at han starter sitt offentlige virke (Lukas 4,16-21) med en regjeringserklæring når han leser høyt fra Jesaja 61:  

Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.

Tilhørerne forstod umiddelbart at dette handlet om jubelåret i tredje Mosebok 25, 8ff. Hvert femtiende år skulle man gi frihet til alle som bodde i Israel, inkludert slaver. Dette sto i sammenheng med sabbatsåret der alle hebreiske slaver skulle gis fri. Israelitter skulle ikke bli holdt som slaver mer enn seks år (2 Mos 21,2ff) og det mer omfattende jubelåret kom året etter det sjuende sabbatsåret.

Slaveri ble verken ansett som varig, godt eller grunnleggende.

Og det uttrykker i GT flere former for økonomiske og arbeidsmessige forhold. Selvsagt et godt stykke unna dagens stort sett godt regulerte arbeidsliv, men noen ganger er uttrykket ”tjener” mer nærliggende. Blant jødene var det ikke uvanlig å avtale å arbeide for andre for å få til livets oppholdelse eller rett og slett for å betale gjeld.

I et økonomisk knapphetssamfunn uten trygdeordninger var dette en måte å sikre overlevelse.

Selv om GT ikke avvikler alle former for slaveri som sådan, innførte man ikke slaveriet. Det tilhørte en gammel orden i alle land. Slaveriet hadde vært naturlig og tildels dominerende i tusener av år - og skulle være det i tusener av år fremover i de fleste kulturer.

Å endre økonomiske systemer er ikke gjort over natten eller århundrene. Men staten Israel gikk langt i å begrense overgrep mot slaver, og ga altså frihet etter noen år.

Jesus forsterker dette og erklærer at han er kommet for å sette alle slaver fri, og føre alt - også det økonomiske - tilbake til en rettferdig fordeling. Dette er et av avsnittene som tydeligst antyder hans selvforståelse som Messias - kongen som skulle skape velsignelse for alle folkeslag.

Nå er det mulig å lese Bibelen på flere måter. Det er ikke vanskelig å finne vers i GT som regulerer slavehold i staten Israel, eller i NT som formaner slaver til ikke å gjøre opprør. Men bibellesning handler ikke om cut & paste av ti setninger fra GT og NT inn i en lovbok.

Det handler ikke om vers, men om visjon.

Kort sagt er det ikke slik at Bibelen "forsvarer og promoterer" slaveriet. Det finnes ikke noen befaling om å gå ut i verden og gjøre alle folkeslag til slaver.

Den sentrale visjonen er ikke å undertrykke andre, men at det ikke er forskjell på slave eller fri.  

Effekten var umiddelbar. De fleste i menigheten i Efesos var slaver. I Lille-Asia generelt avviste kristne slaveri som synd og altså brudd med naturretten og kristen tro. De tilbød åpent rømte slaver asyl. Det ble et stort ideal å frigi slaver. En av de første pavene var selv slave.

Som Carl Grimberg trekker frem i bind 6 av hans verdenshistorie var det slik at

Ved gudstjenesten og i menighetslivet fikk kanskje de stakkars slavene for første gang føle seg som mennesker. Det var ingen forskjell på herre og trell.

Selv om de første kristne ikke gikk i bresjen for noe så radikalt som å avskaffe slaveriet, ble frigivelse av slaver sett på som et av de klareste uttrykkene for å gjøre godt. Dermed ble slaveriet underminert og etterhvert avskaffet i kristne land. Dette var så tydelig knyttet til Kirken at ordet for frelse i Norge, stammet fra frigivelse av slaver. En frigitt trell fikk fjernet halslenken og ble kalt frihals, et ord som vi kjenner igjen i frelst.

Vi finner dermed sterke røster mot slaveriet hos flere kirkefedre. Muligens sterkest uttrykt hos Gregor av Nyssa (ca. 335-395) i en preken i 379. Han behandler ikke bare slaveri som noe uunngåelig som kristne ikke bør involvere seg i utover det som måtte være nødvendig, men tar umisforståelig avstand fra hele institusjonen. Å ta fra andre den frihet som de er gitt av Gud gjennom Jesus, er å bryte og snu opp ned på Guds lover som ikke gir noe menneske slike fullmakter. Selv ikke Gud har makt til dette.

Når slaver kjøpes, kjøpes samtidig all deres eiendom. Men siden hvert eneste menneske er satt til å råde over alle jordens rikdommer, kan det aldri finnes nok penger til å kjøpe dem eller deres eiendom.

Gregor var dessverre ikke den eneste på banen. Etter hvert som kirken ble en del av maktapparatet, begynte imidlertid kompromissene med etablerte samfunnsordninger og ”sunn fornuft”. Kirkefedre som Augustin kunne dermed argumentere for at selv om slaveriet ikke var en del av naturretten, var det heller ikke absolutt forbudt.

Samtidig inspirerte man til mer humane lover. I Justinians lovverk på 500-tallet ble slaver ikke oppfattet som gjenstander, men som mennesker. Et utslag var dødsstraff for eiere som tok livet av slaver.

Likevel lot fortsatt kristne seg inspirere enda mer av Bibelen, som Irlands sagnsomsuste apostel Patrick i første halvdel av 400-tallet. Han så slaveri som en “grusom og unevnelig forbrytelse” og krevde kompromissløst at kristne skulle vise sin motstand mot slaveriet. Mot alle odds fikk han slutt på slaveholdet i Irland og en dramatisk reduksjon i drap, blodhevn og stammekrig.

Hva så med "negerslaveriet"? Det foregikk da virkelig i land som kalte seg kristne?

Ja, men det skyldtes ikke at noen på 1500-tallet leste Bibelen og fant ut at nå måtte vi holde slaver igjen. Grunnen var i stedet nettopp Sandbergs idealer - fornuften og empatien, hånd i hånd med god økonomisk politikk.

Nettopp høymiddelalderens rasjonelle tradisjon gjorde at man forholdt seg stadig mer positivt til den største tenkeren av dem alle, Aristoteles. Og i følge ham tilsa fornuften forskjell på mennesker. Naturen viste oss at noen var født til å være herskere, andre til å være slaver.

Dette gikk likevel ikke helt hjem, før conquistadorene erobret Sør- og Mellom-Amerika og trengte gruvearbeidere. Lokale indianere, strøk fort med. Dels i empatiens navn og enda mer i grådighetens så man seg om etter mer hardføre slaver.

Løsningen var afrikanere.

Tross sporadiske protester mot hele opplegget og varige oppfordringer til mer human behandling, fortsatte slaveriet og spredde seg til flere nasjoner.

Men etterhvert kom det stadig sterkere protester, ikke minst fra vekkelsespredikanter som John Wesley. Mens fornuftens fanebærere som opplysningsfilosofen David Hume (1711-76) argumenterte sterkt for slavehold som viktig, permanent og moralsk.

Selv om kristne politikere som William Wilberforce (1759-1833), sterkt inspirert av Wesley, kjempet innbitt mot slavehanden, fortsatte økonomer og jurister å forsvare den med rent sekulære argumenter.

I The Pro-Slavery Argument (1853) forsvarte
økonomer som Thomas Dew slaveriet.

Professoren Thomas Dew (1802-1846) argumenterte som Hume på økonomisk og filosofisk grunnlag for slaveriet som det beste også for slavene selv.

Juristen John Calhoun (1806-1859), senere visepresident,  fulgte opp med tunge argumenter, uten å ty til teologi.

Dette skapte et tankeklima som også enkelte sørstatsprester fulgte opp. I 1836 ga James Smylie ut den første av en liten serie bøker som de neste par tiårene hevdet at slaveri var et positivt gode og støttet i Bibelen.

Kanadiske, skotske, engelske og franske teologer var ikke imponerte.

Argumentene hadde ingen spesiell støtte utover hvite i Sørstatene. Som også i noen grad fant støtte i det amerikanske skillet mellom religion og politikk. Hadde først staten vedtatt noe, var det ikke de religiøses oppgave å bekjempe det.

En politisk holdning som Per Sandberg ikke ville føle seg helt fremmed for.
Vi ser altså at realiteten er motsatt av hva Sandberg hevder. Selv om Bibelen ikke er et politisk kampskrift mot slavehold med detaljerte løsninger for en alternativ økonomi og sosiale ordninger, finner vi så mange undergravende avsnitt og verdier at det er vanskelig å utvikle en konsistent teologi til støtte for slaveriet.

Det er langt fra tilfeldig at nettopp kristne aktivister spilte en så avgjørende rolle for å stanse slavehandelen og slaveriet i USA og Det britiske imperiet. Det som holdt igjen var et godt stykke på vei sekulære, ikke-teologiske, økonomiske og fornuftsbaserte argumenter.

Mens den viktigste inspirasjonskilden for svarte i USA til å holde ut og kjempe for sine rettigheter var ... Bibelen.