Spesielt mener han at det er ønsket om velvære (well-being) som forener alle mennesker på tvers av noe så ladet og konfliktskapende som religioner og livssyn. Men heldigvis kan noe så nøytralt og konfliktdempende som vitenskap bygge varme brodersbånd i vårt hjørne av universet.
Som så ofte når man leser Harris er det vanskelig ikke å klype seg i armen. Og det gjelder ikke bare mengden stråmenn, karikaturer og blindfelt. For forestillingen om at man kan gå fra at noe er (f.eks. at "vi ønsker å være lykkelige") og til at noe bør være ("derfor har vi plikt til å gjøre andre lykkelige"), er av de som er blitt mest behørig avlivet i filosofihistorien.
Filosofistudenten Harris bør kort sagt lese mer av filosofen Hume.
Nå er det ikke bare Dekodet som griper til fingrene. En av mine mange yndlingsateister, Michael Ruse, føler atskillig ubehag og legger ikke akkurat... mye i gjennom i sin anmeldelse.
Little ‘Value’ in New Harris Book
Poor scholarship, ad hominem attacks and an obsession with religion are not the hallmarks of a solid argument.
...Science alone just cannot do it. It cannot decide questions like these. I don’t know what Harris studied in his philosophy courses as an undergrad at Stanford, but they don’t seem to have penetrated very deeply. He denounces philosophers before him (including myself, I should admit) without really addressing the challenge their arguments pose to his claims.
The trouble is that Harris seems so keen to get to religion that he has little or no time for such conventional academic courtesies. To say that religion is a bit of an obsession for Harris is rather like saying Hitler had a bit of a thing about the Jews. Like Mr. Dick writing about King Charles’ head in David Copperfield, he cannot get away from it. And at times—at many times—his obsession comes across as not just misplaced but thoroughly mean-minded. This is well exemplified by his treatment of Francis Collins, the former director of the Human Genome Project and now the head of the National Institutes of Health in Washington. Harris writes:
In 2006, Collins published a bestselling book, The Language of God, in which he claimed to demonstrate “a consistent and profoundly satisfying harmony” between twenty-first-century science and Evangelical Christianity. The Language of God is a genuinely astonishing book. To read it is to witness nothing less than an intellectual suicide. It is, however, a suicide that has gone almost entirely unacknowledged: the body yielded to the rope; the neck snapped; the breath subsided; and the court dangles in ghastly discomposure even now—and yet polite people everywhere continue to celebrate the great man’s health. (160)
The invective against Collins continues for another fifteen—I kid you not, fifteen—pages.Ruse er med andre ord ikke veldig imponert over Harris, selv om han bruker noe mindre enn femten sider på å si det.
Ruse konkluderer uten spesielt mye omsvøp:.
If God wanted to destroy New Atheism, getting this book written was a good start. Although, as I said at the beginning, perhaps the first divine move was making Sam Harris so famous he thought he could get away with it.Det hører med at Harris fortsatt ikke har lest mye historie, skal vi dømme etter første kapittel (og det skal vi).
Imagine that we could revive a well-educated Christian of the fourteenth century. The man would prove to be a total ignoramus, except on matters of faith. His beliefs about geography, astronomy, and medicine would embarrass even a child, but he would know more or less everything there is to know about God. Though he would be considered a fool to think that the earth is flat, or that trepanning constitutes a wise medical intervention, his religious ideas would still be beyond reproach.Dessverre trenger vi ikke å gjenopplive en nyateist fra det tjueførste århundre for å bevise at hans uvitenhet har få hull, og ikke bare når det kommer til tro.
16 kommentarer :
Di må være litt flade i haue di derane, eller hva.
Det er vel oftere heller en blanding av å være for smarte på et for snevert felt, koblet med lettere beruselse over egen berømmelse.
Og hvor lett man slipper til med bokmanus.
It seems that the man proves to be a total ignoramus, except on matters of faith.
Litt pirk: Du skriver "Ruse er ikke veldig imponert over Ruse". Skulle ikke den andre Ruse-en være Harris?
Sannelig, rettet.
Ikke veldig imponert over meg selv.
Bjørn Are: Jeg har vanskelig for å tolke sitatet fra Sam Harris på samme måte som deg. Evt. mistolker jeg deg.
Sam Harris påstår vel ikke at ateister ikke hadde hullete kunnskap. Han påstår vel heller ikke, av det jeg kan lese av det du har sitert, at kristne generelt sett skulle ha flere hull i kunnskapen enn ateistene. Hele poenget hans er at til tross for kunnskapsløsheten, så har de religiøse alltid påstått å vite så fryktelig mye. "The man would prove to be a total ignoramus, except on matters of faith." Han finer det ironisk, og det gjør forsåvidt jeg også.
Når det gjelder den konkrete anmeldelsen, så finner jeg det bemerkelsesverdig at anmelderen krydrer godt med ad hominem selv. Spesielt søkt når det er noe av det han kritiserer Sam Harris for, i samme anmeldelse. Jeg synes ikke det vitner om mye intellektuell ærlighet.
Når det gjelder absolutt moral (vi kommer ikke unna det), så skulle jeg like å forstå dette bedre fra ditt ståsted, Bjørn Are. Jeg sliter med å forstå hvorfor dette skulle skille seg fra andre lyster. Du snakker om det å FØLE dem på hele kroppen, akkurat som det forteller oss noe om følelsenes absolutthet. Hvis moral skal ha en vinnende funksjon, sett fra et biologisk perspektiv, så er det naturlig å tenke seg at dette på et visst nivå drar fordel av å være ektefølt. Det er også vanskelig å lete frem eksempler på et moralsk prinsipp som er absolutt uten unntak. Som du selv har poengtert; det er ikke ulogisk at en god gud tillater forferdelige ting, hvis denne gode guden veier ting vi ikke ser.
Slik du skriver fra tidligere debatter, blant annet med Arnfinn Pettersen, så skriver du så skråsikkert at det høres ut som du selv egentlig er overbevist om at ateister også, innerst inne, tror på en absolutt moral. Mens jeg finner det kosmologiske argumentet og finjusteringsargumentet presentert som gudeargument som interessante innspill (med gale konklusjoner), så synes jeg argumentet med absolutt moral er fullstendig uten substans. Derfor er jeg søkende for å prøve å forstå argumentet bedre, for det kan være noe (eller mye) av argumentet jeg har ikke har forstått.
Jeg har også inntrykk av at du liksom helgarderer deg, ved å peke på at evolusjonistiske forklaringer (her vil vel seksuell seleksjon ha størst forklaringskraft) jo også passer med et teistisk bilde, men da underkjenner man jo fullstendig Occams barberkniv. Den beste forklaringen, som i den mest sannsynlige, vil være den med færrest antagelser. Slike forklaringer står i tillegg igjen som overflødige.
Men det er da det. jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive et nytt innlegg her før jeg hadde svart i tidligere debatt på bloggen din, men skrivekløen ble litt for sterk. (Du vet sikkert hva jeg mener..)
Hei, Bjarte!
Litt kort her, siden jeg har annet som må prioriteres de nærmeste dagene...
Hele poenget hans er at til tross for kunnskapsløsheten, så har de religiøse alltid påstått å vite så fryktelig mye. "The man would prove to be a total ignoramus, except on matters of faith." Han finer det ironisk, og det gjør forsåvidt jeg også.
Det ironiske som jeg peker på her er at Harris (og du?) faktisk tror at kristne i middelalderen mente jorden var flat. Å tillegge denne middelaldermannen dette, og deretter kalle karen for en total ignoramus, vitner ikke, for å si det slik, om at Harris er så... interessert i å sette seg inn i ting.
Det bør vel også tas som et hint (sammen med en drøss tilsvarende ting jeg viste i Svar skyldig fra den eneste historiske kilden han henviser til om middelalderen) om å nøle litt med å lene seg særlig tungt til hans skrifter.
Når det kommer til moral ellers lover jeg å komme tilbake til det etterhvert. Men altså først andre ting.
Så langt: Poeng oppklart.
Men i Kina holdt overbevisningen om flat jord seg langt lenger? (Ikke det at det hadde noe med kristendom å gjøre.)
Nå har aldri Harris stått spesielt høyt i kurs hos meg, men jeg kan ikke helt dy fra å nevne William Lane Craig i denne sammenheng, som du ofte refererer til og anbefaler å lese. Han er en gammel-jord-kreasjonist. Det skulle kunne si et og annet om hans etterrettelighet, også. Og det på flere felt.
Bjarte:
http://www.youtube.com/watch?v=y7WNzoiUAe8
Anonym:
http://www.youtube.com/watch?v=SuNUs1OZAY0
Jeg tror ikke mange har tvilt på at Craig ikke er en rendyrket naturalist, altså mener at det ikke finnes noen form for "styrende hånd" bak naturen...
Et spørsmål som forøvrig biologien ikke kan uttale seg om uten å forlate biologien (det er like mye et filosofisk ståsted å si at det er en styring bak som at det ikke er noe slik - men all naturvitenskap må forutsette naturlige (sekundære) årsaker, primærårsaker er et annet spørsmål), slik at vi da står igjen med ulike former for begrunnet tro.
Men det blir likevel fort misvisende å kalle ham for kreajonist fordi det bringer fram alle konnotasjoner om rednecks, 6000 år og 6 dager, selv om vi sier "gammeljords".
Det interessante er vel ikke om Craig stiller spørsmål ved sannsynligheten for komplett ustyrt "makroevolusjon" (forøvrig et felt der han ikke har kompetent fagbakgrunn), men hvordan han argumenterer for dette og annet. Bruker han Bibelen, biologien eller (som her) matematikere må vi se på om det er relevante og gode argumenter, ikke om konklusjonen er noe vi har sans for eller ei.
Det er i alle fall en helt annen sak enn om han ha gode argumenter på sitt eget fagfelt (filosofi) selv om man skulle oppleve han har dårlige på andre.
Uansett er det noe helt annet enn å røpe så stor og - la meg legge til - stemplende/fordomsfull uvitenhet om andre som Harris dessverre viser.
Bjarte,
så synes jeg argumentet med absolutt moral er fullstendig uten substans. Derfor er jeg søkende for å prøve å forstå argumentet bedre, for det kan være noe (eller mye) av argumentet jeg har ikke har forstått.
Dette synes jeg er en sympatisk posisjon, så jeg forsøker meg på noen innspill. Hvis man skal forstå dette argumentet, tror jeg for det første at det er helt avgjørende at man forstår hvilket nivå argumentet opererer på. Det er viktig å være klar over at argumentet ikke omhandler motivasjon eller forklaringer på hvorfor vi handler moralsk. Argumentet er grunnleggende logisk og induktivt. Spørsmålet det stiller er: Hvilke betingelser må være oppfylt for at det skal finnes sanne moralske utsagn? Eller for å si det på en annen måte: Hvilke forutsetninger har vi gjort, når vi sier at noe er rett?
Videre gjør argumentet noen forutsetninger, som det er viktig å holde klart for seg, hvis man skal forstå det. Man kan gjerne være uenig i disse, men hvis man har ambisjoner om å forstå argumentet, er det nødvendig å forstå hva disse er. Som med alle logiske argumenter, er det premissene, ikke konklusjonen, men må angripe for å velte det:
1) Det finnes sanne moralske utsagn. Argumentet forutsetter at det faktisk finnes rett og galt. Sant skal her forstås i alle meninger av ordet. Som et eksempel kan nevnes utsagnet "Du skal ikke slå i hjel". Argumentet forutsetter altså at det går an å
si at et slikt utsagn er sant - det er en regel som gjelder på samme måte som tyngdekraften - som et reellt, sant, moralske utsagn. Det virker som de fleste er enige i dette premisset, i hvert fall når de tenker seg litt om.
2) Moralske utsagn er vesensforskjellige fra deskriptive utsagn. Min erfaring er at det ofte er dette punktet folk sliter med å forholde seg til, rett og slett fordi vi er så vant med å tenke i moralske kategorier at vi ikke tenker over hvor unike disse kategoriene er. Det det handler om her, er det filosofiske skillet mellom er og bør, som nettopp er det Ruse og Bjørn Are anklager Harris for å ignorere. Å si at noe er rett, er å felle en verdidom. Det handler ikke om å beskrive, men om å vurdere. Dette er en fundamentalt annen aktivitet enn det vi gjør f.eks. innenfor vitenskap, som omhandler å gi beskrivelser og forklaringer.
3) Gud, gitt hans eksistens, garanterer eksisten av sanne, moralske utsagne. Man må forutsette at hvis Gud finnes, er han moralsk, dvs. moralske utsagn kan utledes fra Gud.
Argumentet er da som følger: Gitt at det finnes moralsk sanne utsagn, er Gud den beste forklaringen på deres eksistens. Antar vi derfor at det finnes sanne moralske utsagn, er det derfor rimelig å anta Guds eksistens.
Moral må nødvendigvis komme fra Gud. Bare se på apene - de har ingen moral, de er skitne dyr. Kun mennesket er i stand til å felle verdidommer. Kun mennesket er av Gud blitt skjenket med moralsk fiber og etisk gangsyn. Evolusjonistene har mange forklaringsproblemer, deriblant universets opprinnelse, men dette er utvilsomt det største og mest påtrengende. Heder og ære til deg, Bjørn Are.
Anonym:
Nachspiel etter Kritisk Masse?
Harris skal få sin velfortjente straff på den ytterste dag. Inntil da får vi, for hans skyld, håpe Gudherren forbarmer seg over ham.
Nachspielet er slutt nå. På tide å gå hjem.
Legg inn en kommentar