Hvis det er en ting som har bidratt til avkristningen i Norge, så er det kristendomsfaget de seneste generasjoner.
Dette handler ikke bare om at det har sviktet som kunnskapsformidler, men om at tvang til trosopplæring i mangt minner om dårers tale eller i det minste får flere enn dårer til å tale negativt.
Når de fire borgelige partiene i Nydalen-avtalen er blitt enige om at RLE-faget skal endre navn til KRLE og inneholde minst 55 prosent K (= Kristendom), er det stor fare for at faget vil virke mot sin hensikt.
Jeg tror ikke faget eller fritaksordninger vil lages slik at det strider mot menneskerettighetene. Men jeg har stor tro på at det kan bli en symbolsak som får flere til å få avsmak for kristen tro.
Dermed var det ikke uventet at det i går dukket opp statusoppdateringer på facebook av typen
Jeg har hatet kristendommen et langt liv, fordi lærerne prøvde å tvinge meg til å synge salmer og be bordbønn og tro på dette sprøytet.Dette stemmer også med mine erfaringer og kommentarfelt som for denne Dagbladet-artikkelen.
Jeg kjenner ingen som er blitt kristne av kristendomstimer på skolen, selv om det sikkert er noen. Til gjengjeld kjenner jeg mange som er blitt likegyldige eller motstandere.
Men slike uttalelser bidrar til blindsoner. Mange er såpass avslepne at de ikke reagerer. I motsetning til hva som hadde skjedd om man skrev en facebookmelding om "Jeg har hatet islam et langt liv".
Eller "Jeg har hatet Arbeiderpartiet et langt liv".
En langt mildere og morsommere variant står Øyvind Strømmen for når han skriver at
Kristendomsfaget som vart trykt ned i halsen min gjennom 9-årig grunnskule gjorde meg til beinhard ateist. Studiar i religionsvitskap har gjort meg til mjuk agnostikar.Dermed er mitt ønske at det i neste avtale mellom de fire borgerlige partiene heller kommer inn et kunnskapsløfte. Poenget er ikke hva man kaller faget eller hvor mange prosent som handler om kristen tro, men hva man kan forvente at elevene sitter igjen med av kunnskap og holdninger.
Hvis jeg ikke nevnte en link om dette over, kan jeg gjenta den nå.
12 kommentarer :
God oppsummering av kva som er problematisk, og nyttig å vise at det er andre enn Jens BP (Som, forståeleg nok, framstår veldig irritert, som, forståeleg nok, irriterer folk) og HEF/HU som tar tak i det.
Sånn kanskje relevant, frå Lars-Petter:
http://tankeferd.no/2012/07/mitt-mote-med-krl-i-1997/
Takk, føyer seg inn i rekken, ja...
Kan det tenkes at KRLE-faget er en enkel måte for KrF å markere seg som et parti som kjemper mot avkristningen, og derfor vise alt folket at vi ikke trenger De Kristne og Kristent Samlingsparti? Det slo meg som en mulig beveggrunn.
Handler helt klart om å hilse hjem.
Krf har i grunnen imponerert meg i det siste, selv om jeg ikke liker alle kampsakene like mye.
La meg begynne med å sitere Fremskrittspartiets, ikke KrFs, partiprogram:
"Kristendommen og kristen kulturarv har mistet plass i både religions- livssyns- og etikkfaget (RLE) og formålsparagrafen de senere årene. Dette har ført til at det for eksempel har blitt satt spørsmålstegn om bordbønn og gudstjenester i skoletida skal være lov. Fremskrittspartiet mener at kristendommen skal ha en særstilling i RLE-faget, og at det ikke skal være noen tvil om at skoleeier skal ha frihet til å trekke vår kristne kulturarv inn i skolehverdagen og at skolegudstjenester skal være lov. Det skal selvsagt også være mulig å søke fritak fra utøvende aktiviteter".
Dette sier flere ting som jeg reagerer på. Det ene er at utøvende aktiviteter tydeligvis skal være en del av skolen, selv om man skal kunne søke fritak. Jeg mener at religionsutøving ikke har noe i offentlig skole å gjøre. Det andre er at både skolegudstjenester og bordbønn nevnes helt konkret. En skolegudstjenesteordning som ofte er mer obligatorisk enn den egentlig skal være, og ordninger med bordbønn ("å trekke vår kristne kulturarv") som alle er pålagt å delta i, er ting jeg kjenner igjen fra min egen skolehverdag tilbake på 1980- og 1990-tallet.
Og det var ting som dette, sammen med et kristendomsfag som i realiteten inneholdt ganske mye forkynning, som gjorde meg til beinhard ateist. En skikkelig ubehagelig sinnaateist, når jeg tenker meg om.
Religionsvitenskap har altså hatt den motsatte effekten. Ikke fordi den ikke handlet om kristendom, for jeg har studert både bibelsk hebraisk og norsk kristendomshistorie, men nettopp fordi den -ikke- var forkynnende, ikke opplevdes som forkynnende, og fordi religionsutøvelse er noe man betrakter, og - i skoletiden, eller studietiden, da - ikke deltar i. Gjennom religionsvitenskapen fikk jeg et nytt syn på både religionens rolle i samfunnet, i enkeltmenneskers liv og på kristendommens betydning for norsk kulturhistorie og norsk samtid. Slik ble jeg en mild agnostiker.
Som mild agnostiker sier jeg et varmt ja til fokus på norsk kristendomshistorie, til fokus på kristendommen i kunst- og kulturhistorien, og ikke minst til å gi elevene kjennskap til kristendommens grunntekster. Gi dem gjerne også kunnskaper om ikke-kanoniske tekster, slik at de klarer å se forskjellene på deuterokanoniske tekster fra GT og tekster som Thomas- og Judas-evangeliene, og gjerne også får en viss forståelse av at det ikke var -heeelt- tilfeldig hvilke tekster som endte opp i Det Nye Testamentet.
Om noen lærte skolebarn noen linjer fra 1. mosebok på originalspråket hebraisk ville det sikkert ikke skade, heller, selv om det blir komplisert å forklare forskjellen på det majestetiske flertallet i Elohim og flertallet i elohim når det i nokre høve vert omsett med det greske angeloi, for ikke å snakke om åpne døra for de mange himlene i hashamayim, som jo kan være interessant ifht. blant annet jødisk tradisjon.
Men jeg er skeptisk til denne prosenttellingen i forhold til hvor stort fokus kristendommen skal ha. Om en lærer vil droppe en time der man omtaler Draumkvedet - en fantastisk tekst med et kristent motiv - og istedenfor bruker litt mer tid på Ramayana, for å ta et helt fullstendig hypotetisk eksempel, bør ikke det være låst med prosenter. Læringsmål er viktigere enn prosenter, og læringsmålene bør være gode, nøkterne og balanserte.
Mye klokt her, Øyvind.
Basert på både mine egne og mine barns erfaringer med faget ser jeg svært mye som bør endres.
Jeg har ikke noe i mot å la elever komme på "innsiden" av ulike trosretninger, siden all tro og alle livssyn er vanskelige (muligens umulige) å forstå fra utsiden, noe som vanskelig kan skape annet enn latter og fordommer.
Noe av det som gjorde meg mest oppgitt av hva mine barn opplevde (den yngste gikk ut av videregående i fjor) var behandlingen av religioner som hinduismen der man måtte pugge gudenavn til prøver.
I stedet for å gi elevene hjelp til å forstå hvordan det var å være eller tenke som hinduist, måtte man altså lære meningsløse navn.
Så kan man sikkert si at pugging kan være et gode for noe, men det er ikke der innsatsen bør legges skal man skape forståelse av eller for en trosretning.
Jeg tror det problematiske med å lære hvordan det er å være eller tenke som en hinduist/muslim/Kristen osv, er at det er så utrolig mange tolkninger og retninger innenfor hver religion at det blir vanskelig å avgjøre hvem sine opplevelser eller tolkninger man skal lære om. Hvis man skal lære om hvordan alle retninger baren innen kristendom tenker så trenger man antakeligvis et helt årsstudium bare til det.
Dette handler fra min side ikke om å tenke/forestille seg inn i alle, men i noen, slik at man lærer både om dem og mer generelt å tenke seg inn i flere.
Tørr kunnskap om gudenavn osv. virker bare mot sin hensikt, hvis den er å forstå og få respekt for mennesker med ulike oppfatninger av virkeligheten.
Eller kanskje målet var å sette dagorden?
Jeg tror du kan ha rett i at KRLE kan virke avkristnende (er det forresten dette du mener når du skriver at det er "stor fare for at faget vil virke mot sin hensikt"?). Men jeg synes på en måte det ville vært rart om ikke minst 55% av faget skulle bestå av kristendom, i og med at det tross alt er den mest utbredte religionen her til lands (tror jeg), og har i hvert fall definitivt hatt en enorm historisk og kulturformende betydning.
Men blir ikke dette litt på samme måte som undervisning i f.eks. litteraturhistorie? Nesten all undervisning om dette handlet når jeg gikk på skolen om norske forfattere, men det var ingen som reagerte på det.
Med "mot sin hensikt" mente jeg at et slik utspill (og på sikt kanskje fag, men vi får se hva som kommer ut av dette til syvende og sist) etter mitt skjønn ikke vil bidra til større eller mer positiv kunnskap om hva kristen tro/kulturarv handler om, som jeg antar er Krf's hensikt med denne vrien.
Altså ikke å gjøre folk kristne, hvis noen trodde det var det jeg mente:)
Ellers bør selvsagt religionsundervisning i norsk skole ta opp langt mer og grundigere det som er en over tusenårig tradisjon her til lands (og enda lenger i det meste av Europa forøvrig, for ikke å si i Afrika og Asia og altså den største verdensreligionen), enn på retninger som har dukket opp først de seneste generasjoner.
På samme måte som historiefaget fokuserer på norsk historie, litteraturfaget på norsk litteratur osv., uansett hvor mye interessant somalisk, svensk, pakistansk, polsk osv. historie/litteratur som måtte finnes.
Men skal man få til det, krever det kompetente lærere i tilstrekkelig antall og dermed er det nok heller lærerutdannelsen som bør oppgraderes, framfor politisk symbolpolitikk og revirmarkering.
Som jeg sa til elevene mine denne uken:
"Nå kommer det tydeligvis mer kristendom inn i den offentlige skolens livssynsundervisning. Vi derimot, som er en kristen privat folkehøgskole, kommer til å bevare den jevne fordelingen i det nøytrale fellesfaget om forskjellige religioner."
Fordi kunnskap er viktig. Fordi respektfull tilnærming til andre virkelighetsforståelser enn sin egen er et gode.
(For mange av elevene er kristendommen også en "annen virkelighetsforståelse," selv om de har hatt Krl på skolen før RLE).
Ekstra tilnærming til kristendommen, både innen- og utenfra, er det nok av tid til etter skoletid. For de elevene som ønsker dette. Og merkelig nok (jeg snakker til dere i KRF) så kommer det heldigvis ganske mange ateister på andaktsmøtene... Det gjør diskusjonene etterpå mye mer spennende!
Jeg tror dette henger sammen med nysgjerrighet for de store spørsmålene i livet, og også litt med nysgjerrighet på hva vi lærerne egentlig står for selv.
Spesielt når de ser at vi klarer å være rasjonelle og respektfulle ikke-forkynnende mennesker i klasserommet.
Mvh. en folkehøgskolelærer
Legg inn en kommentar