Selv om det er mulig for et utrenet øye å lese Dekodet til at det ikke er noen motsetning mellom tro og vitenskap, er det altså en myte. Det mangler ikke tilfeller av slike motsetninger.
I stedet er det jeg har vist at det ikke er noen nødvendig motsetning. Svært mye av hva "alle vet" om bitre konflikter mellom tro, kirke og vitenskap i historien er feil, enten vi snakker om Biblioteket i Aleksandria, Hypatia, den angivelige troen på en flat jord, Galilei , Darwin eller mangt annet som dette.
I det minste om man skal stole på kilder og historikere.
Men det betyr ikke at det er vanskelig å finne eksempler i dag. Og ikke alltid der man skulle tenke seg det.
Jeg har dermed i mange år undret meg over skeptikere som ikke hører at de taler med to tunger eller ikke ser at de er mer enn lettere dobbeltmoralistiske.
Med den ene hånden avfeier de kreasjonister med at de ikke støtter seg til normalvitenskap og peer review i faglige tidsskrifter.
Mens de med den andre går langt i å hevde at Jesus ikke har eksistert, uten å støtte seg til normalvitenskap eller peer review i faglige tidsskrifter.
Selv om noen nok trodde at det var nettopp det de gjorde.
Nå skal jeg ikke uttale meg om hvor den svenske sekulærhumanisten Staffan Gunnarson passer inn her. Han virker som en velmenende kar, men dessverre har han som så mange som ivrer for et livssyn latt seg påvirke av oppbyggelige bøker som støtter hans eget syn med besnærende argumenter og fotnoter.
Siden han i Humanist rett før jul ga uttrykk for skepsis til at Jesus har eksistert, spurte den gode redaktør Didrik Søderlind om jeg kunne skrive et svar. Noe jeg altså gjorde, uten høylydte protester. Dette kom i nr. 1/2013 og er nå lagt ut under overskriften Jesus i kultarkologenes hule.
Innledningen lyder som følger:
Staffan Gunnarsons bokessay «Bibelarkeologien og myten om Jesus» i Humanist nr. 4/2012 (se også Humanist.no, red. anm.) synes som et velment forsøk på å popularisere hva Gunnarson ser som moderne forskning. Ser vi etter, oppdager vi imidlertid at det i større grad handler om fengslende forfattere med konklusjoner han sympatiserer med. Vi snakker om selektiv lesning av populærvitenskap og personer utenfor relevante fagmiljøer, samt innslag av kultarkeologi.
La meg starte med noen konklusjoner som ikke er kontroversielle.Samtidig er det ikke alltid enkelt å vite hvordan man skal forholde seg til påstander og forskere utenfor eget fagfelt når man selv ikke er særlig kjent med metoder eller verktøy, mangler blikk for rimelig og urimelig kildekritikk eller for hvordan forskere belegger konklusjoner.
Det er bred enighet blant dagens forskere på feltet at en person vi med rimelighet kan gjenkjenne som Jesus i Det nye testamentet (NT), har eksistert. Selv om det er dårligere belegg for kongene David og Salomo, er det få forskere som avviser at de har eksistert, selv om det er vanskelig å forsvare at de styrte over så store områder som det hevdes.
Spesielt ikke når de som trekker konklusjoner (og her er det som vanlig bare å holde på slipset) har noe så vrient som et syn på livet.
Hvordan kan jeg si det? Og er det ikke mistenkelig at den som sier dette er kristen?Hvordan bør noe så forholde seg til dette? Bare å gi opp og være enig med siste taler?
Sikkert, men dette slår begge veier. Har noen et ståsted, er det alltid grunn til å tro at man er forutinntatt. Når det er sagt mener jeg ærlig at konklusjonene over ikke skyldes min egen tro, men andres forskning. Og så er det slik at siden noe av diskusjonen berører livssyn, er det mulig at påvirkningen er motsatt av Gunnarsons perspektiv. I spørsmålet om Jesu eksistens er det ikke slik at ateistiske eller jødiske forskere står mot kristne. I stedet ser vi at diskusjonen går mellom forskere (uansett livssyn) og ulike typer aktivister (et par av dem også med en faglig bakgrunn) knyttet til enten alternativbevegelsen eller ateisme.
Så kommer vi til et interessant spørsmål når vi skal vurdere forskning på områder der jeg ikke selv er fagperson, altså på de fleste felter. Hvilken strategi skal jeg velge? Skal jeg forholde meg til hovedsynspunkter i fagmiljøet, støtte marginale synspunkter, eller stole på personer utenfor med til dels klare livssynsagendaer?Resten får du klikke deg inn for å lese.
Det er vanskelig å komme unna at Gunnarson på flere områder lener seg til forfattere utenfor normalvitenskapen. Han ville nok ikke gjort det samme i klimadebatten eller spørsmål om alternativmedisin. Siden jeg ikke uten videre tenker at Gunnarson ønsker å følge samme strategi som kreasjonister og konspirasjonsteoretikere, velger jeg å tro at han ikke ser hva han faktisk gjør.
Uansett hvordan vi nå skal oppfatte dette, har kun to av kildene i artikkelen, Bart Ehrman og Hans Furuhagen, relevant fagbakgrunn. Ingen av dem bestrider at Jesus har eksistert. Men i stedet for å ta det som et hint, kritiserer Gunnarson dem for dette. Og det basert på forfattere uten relevant utdannelse og som ikke forsker på feltet ved noe universitet eller har fagfellevurderte publikasjoner om temaene.
Ikke helt uventet kom Gunnarson med et svar i Humanist 2/2013 som ble lansert i går. Så kan du gjette om det kan ventes et svar på Dekodet i løpet av uka.
Du trenger ikke ringe enn venn.
2 kommentarer :
Selv om jeg ikke kan noe særlig om saken (og som ateist gjerne skulle sett at Gunnarson har rett) var det store røde flagg helt fra begynnelsen: De aller fleste kildene hans er ikke faghistorikere, men forfattere, hobbyarkeologer og diverse fra the internets. Da kan man i utgangspunktet gå ut fra at den vitenskapelige påliteligheten er lav.
Jepp, det er dette jeg har reagert på i alle år fra New Age og nyateistisk (eller gammel for dens saks skylds) hold, før og etter "Da Vinci-koden".
Selv om det er en ærlig og ofte viktig sak å ha tanker, tro og formeninger om ting, er det pussig at folk som ellers hevder de er opptatt av etterrettelighet kan omfavne kvasivitenskap, kultarkeologer og konspirasjonsteorier når det passer eget livssyn.
Legg inn en kommentar