Når teologien dreper tanken

En av de mer tankevekkende (får vi håpe) bøkene som er dukket opp i år (i hvert fall i paperback) er Robert R. Reillys The Closing of the Muslim Mind: How Intellectual Suicide Created the Modern Islamist Crisis (selvsagt også i Kindle-utgave).

Og dette handler om mer enn parenteser. Eller lite nyttige diagnoser som islamofobi og fremmedfrykt, eurosentrisme eller orientalisme.

Vi har rett og slett å gjøre med et velment og viktig bidrag til en historisk forståelse av hva som ligger bak av metafysikk og mentalitet (altså av mer enn materielle årsaker, fra økonomi til økologi, som selvsagt også er der) og som dermed bevisst bør adresseres av flere enn muslimer i dag.

Tesen er at hovedgrunnen til at den muslimske verden har sakket akterut ikke er kolonialisme eller intern krangel, men en langtidseffekt av en teologisk tradisjon. Og den handler mer presist ikke om en "Muslim Mind" i sin alminnelighet, men om sunnitradisjoner slik disse har vært forstått i snart tusen år.

Kort sagt henfører Reilly dette til middelalderens idékamp mellom mutazilitter og asharitter. Førstnevnte var en filosofisk retning som fra 700-tallet forsøkte en hellenifisering av islamsk tenkning, mens sistnevnte for alvor kom på banen på 900-tallet - og vant fram på 1000-tallet.

Spørsmålet var i korte trekk om det avgjørende for å forstå Gud og skaperverket var hans vesen eller hans vilje.

Og om Koranen er skapt eller har eksistert fra evighet av.

Mutazilittene ønsket å stille seg i en hellenistisk og kristen tradisjon der Guds vesen var det primære. Siden Gud av sin natur var rasjonell og god, kunne han ikke gjøre annet enn hva som var rasjonelt og godt.

Dermed kunne vi som mennesker også forholde oss rasjonelt til skaperverket og etikken. Selv om Gud kan overgå vår forstand er han ikke i strid med den. Det er dermed mulig og prisverdig å bedrive både naturfilosofi og nytteteknologi.

Og skal vi være ansvarlige for våre handlinger, må vi ha fri vilje. Dette var også viktig for synet på Koranen. Hvis vi hadde fri vilje, kunne ikke Gud ha laget Koranen ferdig før skapningene den var gitt til selv eksisterte eller hadde gjort det som var beskrevet der.

Som Kari Vogt sier handlet dette om at

Den tanke at Koranen er et jordisk nedslag av en himmelsk bok som har vært beredt fra evighet av, ble også avvist av mutazilittene. Gud alene er evig, intet har vært til ved hans side fra først av. De avviste også predestinasjonen, og hevdet at mennesket har fri vilje. Skulle det være så at Gud bestemte over menneskets handlinger, men likevel straffet det, måtte Gud være urettferdig; og er det noe Koranen hevder, så er det Guds rettferdighet og barmhjertighet.

Når Koranen ikke var fra evighet av, men skapt inn i en bestemt tid, måtte den følgelig også tolkes ut fra denne tiden. Dermed var den tilpasningsdyktig til endrede kulturelle og sosiale forhold, og kunne brukes prinsipielt i møte med nye problemstillinger.

For asharittene var det motsatt. Allahs vilje var så suveren at den beste reaksjonen var å bøye seg og si at Allahs vilje skjer. Siden den stod over hans vesen var det heller ikke mulig å regne med en rasjonell forståelse av skaperverket eller etikken.

Dermed var det vanskelig å finne incitamenter for å revidere gamle sannheter eller tenke oss fram til nye, eller forbedre samfunn utover hva Koranen direkte formanet oss til.

Og når den hadde eksistert fra evighet av, var det ikke mulig å stille kritiske spørsmål til den eller tolke den ut fra Muhammeds tid.

Etterhvert var det denne mer literalistiske retningen som vant fram - og som i følge Reilly er toneangivende i dag. Vi snakker rett og slett om et tenkesett som har fjernet seg fra filosofien og gjort det vanskelig å tilpasse seg historiske endringer.

Det er ikke overraskende at mange av de store muslimske tenkerne og tidlige vitenskapsmenn var mutazilitter. Inspirert av møtet med gresk tenkning var de svært åpne for en rasjonell utforskning av naturen, optikken, matematikken og medisinen.

Det er dermed heller ikke overraskende at tilbakegangen og tapet for mutazilittene førte til en tilsvarende tilbakegang i muslimsk tenkning. Etter å ha vært en del av det hellenistiske kulturområdet og levert viktige bidrag på mange felter, trakk man seg gradvis unna.

Fra å ha ledet utviklingen, strandet man i en kulturell bakevje. I stedet for en kulturell klokkertro på Guds og skaperverkets rasjonalitet slik dette ble forankret i vesten i middelalderen, havnet man i fatalisme og fornuftens fallit.

Mens vesten beredte grunnen for opplysningstiden, så den islamske verden på opplysning og almen utdannelse som så farlig at man flere steder (som i det ottomanske riket) forbød boktrykkerkunsten.

Nå kan det sies mye om dette. Vi ser selvsagt også andre trekk både i den islamske og den kristne verden, ikke minst i voluntarismen som vokste fram i senmiddelalderen og som noen derivasjoner senere beklageligvis ble så avgjørende for spesielt tysk metafysikk på 1800-tallet.

Historien handler sjelden om noe svart-hvitt eller noe som lett lar seg tilpasse våre formler.

Men selv om Reillys skisse ikke sier alt eller er hundre prosent rettferdig, understreker han dilemmaet som den muslimske verden fortsatt befinner seg i.

Skal ledesnoren være troen på en god og rasjonell Gud som handler ut fra sin natur, eller på at Gud vilkårlige vilje står over hans vesen?

Er etikk og leveregler noe vi kun kan finne svar på i hellige bøker eller kan vi også avlede prinsipper, samt bruke fornuft og naturretten?

Har vi fri vilje eller er alt som skjer Allahs direkte vilje?

Kan Koranen tilpasses et moderne samfunn, eller er den av evighet av?

Nå er det dessverre ikke mitt kall å svare på dette på vegne av verdens muslimer, men det gjør ikke spørsmålene mindre viktige. Det hører også med at de - litt bearbeidet - kan stilles til flere grupper.

Og enten man er muslim eller ei, er det en klar bonus at Reilly viser hvorfor teologi er fagenes dronning.