Endsjø og ghostoppstandelser

Det er vanskelig å komme fra at religionshistoriker Dag Øystein Endsjø ikke er enig med en folkelig fyr som undertegnede på alle punkter. Dermed ingen sensasjon at hans nyeste bok (til en lite folkelig pris) bulker borti Dekodet-dampveivalsen på et og annet sentralt punkt.

Vi siterer fra utrettelige Astrid Melands presentasjon i Dagbladet Magasinet.

I vestdelen av det store riket måtte det makt til. Hedenske tempel ble knust, ofringer og ritualer forbudt. Anslag tyder på at bare 10 prosent hadde skiftet ut hedendommen med Jesus da de ikke lenger fikk noe valg.  

I Øst-Romerriket, derimot, den hellenistiske (greske) delen av det store riket, hadde folk allerede konvertert frivillig, før kristendommen fikk makt. Man anslår at over 50 prosent var kristne før kristendommen ble offisiell statsreligion.

Først atskillig ros. Det er flott at Dagbladet nå begynner å understreke at millioner ble kristne uten tvang lenge før keiser Konstantin på 300-tallet, og at dette i stor grad var en grasrotbevegelse.

Så er det kanskje ikke fullt så flott at man skiller så markant mellom utviklingstrekk i øst og vest. Roma var et ikke helt perifert sted for kristne også før Konstantin, selv om man i perioder var mer utsatt for forfølgelse eller andre politiske reaksjoner dess nærmere man var keisersetet. 

Det er også flott at Endsjø trekker fram forskjellen mellom filosofene og folk flest. Grekerne var - for å si det rett ut - for det aller meste ikke filosofer. De færreste brydde seg om Platon eller Aristoteles. Det som rørte seg hos høy og lav var langt på vei astrologi og åndemaning, spådommer og trolldomsformularer. Grekerne lå mer under for dødsangst og depresjon, enn for Demokrit eller jakten på Den ene.

Kristen tro ga i praksis et begrunnet håp både om et bedre liv på jorden (ref. Starks Rise of Christianity) og om et evig liv på en nyskapt jord (altså ikke i himmelen - Bibelen er jødisk).

Men Dagbladet, og de faglige maktene man har henvendt seg til, stimulerer ikke hele veien like mye til himmelsk eller jordisk lovsang.

Paulus, den jødiske fariseeren som skapte kristendommen, og den første kilden vi har (anslått til å være fra rundt 50 e.Kr), forkastet troen på et evig liv for kjøttet.

Han mente at gjenoppstandelse er uavhengig av om den opprinnelige kroppen er med. Jesus var ikke av kjøtt, skrev han, og om graven var tom eller ikke, var kanskje irrelevant.

- Paulus synes kjøttet var noe tull. Han skriver i en klart jødisk tradisjon. Han mener helt klart at det er en åndelig kropp som skal gjenoppstå, sier Endsjø.

Ja, Paulus forkastet troen på et evig liv for legemer av forgjengelig kjøtt og blod. Men han forkastet ikke troen på en kroppslig oppstandelse. Siden uttrykket "åndelig kropp" gir de fleste av oss assosiasjoner til gjennomsiktige spøkelser, er det viktig å se på hva Paulus egentlig mente med dette.

Paulus ser generelt ingen motsetning mellom åndelig og fysisk, som i 1. Korinerbrev 10,3-4.

Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, og alle spiste de den samme åndelige mat og drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og denne klippen var Kristus.

Det blir lettere meningsløst, for ikke å si anstrengt, å hevde at maten og drikken israelsfolket i følge Det gamle testamentet spiste i Sinai-ørkenen, ikke var fysisk. Eller at noen mente de ikke hadde kropper siden de så på seg selv som åndelige personer (pneumatikos, et ord vi kommer tilbake til, 1. Kor 14,37).

Vi ser rett og slett ofte at man blander to forhold, noe ikke minst N.T. Wright har belyst i flere tildels lange bøker (og i en kort artikkel her). I første Korinterbrev 15 - det sentrale kapitlet hos Paulus om dette - bruker Paulus først en analogi om overganger og samtidig kontinuitet (vers 35-38):

Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp [somati] har de?» Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. Gud lar det få den skikkelse som han vil, hvert enkelt slag får sin egen skikkelse.

Men at Paulus legger vekt på at de er forskjellige, betyr ikke dermed at han mener noen av dem ikke kan være fysiske. Eikenøtter er like fysiske som eiketrær. Kornaks er like fysiske som korn.

Paulus fører så analogien videre. Det finnes ulike typer kjøtt (sarx, vers 39-41).

Ikke alt kjøtt er av samme slag. Det er ett slag hos mennesker, ett hos fe, ett hos fugl og ett hos fisk. Og det finnes himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har én glans, de jordiske en annen. Én glans har solen, en annen har månen og en annen igjen har stjernene. Ja, én stjerne skiller seg fra en annen i glans.

Men alle er altså like fullt fysiske.

Så kommer vi muligens til kjernen i debatten (vers 42-49):

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.

Om det finnes en kropp med sjel [psychikos], finnes det også en åndelig kropp [pneumatikos].

Uttrykkene psychikos og pneumatikos tolkes av enkelte, men muligens ikke av Endsjø (med forbehold om at boken altså er for dyr for oss som for tiden har dødelige kropper), som noe "legemlig" i motsetning til noe "åndelig". Likevel synes Endsjø i følge Dagbladet å se Lukas som utrykk for en kroppslig oppstandelse og Paulus som en åndelig - og dette som to fullstendig forskjellige ting:

Her kritiserer Lukas Paulus indirekte. Paulus snakker om at en pneumatisk (åndelig) kropp skal gjenoppstå. Når Jesus kommer tilbake er disiplene ifølge Lukas først livredde fordi de tror han er pneuma - altså det Paulus sier man blir i oppstandelsen. I Lukas forsikrer Jesus dem imidlertid om at han ikke er noen ånd, men av kjøtt og bein, blant annet ved å oppfordre dem til å ta på ham, også etter gresk inspirasjon. Dette er hard kritikk, men Lukas skjønte at Paulus var så mektig at han ikke kunne gjøre den direkte, sier Endsjø.

For å få denne "kritikken" til å gå opp, krever det altså at det er en durabelig motsetning mellom Lukas og Paulus her. Men utfordringen er da å tillegge Paulus en oppfatning av at en som er oppstanden er "en ånd" i motsetning til å være fysisk ("kjøtt og bein").

Mens det altså er mer vanlig (og virker langt riktigere på meg ut fra sammenhengen) å lese Paulus sin begrepsbruk som uttrykk for ulike typer fysikalitet.

Vår nåværende "kropp med sjel" kalles for psychikos (“naturlig kropp"), mens vår fremtidige oppstandelseslegeme - "åndelig kropp" - kalles for det allerede omtalte pneumatikos. Det viktige her er at begge deler er fysiske - den første er ikke en løsrevet sjel og den andre ikke en løsrevet ånd eller spøkelse.

Forvirringen på dette området, i hvert fall hos folk flest, skyldes nok oversettelsestradisjoner.Vi har lett for å tenke med grekerne at dette handler om det fysiske og det åndelige, mens dette for jøder var sammenkoblet. Paulus beveger seg generelt innenfor et jødisk tenkesett, inkludert i dette kapitlet.

Når Paulus snakker om kropper med sjel og kropper med ånd, mener han definitivt ikke at vi nå er kroppsløse sjeler som siden skal bli kroppsløse ånder.

Nei, vi er nå kropper med en levende sjel og skal bli kropper med en levende ånd. Våre legemer skal ikke bli borte, men bli transformert. Vi ser dette videre i kapittelet (vers 44-50).

Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp. For slik står det skrevet:  Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv. Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige. Det første mennesket var fra jorden og skapt av jord, det andre mennesket er fra himmelen. Slik det første jordiske mennesket var, slik er også de andre jordiske. Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være. På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde. Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod [sarx] kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.

Forgjengelige kropper kan ikke leve evig (i hvertfall ikke sist jeg sjekket med en biolog), derfor trenger vi uforgjengelige. Det første mennesket var en levende sjel (og hadde utvilsomt en kropp), det nye mennesket skal bli en levende ånd (noe som heller ikke, i følge Paulus, er i motsetning til å ha en kropp).

Dermed er det mer nærliggende å lese Lukas som motsetning til (og muligens som kritikk av) en folkelig spøkelsestro, enn som motsetning til (eller som en subtil, indirekte og først nylig oppdaget kritikk av) Paulus.

For å oppfatte en motsetning til hva Endsjøs tolkning synes å forutsette.

Men jeg kan jo se spøkelser ved høylys dag.