Alltid korsfarernes skyld

Siden vi i går hadde en ganske uforbeholden hyllest av historikeren Bjørn Bandlien, er det for balansens skyld på tide å dytte pendelen i motsatt retning. Denne gangen handler det om mandagens oppslag i Klassekampen - "Hellig grensekrig" - nærmere bestemt om jihad-begrepet.

Temaet hellig krig er ikke av de som er mest egnet til balansert behandling.

På den ene siden har vi de som mener at krig er en uavvendelig følge av religion (logikken er enkel: siden all religion er ikke-vitenskapelig og altså irrasjonell, er det ikke mulig å skille mellom ulike retninger uten vold og makt). På den andre siden har vi de som mener at religion er den beste veien til å motvirke vår voldelige menneskenatur og fremelske fred (dermed er det logisk å oversette Islam med "fred", noe som all religion egentlig handler om).

I vår multikulturelle og selverklærte liberale tid, er det dermed en sterk tradisjon for ikke å kaste bensin på bålet.

Og vi kan vel fort mistenke Bjørn Bandlien for å holde med dette prosjektet. Samtidig som han lener seg uvanlig langt tilbake i noe som minner om vesten klassiske selvkritiske prosjekt.

Det er vi - eller ihvertfall kristne - som har skylden for at muslimene begynte å se så krigersk på dette med jihad.

Jihad - gjerne oversatt som "hellig krig" - er et omdiskutert begrep. På den ene side sees jihad som et bevis for at islam er den mest krigerske av alle religioner, som alltid krever voldelig innsats mot "vantro" fra alle muslimer.

På den andre siden kan jihad forstås også som en indre kamp for religiøs perfeksjon og mer generelt gjøre godt for det muslimske fellesskapet. I slike tilfeller blir krig bare e[n] av flere mulige forståelser av jihad.

Blant flere historikere har det derfor vært hevdet at det var de kristne korstogene fra slutten av 1000-tallet som var årsaken til... en radikal militarisering av begrepet jihad innen islam.

Samtidig klarer ikke Bandlien å komme unna at islam faktisk spredde seg i stor grad ved nettopp krig. Og at det skjedde en endring fra en antagelig opprinnelig ganske så krigersk forståelse av jihad, til en mer åndelig tolkning i pakt med muslimenes krigslykke.

Retorikken ble som så ofte tilpasset realitetene.

Et første vannskille i bruken av jihad var de mislykkede framstøtene mot det mektige bysantinske rike i nord på 700-tallet. Etter dette ble muslimske herskere mest opptatt av å forsvare de allerede erobrede områdene, samt forsvare sine egne maktposisjoner i stridigheter mot andre muslimske dynastier eller opprørere.

Nåja, hvor mektige bysantinerne var på 6-700-tallet kan diskuteres, men blant annet takket være oppfinnelsen gresk ild overlevde de beleiringene av Konstantinopel, selv om Egypt og det meste av Midtøsten gikk tapt allerede før 640.

Men at man hadde møtt en mer eller mindre jevnbyrdig motstander, forhindret ikke henvisning til jihad som noe annet enn åndelig streben.

Det er også rundt midten av 900-tallet vi finner de første prekenene av imamer som oppfordret krigføre menn til å delta i krigføringen mot bysantinske kristne.

Vi snakker med andre ord om ganske lenge før det første korstog. Bandlien stikker dermed ikke under en stol at det fantes

en utstrakt bruk av begrepet hellig krig allerede før det første korstoget i 1096-99. Da de kristne erobret Jerusalem i 1099, forklarte den syriske rettslærde al-Sulami i sin "Bok om Hellig krig" (Kitab al-Jihad) tapet ved å peke på de muslimske ledernes svake ledelse... Det gjaldt å styrke den religiøse moralen, noe han kaller "en større streven" (jihad) etter moralsk perfeksjon hos den enkelte, og først og fremst hos lederskapet - da vil også den militære suksessen til jihad følge etter.

Selv om historiens tråder er mangetydige, og hendelser sjelden har kun én årsak, er det vanskelig å komme unna at de delene av den muslimske verden som var i kontakt med andre kulturområder (enten sistnevnte nå selv utviste aggressivitet eller ei), oppfattet det som en plikt å spre islam - ved jihad.

Religiøs krigføring må ha vært en potensiell viktig legitimering av makt i et grenseområde.

Overskriften "Hellig grensekrig" henspeiler dermed på at det først og fremst var ved grensene at man førte krig.

Noe som fører til det naturlige spørsmålet: Hvor ellers?

Nettopp ved at han ikke legger så mye skjul på måten jihad er blitt tolket og brukt - før, under og etter korstogene - følger konklusjonen til Bandlien ikke helt hva han skriver ellers i artikkelen.

At islam i seg selv skulle være en mer voldelig religion enn andre er ikke en objektiv sannhet. Men at muslimene er blitt påvirket av omstendighetene, slik også deres kristne motstandere ble? Uten tvil.

Til gjengjeld tar han ikke spesielt mye opp igjen innledningens antydning til disse "flere historikere" (Hvem er de? Er de representative for forskningen? Hvordan argumenterer de? Hva er deres kilder? Knytter de seg opp mot noen politiske ideologier?) som har "hevdet" at det var korsfarerne som var årsaken til at man begynte å tolke jihad så militaristisk innen islam.

Siden de færreste - selv av Klassekampens lesere - kommer gjennom hele artikkelen, er det nok likevel det som blir stående igjen.

Noe som nok ikke direkte vil motvirke den jevne lesers krigerske holdning til kristne.