Kriminell kronikk

For en som stadig anbefaler Gert Nygårdshaugs sprudlende krimbøker er det alltid like beklemmende å møte hans ... sprudlende innspill om kristen gudstro.

Som i denne ukens Klassekampen.

Dermed er ikke hans avvisning av at vitenskapen om universet "åpner for Gudstro" den store sensasjonen.

Påstandene må betraktes som ren ønsketenkning, samtidig som de er fullstendig blottet for fakta og kunnskap om hva som virkelig foregår i den vitenskapen som eksempelvis beskjeftiger seg med kosmologi, astrofysikk og ikke minst: Betingelsene for fremvekst av liv under ulike forhold.

Det er heller ingen stor sensasjon at det kan komme noen lengre refleksjoner om dette her på bruket.

Hvilke fakta og hva slags kunnskap er det så Nygårdshaug bruker til å belegge dette?

Når det er viktig å bringe dette på det rene, er det fordi det Nygårdshaug i møtegår som er "blitt hevdet i en del aviser og tidsskrifter" ikke er tilfeldig forbipasserende TV-evangelister.

Som jeg skriver om her er det professorer i henholdsvis medisin og fysikk.

At Nygårdshaug ikke nevner dette tilhører kategorien interessant.

At han heller ikke tar noen hint fra dette til at de muligens (rent teoretisk selvsagt) ikke er fullstendig blottet for fakta og kunnskap om hva som foregår i vitenskapen, tilhører kategorien kuriøst.

At han i tillegg ikke vurderer om han kan ha misforstått professorene eller at dette rett og slett kan handle om å snakke forbi hverandre, tilhører kategorien bind for øynene.

På mange måter synes det hele som et klassisk tilfelle av stråmannsargumentasjon. Som forfatter har Nygårdshaug små problemer med å skape seg noen skurker han kan plaffe ned, eller rettere sagt klovner han kan kaste bløtkake på.

Og han nøyer seg ikke med noe så enkelt som å skrive andres replikker. I stedet satser han på den kjente litterære formen halvkvedete viser og underforståtte selvfølgeligheter.

Han utformer ikke argumentasjoner med tydelige premisser og logiske konklusjoner.

Han argumenterer ikke på linjene, han argumenterer mellom. 

Nå betyr som nevnt i linken over (og det er mer her) ikke dette at jeg er veldig imponert over kronikken som startet denne diskusjonen i vår. Den var dessverre noen steder uheldig formulert og ikke tydelig nok på hva den ikke sa.

Det er likevel godt gjort av Nygårdshaug å lese den som om de to professorer hevder at vitenskapen eller f.eks. eksistensen av mørk materie beviser Guds eksistens. Hadde han valgt riktige briller ville han i stedet sett at de forsøkte å målbære to viktige poenger for samtalen om tro og vitenskap:

Det ene er at naturvitenskapen ikke har motbevist Guds eksistens. Noe som i og for seg er ganske trivielt fordi Gud ikke er noe naturfenomen. Det bør likevel påpekes siden man stadig hører det motsatte.

Det andre poenget er at naturvitenskapen gjør såpass mange nye og overraskende funn at det er grunn til å være noenlunde ydmyk ikke bare overfor hva den kan uttale seg om, men overfor hva den faktisk vet. Skråsikre uttalelser på vitenskapens vegne har hatt en tendens til å slå tilbake, enten man heter Einstein eller Hoyle.

Nygårdshaug bommer dermed ikke bare på hva professorene kan og sier, han treffer heller ikke målskiven når det gjelder hva en diskusjon om Guds eksistens og naturvitenskapen innebærer.

At "tanken om en skapende Gud bak det hele er fullstendig fraværende blant seriøse forskere" er ikke underlig, hvis Nygårdshaug med det mener i deres forskning.

For det er og blir slik at empirisk vitenskap om fysiske fenomener i naturen ikke gir oss spesielt mye direkte kunnskap om eventuelle ikke-fysiske forhold bak naturen. Dermed er det betryggende at de ikke trekker Gud inn i deres ligninger og signifikansintervaller.

Men hvis Nygårdshaug i stedet mener at tanken om Gud er fraværende når alle seriøse forskere forlater laboratoriet, tar han feil, av flere grunner. Her holder det å nevne tre:

For det første kan tanken om Gud motivere til forskning, fordi man ser avgjørende verdier i å finne ut av Guds skaperverk. Som ganske mange har sagt gjennom historien handler dette om å "tenke Guds tanker etter ham". 

For det andre har tanken om en lovgiver utenfor naturen bidratt til å skape tro på lover i naturen, og dermed på at naturvitenskap er mulig og meningsfullt.

For det tredje ikke bare åpner ulike typer naturvitenskapelige vurderinger (som Big Bang og fininnstilling) for troen på en Gud som har skapt tid og rom. For mange seriøse forskere (for å bruke Nygårdshaugs formulering)  taler det mer i favør av Gud enn om vitenskapen skulle ha vist at universet er evig eller ikke fininnstilt.

Så kan vi diskutere dette mer konkret og grundig (Hva er den faktiske argumentasjonen? Er den god?), noe vi sikkert får rik anledning til å komme tilbake til i forbindelse med en viss bok i høst.

Så er det en helt annen diskusjon hvor interessant det hadde vært selv om ingen seriøse forskere hadde sett det som mulig eller sannsynlig at Gud finnes. For hvorfor har naturvitere nødvendigvis mer innsikt i en religionsfilosofisk diskusjon om Guds eksistens enn de som jobber med statsvitenskap? Eller tannleger?

Men Nygårdshaug tar verken den eller andre diskusjonen av relevans for spørsmålet.

Når han heller ikke viser evne eller vilje til å forstå dem han hevder er "fullstendig blottet for fakta og kunnskap", er det ikke underlig at hans kronikk fremstår som skyggeboksing.

Klassekampen burde kort sagt trykket noen som var noen smuler mindre blottet for fakta og kunnskap om diskusjonen om tro og vitenskap.

Hvordan kan jeg så si dette? Blir jeg ikke bare like påståelig, men med motsatt fortegn?

Nei, for dette handler dels om redelighet og dels om fag som vitenskapfilosofi og vitenskapshistorie.

Sagt på en annen måte har man meldt seg ut av debatten om man ikke forteller konkret hvem man diskuterer med, eller engang siterer noen. Ellers blir debatten mest med seg selv, som i denne aktuelle kommentaren under.



Det er ikke vanskelig å finne eksempler.

Når Nygårdshaug trekker fram at Higgs-bosonet er "feilaktig blitt kalt 'Gudspartikkelen'", er det ikke lett å se at han debatterer med andre enn seg selv. Av en eller annen grunn syns han faktisk å tro at denne litt ironiske betegnelsen er blitt oppfattet som et argument for Guds eksistens.

Det er ikke akkurat vanlig å høre noen påstå at funn av Gudspartikkelen er et funn av Gud. Tvert i mot har enkelte brukt det som et argument mot Gud, ut fra den interessante logikk at den fyller noen hull i vår kunnskap og følgelig etterlater mindre plass til Gud.

Mens dette nok i stedet antyder at ateisme kan skyldes hull i vår kunnskap.

Så trekker Nygårdshaug fram det enkle poenget at det finnes mange solsystemer og planeter i universet slik at det ikke er underlig at liv kan ha oppstått på en av dem.

Uten å oppgi noen tall for sannsynlighet eller kommentere at selv Richard Dawkins ser i retning av multiverset og et ufattelig stort antall univers for å få mange nok planeter til at regnestykket går opp.

Eller at man inntil andre halvdel av 1800-tallet trodde liv kunne oppstå av seg selv. Likevel ble få ateister av å se på gjødselshauger. 

Videre ser Nygårdshaug universet som et "ufattelig brutalt" bl.a. fordi det kan komme gammaglimt som kan utslette kloder, eller katastrofale klimaendringer og kometer. Og uansett vil alt liv dø ut når betingelsene for det er borte om noen milliarder år.

Dermed må en eventuell skaper av et slikt univers være "en særdeles ondskapsfull despot".

At dette er en teologisk og ikke en naturvitenskapelig argumentasjon, tar ikke Nygårdshaug så nøye. Skulle noen være interessert i temaer som Gud og gammaglimt (hvorfor snakker så mange ateister om det for tiden?) er det atskillig å lese her.

Blant mye Nygårdshaug ikke finner for godt å nevne er at universets undergang nettopp er en sentral del av kristen tro. Nettopp fordi som Paulus sier det nåværende univers er underlagt forgjengelighet (eller termodynamikk som det heter på fint), har kristne fra første stund tenkt at Gud kommer til å skape en ny himmel og jord. 

Man kunne nok også tenke seg noen smuler mer presisjon når Nygårdshaug snakker om "kreasjonister" som han kaller dem som tror at Gud skapte universet for "13,2 milliarder år siden" (hvorfor han ikke holder seg til kosmologenes 13,7 milliarder forteller han ikke).

Som han altså setter i samme bås som dem som tror jorden er skapt for 6 000 år siden.

Presisjonen imponerer heller ikke når han skriver som om kristne, jøder eller muslimer plasserer Gud "der ute i kosmos".

At han ikke er klar over at hvis Gud finnes, er det et vesen bak tid og rom (og altså ikke en "entitet" i den fysiske verden), synliggjør kompetanseutfordringen som nok ligger til grunn for mye av kronikken.

Skyggeboksingen blir ikke mindre påtagelig når Nygårdshaug himler med øynene over at noen kan få seg til å tro at det gir mening med en Gud som "i ren skadefryd" (javel?) har "antent lunten" til Big Bang og dermed (og her er det bare å spikre puter i taket) et "selvutslettende univers".

Mens det nok er mulig å himle atskillig mer over denne type fremstillinger.

Og ikke bare fordi han mener kristne ser på Gud som skaper via Big Bang på linje med "Magica von Trylls foff-bomber" (med hvem han nok mener Magica fra Tryll).

Men Nygårdshaug har mer på lager. Bare det å tro at det finnes en Gud viser jo at det blir et

regressus ad infinitum, en evig tibaketrekning der det er en Gud bakenfor en Gud, bakenfor enda en Gud, og så videre og som i alle evighet slenger ut foff-bomber for å skape Big Bang-er. det blir omtrent som å finne det aller innerste speilet i en speilrekke der to speil stilles mot hverandre, hvilket de fleste av oss anser som en noe problematisk beskjeftigelse.

Dette er jo som så ofte med Nygårdshaug morsomt formulert, men det er ingen foffbombe at dette blir mer røyk enn ild.

Han klarer heller ikke å ødelegge noen teistisk tiøring av at dette er et klassisk gudsargument.

Siden det ikke er mulig med en ekte realisert uendelig rekke (regressus ad infinitum) av årsaker/betingelser/grunner/forklaringer, må det eksistere noe som ikke trenger en årsak/betingelse/grunn/forklaring, men altså er første årsak/ubetinget/sin egen grunn/selvforklarende.

Dette er egenskaper vi forbinder med Gud og ikke med noe fysisk. Selv om dette ene argumentet aldri har vært ment til å lande på alle Guds egenskaper, går det ikke akkurat i favør av ateisme.

Det er rett og slett ikke slik at kristne snakker om "en Gud bakenfor en Gud". Det er det kun ateister som gjør og da kun de av dem som ikke kan noe om gudsargumenter.

Men så handler ikke dette om argumenter for Nygårdshaug.

De synes som vikarierende motiver for et prosjekt. Han behandler ikke spørsmålet om Guds eksistens som et tema der vi kan ha ulike oppfatninger informert av rasjonalitet og vitenskap og føre meningsfulle samtaler.  Dette er en krig mellom de modne og modige som har gjennomskuet overtroen og de som henger fast i barnesykdommer som Gudstro.

Nygårdshaug er ikke interessert i en rolig og reflektert samtale. Han er en far som tordner mot sine barn. Han kaster verbale foffbomber mot de som forskanser seg i teistiske pengebinger.

Om vi kvitter oss med den barnesykdommen vi kaller overtro - den være seg kristen, islamsk eller jødisk - og som har vært skyld i tragiske stridigheter, blodsutgytelse og et utall meningsløse kriger opp gjennom århundrene, om vi kommer oss ut av bleiestadiet og blir kvitt den religiøse ballasten som har sitt opphav i redsel for døden og det ukjente, så blir vi kanskje i stand til å fostre en klode der vi uten frykt kan fryde oss over et skaperverk som har skapt seg selv og som brutalt vil ødelegge seg selv en gang.
Takket være fysiske lover vi ennå ikke kjenner, men som vi ateister - stadig like nysgjerrige og optimistiske - med stor munterhet og fullstendig fri for fordommer leter etter!

Nei, det hadde tatt seg ut om noen skulle beskylde Nygårdshaug for fordommer.