Kohehvaforno?

Før vi går videre med kommentarene vi begynte på i går, kan det være nyttig med en ekstra runde innom dette med koherens - som altså på norsk kan bety henge sammen. Dette er forøvrig den siste av kommentarene til bokanmeldelsen i Fri Tanke av Svar på Tiltale.

En vanlig forståelse av koherens er altså at noe har en indre logikk. Det henger på greip. Er det selvmotsigende, er det ikke koherent.

I Svar på tiltale er det imidlertid brukt i en videre og viktigere betydning (med henvisning til analytiske filosofer som Rescher og Puntel). Skal vi finne ut om en påstand stemmer med virkeligheten, må den være langt mer enn ikke selvmotsigende. Den må også henge sammen med det vi kjenner av data, fra en rekke ulike felter, naturvitenskapelige, historiske, etiske, filosofiske, personlige osv. (se Svar på tiltale, spesielt side 15-16, 86-87, 208-210 og 316-318).

Dess bedre en hypotese henger sammen med dess mer, dess større sjanse for at den stemmer med virkeligheten. Selvsagt kan det senere komme andre hypoteser, men vi må alltid forholde oss til den som i øyeblikket er best.

Dermed er jeg enig (og det står selvsagt i boken) når Even i den opprinnelige bokanmeldelsen skriver at

Jeg forstår godt at en gud, definert slik Bjørn Are Davidsen gjør det, kan skape en sammenheng i tilværelsen, mellom moral- og virkelighetssyn, som han stadig påpeker. Men at en slik ide skaper sammenheng, er ikke noe bevis for at den er sann.

Nei, det er ikke noe bevis, men dess mer sammenheng en hypotese (i vid forstand) skaper mellom data i virkeligheten, dess mer styrkes den.

I tilfelle det er en misforståelse på lur her også understrekes at poenget altså ikke er at Gud (som er ordet jeg bruker, siden Gud ikke er en gud) kan skape "en sammenheng i tilværelsen, mellom moral- og virkelighetssyn". Nei, en hypotese om Gud som den dypeste grunn for tilværelsen er den beste forklaringen fordi den skaper best sammenheng mellom alt i tilværelsen.

At noe som skaper dårligere sammenheng mellom dataene skal være en bedre forklaring, sliter jeg med å akseptere, og jeg tviler på at Even også gjør det.

For i praksis bedriver han nettopp en variant av koherensargumentasjon - forskjellen er at han bruker den snevrere enn meg.

Er det ikke bedre å stå for noe som ikke er fullt så avhengig av fininnstilte skrivebordsdefinisjoner? Er det ikke bedre å tro på noe som er basert på kjent empiri og rasjonelt begrunnede antagelser? Hvis det er sant at universet er et amoralsk sted, så må vi jo ta konsekvensen av det da, og lage oss en egen moral – vi mennesker. Mye ligger nedarvet i oss, og mye må vi bare bestemme oss for. Som for eksempel de universelle menneskerettighetene.

Ja, hele poenget i Svar på tiltale er at hypotesen om Gud som den dypeste grunn (og personlig, allmektiv, allvitende, god osv.) er basert på kjent empiri og rasjonelt begrunnede antagelser. Og videre er bedre basert på dette enn kjente, alternative hypoteser som at Gud ikke finnes.

Og, selvsagt, hvis Gud ikke finnes, er det konsistent å ta konsekvensen av det selv om det da ikke er mulig å være være moralsk forpliktet til det. Uten Gud ingen objektive eller grunnleggende verdier. Men nettopp det at vi så sterkt ser verdien av moral og menneskerettigheter - og opptrer som om dette er objektivt og grunnleggende og mer enn pragmatiske påfunn - er blant dataene vi må ta med i betraktning.

Dette handler kort sagt om å vurdere hva slags virkelighet vi lever i. Vi må ha med oss alle typer data, som at noe ikke kan bli til av ikke noe, som at det er vanskelig å forsvare at noe fysisk kan være en evighetsmaskin, at naturvitenskapen fungerer (vi lever i en lovmessig verden som er rasjonelt tilgjengelig), vi opplever rasisme som grunnleggende galt, ser menneskeverdet som ukrenkelig, sliter med å leve uten minimum en pragmatisk tro på fri vilje, er bevisste, opplever intensjonalitet osv. osv. osv.

Dermed er det en kunstig motsetning når Even har som overskrift at Naturen bekrefter at vi har rasjonalitet og skriver at

Davidsen spør gjentatte ganger gjennom boka hvordan vi kan stole på at rasjonalitet og vitenskap er det beste verktøyet for å finne ut av virkeligheten, hvis vi ikke tror at dette er gitt oss av Gud? Det er ikke så vanskelig å svare på. Naturen gir oss stadig bekreftelse på at vi er i stand til å avdekke lovmessigheter. Vi kan forutsi planeters bevegelser med høy presisjon. Einsteins relativitetsteorier og Darwins evolusjonslære passer med den observerte virkeligheten. Vi utnytter fysiske lover til å produsere avansert elektronikk. Dette får vi til. Og selv om alt dette kanskje bare er en liten flik av den egentlige virkeligheten, kan vi være ganske sikker på at vi har ganske bra kontroll på denne lille fliken i hvert fall. Rasjonalitet og vitenskap er det beste vi har, og vi må stole på at det fungerer. Uten denne grunnholdningen kunne vi jo bare gi opp.

Men spørsmålet jeg stiller er det motsatte. Det er ikke "hvordan vi kan stole på at rasjonalitet og vitenskap er det beste verktøyet for å finne ut av virkeligheten, hvis vi ikke tror at dette er gitt oss av Gud". I stedet tar jeg utgangspunkt i vitenskap og rasjonalitet: Fordi vi kan stole på dette, hva kan det bidra til å fortelle oss om virkeligheten vi lever i?

Samtidig kan det også trekkes fram at troen på naturlover ikke synes å ligger naturlig for de fleste folk eller kulturer, i motsetning til et mer magisk tenkesett som forøvrig fortsatt medvirker til at alternativbevegelsen har såpass vind i seilene. Naturvitenskap vokste dermed ikke fram av noen nødvendig kulturutvikling, men sprang ut av forestillinger i gresk, arabisk og kristen kultur om en Lovgiver utenfor naturen.

Dermed er det vesentlig å se både vår egen kultur og universet utenfra, slik jeg sier på f.eks. side 316-17:

Kanskje noe av forklaringen på at Dawkins mener universet er som man skulle vente at han er for mye på innsiden av et vestlig orientert livssyn til å klare å se seg selv utenfra? Skal vi vurdere de konkurrerende hypotesene om Gud finnes eller ei, må vi ikke tjuvstarte med kjente fasitsvar som at vi finnes. Vi må starte med spørsmål som ”hvis vi ikke visste noe som helst annet om tilværelsen enn at det ikke eksisterte noen Gud, ville det da vært rimelig å tenke at det eksisterte et univers?” Deretter kan vi ta for oss spørsmål etter spørsmål siden universet kunne vært annerledes på så mange måter. Hvordan kan det ha seg at det er som det er? Hvordan kan det ha seg at det er orden og naturlover?

Det er slike og mange andre data vi må bruke for å vurdere hvordan virkeligheten dypest sett er.

Antagelig skyldes mye av uenigheten at vi snakker forbi hverandre. Noe henger kanskje sammen med hva som rører seg i bakhodet, bevisst eller ubevisst. Kanskje ligger det noe på lur om at jeg egentlig er "religiøs" og (altså, egentlig) "uvitenskapelig" eller i hvert fall styrt av livssyn og ikke tilstrekkelig kritisk/skeptisk.

Mens min påstand altså er at både Even og jeg forsøker å finne ut av tingene, basert på erfaringer og empiri, vitenskap og verdisyn, opplevelser og oppgitthet. Nettopp derfor er det så viktig å bli enige om metoden vi må bruke.

Evens avslutning understreker betydningen av en koherensvurdering - altså å vurdere et videst mulig datagrunnlag for å trekke slutninger om den beste forklaringen.

Det er mulig mine forsiktige forsøk på å nærme seg den store sammenhengen på naturalistisk, humanistisk vis er svak og fragmentert sammenlignet med Bjørn Are Davidsens «absolutte moral» som er godt boltet sammen med en skapende, personlig Gud på toppen. Men hva skal vi gjøre da, vi som ikke kan se at denne bolten er skrudd inn i noe annet enn tynn luft? Vi som mener det riktigste er å bygge stein på stein og akseptere vår uvitenhet om det ukjente? Har vi egentlig noe annet valg enn å bygge på det beste vi har – våre ufullkomne vitenskapelige metoder, vår skrøpelige menneskelige tankekraft, og våre skjøre, framforhandlede moralregler? Jeg synes det er vanskelig å se hva det rasjonelle alternativet skal være.

Nå vil de som ikke har lest boken ut fra dette fort tenke at Davidsen er en fyr som argumenterer basert på en klar og sterk moralisme, mens Even og andre humanetikere og ateister ikke gjør det. Tvert i mot er vel min erfaring at de som sterkest står fram med moralsk fordømmelse i den offentlige debatt er humanetikere og ateister, enten det som diskuteres er kirkehistorie, kvinnesyn eller rasisme.

Og nettopp dermed er vår moralopplevelse noe av det som må diskuteres. For hvis moral utelukkende er "skjøre, framforhandlede moralregler" er det vanskelig å forsvare, rasjonelt, den type moralsk indignasjon som vi ser fra ateisters side i mange livssynsdebatter. Eller at vi er forpliktet til å velge et rasjonelt alternativ.

Derimot henger den godt sammen med et univers der verdier er mer enn "skjøre, framforhandlede moralregler", altså ikke kun er nominelle, men egentlige og reelle.

I såfall handler dette ikke om en ateistisk konklusjon der bolter ikke kan skrus inn i annet enn tynn luft (noe som gjør at man vegrer seg for å forsøke), men om en virkelighet der det finnes en grunn å skru bolter inn i.

Det rasjonelle alternativet til at vi lever i et arasjonelt, amoralsk og vilkårlig univers uten egentlig betydning, mål, mening eller verdier, er at vi lever i et  rasjonelt, moralsk, skapt univers med betydning, mål, mening og verdier. Der kjærligheten er størst av alt.

Dette er ikke bare et rasjonelt alternativ, det er det mest rasjonelle. Slik jeg argumenterer for i Svar på tiltale skaper det mer sammenheng i flere data. Det blir ikke mindre rasjonelt av å konkludere med at en rasjonell person er den dypeste grunn i universet.